Mykines: Forskjell mellom sideversjoner
m →Referanser: typo |
→Geografi: ref |
||
| Linje 31: | Linje 31: | ||
Mykines ligger lengst vest av de 18 øyene som utgjør Færøyene. Mykines ligger i prinsippet én time foran [[vesteuropeisk tid]], men benytter samme [[tidssone]] som resten av Færøyene. Den nærmeste øya er [[Vágar]], som skilles fra Mykines med [[Sørvágsfjørður]]. Forbundet til Mykines med en 35 m lang gangbro ligger den 1 km lange Mykineshólmur i vest. Holmen er øygruppens vestligste landfaste punkt. På vestsiden finnes mange [[staur (geologi)|havsøyler]] samt en automatisert [[fyrlykt]]. Det 50 m dype sundet mellom Mykines og Mykineshólmur kalles Holmgjógv. |
Mykines ligger lengst vest av de 18 øyene som utgjør Færøyene. Mykines ligger i prinsippet én time foran [[vesteuropeisk tid]], men benytter samme [[tidssone]] som resten av Færøyene. Den nærmeste øya er [[Vágar]], som skilles fra Mykines med [[Sørvágsfjørður]]. Forbundet til Mykines med en 35 m lang gangbro ligger den 1 km lange Mykineshólmur i vest. Holmen er øygruppens vestligste landfaste punkt. På vestsiden finnes mange [[staur (geologi)|havsøyler]] samt en automatisert [[fyrlykt]]. Det 50 m dype sundet mellom Mykines og Mykineshólmur kalles Holmgjógv. |
||
[[Geologi]]sk er Mykines en av de eldste delene av øygruppen, som er av [[vulkan]]sk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden. Mykines preges av et svært kupert terreng, som når sitt høyeste punkt på [[Knúkur (Mykines)|Knúkur]], 560 [[meter over havet|moh]]. Bygden Mykines ligger i Djúpidalur lengst vest på øya, mens andre betydelige dalfører er Kálvadalur og Borgardalur. I Korkadalur på nordkysten finnes store [[basalt]]søyler, kjent som ''steinskógurin''. |
[[Geologi]]sk er Mykines en av de eldste delene av øygruppen, som er av [[vulkan]]sk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Rasmussen, J.|år=1982|artikkel=The Faeroe Islands: geology|tittel=The Physical Environment of the Faeroe Islands|redaktør=Rutherford, G.K.|forlag=Springer|side=15–34|isbn=978-94-009-7979-6}}</ref> Mykines preges av et svært kupert terreng, som når sitt høyeste punkt på [[Knúkur (Mykines)|Knúkur]], 560 [[meter over havet|moh]]. Bygden Mykines ligger i Djúpidalur lengst vest på øya, mens andre betydelige dalfører er Kálvadalur og Borgardalur. I Korkadalur på nordkysten finnes store [[basalt]]søyler, kjent som ''steinskógurin''. |
||
Mykines og Mykineshólmur regnes som et spesielt viktig fugleområde av [[BirdLife International]], som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt [[havhest]] (50 000 par), [[havlire]] (2 500 par), [[havsvale]] (50 000 par), [[havsule]] (200 par), [[toppskarv]] (250 par), [[krykkje]] (23 000 par), [[lunde (fugl)|lunde]] (125 000 par), [[lomvi]] (9 500 individer) og [[teist]] (200 par).<ref>{{Kilde www|url=http://www.birdlife.org/datazone/sitefactsheet.php?id=83|tittel=FO001. Mykines and Mykineshólmur|utgiver=BirdLife International|besøksdato=15. juli 2013|språk=engelsk}}</ref> [[Erosjon|Eroderte]] [[tuff]]lag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser. Historisk sett har [[færøysk fuglefangst|fuglefangst]], både i form av fangst av sjøfugl og sanking av egg, vært en viktig binæring for øybefolkningen. |
Mykines og Mykineshólmur regnes som et spesielt viktig fugleområde av [[BirdLife International]], som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt [[havhest]] (50 000 par), [[havlire]] (2 500 par), [[havsvale]] (50 000 par), [[havsule]] (200 par), [[toppskarv]] (250 par), [[krykkje]] (23 000 par), [[lunde (fugl)|lunde]] (125 000 par), [[lomvi]] (9 500 individer) og [[teist]] (200 par).<ref>{{Kilde www|url=http://www.birdlife.org/datazone/sitefactsheet.php?id=83|tittel=FO001. Mykines and Mykineshólmur|utgiver=BirdLife International|besøksdato=15. juli 2013|språk=engelsk}}</ref> [[Erosjon|Eroderte]] [[tuff]]lag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser. Historisk sett har [[færøysk fuglefangst|fuglefangst]], både i form av fangst av sjøfugl og sanking av egg, vært en viktig binæring for øybefolkningen. |
||
Sideversjonen fra 15. jul. 2013 kl. 14:40
| Mykines | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Lengst vest av Færøyene i Atlanterhavet. | ||
| Øygruppe |  Færøyene | ||
| Areal | 10,3 km² | ||
| Høyeste punkt | Knúkur (560 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Færøyene | ||
| Kommune | Sørvágur | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 13 (2013[1]) | ||
| Befolkningstetthet | 0,8/km² | ||
| Posisjon | |||
 Mykines 62°06′N 7°36′V | |||
Mykines (IPA: [ˈmiːtʃɪneːs], dansk: Myggenæs) er den vestligste av øyene som utgjør Færøyene. Mykines er kjent som et fugleparadis, med store fuglefjell og hekkende sjøfugl. Den 10,3 km² store øya hadde 13 fastboende innbyggere den 1. januar 2013, og disse er bosatt i bygden med samme navn, vest på øya.[1] Den fremste næringsveien er sauehold, og på 2000-tallet har det vært ca. 1 200 sauer på Mykines til enhver tid.
I første halvdel av 1900-tallet var Mykines en av de største bygdene på Færøyene, og rundt den andre verdenskrig hadde øya stadig over 150 fastboende. Senere har samfunnstrender som industrialisering og sentralisering, samtidig med fremveksten av Færøyene som en moderne fiskerinasjon, påvirket øysamfunnet sterkt. Siden 1960- og 1970-årene har Mykines opplevd stor fraflytting og nedgang i folketallet.
Mykines anløpes av helikopter hele året og av ferge i sommerhalvåret, men er ofte isolert på grunn av uvær.
Geografi
_(1).jpg)
Mykines ligger lengst vest av de 18 øyene som utgjør Færøyene. Mykines ligger i prinsippet én time foran vesteuropeisk tid, men benytter samme tidssone som resten av Færøyene. Den nærmeste øya er Vágar, som skilles fra Mykines med Sørvágsfjørður. Forbundet til Mykines med en 35 m lang gangbro ligger den 1 km lange Mykineshólmur i vest. Holmen er øygruppens vestligste landfaste punkt. På vestsiden finnes mange havsøyler samt en automatisert fyrlykt. Det 50 m dype sundet mellom Mykines og Mykineshólmur kalles Holmgjógv.
Geologisk er Mykines en av de eldste delene av øygruppen, som er av vulkansk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden.[2] Mykines preges av et svært kupert terreng, som når sitt høyeste punkt på Knúkur, 560 moh. Bygden Mykines ligger i Djúpidalur lengst vest på øya, mens andre betydelige dalfører er Kálvadalur og Borgardalur. I Korkadalur på nordkysten finnes store basaltsøyler, kjent som steinskógurin.
Mykines og Mykineshólmur regnes som et spesielt viktig fugleområde av BirdLife International, som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt havhest (50 000 par), havlire (2 500 par), havsvale (50 000 par), havsule (200 par), toppskarv (250 par), krykkje (23 000 par), lunde (125 000 par), lomvi (9 500 individer) og teist (200 par).[3] Eroderte tufflag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser. Historisk sett har fuglefangst, både i form av fangst av sjøfugl og sanking av egg, vært en viktig binæring for øybefolkningen.
Av annen fauna på Mykines kan hare nevnes. Hare finnes i fjellområder og dalstrøk. En egen underart av husmus, Mus musculus mykinessiensis, er unik for øya. Musen kan ha blitt introdusert så tidlig som 500-tallet av irske munker, som drev jordbruk på Færøyene. Arten ble først beskrevet av den norske presten Peder Claussøn Friis i hans opptegnelser om øyene fra 1592, som understreket musens spesielt lange og kraftige bakben.[4] Artens nærmeste slektning er den utdødde husmusen fra St. Kilda utenfor Skottland, Mus musculus muralis.[5]
Historie
Opphavet til navnet Mykines er uklart, men kan komme fra keltisk muc-innis, «griseøy».[6] Dette kan henvise til hvaler, som på skotsk-gælisk kalles muc-mhara, direkte oversatt «sjøsugger».[6] Pollenanalyser indikerer at det ble dyrket havre og bygg på Mykines i første halvdel av 600-tallet, muligens av tidlig bosettere som munker.[7][8] Disse bosetterne hadde tilsynelatende forsvunnet da norske landnåmsmenn kom til Færøyene på 800-tallet.[9] Bygden Mykines er første gang nevnt skriftlig rundt år 1400.[10]
Mykines har lange tradisjoner som kirkested. Den opprinnelig katolske kirken på øya ble revet i forbindelse med reformasjonen i 1530-årene. Den nåværende Mykinesar kirkja ble innviet i 1879. Kirken er tilsluttet den færøyske statskirken, Fólkakirkjan.
Værforhold og fysisk krevende arbeid har gjort at mange øyboere har omkommet i ulykker, især i forbindelse med fiske eller fuglefangst. På slutten av 1500-tallet skal femti båter ha forulykket i en plutselig storm, og alle arbeidsføre menn på Mykines, mellom 200 og 300 menn, mistet livet. Dette er den største drukningsulykken i Færøyenes historie.[4] Utenlandske skip har også forlist i farvannene utenfor, deriblant nederlandske «Walcheren» i 1667, der øyboerne plyndret gods fra vraket.
I 1909 ble det bygd en fyrlykt på Mykineshólmur, i tillegg til den første broen fra Mykines. Nye broer ble bygd i 1955 og 1989. I 1928 ble det installert radiofyr på Mykines og Nólsoy, hvilket gjorde radionavigasjon mulig. Mykines fikk også telefonforbindelse til omverdenen. Under den andre verdenskrig spilte radiosambandet en viktig rolle for de britiske styrkene, som ferdigstilte en radarstasjon ved Liðarhaugur våren 1942. Fyrlykten ble automatisert i 1970, og den siste fyrvokteren kunne flytte. Fyrvokterboligen hadde vært befolket uavbrutt siden 1909 av opptil 22 personer, inkludert barn.
I 1970 styrtet et fly ved Knúkur på Mykines grunnet dårlig vær. Flyet var på vei fra Bergen til Vágar lufthavn, og 8 av 34 passasjerer mistet livet. De hardt sårede ble bragt til sykehus med helikopter. Et steinmomument til minne om ulykken ble oppført i Mykinesar kirkja.
Administrativt ble Mykinesar kommuna utskilt fra Vága prestagjalds kommuna i 1911, og bestod som egen kommune frem til innlemmelsen i Sørvágs kommuna, med administrasjonssentrum i Sørvágur på Vágar, i 2005. Av historiske årsaker var Mykinesar kommuna med i Kommunusamskipan Føroya, forbundet for de største færøyske kommunene, helt frem til sammenslåingen.
Samfunn
.jpg)
.jpg)
Mykines kan bli nådd med helikopter tre ganger i uken, hele året. Man kan også reise til øya med båt, men da må været være svært godt, noe det ikke alltid er på Færøyene. Derfor kan øya være isolert i flere uker. Ferjen «Sulan» kommer innom øya 1–3 ganger i uken fra 1. mai til 1. november, hvilket betyr at forbindelsen til omverdenen i vinterhalvåret avhenger av helikopter og godt vær.
Demografi
Her følger en oversikt over utviklingen i folketallet:[1][4][11]
| År | Folketall | År | Folketall |
|---|---|---|---|
| 1769 | 61 | 1950 | 153 |
| 1801 | 75 | 1960 | 121 |
| 1834 | 93 | 1966 | 92 |
| 1845 | 99 | 1970 | 63 |
| 1850 | 100 | 1977 | 32 |
| 1855 | 111 | 1989 | 29 |
| 1870 | 114 | 1995 | 18 |
| 1890 | 154 | 2005 | 21 |
| 1925 | 179 | 2013 | 13 |
Kjente personer fra Mykines
- Sámal Joensen-Mikines (1906–1979), kunstmaler
Referanser
- ^ a b c «Fólkatalið 1. januar skift á býir/bygdir og kyn» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 15. juli 2013.
- ^ Rasmussen, J. (1982). «The Faeroe Islands: geology». I Rutherford, G.K. The Physical Environment of the Faeroe Islands. Springer. s. 15–34. ISBN 978-94-009-7979-6.
- ^ «FO001. Mykines and Mykineshólmur» (engelsk). BirdLife International. Besøkt 15. juli 2013.
- ^ a b c Madsen, Heini (1999). Færøerne, hvornår skete det (dansk). Forlagið Skúvanes.
- ^ Berry, R.J.; Jakobson, M.E.; Peters, Josephine (1978). «The House mice of the Faroe Islands: a study in microdifferentiation». Journal of Zoology (1): 73–92.
- ^ a b Arge, Símun V.; Sveinbjarnardóttir, Guðrún; Edwards, Kevin J.; Buckland, Paul C. (2005). «Viking and Medieval Settlement in the Faroes: People, Place and Environment». Human Ecology (engelsk) (5): 597–620.
- ^ Johansen, J. (1979). «Cereal cultivation in Mykines, Faroe Islands AD 600». Danmarks geologiske Undersøgelse Årbog (engelsk): 93–103.
- ^ Buckland, P.C.; Panagiotakopulu, E. (2008). «A palaeoecologist’s view of landnám. A case still not proven?». I Paulsen, Caroline Paulsen; Michelsen, Helgi D. Símunarbók. Heiðursrit til Símun V. Arge á 60 ára degnum (engelsk). Faroe University Press.
- ^ Nielssen, Alf Ragnar (2003). «Norrøne forbindelser og innflytelse i Vestnorden gjennom tidene». Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (norsk) (2).
- ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (færøysk). Besøkt 15. juli 2013.
- ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (færøysk). Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 326–333. ISBN 99918-3-044-8.
Eksterne lenker
(en) Mykines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Mykines» (dansk). faroeislands.dk.
- Luftbilder o.a. av Mykines
- Hjemmeside om Mykines
 | ||