Sosionom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sosionom er i Norge en beskyttet yrkestittel. Den brukes av personer med høyere utdanning i sosialt arbeid. Sosionomer jobber hovedsakelig i helse- og sosialtjenesten, og er kvalifisert til å forebygge, løse og redusere sosiale problemer på gruppe- og individnivå.

Arbeidet er forankret i menneskerettigheter og sosial rettferdighet.[1]

Kompetanseområder[rediger | rediger kilde]

Samhandling på individ- og systemnivå, ivaretakelse av mennesker i krise, kommunikasjon, oversikt over stønadsordninger og lovgivning på familie-, trygde-, barnevern- og sosialfeltet, familievern, relasjons- og nettverksbygging, rusbehandling og rådgivning, sosialpolitikk, sosialrådgivning og målrettet miljøterapeutisk arbeid på sykehus, fengsel, skole, SFO, ppt og barnehage.

Sosionomer i skolen har kompetanse til:

  • Å forstå sammenhenger mellom enkeltindivider, familie og samfunn.
  • Å drive endringsskapende arbeid mot enkeltindivider, grupper og sosiale forhold
  • Å gjennomføre utviklingsstøttende samtaler med barn og unge
  • Å drive samtalegrupper med barn og unge
  • Å drive samtalegrupper med voksne
  • Å følge opp barn og unge med spesielle behov
  • Å gi veiledning til foreldre
  • Å være samtalepartner for skolens personale
  • Å bidra til et nært samarbeid med tilgrensende instanser i forhold til barn og unges hjelpebehov

Sykehussosionomer[rediger | rediger kilde]

Sykehussosionomer driver sosialfaglig arbeid ved sykehus, som kan inndeles i tre hovedområder; praktiske oppgaver, psykososialt arbeid og undervisningsvirksomhet.

  • Praktiske oppgaver a) Informasjon, råd og veiledning til å håndtere praktiske og personlige problemer som endring av helsetilstand kan føre med seg b) Gi informasjon om trygderettigheter og sosiale stønader, offentlige og private hjelpeinstanser. c) Formidle kontakt med hjelpeapparatet, bistå ved søknader, vurdere behov for tiltak
  • Psykososialt arbeid består i å kartlegge og følge opp: a) Ytre årsaker til pasientens problemer i forhold til arbeidssituasjon, økonomi, bolig mv. b) Mellommenneskelige problemer ved samlivskriser, svekkede sosiale nettverk mv. c) Psykiske og følelsesmessige reaksjoner, for eksempel ved alvorlig sykdom og død og andre viktige endringer i livssituasjonen
  • Undervisningsvirksomhet rettet mot pasienter, pårørende og andre faggrupper: a) Undervisning/ veiledning i ulike tema, som for eksempel arbeids- og trygderettigheter, generelle støtteordninger, kommunikasjon og samliv b) Kurs og gruppetilbud som tar opp utfordringer knyttet til mestring for pasienter med kronisk sykdom, smerteproblematikk og konsekvenser ved sykdom og behandling[2]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Utdanningen gis ved flere høgskoler og universitet i Norge, og inneholder teori og praksis innenfor blant annet rus, psykiatri, psykologi, sosialmedisin, sosiologi, jus og sosialfaglige emner. Den siste emnegruppen omfatter sosialt arbeids teorier og arbeidsmåter. Utdanningen er nærmere beskrevet i Rammeplan for 3-årig sosionomutdanning. Veiledete praksisstudier og ferdighetstrening er sentrale elementer i studiet. Videre vektlegges tverrfaglig læring, som skjer i fellesundervisning med flere helse- og sosialarbeiderutdanninger. Denne legger grunnlag for tverrfaglig og flerfaglig samhandling i praksis.

Utdanning til sosionom gis blant annet ved Diakonhjemmet Høgskole, Universitetet i Agder, Høgskolen i Bergen, Nord Universitet, UIT, Høgskolen i Lillehammer, Høgskolen i Oslo, NTNU, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Østfold og Universitetet i Stavanger.

I 2015 var det i Norge nær 15 000 utdannede sosionomer, og det utdannes ca. 800 nye sosionomer hvert år.

Etter- og videreutdanning[rediger | rediger kilde]

Etter endt sosionomutdanning kan man videreutdanne seg innen blant annet barne- og ungdomsvern, arbeid med eldre, psykisk helsearbeid og rus, rehabilitering, eller kognitiv terapi. Dersom man velger videreutdanning innen klinisk sosialt arbeid, får man yrkestittelen klinisk sosionom. Det er mulig å ta master og doktorgrad i sosialt arbeid.

Yrkesutøvelse[rediger | rediger kilde]

Sosionomer er satt til å iverksette samfunnets helse- og sosialpolitikk, og dermed til å avgjøre spørsmål som kan ha store konsekvenser for den enkelte. Ofte ivaretas oppgaver som kan innebære både hjelp og kontroll. Kontrollsituasjoner stiller store krav til informasjon og formidling av begrunnelser for tiltak. I tillegg må det foretas komplekse sosialfaglige og etiske valg, og det stilles store krav til korrekt saksbehandling. Sosionomer må derfor ha en særlig kompetanse til å forebygge og løse konflikter, og til å arbeide i situasjoner preget av motsetninger der også rettssikkerheten skal ivaretas.

I Norge arbeider sosionomer innenfor et vidt spekter av arbeidsfelt. En stor andel arbeider i sosialtjenesten (NAV) og barneverntjeneste, i rusfeltet, i somatisk og psykisk helsevern, i Kriminalomsorgen, skole, statlig barne-, ungdoms- og familieforvaltning, krisesenter, m.m.
Sosionomer er ikke å regne som helsepersonell etter den norske Lov om helsepersonell m.v..

Sosionomens yrkesutøvelse kjennetegnes av endringsarbeid i relasjon og gjennom samhandling mellom mennesker. Ved å etablere og opprettholde en konstruktiv relasjon gjennom hele arbeidsprosessen bidrar sosionomen til motivering og mobilisering av ressurser, og profesjonell håndtering av konflikter som måtte oppstå.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.corepublish.no, CorePublish -. «Sosionomer - Fellesorganisasjonen (FO)». www.fo.no. Besøkt 17. desember 2016. 
  2. ^ www.corepublish.no, CorePublish -. «Hvordan arbeider sosionomene i sykehusene? - Fellesorganisasjonen (FO)». www.fo.no. Besøkt 17. desember 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]