Simpsonørkenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Simpsonørkenen
Økoregionen Simpson-Strzelecki Dunefields i rødt. Simpsonørkenen er den nordlige og største av de to områdene, mens den sørlige og mindre er Strzeleckiørkenen.
Fra Ted Colsons ekspedisjon over Simpsonørkenen i 1936
Simpsonørkenen og en støvstorm, sett fra verdensrommet 16. desember 2007 (NASA)
Astronautfoto av spor etter gressbranner i Simpsonørkenen, som har blottlagt den underliggende røde sanden. Bildet viser hvordan brannene har spredt seg over bakgrunnen av parallelle sanddyner. Den første brannen har kommmet inn fra venstre, og har spredt seg parallelt med sanddynene og den dominerende vindretningen. Vinden har så snudd 90 grader, slik at brannene har spredt seg på tvers av dynene. Hvert av de nye brannsporene starter et sted på det gamle brannsporet, og sporene blir etterhvert smalere og ender i en spiss de hvor brannene har stoppet av seg selv. De skarpe kantene på brannsporene skyldes en stabil men sannsynligvis svak sørvestlig vind, som har redusert gnistdannelse og minsket antall nye branner i gresset og buskene ved siden av det eksisterende brannsporet.

Simpsonørkenen (engelsk Simpson Desert) er en ørken i grenseområdene mellom Nordterritoriet, Sør-Australia og Queensland i de sentrale delene av Australia. Den har et flateinnhold på 176 500 km².

Den første europeeren som så ørkenen var forskeren og oppdageren Charles Sturt i 1845, på sin reise i området i 1844–46. Først i 1936 lyktes det Ted Colson, som den første hvite mann, å krysse ørkenen i sin helhet. Ørkenen er oppkalt etter den australske geografen Allen Simpson.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Big Red, den høyeste sanddynen i Simpsonørkenen.

Simpsonørkenen består av et stort område med tørre, rødfargede sandsletter og sanddyner. Den største delen ligger i Nordterritoriet, men ørkenen strekker seg også inn i Sør-Australia og Queensland. Ørkenen avgrenses i sørvest av elva Finke, i nordvest av østlige utløpere av MacDonnellfjellene, i nordøst av elva Georgina, i sørøst av elva Diamantina og i sør av Eyresjøen.

Simpsonørkenen er en erg, og gjennom ørkenen, i retning nord-sør, går de lengste parallelle sanddynene i verden.[1] Disse sanddynene er statiske, og blir holdt på plass av vegetasjon, hovedsakelig i form av hardføre gressarter. Dynene varierer i høyde fra 3 meter i vest til rundt 30 meter i øst. Den største og mest berømte dynen er den 40 meter[2] høye Nappanerica, som vanligvis blir kalt «Big Red» (et navn den fikk av Dennis Bartell, en utforsker i Simpsonørkenen).

Klimaet i ørkenen er usedvanlig tørt, og mesteparten av området har en årlig nedbør på 125 mm eller mindre. Et spesielt trekk ved Simpsonørkenen er periodiske flommer i enkelte områder, forårsaket av regn som renner inn i ørkenen fra utenforliggende områder. Foruten elvene som er nevnt over renner flere elver som bare er vannførende i regnsesongen inn i ørkenen, så som Todd, Plenty, Hale og Hay.

Under Simpsonørkenen ligger Great Artesian Basin, et enormt grunnvannsreservoar i det endorheiske bekkenet som drenerer til Eyresjøen. Vann fra bekkenet kommer til overflaten gjennom tallrike naturlige kilder, som ved Dalhousie Springs, og gjennom brønner som er blitt boret langs vandringsruter for kveg og sauer, eller som følge av leting etter petroleumsforekomster. Som følge av utnyttelsen av slike brønner har vannføringen til kildene blitt stadig lavere i senere år.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utforskeren Charles Sturt, som besøkte regionen fra 1844-1846,[3] var den første europeeren som så ørkenen. Det skulle imidlertid vare helt til 1936 før Ted Colson ble den først hvite person til å krysse over ørkenen i sin helhet. Ørkenen ble gitt navnet Simpsonørkenen av Cecil Madigan[4], og den er oppkalt etter Alfred Allen Simpson, en australsk filantrop, geograf og president i den Sør-Australske avdelingen av Royal Geographical Society of Australasia.

I 2009-2010 hadde regionen som drenerer til ørkenen den mest nedbørrike perioden som har vært registrert på flere tiår, og som følge av dette våknet Simpsonørkenens planteliv i en eksplosjon av liv og farge. Regnvær oversvømmet det nordvestre Queensland og områdene sør for Carpentariabukta. Totalt rant 17 kubikkilometer inn i elvene som renner fra Queensland sørvestover gjennom Channel Country mot Eyresjøen.[5]

I 2010 oppdaget forskere elveleier fra forhistoriske elver under ørkenen.[6]

Økologi og vern[rediger | rediger kilde]

Vegetasjonen i Simpsonørkenen består i all hovedsak av hovedsakelig av gressarter som Zygochloa paradoxa og forskjellige arter av slekten triodia (spinifex), som vokser mellom og delvis langs sidene på sanddynene. Relativt vanlige er også mulgatrær, en type akasiebusker. Når en av områdets sjeldne regnskurer viser seg dukker det opp en overflod av ville blomster. Langs elveleiene vokser også eukalyptustrær.

Dyrelivet i ørkenen er tilpasset det hete og tørre miljøet og de sesongmessige flommene, og omfatter blant annet vannholderfrosken (Litoria platycephala) og et antall andre reptiler som har tilhold i ørkengresset. Andre stedegne arter er blant pattedyrene Byrnes pungmus (Dasycercus byrnei) (lokalt kalt «kowari»), og av fugler kan nevnes grå gressgjerdesmett (Amytornis barbatus). Eyresjøen og de øvrige sesongmessige våtmarkene er viktige habitater for fisk og fugler, spesielt som hekkeplass for vannfugler, mens det i og langs elvene finnes fugler, flaggermus og frosker. Foruten Eyresjøen omfatter de sesongmessige våtmarkene Coongiesjøene samt sumpene som dukker opp når elvene Diamantina, Cooper Creek og Strzelecki Creek er i flom. Blant de mange fuglene som holder til i disse våtmarkene er fregneand (Stictonetta naevosa), pungand (Biziura lobata), australmåke (Larus novaehollandiae), australsk pelikan (Pelecanus conspicillatus), egretthegre (Ardea alba), bronseibis (Plegadis falcinellus) og beltestylteløper (Cladorhynchus leucocephalus). De mange kildene i Great Artesian Basin er også viktige habitater for mange planter, fisk, snegler og andre virvelløse dyr.

Ettersom ørkenen er ubeboelig for mennesker er den opprinnelige vegetasjonen stort sett intakt. Habitatene er ikke truet av jordbruk, men er truet av innførte arter, spesielt kameler og ville kameler. Den eneste menneskelige aktiviteten i selve ørkenen har vært bygginger av gassrørledninger. Områdene i utkanten av ørkenen blir dog brukt som kvegbeite. Områdene rundt grunnvannskildene og andre vannhull er sårbare for overbruk og skader.

Det er etablert flere verneområder som helt eller delvis ligger i Simpsonørkenen, så som Simpson Desert nasjonalpark, Witjira nasjonalpark, Lake Eyre nasjonalpark, Simpson Desert Conservation Park og Simpson Desert Regional Reserve.

Transport og turisme[rediger | rediger kilde]

Det går ingen faste veier gjennom ørkenen, men under seismiske undersøkelser foretatt av oljeselskaper på 1960- og 1970-tallet ble det laget flere kjørespor inn i området, med navn som French Line, Rig Road og QAA Line. Disse veisporene eksisterer fremdeles og er framkommelige for velutstyrte kjøretøyer med firehjulstrekk og ekstra drivstoff og vann. Tilgang til ørkenen går hovedsakelig gjennom byene Innamincka og Oodnadatta i Sør-Australia, samt fra Birdsville, Bedourie, Thargomindah og Windorah i Queensland. Før 1980 passerte en seksjon av jernbanen dra Adelaide til Darwin langs vestsida av Simpsonørkenen.

Ørkenen er populær blant turister, spesielt om vinteren, og populære landmarker og severdigheter er ruinene og kildene ved Dalhousie Springs, våtmarkene ved Purnie Bore wetlands, Approdinna Attora Knoll og Poeppel Corner (hvor Queensland, Sør-Australia og Nordterritoriet møtes). På grunn av den voldsomme heten og utilstrekkelig utstyrte bilførere som tidligere har prøvd å krysse ørkenen har myndighetene i Sør-Australia fra 2008-2009 bestemt at Simpsonørkenen skal være stengt om sommeren, for å redde dårlig forberedte «eventyrere» fra seg selv.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Madigan, C.T. (1936). «The Australian sand-ridge deserts». The Geographical Review, 26 (2), s. 205-227. 
  2. ^ «Who said it's no place for a lady?». Manly Daily. New Limited. 24. juni 2006. Besøkt 8. mars 2011. 
  3. ^ Sturt, C. (1848-49). Narrative of an expedition into central Australia, performed under the authority of Her Majesty's Government, during the years 1844, 5, and 6: together with a notice of the province of South Australia, in 1847. London: T. and W. Boone.   [2 bind, 416 og 392 sider.]
  4. ^ Madigan, C.T. (1930). «An aerial reconnaissance into the southeastern portion of central Australia». Proceedings of the Royal Geographical Society of Australasia, South Australian Branch (engelsk), 30, s. 83-108. 
  5. ^ «Simpson Desert bursts with life». Australian Geographic. 13. april 2010. Besøkt 8. mars 2011. 
  6. ^ «Ancient river courses found below Simpson Desert». ABC News. 10. mars 2010. Besøkt 8. mars 2011. 
  7. ^ «Desert danger forces outback shutdown». ABC News. 11. november 2008. Besøkt 8. mars 2011. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Simpson Desert – bilder, video eller lyd

Koordinater: 25°S 137°Ø