Barnearbeid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Barnearbeid er ansettelse av barn under en gitt alder bestemt av lov eller sedvane. Men tidligere – og fortsatt i en del land – har verken lov eller sedvane vært noe hinder for å sette til dels små barn i arbeid. En nåtidig definisjon på barnearbeid er «barn som arbeider så mye at det går ut over lek og skolegang».[1] Også lovverket, f.eks. arbeidsmiljøloven i Norge, legger vekt på at arbeidet ikke skal frata barna skolegang.[2] I samfunn hvor skolegang er lite utbredt, og familier trenger barnas inntekter for å overleve, oppfattes ikke barnearbeid som noe problem, men en inntektskilde som sikrer familiens overlevelse. Covid-19-pandemien har medført at en for første gang på 20 år ser økning i antall barn som tvinges i arbeid.[3]

Barnearbeid blir betraktet som et problem av mange internasjonale organisasjoner som FN.[4] og Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).[5] Spesielt legges det vekt på å motarbeide barnearbeid som utnytter barna. FN sier i artikkel 32 i Convention on the Rights of the Child følgende:

States Parties recognize the right of the child to be protected from economic exploitation and from performing any work that is likely to be hazardous or to interfere with the child's education, or to be harmful to the child's health or physical, mental, spiritual, moral or social development.[4]

Imidlertid ses barnearbeid mange steder som naturlig, med barn i arbeid side om side med familiemedlemmer, med arbeidsoppgaver tilpasset alder og fysikk der felles innsats er avgjørende for familiens overlevelse. Arbeidet fungerer også som en opplæring og utdanning som avgjør barnets senere posisjon og tilhørighet i samfunnet. Ofte er det barnets inntjening som betaler barnets skolegang. Eget arbeid kan være barnets vei ut av fattigdom.[6]

I 1838 ble det vedtatt en lov i England om 8-timersdag for barn i aldersgruppen 9-13 år og 12-timersdag for tenåringer, 13-18 år gamle.[7]

Verdensbankens statistikk over barnearbeid er ufullstendig, fordi mange land ikke fører noen slik (merket i grått). Fargekodene: Gul (<10% av barn i arbeid), grønn (10-20%), oransje (20-30%), rød (30-40%) og svart (>40%).[8]

Over 200 mill. barnearbeidere[rediger | rediger kilde]

UNICEF regner med over 200 mill. barnearbeidere, hvorav en stor del er 5–11 år gamle. På fire år sank imidlertid antallet fra 246 mill. til 218 mill., med størst nedgang i Latin-Amerika. Myndighetenes satsing på utdanning var en viktig årsak til dette. Imidlertid finnes betydelige mørketall, slik som når barn (særlig jenter) i hemmelighet holdes som hushjelper,[1] kamuflert som at barnet «bare har stukket innom», «hjelper søsteren» osv.[9] Flest barnearbeidere finnes i India, dernest i Kina – men i Afrika sør for Sahara arbeider hvert fjerde barn mellom fem og 17 år.[1]

Barnearbeidere foran et 12-timersskift, USA.

Viktigste årsak til barnearbeid er nødvendigheten av barnas bidrag til familieøkonomien. Barns kroppsstørrelse kan være en fordel, om de er små nok til å ta seg gjennom gruveganger eller skorsteiner som er for trange for voksne. Smågutter som skorsteinsfeiere var et vanlig syn i Victoria-tidens England.[10] Også jenter ble iblant satt til dette arbeidet som utsatte dem for kreftfremkallende kreosot. Først i 1875 vedtok britiske myndigheter et forbud mot slikt barnearbeid, etter at tolv år gamle George Brewster ble sittende fast i en skorstein på et sykehus. Hans arbeidsgiver William Wyer var ansvarlig for situasjonen, der sykehuset måtte rive en vegg for å få ut gutten som døde kort tid etter. Wyer ble siktet og dømt for drap.[11]

Små fingre er en fordel ved teppeveving og håndtering av små gjenstander. Barn utgjør dessuten en billig arbeidskraft. Lewis Hine, kjent for sin fotografiske dokumentasjon av barnearbeid i USA rundt 1910, nevner et eksempel fra Tifton Cotton Mill i Georgia, der en jødisk enke med 11 barn (hvorav to hadde flyttet ut) tjente $ 4,50 pr. uke. Det samme fikk hennes fem arbeidende barn – til sammen.[9] Barn tør i mindre grad å protestere mot dårlig behandling, eller de vet mindre om sine rettigheter, i den grad de har noen.

En del barn holdes som slaver, og over halvparten av barnearbeiderne jobber med farlig arbeid.[1]

Sekretær J.N. Mohn

Barnearbeid i Norge[rediger | rediger kilde]

Arbeidervernloven 1892[rediger | rediger kilde]

Også i Norge var barnearbeid utbredt. Hele 42 % av arbeiderne ved Modum blåfargeverk ble ansatt før de fylte 17 år, og 7 % før de var tolv. I 1875 var 3.400 barn under 15 år registrert som arbeidere, dvs. 7-8 % av alle norske industriarbeidere. Dette tallet er for lavt anslått, ettersom tellingen ble foretatt om vinteren, ikke om sommeren når behovet for barnearbeid var på sitt høyeste,[12] med barnevandringer der barna var helt overlatt til seg selv.

Barnearbeid utført hjemme, USA, 1912. Slike arbeidsforhold fant J.N. Mohn det for vanskelig å undersøke i Norge.

Totalt sett var det flest barn på sagbruk og høvlerier. Her tok man bare inn gutter, som utgjorde ti % av arbeiderne. Enda flere var deltidsansatt; i 1872 hadde halvparten av skoleguttene i Halden slikt deltidsarbeid. De bar planker rundt åpne maskiner med uskjermete sagblader. I spinneriene var de unge skift-jentene utsatt for åpent maskineri. Fyrstikkarbeiderskene var utsatt for nekrose fremkalt av fosforet. Likevel var det ikke norske leger som først reagerte på barnearbeidernes forhold. Det var det lærerne som gjorde, fordi de så hvordan arbeidet gikk ut over skolegangen. Etter press fra skolefolk tok kirkedepartementet opp problemet med barnearbeid i 1875. Trolig var det mest barnearbeid nettopp under 1870-tallets høykonjunktur. Danmark vedtok en lov om begrensning av barnearbeid i 1873, men i Norge tok det enda 17 år før den første fabrikktilsynsloven kom - i 1892.[13] Verken den norske embetsmannsstaten eller Venstre som kom til makten i 1884, så noen grunn til å interessere seg for barns vilkår i arbeidslivet. Tvert om ble barnearbeid av noen kalt en «teknisk nødvendighet».[14]

I 1872 hadde Jacob Neumann Mohn foretatt en undersøkelse på vegne av det statistiske kontor i Indredepartementet. På grunn av det økende barnearbeidet i industrien fikk Mohn i oppdrag å redegjøre for barn og unges arbeid utenfor hjemmet. Hans arbeid ble publisert i 1875, og i 1892 lagt til grunn for den nye arbeidervernloven.[15] Han fant at tobakksindustrien hadde den største andelen av barnearbeidere, i 1875 med 613 ansatte barn, 43 % av den samlede arbeidsstyrken. På fyrstikkfabrikker og glassverk var prosentandelen 35 og 15.[16]

Mohn undersøkte både industriarbeid og arbeid i primærnæringene. Å undersøke forholdene ved hjemmearbeid ble derimot for problematisk. Mohn fant både positive og negative sider ved barnearbeid, ettersom barn utgjorde en del av familiens ressurser ved å bidra til familieøkonomien.[17] Blant arbeiderminnene innsamlet av Edvard Bull d.y., forteller en gutt ansatt på et sagbruk på den tiden da Mohn gjorde sine undersøkelser, om sin første lønning, kr 60 som da var et betydelig beløp. Han sa til sin far at de skulle bruke pengene til å kjøpe klede, så moren kunne sy klær til ham. Det kostet kr 7-8. Resten ga gutten sin far og sa at de skulle betale sin gjeld til kjøpmannen. Dermed ble familien kredittverdig med mulighet til å handle fritt med andre kjøpmenn.[18]

Barna arbeidet ofte sammen med voksne, og det de utførte, avhang av samarbeid mellom voksen og barn. Om barnet ikke fikk betalt, var arbeidet likevel av verdi for familien, siden barnets innsats økte familiens inntekt. Barna fikk et ansvar som utviklet selvtillit og selvfølelse. Arbeidet var en del av fattige barns oppvekst og oppdragelse. Mohn bekymret seg likevel for helsefarlige arbeidsforhold som uskjermet maskineri, og barn som pådro seg permanent lungesykdom som følge av forurensing eller ved å overnatte utendørs i kulde og regn som gjetere. Og ikke minst kunne barn utvikle dårlig moral ved å utsettes for voksne arbeideres tvilsomme livsførsel.[17] Mohn mente at man ikke kunne forby barnearbeid i Norge, siden industrien måtte holde seg konkurransedyktig overfor utenlandsk industri som også benyttet barnearbeid. For å skjerme og bevare barnets helse og moral, mente han likevel at arbeidet måtte reguleres, som vedtatt i arbeidervernloven i 1892.

Barnearbeid i Norge i dag[rediger | rediger kilde]

Arbeidsmiljøloven fastslår at barn under 15 år som hovedregel ikke skal arbeide, men visse former for arbeid er tillatt fra fylte 13. I tillegg skal 15-17-åringer unngå bl.a. nattarbeid: Arbeid kl. 23–06 er forbudt, og også arbeid kl. 21–23 defineres som nattarbeid, og tillates bare hvis arbeidets art gjør det nødvendig eller det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov for nattarbeid.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d http://www.unicef.no/Barn+og+unge/Fakta+om+barn/Barnearbeid Arkivert 17. september 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ a b http://www.lovdata.no/all/hl-20050617-062.html
  3. ^ «Rekordmange barnearbeidere», Unicef
  4. ^ a b «Convention on the Rights of the Child». United Nations. Arkivert fra originalen 3. oktober 2006. Besøkt 5. oktober 2006. 
  5. ^ «Worst Forms of Child Labour Recommendation, 1999». International Labour Organization. Arkivert fra originalen 19. mars 2012. Besøkt 5. oktober 2006. 
  6. ^ Schrumpf, Ellen (2007). Barndomshistorie. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 56–57. 
  7. ^ «Barnearbeid i industrien 1870-1915», SSB
  8. ^ Prosent av barn mellom 5 og 14 år i barnearbeidArkivert 30. juni 2012 hos Wayback Machine.
  9. ^ a b http://www.historyplace.com/unitedstates/childlabor/index.html
  10. ^ https://www.historic-uk.com/CultureUK/History-Boy-Chimney-Sweep/ Jessica Brain: Chimney Sweeps and Climbing Boys]
  11. ^ Child Chimney Sweeps: A True and Shocking Tale
  12. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 204), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2
  13. ^ Fabrikktilsynsloven av 1892
  14. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 204-05)
  15. ^ Mohn, Jacob Neuman (1875). «Angaaende Børns og Unge Menneskers Anvendelse til Arbeide udenfor Hjemmet.». Stortingets forhandlinger 1883, del III. Kristiania. 
  16. ^ «Barnearbeid i industrien 1870-1915», SSB
  17. ^ a b Schrumpf, Ellen (1997). «From full-time to part-time: working children in Norway from the nineteenth to the twentieth Century.». Industrious Children - Work and Childhood in the Nordic Countries 1850 - 1990. Odense: Odense University Press. s. 47–72. 
  18. ^ Arbeiderminnene er tilgjengelige ved institutt for historiske studier, NTNU

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]