Hopp til innhold

Viktoriatiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dronning Victoria av Storbritannia (som ga navn til epoken), prins Albert og deres barn som en idealisert familie.

Viktoriatiden (engelsk: Victorian era) er en periode i Storbritannias historie som omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets mest storslagne tid. Den viktorianske perioden regnes til årene da dronning Victoria regjerte fra 20. juni 1837 og til hennes død 22. januar 1901. Perioden er således oppkalt etter henne. Mange historikere legger begynnelsen på perioden noen år tidligere, da de mener at Reformloven av 1832 markerer inngangen til en ny kulturell æra. Perioden før kalles georgiansk tid, og perioden etter kalles edvardiansk tid, og dens senere halvdel overlapper med den første delen av tiden Belle Époque («Den vakre tiden») i det kontinentale Europa. Denne artikkelen ser på Viktoriatiden hovedsakelig fra en britisk synsvinkel og fokus, selv tidsånden var relativt lik i de fleste land i Vest-Europa.

Ulike liberaliserende politiske reformer fant sted i Storbritannia, blant annet utvidelse av valgdeltagelsen. Den store hungersnøden forårsaket massedød i Irland tidlig i perioden. Det britiske imperiet hadde relativt fredelige forhold til de andre stormaktene. Den deltok i forskjellige militære konflikter hovedsakelig mot mindre makter. Det britiske imperiet utvidet seg i denne perioden og var den dominerende makten i verden.

Adjektivet «viktoriansk» henviser til denne perioden, særlig til den britiske kulturen som på 1800-tallet var preget av industrialisering, oppfinnelser og vitenskapelige fremskritt, men også et klassesamfunn med sosial nød og streng seksualmoral. Det viktorianske samfunnet verdsatte en høy standard for personlig oppførsel som gjenspeiles på tvers av alle deler av samfunnet. Vektleggingen av moral ga drivkraft til sosial reform, men la også begrensninger på friheten til visse grupper. Velstanden steg i perioden. Leseferdighet og undervisning i ung alder ble nesten universell i Storbritannia for første gang. Mens noen forsøk ble gjort for å forbedre levekårene, forble slumboliger og sykdom et alvorlig problem.

Perioden så betydelig vitenskapelig og teknologisk utvikling. Storbritannia var avansert innen industri og ingeniørfag spesielt, men noe uutviklet innen kunst, utdanning og opprinnelig vitenskap. Befolkningen i Storbritannia økte raskt, mens befolkningen i Irland gikk kraftig tilbake grunnet hungersnød, fattigdom og utvandring.

Terminologi og periodisering

[rediger | rediger kilde]
Framstilling fra 1885 av en mor som irettesetter sin sønn for å ha vært slem mot sin søster.

I strengeste forstand dekker viktoriansk tid varigheten av Victorias regjeringstid som dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland, fra hennes tiltredelse 20. juni 1837 – etter onkelens død, Vilhelm IV – til hennes død 22. januar 1901, hvoretter hun ble etterfulgt av sin eldste sønn, Edvard VII. Hennes regjeringstid varte i 63 år og syv måneder, en lengre periode enn noen av hennes forgjengere. Begrepet «viktoriansk» var i bruk i samtiden for å beskrive epoken.[1] Tiden har også blitt forstått i en mer omfattende forstand som en periode som hadde sensibiliteter og preg forskjellig fra periodene ved siden av den, i hvilket tilfelle den noen ganger dateres til å begynne før Victorias tiltredelse – typisk ved Reformloven av 1832, som innførte en omfattende endring av valgsystemet i England og Wales.[2]

Encyclopædia Britannica bruker en bredere definisjon som beskriver viktoriansk tid som «perioden mellom ca. 1820 og 1914 ... preget av et klassebasert samfunn, et økende antall mennesker som kan stemme, en voksende stat og økonomi, og Storbritannias status som mektigste imperium i verden.»[3] Definisjoner som hevder at det var en særskilt sensibilitet eller politikk til denne epoken har også skapt skepsis til verdien av merkelappen «viktoriansk», selv om det også har vært forsvar for det.[2]

Forfatteren Michael Sadleir insisterte på at «i sannhet er den viktorianske perioden tre perioder, og ikke én».[4] Han skilte mellom en tidlig viktorianisme – den sosialt og politisk ustabile perioden fra 1837 til 1850[5] – og en sen viktorianisme (fra 1880 og utover), med dens nye bølger av estetisme og imperialisme,[6] fra den viktorianske storhetstiden: midten av viktoriansk tid fra 1851 til 1879. Han så sistnevnte periode som preget av en særegen blanding av velstand, hjemlig snerperi og selvtilfredshet[7] – det historikeren George Macaulay Trevelyan på samme måte kalte «midten av viktorianske tiår med stille politikk og brølende velstand».[8]

Politisk og diplomatisk historie

[rediger | rediger kilde]
Slaget ved Rorke’s Drift under Zulukrigen i 1879, maleri av Alphonse de Neuville (1880)

Innenlands liberaliserte Storbritannia seg og utviklet seg gradvis til et mer moderne demokrati. Reformloven, som gjorde ulike endringer i valgsystemet, blant annet viss utvidelse av stemmeretten, ble vedtatt i 1832.[9] Stemmeretten ble utvidet igjen av den andre reformloven i 1867.[10] Byer ble gitt større politisk selvstyre og arbeiderbevegelsen ble legalisert.[11] Fra 1845 til 1852 forårsaket den store hungersnøden massesult, sykdom og død i Irland, og utløste storstilt utvandring.[12] Kornlovene ble opphevet som svar på dette.[13] På tvers av det britiske imperiet førte reformen til rask ekspansjon, fullstendig avskaffelse av slaveriet i de afrikanske besittelsene og opphevelse av transportere straffedømte til Australia. Restriksjoner på kolonihandel ble løsnet og ansvarlig (det vil si semi-autonom) regjering ble innført i noen territorier.[14][15]

Perioden fra 1815 til 1914, kjent som Pax Britannica, var en tid med relativt fredelige forhold mellom verdens stormakter. Dette gjelder spesielt Storbritannias interaksjoner med de andre.[16] Den eneste krigen der det britiske imperiet kjempet mot en annen stormakt var Krimkrigen, fra 1853 til 1856.[17][14] Imidlertid var det en rekke opprør og voldelige konflikter i det britiske imperiet,[14][15] og Storbritannia deltok i flere kriger mot mindre statsmakter.[18][14][15] Den deltok også i de diplomatiske kampene i det store spillet, riviliseringen og konflikten med Det russiske keiserdømmet om kontrollen over Sentral-Asia,[18] og kappløpet om Afrika.[14][15]

I 1840 giftet dronning Victoria seg med sin tyske fetter, prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Paret fikk ni barn som selv giftet seg inn i forskjellige kongefamilier, og dronningen ble dermed kjent som «Europas bestemor».[11][19] I 1861 døde prins Albert.[18] Dronning Victoria gikk i sorg og trakk seg ut av det offentlige liv i ti år.[11] I 1871, da republikanske tanker og stemninger vokste i Storbritannia, begynte dronningen å vende tilbake til det offentlige liv. I hennes senere år økte populariteten hennes da hun ble et symbol på det britiske imperiet. Dronning Victoria døde 22. januar 1901.[19]

Samfunn og kultur

[rediger | rediger kilde]
Rekreasjon av en viktoriansk dagligstue ved Nidderdale Museum, Yorkshire
Billige måltider for fattige barn i East London (1870)

I denne tiden kom en raskt voksende middelklasse som ble en viktig kulturell innflytelse; i betydelig grad erstattet den aristokratiet som den dominerende klassen i det britiske samfunnet.[20][21] Det utviklet seg en særegen middelklasselivsstil som reflekterte det som ble verdsatt av samfunnet som helhet.[20][22] Det ble lagt økt vekt på familiens verdi; og den populære ideen om at ekteskap skulle være basert på romantisk kjærlighet.[23][24]

Det ble etablert et klart skille mellom hjemmet og arbeidsplassen; dette hadde ofte ikke vært tilfelle før.[22] Hjemmet ble sett på som et privat miljø,[22] der husmødre ga ektemennene sine et pusterom fra omverdenens plager.[23] Innenfor dette idealet ble kvinner forventet å fokusere på husholdningen og stole på menn som forsørgere.[25][26] Kvinner hadde begrensede juridiske rettigheter på de fleste områder av livet og en feministisk bevegelse utviklet seg gradvis.[26][27] Mens foreldremyndighet ble sett på som viktig, fikk likevel barn gitt juridisk beskyttelse mot overgrep og omsorgssvikt for første gang.[28]

Den voksende middelklassen og sterke evangeliske bevegelsen la stor vekt på en respektabel og moralsk kodeks oppførsel. Dette omfattet funksjoner som veldedighet, personlig ansvar, kontrollerte vaner som å unngå alkohol og spill, disiplin av barn og selvkritikk.[21][29] I tillegg til personlig forbedring ble det lagt vekt på sosial reformer.[30] Utilitarisme var en annen filosofi som forsto seg selv som basert på vitenskap framfor som moral, men som også la vekt på sosial framgang.[31][32] Det ble dannet en allianse mellom disse to ideologiske standpunktene.[33] Reformatorene la vekt på årsaker som å forbedre forholdene for kvinner og barn, for å forhindre kriminalitet gi prioritet til reformer av politiet framfor vektlegging av strenge straffer, religiøs likestilling og politisk reform for å etablere et demokrati.[34] Den politiske arven fra reformbevegelsen var å koble nonkonformistene (en del av den evangeliske bevegelsen) i England og Wales med Det liberale partiet.[35] Dette fortsatte fram til første verdenskrig.[36] Presbyterianerne spilte en lignende rolle som en religiøs stemme for reformer i Skottland.[37]

Religion var politisk kontroversiell i denne epoken, med nonkonformister som presset på for å avvikle Den engelske kirke som offisiell kirke for England.[38] Nonkonformister utgjorde omtrent halvparten av kirkedeltakerne i 1851,[39] og gradvis ble den juridiske diskrimineringen som var etablert mot dem utenfor Skottland fjernet.[40][41] Juridiske restriksjoner på katolikker ble også i stor grad fjernet. Antallet katolikker vokste i Storbritannia på grunn av konverteringer og innvandring fra Irland.[38] Sekularisme og tvil om nøyaktigheten av Det gamle testamente vokste blant folk med høyere utdanningsnivå.[42] Nord-engelske og skotske akademikere hadde en tendens til å være mer religiøst konservative, mens agnostisisme og til og med ateisme (selv om å fremme ateisme var ulovlig)[43] fikk appell blant akademikere i sør.[44] Historikere omtaler en «Victorian Crisis of Faith» (Viktoriansk troskrise) som en periode da religiøse synspunkter måtte omstille seg for å passe til ny vitenskapelig kunnskap og kritikk av Bibelen.[45]

Tilgangen til utdanning økte raskt i løpet av 1800-tallet. Statsfinansierte skoler ble etablert i England og Wales for første gang. Utdanning ble obligatorisk for barn før tenårene i England, Skottland og Wales. Leseferdighetene økte raskt, og hadde blitt nesten universelle ved slutten av århundret.[46][47] Privat utdanning for rikere barn, både gutter og gradvis mer jenter, ble mer formalisert i løpet av århundret.[46] En rekke lesemateriell vokste i popularitet i løpet av perioden.[48] [49] [50] Andre populære former for underholdning var brassband,[51] sirkus,[52] sære skuer (som påståtte overnaturlige aktiviteter eller hendelser),[53] amatører med egne, private natursamlinger,[54][55] egne herreklubber for velstående menn[56] og ferie ved sjøen for middelklassen.[57] Mange idretter ble introdusert eller popularisert i løpet av den viktorianske tiden.[58] De ble viktige for mannlig identitet.[59] Populære idretter i perioden var blant annet cricket,[60] sykling, krokket, ridning og mange vannaktiviteter.[61] Mulighetene for fritid økte etter hvert som det ble satt restriksjoner på maksimal arbeidstid, lønningene økte og rutinemessig årlig ferie ble stadig mer vanlig.[62][63]

Moralske standarder

[rediger | rediger kilde]
George William Joys framstilling av menn og kvinner som reiser i en omnibus i sen viktoriansk tid (1895)
Hvis vi løfter skjørtene, fester de brillene ved anklene våre (1854), tegning som antyder at menn så kvinner som løfter kjolene sine som en pirrende mulighet til å se litt av kroppsformen deres.

Forventede standarder for personlig oppførsel endret seg rundt første halvdel av 1800-tallet, med god oppførsel og selvbeherskelse som ble mye mer vanlig.[64] Historikere har foreslått ulike medvirkende faktorer, slik som Storbritannias store konflikter med Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet, noe som betyr at de distraherende fristelsene til syndig oppførsel måtte unngås for å fokusere på krigsinnsatsen og den evangeliske bevegelsens press for moralsk forbedring.[65] Det er bevis på at de forventede standardene for moralsk oppførsel ble reflektert i handling så vel som retorikk på tvers av alle samfunnsklasser.[66][67][68] En analyse antydet for eksempel at mindre enn 5 % av parene i arbeiderklassen bodde sammen før ekteskapet.[66]

Det ble lagt lovlige restriksjoner på grusomhet mot dyr.[69][70][71]Det ble satt restriksjoner på arbeidstiden til barnearbeidere på 1830- og 1840-tallet.[72][73] Ytterligere intervensjoner fant sted gjennom århundret for å øke nivået på barnevernet.[74] I motsetning til populære forestillinger, forsto det viktorianske samfunnet at både menn og kvinner likte samleie.[75] Kyskhet ble forventet av kvinner, mens holdninger til mannlig seksuell atferd var mer avslappet.[76] Utviklingen av politistyrker førte til en økning i tiltale for ulovlig sodomi på midten av 1800-tallet.[77] Mannlig seksualitet ble et yndet emne for studier av medisinske forskere.[78] Alle mannlige homoseksuelle handlinger ble gjort ulovlige for første gang.[79]

I en tid da det var relativt få jobbmuligheter for kvinner, tok noen (særskilt fattigere kvinner uten familiestøtte) til prostitusjon for å forsørge seg selv.[80] Beregninger varierer, men i en milepæl av en studie, Prostitution, rapporterte legen William Acton (1813–1875) et anslag på 8600 prostituerte i London alene i 1857.[81] Selv om dette forårsaket moralsk panikk i noen deler av det offentlige liv, var det noen stemmer på den tiden som var uenige. Kvinner mistenkt for prostitusjon var i en periode mellom 1860- og 1880-tallet gjenstand for obligatoriske undersøkelser for kjønnssykdommer, og internering dersom de ble funnet å være smittet.[80]

Klesmote

[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av den viktorianske perioden ble klær i all hovedsak sydd hjemme, for hånd. Ved avslutningen av perioden var symaskin vanlig i bedre hjem, og klær ble i stor grad laget på fabrikker. Fra 1860-tallet av begynte klær, særlig for menn, å anta det standardiserte utseende man i dag forbinder med klassisk herreklær. Den dominerende herremoten i Norge fulgte engelsk mote, mens kvinnemoten i stor grad fulgte den mer frivole franske moten.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Plunkett, John; et al., red. (2012): Victorian Literature: A Sourcebook. Houndmills, Basingstoke: Palgrave Macmillan; s. 2.
  2. ^ a b Hewitt, Martin (Våren 2006): «Why the Notion of Victorian Britain Does Make Sense», Victorian Studies. 48 (3): 395–438. doi:10.2979/VIC.2006.48.3.395
  3. ^ Victorian era | History, Society, & Culture, Britannica
  4. ^ Sadleir, Michael (1945): Trollope; s. 17.
  5. ^ Sadleir, Michael (1945): Trollope; s. 18–19.
  6. ^ Sadleir, Michael (1945): Trollope; s. 13 og 32.
  7. ^ Sadleir, Michael (1945): Trollope; s. 25–30.
  8. ^ Trevelyan, George Macaulay (1926): History of England. Longmans, Green and Co. OCLC 433219629; s. 650.
  9. ^ Swisher, Clarice, red. (2000): Victorian England. San Diego: Greenhaven Press, s. 248–250
  10. ^ Anstey, Thomas Chisholm (1867): Notes Upon "the Representation of the People Act, '1867.'" (30 & 31 Vict. C. 102.), W. Ridgway; s. 26, 169–172.
  11. ^ a b c National Geographic (2007): Essential Visual History of the World. National Geographic Society. ISBN 978-1-4262-0091-5; s. 290–292.
  12. ^ Kinealy, Christine (1994): This Great Calamity, Gill & Macmillan, s. xv
  13. ^ Lusztig, Michael (Juli 1995): «Solving Peel's Puzzle: Repeal of the Corn Laws and Institutional Preservation», Comparative Politics. 27 (4): 393–408. doi:10.2307/422226. JSTOR 422226.
  14. ^ a b c d e Schuyler, Robert Livingston (september 1941): «The Cambridge History of the British Empire. Volume II: The Growth of the New Empire, 1783-1870», Political Science Quarterly. 56 (3): 449. doi:10.2307/2143685. ISSN 0032-3195. JSTOR 2143685.
  15. ^ a b c d Benians, E.A. et al. red. (1959): The Cambridge History of the British Empire Vol. iii: «The Empire – Commonwealth 1870–1919», Cambridge : University Press; s. 1–16
  16. ^ Holland., Rose, John (1940): The Cambridge history of the British empire: volume II: the growth of the new empire, 1783-1870. OCLC 81942369; s. x–vi.
  17. ^ Taylor, A.J.P. (1954): The Struggle for Mastery in Europe: 1848–1918. Oxford University Press, s. 60–61.
  18. ^ a b c Swisher, Clarice (2000): Victorian England. Greenhaven press. s. 248–250.
  19. ^ a b «Queen Victoria: The woman who redefined Britain's monarchy», BBC Teach
  20. ^ a b Houghton, Walter E. (2008): The Victorian Frame of Mind. New Haven: Yale University Press. doi:10.12987/9780300194289.
  21. ^ a b Halévy, Élie (1924): A history of the English people ... T. F. Unwin. OCLC 1295721374; s. 585–595.
  22. ^ a b c Wohl, Anthony S. (1978): The Victorian family: structure and stresses. London: Croom Helm. ISBN 9780856644382. Sitert i: Summerscale, Kate (2008): The suspicions of Mr. Whicher or the murder at Road Hill House (roman). London: Bloomsbury. ISBN 9780747596486; s. 109–110.
  23. ^ a b Hoppen, K. Theodore (1998): The Mid-Victorian Generation 1846-1886. ISBN 978-0-19-254397-4. OCLC 1016061494; s. 316.
  24. ^ Boston, Michelle (12. februar 2019): «Five Victorian paintings that break tradition in their celebration of love», USC Dornsife. University of Southern California
  25. ^ Robyn Ryle (2012): Questioning gender: a sociological exploration. Thousand Oaks, Calif.: SAGE/Pine Forge Press. ISBN 978-1-4129-6594-1; s. 342–343.
  26. ^ a b Gorsky Rubinow, Susan (1992): Femininity to feminism: women and literature in the Nineteenth century. Twayne Publishers. ISBN 0-8057-8978-2. OCLC 802891481
  27. ^ Gray, F. Elizabeth (2004): «Angel of the House», Adams, red.: Encyclopedia of the Victorian Era. 1: 40–41.
  28. ^ Bilston, Barbara (4. juli 2010): «A history of child protection», A history of child protection
  29. ^ Young, G.M (1936): Victorian England: Portrait of an Age, Oxford University Press, 2. utg. 1964, s. 1–6.
  30. ^ Briggs, Asa (1957): The Age of Improvement 1783–1867, Routledge, 2. utg. 2000, s 236–285.
  31. ^ Roach, John (1957): «Liberalism and the Victorian Intelligentsia», The Cambridge Historical Journal. 13 (1): 58–81. ISSN 1474-6913.
  32. ^ Young, G.M. (1936): Victorian England: Portrait of an Age; s. 10–12.
  33. ^ Halevy, Elie (1924): A History Of The English People In 1815. T. Fisher Unwin Ltd, s. 585–595.
  34. ^ Woodward, Llewellyn (1962): The Age of Reform, 1815–1870. Clarendon Press; s. 28, 78–90, 446, 456, 464–465.
  35. ^ Bebbington, D.W. (1982): The Nonconformist Conscience: Chapel and Politics, 1870–1914. George Allen & Unwin
  36. ^ Glaser, John F. (1958): «English Nonconformity and the Decline of Liberalism», The American Historical Review. 63 (2): 352–363. doi:10.2307/1849549. JSTOR 1849549
  37. ^ Wykes, David L. (2005): «Introduction: Parliament and Dissent from the Restoration to the Twentieth Century», Parliamentary History. 24 (1): 1–26. doi:10.1111/j.1750-0206.2005.tb00399.x.
  38. ^ a b Chadwick, Owen (1966): The Victorian church. Bind 1; s. 7–9, 47–48.
  39. ^ Mitchell, Sally (2011): Victorian Britain An Encyclopedia; s. 547
  40. ^ Machin, G.I.T. (1979): «Resistance to Repeal of the Test and Corporation Acts, 1828», The Historical Journal. 22 (1): 115–139. doi:10.1017/s0018246x00016708. ISSN 0018-246X.
  41. ^ Davis, R.W. (1966): «The Strategy of ’Dissent’ in the Repeal Campaign, 1820–1828». The Journal of Modern History. 38 (4): 374–393. doi:10.1086/239951. JSTOR 1876681. S2CID 154716174.
  42. ^ Coleridge's Religion, Victorianweb.org
  43. ^ Chadwick, Owen (1966): The Victorian Church. Bind 1: 1829–1859; s. 487–489.
  44. ^ Lewis, Christopher (2007): «Chapter 5: Energy and Entropy: The Birth of Thermodynamics», Heat and Thermodynamics: A Historical Perspective. United States of America: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-33332-3.
  45. ^ Eisen, Sydney (1990): «The Victorian Crisis of Faith and the Faith That was Lost», i: Helmstadter, Richard J.; Lightman, Bernard, red.: Victorian Faith in Crisis: Essays on Continuity and Change in Nineteenth-Century Religious Belief. Palgrave Macmillan UK. doi:10.1007/978-1-349-10974-6_2. ISBN 9781349109746; s. 2–9.
  46. ^ a b Lloyd, Amy (2007): Education, Literacy and the Reading Public (PDF). University of Cambridge.
  47. ^ [15 Crucial Events in the History of English Schools], Oxford Royale. 18. september 2014
  48. ^ Aspects of the Victorian book: Magazines for Women Arkivert 3. februar 2020 hos Wayback Machine., British Library.
  49. ^ Aspects of the Victorian book: the novel Arkivert 24. mai 2018 hos Wayback Machine., British Library
  50. ^ McGillis, Roderick (6. mai 2016): Children's Literature - Victorian Literature, Oxford Bibliographies.
  51. ^ Conway, Hazel (1991): People's parks: the design and development of Victorian parks in Britain. Cambridge University Press. ISBN 0-521-39070-2. OCLC 473150782.
  52. ^ Assael, Brenda (2005): The circus and Victorian society. University of Virginia Press.
  53. ^ Winter, Alison (2000): Mesmerized: powers of mind in Victorian Britain. University of Chicago Press.
  54. ^ Merrill, Lynn L. (1989): The romance of Victorian natural history. Oxford University Press.
  55. ^ Naylor, Simon (2002): «The field, the museum and the lecture hall: the spaces of natural history in Victorian Cornwall», Transactions of the Institute of British Geographers 4 (27): 494–513.
  56. ^ Bailey, Peter (2014): Leisure and Class in Victorian England : Rational recreation and the contest for control, 1830-1885. Taylor and Francis. ISBN 978-1-317-97360-7. OCLC 868489986.
  57. ^ Walton, John K. (1983): The English seaside resort. A social history 1750–1914, Leicester University Press
  58. ^ Baker, William J. (1983): The state of British sport history. Bind 10.1. Journal of Sport History. s. 53–66.
  59. ^ Maguire, Joe (1986): «Images of manliness and competing ways of living in late Victorian and Edwardian Britain», International Journal of the History of Sport. 3 (3): 265–287. doi:10.1080/02649378608713604.
  60. ^ Sandiford, Keith A.P. (1994): Cricket and the Victorians. Routledge Press.
  61. ^ «Victorian Games & Sports,Tennis, Cricket, Football, Croquet, Cycling», Victorian Era
  62. ^ Searle, G.R. (2004): A New England?: Peace and War, 1886–1918. Oxford University Press; s. 529–570.
  63. ^ Cunningham, Hugh (30. april 2014): Time, work and leisure: Life changes in England since 1700. Manchester University Press. ISBN 978-0-7190-8520-8.
  64. ^ Perkin, Harold (1969): The Origins of Modern English Society, s. 280.
  65. ^ Briggs, Asa (1959): The Age of Improvement: 1783–1867, s. 66–74, 286–87, 436
  66. ^ a b Probert, Rebecca (September 2012): "Living in Sin", BBC History Magazine
  67. ^ Frost, G. (2008): Living in Sin: Cohabiting as Husband and Wife in Nineteenth-Century England, Manchester U.P.
  68. ^ Bradley, Ian C. (1976): The Call to Seriousness: The Evangelical Impact on the Victorians, s. 106–109
  69. ^ «London Police Act 1839, Great Britain Parliament. Section XXXI, XXXIV, XXXV, XLII», Arkivert fra [originalen] den 24. april 2011.
  70. ^ McMullan, M.B. (1998): «The Day the Dogs Died in London», The London Journal: A Review of Metropolitan Society Past and Present, 23(1), s. 32–40 DOI:10.1179/ldn.1998.23.1.32.
  71. ^ Fudge, Erica (2002): «A Left-handed Blow: Writing the History of Animals», i: Rothfels, Nigel: Representing Animals, Indiana University Press, ISBN 978-0-253-34154-9; s. 12
  72. ^ Battiscombe, Georgina (1988): Shaftesbury: A Biography of the Seventh Earl 1801–1885, s. 88–91.
  73. ^ Kelly, David; et al. (2014): Business Law. Routledge. ISBN 9781317935124; s. 548.
  74. ^ Litzenberger, C.J.; Lyon, Eileen Groth (2006): The Human Tradition in Modern Britain. Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-7425-3735-4; s. 142–143.
  75. ^ Draznin, Yaffa Claire (2001): Victorian London's Middle-Class Housewife: What She Did All Day (#179). Contributions in Women's Studies. Westport, Connecticut: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-31399-8; s. 95–96.
  76. ^ Goodman, Ruth (27. juni 2013): «Chapter 15: Behind the bedroom door», How to be a Victorian. Penguin.
  77. ^ Brady, Sean (2005): Masculinity and Male Homosexuality in Britain, 1861–1913, Springer, ISBN: 978-0-230-27236-1
  78. ^ Crozier, Ivan (2008): «Nineteenth-century British psychiatric writing about homosexuality before Havelock Ellis: The missing story», Journal of the History of Medicine and Allied Sciences 63(1), s. 65–102.
  79. ^ Smith, F. Barry (1976): Labouchere's amendment to the Criminal Law Amendment bill, Australian Historical Studies 17.67, s. 165–173.
  80. ^ a b Walkowitz, Judith (1980): Prostitution and Victorian Society. Cambridge University Press.
  81. ^ Acton, William (1857): Prostitution Considered in its Moral, Social, and Sanitary Aspects (Reprint of the Second Edition with new biographical note ed.). London: Frank Cass (published 1972). ISBN 0-7146-2414-4.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Victorian era – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Viktoriatiden&oldid=24411659»