Wanda Heger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wanda Heger
Wanda-Maria-Heger.jpg
Heger i 1945
Foto: NTB Scanpix
FødtWanda Maria von der Marwitz Hjort
9. mars 1921[1]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død27. jan. 2017[1]Rediger på Wikidata (95 år)
Beskjeftigelse Sosionom, motstandskjemperRediger på Wikidata
Ektefelle Bjørn Heger (1945–)[2]Rediger på Wikidata
Far Johan Bernhard HjortRediger på Wikidata
Mor Anna Cathrine HolstRediger på Wikidata
Søsken Peter F. Hjort, Johan Hjort, Haldis Hjort, Kirsti Hjort, Helge Bernhard HjortRediger på Wikidata
Barn Kim Heger, Anders HegerRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Torstein Dales minnepris (1985)[3], ridder av St. Olavs Orden (1985)[3][3], Norges Røde Kors hederstegn (2001)[3], Admiral Carl Hammerichs minnelegat (1985)[4]Rediger på Wikidata

Wanda Maria Heger (født Wanda Maria von der Marwitz Hjort; 9. mars 1921 i Kristiania, død 27. januar 2017) var en norsk sosionom, kjent for sin innsats for norske fanger i Tyskland under andre verdenskrig.

Hegers familie var tvunget til å bo i Tyskland for å unngå at faren Johan Bernhard Hjort ble holdt i fengsel. Fra slektens gods ved Berlin kunne Heger bevege seg relativt fritt omkring i Tyskland, og bidro med mat til fanger på så ulike steder som Sachsenhausen, Ravensbrück og Natzweiler. Heger og hennes familie kartla de norske fangene og opparbeidet lister og et omfattende kartotek. Disse oversiktene var viktige grunnlag for å gjennomføre redningsarbeidet i krigens sluttfase. Hun medvirket til evakueringen med de hvite bussene.[5][6]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Wanda Heger var datter av Anna Cathrina Holst og høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort.[7] Hun vokste opp på Bestum i Aker, som den eldste i en søskenflokk på seks. Søsknene var Johan, Peter Fredrik, Helge Bernhard, Kirsti og Haldis.[8][9][10]

Wanda Hegers farmor Wanda von der Marwitz kom fra Tyskland.[11] Adelsslekten Marwitz hadde siden 1200-tallet eid store jordeiendommer i det som da var Markgrevskapet Brandenburg.[12] Farens søstre, Wanda og Astrid, var gift med hver sin bror fra familien von der Goltz. Søsteren Astrid var gift med juristen Rüdiger von der Goltz, som fra 1936 var medlem av riksdagen for det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han deltok senere i planleggingen av attentatet mot Hitler 20. juli 1944.[13][14] Georg Conrad von der Goltz var gift med den andre søsteren.[15] Sommeren 1939 tilbrakte Wanda Heger hos familien i en villa i delbydelen Wannsee i Berlin.[14]

Under andre verdenskrig i Tyskland møtte hun medisinstudenten Bjørn Heger, som da satt fengslet i Berlin. Etter krigen, i september 1945, giftet paret seg i sjømannskirken i Hamburg.[16][17] Wanda og Bjørn Heger fikk seks barn blant andre forfatteren Anders Heger[18] og tingrettsdommer Kim Heger.[19] Wanda Hegers bror Peter ble gift med Didrik Arup Seips datter Tone. De møttes mens begge familiene bodde i Groß Kreutz der fedrene satt i en slags husarrest.[20][21]

Arrestasjon av faren og sivilinternering[rediger | rediger kilde]

Godset (Gutshaus) Gross Kreutz (2009). Under andre verdenskrig var det bebodd av familien Hjort, i tillegg til franske krigsfanger og tyskere som hadde mistet husene sine i bombingen. Etterhvert ble flere fanger fra tyske konsentrasjonsleire overført til Gross Kreutz.
Godset Gross Kreutz på et maleri av Theodor Albert (1822–1888), senere del av samlingen til Alexander Duncker (1813–1897).

Faren var en av grunnleggerne av Nasjonal Samling i 1933 og hadde de påfølgende årene en sentral rolle i partiet. Han brøt imidlertid med partiet i 1936 og medvirket til 1940 i den nasjonalsosialistiske kretsen rundt Hans S. Jacobsen. Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 var Hjort involvert i Administrasjonsrådet og var aktuell som minister til Riksrådet. I løpet av det første okkupasjonsåret kom Hjort stadig mer i opposisjon til okkupasjonsmakten. I artikkelen «Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge», publisert i Norsk Retstidende i september 1941, argumenterte han blant annet for at statssuvereniteten måtte utgå fra folket selv, underforstått at Nasjonal Samling bare styrte ved hjelp av okkupasjonsmakten. Reichskommissar Josef Terboven ble rasende da han leste artikkelen, og Hjort ble arrestert 21. oktober 1941. Etter et kort opphold på Grini, ble han sendt til fengsel i Berlin i februar 1942.[22][23]

Arrestasjonen av Hjort vakte oppsikt i noen tyske kretser blant annet på bakgrunn av hans fremstående svogre.[24] Hjorts søster Astrid, hennes mann og flere av hans tyske slektninger, arbeidet for å få Hjort ut av fengsel.[24] Det var familien van der Goltz som hadde de rette kontaktene. Sommeren 1937 hadde Heinrich Himmler besøkt Hjorts svoger Rüdiger von der Goltz i Wannsee for å treffe Hjort og bli orientert om den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge. Himmler hadde blitt kjent med Rüdiger von der Goltz og hans kone under riksbondedagene i Goslar i 1935.[15] Mens Hjort var fengslet i Oslo, møtte Rüdiger von der Goltz den tyske administratoren for Norge, Terboven, under et møte i Berlin, men fikk blankt avslag på forespørselen om lettelser for Hjort.[11]

I mellomtiden ble Hjort flyttet til Berlin, først til Alexanderplatz og deretter til fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse. Da kom han også under SS-sjef Himmlers område og det kunne komme til en løsning.[11] Fordi Hjort ikke hadde ledet noe motstandsarbeid eller gjort noe kriminelt, gikk Himmler etter samtale med sin partifelle Rüdiger von der Goltz, med på et kompromiss. Hjort skulle få slippe fri dersom hans tyske slektninger tok ansvar og overoppsyn med ham så lenge krigen varte. Wandas fetter Bodo von der Marwitz (1893–1982), som ikke var nazist,[16][25] tilbød familien å bo på sitt gods i landsbyen Groß Kreutz. Landsbyen ligger vest i delstaten Brandenburg, som omkranser Berlin. Marwitz bodde ikke selv på godset, men på sin eiendom Friedensdorf, øst i Brandenburg.[26][27]

Fru Anna Cathrina og de voksne barna, motsatte seg først denne ordningen, som ville bli en slags husarrest. Etter å ha besøkt mannen i fengsel, ga imidlertid moren klar beskjed til barna om at de måtte reise til Tyskland og bo der. Ellers ville han ikke overleve, mente hun. I oktober 1942 reiste mor og seks barn til Tyskland. Da de ankom Tempelhof lufthavn i Berlin, var faren sluppet fri og møtte dem der.[24][28]

Godset i Groß Kreutz hadde også andre beboere. I kjelleren holdt franske krigsfanger til. Andre steder i bygningen bodde tyskere som hadde mistet sine boliger under bombingen.[29]Også andre «sivilinternerte» fra Norge, Danmark og Frankrike ble plassert på godset.[28] Mot slutten av krigen kom medlemmer av familien Marwitz og ble innkvartert på godset.[30]

Hjelpearbeid for fanger[rediger | rediger kilde]

Familien Seip[rediger | rediger kilde]

Det var Wanda som satte hjelpearbeidet for fangene i gang. Avgjørende for fremdriften var hennes møte med Didrik Arup Seip.[11] Seip var rektor ved Universitetet i Oslo ved krigsutbruddet, ble raskt involvert i motstandsarbeid gjennom Kretsen og ble internert i Sachsenhausen etter noen måneder på Grini.[31][32] Familien Hjort hadde kontakt med hans hustru Johanne Seip. Wanda Heger ba om lov til å besøke rektor Seip i Sachsenhausen og fikk overraskende tillatelse. I mellomtiden var Seip flyttet til fengsel ved Gestapo-hovedkvarteret i Prinz-Albrecht-Strasse der Heger slapp inn. Seip hadde blitt flyttet fra Sachsenhausen under påskudd av at han skulle gjøre vitenskapelig arbeid for Ahnenerbe. Himmler skal ha blitt påvirket av Felix Kersten etter tilskyndelse av den svenske diplomaten Arvid Richert og den finske diplomaten Kivimäki. Seip informerte Wanda Heger om at det var 200 nordmenn i Sachsenhausen, og at nordmannen Bjørn Heger satt i samme Gestapo-fengsel i Prinz-Albrecht-Strasse som Seip.[16][33][27][34] Fra Seip fikk Heger navn og nummer på en rekke fanger. Utover våren 1943 besøkte hun Sachsenhausen en rekke ganger.[11]

Gestapos hovedkvarter i daværende Prinz-Albrecht-Strasse, der hun besøkte Didrik Arup Seip og Bjørn Heger som satt arrestert. Bygningen eksisterer ikke lenger.

Den tidligere lett lubne Seip hadde i fangenskap blitt mager, utmattet og gammel. Seip var en internasjonalt kjent vitenskapsmann og æresdoktor ved Universitetet i Hamburg. Dersom Seip døde i fangenskap ville det bli en belastning for Himmler. Gjennom Wanda Hegers besøk kunne svenske aviser som Dagens Nyheter i november 1942 melde at Seip satt fengslet i Berlin under «relativt menneskeverdige former».[35][36][37] Seip ble høsten 1942 flyttet til München og bodde der sammen med sin kone. Seip reiste til Berlin under påskudd av å bruke arkivene og bibliotekene der til sitt vitenskapelige arbeide. Høsten 1943 slo han seg ned på Groß Kreutz sammen med de andre etter at Berlin sentrum (inkludert håndskriftavdelingen på Statsbibliotektet der Seip arbeidet) fikk store ødeleggelser under bombingen 22.–23. november 1943.[33][27][34]

Møte med Bjørn Heger[rediger | rediger kilde]

Bjørn Heger var skeptisk til den unge norske jenten som oppsøkte ham, og han lurte på om hun var en slags spion for fienden. Wanda hadde fått tillatelse til å besøke Bjørn i fengsel og kom dit hver uke.[38][14] Han var arrestert på grensen til Sverige, under forsøk på å flykte fra Norge. Sommeren 1943 ble han frigitt fra fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse, på betingelse av at han skulle arbeide i Leipzig på et sykehus for østeuropeere. På vei til Leipzig klarte han å komme i kontakt med Wanda, og ga utfyllende informasjon om forholdene i fengselet og i Sachsenhausen, samt om hvor han var på vei. Etter at Leipzig var ødelagt av bombing bosatte Bjørn Heger seg 6. januar 1944 i Groß Kreutz. Der ble han en viktig bidragsyter til fangearbeidet.[39][33][40]

Matpakker og kartlegging av internerte[rediger | rediger kilde]

Wanda Heger skrev til norskfødte Borghild Hammerich (bildet) i København, som deretter sørget for å sende større forsendelser av pakker til sin illegale kontakt i Tyskland, den danske konsulen i Stettin og Lübeck. Derfra hentet Groẞ Kreutz-folket det til seg.[41]

Med utgangspunkt i boligen i Groß Kreutz bygde familien opp et utstrakt hjelpearbeid for norske fanger i konsentrasjonsleirer i Tyskland, med Wanda Heger som drivkraft. I starten var det fanger i Sachsenhausen som fikk matpakker fra familien. Etter hvert omfattet arbeidet også leirene Ravensbrück nordøst i Tyskland og Natzweiler i Alsace (Frankrike).

Heger oppsøkte også fengslene og fant frem til nordmenn.[42] Den svenske legasjonen i Berlin hjalp også med at opplysninger ble formidlet til den norske legasjonen i Sverige,[43] i strid med svensk nøytralitet. Når de i Groß Kreutz hadde fått en god liste med navn, ble den levert til forretningsmannen Camillo Holm i Berlin. Holm fikk listen maskinskrevet i flere kopier. En kopi gikk via den svenske legasjonen i Berlin til den norske minister Niels Christian Ditleff i Stockholm. Sekretær Erik Bache ved evakueringskontoret hadde til slutt et kartotek med 7500 navn.[44] Lister over internerte ble også formidlet til Det internasjonale Røde Kors i Sveits.[45][46] Røde Kors' representant i Berlin, Dr. Marti, skrev frustert til hovedkontoret i Geneve at Wanda Heger lykkes med å få kontakt med fangene, mens han selv ikke lykkes.[47]

Nordmennene i Groß Kreutz samarbeidet med sjømannsprestene i Hamburg om arbeidet for fangene. Sjømannsprestene tok ansvar for fengsler og krigsfanger samt leirer i nordvest, mens Groß Kreutz fokuserte på konsentrasjonsleirene og tysklandsstudentene. Seip formidlet kontakt til Sverige og Storbritannia via den svenske legasjonen i Berlin. Sjømannsprestene holdt kontakt med Norge ved at de noen ganger reiste med syketransporter. Theo Findahl, norsk journalist i Berlin, medvirket i arbeidet. Wanda, Johan Hjort og Bjørn Heger overlevde bombingen langfredag 1945 da sjømannskirken i Hamburg ble ødelagt.[48] Sjømannspresten oppholdt seg i Groß Kreutz de gangene det var gudstjeneste i Berlin.[40]

Sachsenhausen[rediger | rediger kilde]

Seip fortalte at hennes tidligere gymnaslærer August Lange satt i Sachsenhausen og i november 1942 fikk hun via vaktbua levert ham et glass potetsalat. Leiren var i utgangspunkt utilgjengelig for omverdenen. Hun besøkte Sachsenhausen på nytt som regel fredager med mat til fanger hun hadde fått navn og nummer på. Wanda Hegers gode utseende hjalp henne med å komme på bølgelengde med vaktene. Etterhvert kom hun med stadig flere pakker mat og ved porten traff hun i juni 1943 tilfeldig den norske fangen Aksel Zachariassen. Zachariassen arbeidet i pakkerommet og sa at pakkene som regel ble sendt til nordmenn i sykeblokkene. Rutinen med matlevering til fangene hver fredag (fra og med våren 1943) har hun beskrevet i boken Hver fredag foran porten. I porten møtte hun andre norske fanger som Kristian Ottosen, Lorang Berg og Thorbjørn Lie. Hun fikk ofte hjelp av sine søsken og leverte også medisiner.[44][38][6]

Porten til Schutzhaftlager Sachsenhausen, fotografert en gang mellom 1936 og 1944.

Viktigere enn de relativt små mengdene mat de klarte å frakte til Sachsenhausen var kontakt med fangene og lister med navn.[44] De arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland og fikk informasjon om blant annet leir og fangenummer. Informasjonen ble formidlet til familier i Norge gjennom vanlig post. I tillegg ble det sendt navnelister og annen informasjon til kontakter i det internasjonale Røde Kors, og til de norske sjømannsprestene Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen i Hamburg. Sjømannskirken i Hamburg overlevde brannbombingen i 1943 og sjømannsprestene i der holdt hver fjerde uke gudstjeneste i Berlin. Wanda Heger og broren Johan dro til Berlin for å få kontakt med den norske presten, og Vogt-Svendsen orienterte om arbeidet han gjorde for norske fanger i fengsel. Fangene i Sachsenhausen trodde han ikke det var mulig å få besøke.[49]

Maten som ble brakt til fangene var først framskaffet lokalt i Groß Kreutz. Menyen ble bestemt av de lokale råvarer, som i det vesentlige var poteter, og som det dessuten var nok av. Matpakkene besto derfor ofte av potetlomper.[11] Sommeren 1943 skrev Heger til norskfødte Borghild Hammerich i København, lederen for «Danskehjelpen» til Norge og «Den norske damekomité i København».[11] Gjennom illegale kontakter ble det sendt pakker av mat fra Danmark, via båt til Stettin. Danskepakkene ble hentet av Wanda Heger og andre fra miljøet i Groß Kreutz, og formidlet til fangeleirene.[50] I tillegg til mat ble også livsviktig medisin brakt inn i leirene. Transporten av mat og medisiner, og leveringene til leirene, ble hele tiden gjennomført med stor risiko for alle involverte.

Ravensbrück[rediger | rediger kilde]

I 1943 tiltok bombingen av Berlin og blant annet ble Gestapos kontor i Groß Kreutz truffet. I den mer uoversiktlige situasjonen som fulgte tok familien Hjort seg flere friheter. De lærte seg å omgå postsensuren og fikk en del brev fra Norge med spørsmål om savnede familiemedlemmer. Harald Salvesen etterlyste sin kone Sylvia Salvesen. Wanda Heger reiste til Ravensbrück nord i Tyskland, med pakke til «tante Sylvia» og fikk slik bekreftet at Sylvia Salvesen var internert der. Senere fikk Heger samtale med Sylvia Salvesen og fikk bekreftet at Lise Børsum satt i Ravensbrück. Sylvia og Wanda hadde ikke møtt hverandre tidligere og måtte straks improvisere rollene som tante og niese. I Ravensbrück innledet Heger hemmelig samarbeid med den tyske sykepleieren «søster Gerda» som var i SS. Tidlig i 1945 forsøkte Johan Hjort uten hell å få Salvesen og Børsum overført til Groß Kreutz.[51][52] I mars 1945 kom den tyske sykepleieren «søster Gerda» til Groß Kreutz med utførlig liste over norske kvinner internert i Ravensbrück (92 norske samt 20 danske kvinner). Sykepleieren Gerda Schröder gikk i SS-uniform. Listen var utarbeidet av Sylvia Salvesen. Salvesen beskrev forholdene i leiren som forferdelig og ba om hjelp.[53][52]

Natzweiler og NN-fanger[rediger | rediger kilde]

Porten til konsentrasjonsleiren Natzweiler fotografert i desember 1944 etter frigjøringen.

Sommeren 1943 ville de levere en pakke til Niels-Henrik Kolderup i Sachsenhausen. Portvakten avslørte da uforvarende at Kolderup var i Natzweiler i Alsace (det okkuperte Frankrike), og slik fikk Heger vite om en til da ukjent leir med norske fanger.[51][52] Da norske fanger ble overført fra Sachsenhausen til Natzweiler visste ikke medfangene hvor de ble av. Før jul i 1943 kom Heger i kontakt med norske fanger sendt fra Natzweiler til Berlin på tvangsarbeid og fikk slik mer informasjon om norske internerte i Natzweiler. I september 1944 ble Natzweiler evakuert (8000 fanger ble overført til Dachau) på grunn av alliert fremrykning. I alt var 504 nordmenn registrert i Natzweiler og det var 125 igjen da leiren ble tømt. Dachau var på dette tidspunktet overfylt og en del av fangene ble sendt til «utekommandoer» eller sendt videre andre leirer som Mauthausen og Bergen-Belsen. På grunn av de kaotiske forholdene i blant annet Dachau ble ikke alle norsk fanger registrert som NN-fanger. De fikk dermed sende brev hjem, fikk pakker tilbake og ble samtidig registrert i Hegers kartotek (slik at de ble hentet av de hvite bussene i krigens sluttfase).[6] Osmund Faremo hadde fått koldbrann og beskriver hvordan han ble reddet av medisiner i pakkene sendt til Natzweiler.[6][54]

Vel 600 studenter (tysklandsstudentene) ble internert i tyske fangeleirer fra desember 1943. Studentene kunne sende brev relativt fritt og i Groß Kreutz fikk man kjennskap til at en del av studentene var i Sennheim (Cernay i Alsace) nær Natzweiler. Wanda Heger fikk tillatelse til å besøke studentene i midten av juni 1944. Noen norske fanger i Sachsenhausen stakk til henne en liste over norske Nacht und Nebel-fanger («NN-fanger») i Natzweiler. NN-fanger fikk ikke ha kontakt med verden utenfor og var i Groß Kreutz opprinnelig en ukjent kategori internerte. Informasjonen om NN-fanger ble formidlet til Norge og Sverige. Hun fikk også tak i liste over norske offiserer som siden 1943 var internert i Polen.[43][55]

Evakuering[rediger | rediger kilde]

Familiene Hjort og Seip, Bjørn Heger, Theo Findahl og sjømannsprestene fordelte leirer og fengsler i mellom seg og var beredt til å hjelpe fangene «når katastrofen nærmet seg».[42] Sommeren 1944 ble det planlagt et dansk bilkorps («Jyllands-korpset») som skulle stå klar til å evakuere danske og norske fanger.[56] Carl og Borghild Hammerich hadde sommeren 1944 120 fiskebiler (hver med plass til 50 personer) til disposisjon. Minister Ditleff planla på sin side å sende tre norske skip til Lübeck med busser som skulle samle opp fanger når sammenbruddet i det tyske regimet kom.[57] I oktober 1944 skrev Johan B. Hjort et notat om fangenes situasjon og behovet for evakuering til den svenske legasjonen.[58] Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en evakueringsplan som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Himmler og Ditleff foreslo overfor Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.[59]

Da krigen nærmet seg slutten var det en begrunnet frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger og Seip ble de advart om dette blant annet av Paul Rosbaud, spionen med dekknavnet «Griffen». Sjømannsprest Vogt-Svendsen hadde fått opplysninger fra en fange i Buchenwald om et rundskriv fra Himmler med instruks om å henrette fangene når allierte styrker nærmet seg.[60][61] Wanda Heger hadde også et møte med grev Folke Bernadotte i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.[27] Wanda Heger og de andre på Groß Kreutz informerte 6. mars de norske fangene i Sachsenhausen om at det pågikk forhandlinger om evakuering i svensk regi.[62]

Seip fikk etter personlig tillatelse fra Himmler forlate Tyskland med fly 9. april 1945. Omtrent samtidig reiste Wanda Heger, hennes mor og to søstre til Lübeck for å bli evakuert med båt. Skuespilleren Harald Schwenzen, fysikeren Leiv Harang og politimester Kristian Welhaven reiste sammen med familien Hjort fra Groß Kreutz. Johan og Helge Hjort ble værende i Groß Kreutz blant annet av hensyn til internerte norske offiserer.[63]

De hvite bussene[rediger | rediger kilde]

De hvite bussene ved basen på Friedrichsruh slott der Wanda Heger arbeidet en periode.

Grev Bernadotte greide i første omgang å oppnå at alle nordmenn og dansker i tysk fangenskap skulle samles i en leir, Neuengamme. Ideen til dette kom fra Bjørn Heger. Redningsaksjonen ble gjennomført i regi av Svensk Røde Kors, og aksjonen er i ettertid omtalt som De hvite bussene. Et stort antall kjøretøy malt hvite med Røde Kors-merker, ble brukt til å samle fanger og transportere disse til Neuengamme. Den detaljerte listen over norske og danske fanger som var samlet på Groß Kreutz, spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.[27] Transporten fra Sachsenhausen til Neuengamme begynte 16. mars og pågikk til 30. mars. I slutten av mars gikk Himmler med på å sende kvinner, syke og studenter kunne reise til Sverige. Kvinnene i Ravensbrück ble hentet 7. april.[64] Både Wanda og Bjørn tok del i å lete opp fanger og sørge for at de kom med i transporten. I sluttfasen av krigen oppholdt Wanda Heger og hennes brødre, Bjørn Heger, og sjømannsprestene fra Hamburg seg i Friedrichsruh slott (i Holstein nær Hamburg) der De hvite bussene hadde sitt hovedkvarter.[65] Om lag 6000 norske og danske fanger ble i løpet av mars og april 1945 samlet i Neuengamme i Hamburg. Neuengamme var 21. april 1945 tømt for norske og danske fanger, blant de siste som forlot leiren var Sverre Løberg.[66]

Fra Neuengamme ble de norske fangene transportert til Ramlösa (ved Helsingborg) i Sverige. Bjørn Egge og Trygve Bratteli var blant de internerte som ble hentet ut.[67][68] I april reiste Wanda Heger til Ramlösa og arbeidet der med mottak av evakuerte fra kontinentet.[6]

Offiserene og videre hjelpearbeid[rediger | rediger kilde]

Etter fredsslutningen arbeidet Wanda Heger i Norwegian Relief Corps i Tyskland, med løytnants grad. Korpset ble ledet av den norske flyveren, major Wsevolod Walentinowitch Bulukin.[69] Oppgaven var å finne norske fanger som fortsatt var i Tyskland og å få disse hjem. Bulukin ledet repatrieringsarbeidet for norske offiserer internert på kontinentet. Bulukin kom til Hamburg 9. mai, dagen etter kapitulasjonen. Sjømannspresten Conrad Vogt-Svendsen ble utnevnt til kaptein i marinen, mens Johan Hjort og sønnen Helge ble utnevnt til henholdsvis kaptein og fenrik. Sjømannsprestene og gruppen i Groß Kreutz orienterte Bulukin om situasjonen og om hvilke fangeleirer de kjente til. Bulukin utrustet transportkolonner for å hente norsk offiserer inkludert Otto Ruge. Johan og Helge Hjort var med som kjentfolk. I Hamburgs bydel Bergedorf hadde Mustad en spikerfabrikk der transporten ble innkvartert; Wanda Heger arbeidet der med mat og soveplasser. Johan Hjort kom sammen med offiserer og konsentrasjonsleirfanger med båt til Oslo 4. juni. Helge Hjort og Bjørn Heger ble værende i Tyskland for å lete etter nordmenn.[70] Wanda Heger hadde reist til Stockholm midt i april og kom tilbake i mai for å bidra i letearbeidet.[48]

Sverre Løberg kom tilbake til Hamburg i mai og møtte der sjømannsprestene og Wanda og Bjørn Heger som var med Løberg på leting etter nordmenn.[71] Høsten 1945 reiste Wanda og Bjørn Heger hjem til Norge.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Laquote.svgHun har vist oss alle at et enkeltmenneske kan utgjøre en stor forskjell i kampen for å redde liv. Med fare for sitt eget liv oppsøkte hun fengsler og fangeleirer i krigens Tyskland for å bringe mat og medisiner til fangene. Hun maktet endog å komme frem til norske fanger som var omgitt av det aller største hemmelighold fra naziledelsens side, nemlig NN-fangene i Natzweiler, de politiske forsvinningsfangene.Raquote.svg

På 1960-tallet utdannet Wanda Heger seg til sosionom og arbeidet deretter for kvinnelige fanger ved Bredtveit fengsel. Hun ble senere daglig leder for Kriminalomsorg i frihet.

Wanda Heger var sekretær i regjeringens Rådgivende utvalg i krigspensjoneringssaker, fram til 1. januar 2006, da utvalget ble nedlagt.[72]

I boka Hver fredag foran porten forteller Wanda Heger om oppholdet i Tyskland og arbeidet for fangene i leirene. Boka er skrevet i samarbeid med Guri Hjeltnes og vant førsteplass i Gyldendals konkurranse for beste dokumentarroman i 1984. Boken deler nordmenn i tysk fangenskap i fem kategorier: krigsfanger, tukthus og fengsel, konsentrasjonsleirer, internerte på grunn av rase eller yrke, og sivilinternerte. Boka ble utgitt på tysk i 1989[73], og på svensk i 2019.[74]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

For sitt arbeid for de norske fangene i Tyskland fikk Heger en rekke utmerkelser:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Aftenposten[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Skjeseth, Alf (03.02.2017). «I porten for fangane (nekrolog)». Klassekampen. s. 36. «Ved Wanda Hegers bortgang har ein krigshelt med ei eineståande historie gått ut av tida. Ho døydde 27. januar og vart nesten 96 år gamal.» 
  6. ^ a b c d e Jonassen, Mari (2000). Hvite busser: med norsk ungdom til Hitlers dødsleire. [Oslo]: Damm. ISBN 8251788943. 
  7. ^ Figueiredo, Ivo de (28. september 2014). «Johan B Hjort». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  8. ^ Hjeltnes, Guri (28. september 2014). «Wanda Heger». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  9. ^ Ottosen 1998, s. 36,37
  10. ^ Haldis Hjorth (7. januar 2009). «Krigen i et norsk barn i en tysk landsby». Tidsskrift for Norsk psykologforening. Besøkt 26. mai 2022. 
  11. ^ a b c d e f g de Figuereido, Ivo (2002). «Møte i Berlin, Anna Cathrines valg, Gross Kreutz, Potetlomper til Zakrisen». Fri mann. Oslo: Aschehoug. s. 258, 263, 273, 275. ISBN 8203222919. 
  12. ^ Biographie, Deutsche. «Marwitz, von der - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 25. mai 2022. 
  13. ^ «Verhandlungen des Deutschen Reichstags». www.reichstag-abgeordnetendatenbank.de. Besøkt 24. mai 2022. 
  14. ^ a b c Heger, Wanda (1995). Hver fredag foran porten. Oslo: Gyldendal. s. 9, 21, 25. ISBN 8205229872. 
  15. ^ a b Emberland, Terje (2012). Himmlers Norge. Aschehoug. 
  16. ^ a b c Lidegaard, Bo (2015). Redningsmænd. Politikens forlag. ISBN 9788740023725. 
  17. ^ «Studentene fra 1933 : biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1958». www.nb.no. Besøkt 25. mai 2022. 
  18. ^ Neraal, Anders (11. februar 2019). «Anders Heger». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  19. ^ Røtvold, Øystein Angell (1997). Ættebok for Petter Peitersen Dass og hans hustru Margrethe Andersdatter og deres etterkommere i fjorten generasjoner. Sarpsborg: Slektsforum. s. 299. ISBN 8299431204. 
  20. ^ Bryne, Arvid (21. mars 2000). «En historie om kjærlighet». dagbladet.no (norsk). Besøkt 26. mai 2022. 
  21. ^ Til minne om far og mor, Didrik Arup Seip og Johanne Karoline Louise Seip f. Remmer, ved fars 100-årsdag den 31. august 1984. [Blommenholm]: T. Hjort. 1984. 
  22. ^ Figueiredo, Ivo de (25. februar 2020). «Johan B Hjort». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 24. mai 2022. 
  23. ^ Ottosen 1998, s. 39
  24. ^ a b c Ottosen 1998, s. 40
  25. ^ Biographie, Deutsche. «Marwitz, Bodo von der - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 24. mai 2022. 
  26. ^ Corell, Synne (17. oktober 2018). «Dro til konsentrasjonsleirer for å gi norske fanger mat». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 3. mars 2019. «Samtidig hadde Hjort tidligere gjort inntrykk på Himmler, og Hjorts tyske, regimetro svoger fikk forhandlet fram at hele Hjort-familien skulle interneres på et slott utenfor Berlin. Interneringen av familien var et forsøk på å disiplinere dem tilbake i nazi-folden. Familiens nye liv i Groß Kreutz var en privilegert posisjon sammenliknet med mer eksplisitte fiender av regimet. Wanda ville virkelig ikke forlate Norge.» 
  27. ^ a b c d e Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203260756. 
  28. ^ a b Haldis Hjort (Januar 2009). «Krigen i et norsk barn i en tysk landsby». Tidsskrift for Norsk psykologforening. Besøkt 3. mars 2019. «I oktober 1942, da jeg var to år og tre måneder, ble hele familien med mor og seks barn tvangssendt fra hjemmet vårt i Oslo til landsbyen Groß Kreutz i Øst-Tyskland, nær Potsdam og Berlin. Søsknene mine var Wanda på 21 år, Johan 20, Peter 18, Helge 15 og Kirsti på 11 år. .. Far kunne bli løslatt og få bo sammen med oss på den betingelse at verken han, mor eller mine store søsken skulle forlate Tyskland eller ha noen aktiviteter mot regimet.» 
  29. ^ Ottosen 1998, s. 55
  30. ^ Seip 1946, s. 566
  31. ^ Kluge, Rolf (1970). Norge og den annnen verdenskrig: Hjemmefrontledelsen tar form ; Kretsen dannes sommeren 1941. Oslo: Universitetsforlaget. 
  32. ^ «Didrik Arup Seip». Store norske leksikon. 17. juni 2021. Besøkt 26. mai 2022. 
  33. ^ a b c Ottosen 1998, s. 60
  34. ^ a b Seip 1946, s. 514
  35. ^ Ottosen 1998, s. 56-57
  36. ^ Seip 1946, s. 464, 475
  37. ^ Collett, John Peter (1999). Historien om Universitetet i Oslo. [Oslo]: Universitetsforl. ISBN 8200129373. 
  38. ^ a b Ottosen 1998, s. 58-59
  39. ^ Aftenposten 29. september 1945.
  40. ^ a b Seip 1946, s. 519
  41. ^ de Figuereido, Ivo (2002). «Potetlomper til Zakrisen». Fri mann. Oslo: Aschehoug. s. 276. ISBN 8203222919. 
  42. ^ a b Seip 1946, s. 511
  43. ^ a b Ottosen 1998, s. 63-64
  44. ^ a b c Seip 1946, s. 507-508
  45. ^ Festskrift til Kristian Ottosen på 70-års dagen 15. januar 1991. Universitetsforlaget. 1991. ISBN 8200210995. 
  46. ^ Ottosen, Kristian (1989). Natt og tåke: historien om Natzweiler-fangene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203161081. 
  47. ^ Ottosen, Kristian (1990). Liv og død: historien om Sachsenhausen-fangene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203164846. 
  48. ^ a b Vogt-Svendsen, Conrad (1948). Med Guds ord i fiendeland: fra Sjømannskirken i Hamburg 1940-45. Bergen: Den norske sjømannsmisjons forl. 
  49. ^ Ottosen 1998, s. 56
  50. ^ Seip 1946, s. 524
  51. ^ a b Ottosen 1998, s. 60-62, 557, 565
  52. ^ a b c Ottosen, Kristian (1991). Kvinneleiren: historien om Ravensbrück-fangene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203260780. 
  53. ^ Seip 1946, s. 589
  54. ^ Natzweiler: fangeberetninger : foredrag på Natzweilergruppens seminar i Kristiansand 20.-21. september 1997. [Lysaker]: Natzweilergruppen. 1997. ISBN 8299453607. 
  55. ^ Seip 1946, s. 509, 524
  56. ^ Seip 1946, s. 526
  57. ^ Seip 1946, s. 539
  58. ^ Seip 1946, s. 546
  59. ^ Seip 1946, s. 550
  60. ^ Seip 1946, s. 542
  61. ^ Kramish, Arnold (1987). Griffen: den største spionhistorien. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107431. 
  62. ^ Seip 1946, s. 584
  63. ^ Seip 1946, s. 594
  64. ^ Seip 1946, s. 591
  65. ^ Ottosen 1995, s. 126
  66. ^ Ottosen 1995, s. 298
  67. ^ a b Mollekleiv, Svein (8. februar 2017). «Nekrolog: Wanda Hjort Heger». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2019. 
  68. ^ «Nekrolog: Wanda Heger». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2019. «I Natzweiler klarte hun å spore opp navnene til de norske NN-fangene. Listene ble smuglet ut til Røde Kors i Stockholm og Genève. Da de hvite bussene kom, var 258 av de 504 norske NN-fangene fortsatt så vidt i live og ble funnet. En av dem var Trygve Bratteli.» 
  69. ^ Jørgensen, Tore (2022). Stutthof Diaries Collection: For Truth & Honor. Friesenpress. ISBN 9781039108073. 
  70. ^ Ottosen 1995, s. 145
  71. ^ Ottosen 1995, s. 299
  72. ^ Delrapport 2007 Arbeids og velferdsdirektoratet Krigspensjon for tidligere huleboere og barn fra Holen skole.
  73. ^ Jeden Freitag vor dem Tor : der Bericht der Frau, die im Deutschland der Jahre 1942 - 1945 vielen skandinavischen Häftlingen in Konzentrationslagern das Leben gerettet und die Rettungsaktion des Grafen Bernadotte ermöglicht hat. München : Schneekluth, 1989. ISBN 3795111323
  74. ^ a b Varje fredag framför porten. Lund : Bakhåll, 2019. ISBN 9789177425236
  75. ^ Aftenposten 6. november 1945.
  76. ^ «Tildelinger av ordener og medaljer». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 29. mai 2022. 
  77. ^ Aftenposten 6. mai 1985
  78. ^ «Røde Kors-heder til Horten-kvinne». Gjengangeren (norsk). 23. august 2008. Besøkt 15. mars 2021. «Tidligere prisvinnere er blant andre Brita Paus, stifter av Fransiskushjelpen (1980), Jan Egeland (1983), Prof. Leo Eitinger, for hans arbeid med virkninger på ofre etter krig (1984), Wanda Heger, for innsats for norske fanger i Tyskland under krigen (1985), daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg (1991), og Kofi og Nane Annan (2002).» 
  79. ^ Guri Hjeltnes: «Hun reddet norske fanger i tyske konsentrasjonsleire», aftenposten.no, 3. februar 2017.
  80. ^ NRK (6. mars 2001). «Heder til Wanda Heger». NRK. Besøkt 26. mai 2022. «- Wanda Hegers uegennyttige og modige innsats under farefulle omstendigheter viste en humanitær holdning og en ekte Røde Kors-ånd som fortjener påskjønnelse, sier tidligere president i Norges Røde Kors, Bjørn Egge. Han satt selv i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig.» 
  81. ^ «Wanda Heger deporterades till Nazityskland – blev spion åt motståndsrörelsen». flamman.se (svensk). Flamman. 23. oktober 2019. Besøkt 28. mai 2022. «Under andra världskriget skickades tusentals norrmän till koncentrationsläger i Nazityskland. Nu kommer den norska motståndskvinnan Wanda Hegers memoarer ut på svenska.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]