Valget i Tyskland 2013

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Valget i Tyskland 2013[1]
22. september 2013
631 medlemmer
Valgdeltakelse 71,53% av 61,95 millioner stemmeberettigede
  Angela Merkel, kanslerkandidat Peer Steinbrück, kanslerkandidat Gregor Gysi, en av flere toppkandidater
Leder Angela Merkel, kanslerkandidat Peer Steinbrück, kanslerkandidat Gregor Gysi, en av flere toppkandidater
Parti CDU/CSU SPD Die Linke
Oppslutning 41.5% 25.7% 8.6%
Medlemmer av Forbundsdagen
 311
Green Arrow Up Darker.svg61 
 193
Green Arrow Up Darker.svg47 
 64
Red Arrow Down.svg12 
  Katrin Göring-Eckardt og Jürgen Trittin, toppkandidater Rainer Brüderle, toppkandidat Bernd Lucke, talsperson
Leder Katrin Göring-Eckardt og Jürgen Trittin,
toppkandidater
Rainer Brüderle, toppkandidat Bernd Lucke, talsperson
Parti Grüne FDP Alternativ for Tyskland
Oppslutning 8.4% 4.8% 4.7%
Medlemmer av Forbundsdagen
 63
Red Arrow Down.svg5 
 0
Red Arrow Down.svg93 
 0
Straight Line Steady.svg
  Bernd Schlömer, partileder Holger Apfel, partileder Hubert Aiwanger, partileder
Leder Bernd Schlömer, partileder Holger Apfel, partileder Hubert Aiwanger, partileder
Parti PIRATEN Nationaldemokratische Partei Deutschlands Freie Wähler
Oppslutning 2.2% 1.3% 1%
Medlemmer av Forbundsdagen
 0
Straight Line Steady.svg
 0
Straight Line Steady.svg
 0
Straight Line Steady.svg
Regjering før valget Merkel II

‹ 2009 Tyskland neste ›
Angela Merkel ved offentliggjøringen av de første prognosene valgdagen.

Valget i Tyskland 2013 var valget til den 18. tyske Forbundsdagen og fant sted 22. september 2013.[2][3] Forbundsdagen skal bestå av minst 598 medlemmer, men kan bli større som følge av valgsystemet som åpner for overskuddsmandater og utjevningsmandater.[4] Etter valget i 2013 fikk Forbundsdagen 630 medlemmer.

Valget ga størst fremgang for CDU/CSU, men også SPD fikk økt oppslutning. Samtlige av de øvrige partiene som var representert i Forbundsdagen, opplevde tilbakegang. Størst konsekvenser fikk dette for FDP som ikke nådde over sperregrensen på 5% og derfor mistet sine plasser i Forbundsdagen. Partiet hadde til da vært representert i Forbundsdagen helt siden denne ble etablert i 1949.

Utgangsposisjon og partier[rediger | rediger kilde]

Utgangsposisjon[rediger | rediger kilde]

Forbundsdagen fikk etter valget i 2009 622 medlemmer, hvorav 24 overhengsmandater.[3] Landets regjering, under ledelse av Angela Merkel (Merkel II), har vært støttet av en koalisjon bestående av CDU, CSU og FDP. SPD, Die Linke og Bündnis 90/Die Grünen har vært i opposisjon.

I løpet av valgperioden lyktes det for Piratenpartei (Piratpartiet), som ved forbundsdagsvalget i 2009 lå 2 % under sperregrensen, å komme inn i fire delstatsparlamenter.

Partier[rediger | rediger kilde]

Tyskland har 299 valgkretser i sine 16 delstater.[5] Ved valget deltar 34 partier, hvorav 30 har delstatslister, tilsammen 233 lister.[6] Samlet deltar 4 451 personer som kandidater til Forbundsdagen.[5]

Ved valget fantes det 61,8 millioner stemmeberettigete.[7] Kravet til landsdekkende oppslutning (sperregrensen) for å bli representert i Forbundsdagen, var fem prosent, eventuelt seier i tre valgkretser.[8]

Alle partier som i inneværende valgperiode var representert med minst fem medlemer av Forbundsdagen eller et delstatsparlament kan automatisk delta i valget.[9]

Følgende partier ble i perioden 2009-2013 representert i Forbundsdagen, samtlige med mer enn fem medlemmer:

Følgende partier var forut for valget representert i minst en landdag:

Av de øvrige partier som søkte og fikk delta ved valget, var ytterligere to partier representert i valget med lister i samtlige delstater:

Kandidater[rediger | rediger kilde]

Begrepet kanslerkandidater eller toppkandidat (tysk: Spitzenkandidat) brukes i presse og ellers om de nasjonale partienes ledende representant ved valget. Språkbruken er ikke konsekvent og begrepene har ingen juridisk betydning ved de føderale valg, ettersom kansleren blir valgt av medlemmene av Forbundsdagen og ikke ved direkte valg. Begrepene har imidlertid politisk betydning.

De store partiene CDU/CSU og SPD nominerer vanligvis kanslerkandidater, mens de øvrige partiene nominerer toppkandidater.

Opposisjonspartiene i Forbundsdagen har fra gang til gang dessuten presentert et eget kompetanse- eller ressursteam i forbindelse med valgkampen. Kompetanseteamet er i pressen også kalt skyggeregjering, da medlemmene av teamet er aktuelle for å overta en ministerstilling dersom partiet vinner valget.[10]

CDU/CSU[rediger | rediger kilde]

Angela Merkel kunngjorde i juli 2011 at hun ville stille til valg i 2013. Merkel ble første gang valgt til kansler i 2005 og andre gang i 2009.

SPD[rediger | rediger kilde]

SPDs styre nominerte Peer Steinbrück som kanslerkandidat.[11] Valget av kanslerkandidaten fant sted 9. desember 2012 på SPDs landsmøte i Hannover og Steinbrück ble valgt med 93 % av stemmene.[12]

SPDs kompetanseteam[rediger | rediger kilde]

Peer Steinbrück oppnevnte før valget i 2013 tolv personer til sitt «kompetanseteam».[13] Medlemmene av kompetanseteamet er sannsynlige kandidater til en regjering utgått av SPD.

Navn Yrke Saksområde
Thomas Oppermann • Administrativ leder av SPDs fraksjon i Forbundsdagen
• Leder av Forbundsdagens kontrollkomitee
Innenrikspolitikk
Klaus Wiesehügel Nasjonal leder av industrifagforeningen IG Bauen-Agrar-Umwelt Arbeid og sosialsaker
Gesche Joost Professor i designforskning ved Universität der Künste Berlin Internett og samfunnet.
Brigitte Zypries Juridisk leder av SPDs fraksjon i Forbundsdagen Forbrukerpolitikk
Manuela Schwesig • Minister for arbeid, likestilling og sosialsaker i Mecklenburg-Vorpommern
• Stedfortredende leder av SPD i Tyskland
• Kvinne- og familiepolitikk
• Utvikling av Tysklands østlige deler
• Demografi
• Inkludering
Florian Pronold Nestleder i SPDs fraksjon i Forbundsdagen Infrastruktur og bolig
Matthias Machnig Nærings-, arbeids- og teknologiminister i Thüringen Miljø- og energipolitikk
Karl Lauterbach Medlem av Forbundsdagen Helse og omsorg
Yasemin Karakaşoğlu Professor ved Universität Bremen Utdannelse og forskning
Cornelia Füllkrug-Weitzel Leder av diakonitjenesten i Den tyske evangeliske kirke Utviklingspolitikk og humanitær bistand
Christiane Krajewski Partner i investeringsbanken Leonardo & Co i Frankfurt am Main Næringspolitikk
Oliver Scheytt Direktør, personal- og strategirådgivningsfirma i Essen Kunst og kultur

Bündnis 90/Die Grünen[rediger | rediger kilde]

Bündnis 90/Die Grünen gjennomførte høsten 2012 en uravstemning om hvem som skulle være deres toppkandidater (tysk: Spitzenkandidaten). Det skulle velges to personer. Jürgen Trittin fikk 72 % av stemmene og Katrin Göring-Eckardt 47 %.[14]

Die Linke[rediger | rediger kilde]

Partiet die Linke opplyste 21. januar 2013 at partiet skulle være representert av et lag bestående av åtte toppkandidater: Nicole Gohlke, Jan van Aken, Caren Lay, Klaus Ernst, Gregor Gysi, Dietmar Bartsch, Sahra Wagenknecht og Diana Golze.[15]

FDP[rediger | rediger kilde]

Rainer Brüderle ble under partiets landsmøte 9. og 10. mars 2013 valgt som FDPs toppkandidat.[16]

Alternativ for Tyskland[rediger | rediger kilde]

Det i 2013 nystiftede partiet Alternativ for Tyskland gikk til valg på oppløsning av valutaunionen knyttet til euro og gjeninnføring av nasjonale valutaer.

Valgresultat[rediger | rediger kilde]

Hele landet[rediger | rediger kilde]

Foreløpig resultat ved forbundsdagsvalget 2013
Parti Førstestemmen (personvalg) Andrestemmen (parti) Mandater
Stemmer  % +/− Direkte-
mandater
Stemmer  % +/− Totalt +/−
CDU 16.233.642 37.2 +5.2 191 14.921.877 34,1 +6,9 255 +61
SPD 12.843.458 29,4 +1,5 58 11.252.215 25,7 +2,7 193 +46
DIE LINKE 3.585.178 8,2 −2,9 4 3.755.699 8,6 −3,3 64 −12
GRÜNE 3.180.299 7,3 −1,9 1 3.694.057 8,4 −2,3 63 −5
CSU 3.544.079 8,1 +0,7 45 3.243.569 7,4 +0,9 56 +11
FDP 1.028.645 2,4 −7,1 2.083.533 4,8 −9,8 −93
AfD 810.915 1,9 +1,9 2.056.985 4,7 +4,7
PIRATEN 963.623 2,2 +2,1 959.177 2,2 +0,2
NPD 635.135 1,5 −0,3 560.828 1,3 −0,2
Freie Wähler 431.640 1,0 +1,0 423.977 1,0 +1,0
Tierschutzpartei 4.437 0,0 −0,0 140.366 0,3 −0,2
ÖDP 128.209 0,3 +0,0 127.088 0,3 −0,0
REP 27.299 0,1 −0,0 91.193 0,2 −0,2
PARTIET 39.388 0,1 +0,1 78.674 0,2 +0,2
pro Deutschland 4.815 0,0 +0,0 73.854 0,2 +0,2
BP 28.430 0,1 −0,0 57.395 0,1 +0,0
Volksabstimmung 1.748 0,0 −0,0 28.654 0,1 +0,0
MLPD 12.904 0,0 −0,0 24.219 0,1 −0,0
RENTNER 920 0,0 +0,0 25.134 0,1 −0,1
PARTEI DER VERNUNFT 3.861 0,0 +0,0 24.719 0,1 +0,1
PBC 2.081 0,0 −0,0 18.542 0,0 −0,1
BIG 2.680 0,0 +0,0 17.743 0,0 +0,0
BüSo 17.988 0,0 −0,0 12.814 0,0 −0,1
Die Frauen 12.148 0,0 +0,0
Nichtwähler 11.349 0,0 +0,0
Bündnis 21/RRP 5.324 0,0 −0,1 8.578 0,0 −0,2
Die Violetten 2.516 0,0 −0,0 8.211 0,0 −0,1
FAMILIE 4.478 0,0 −0,0 7.449 0,0 −0,3
PSG 4.564 0,0 +0,0
DIE RECHTE 2.245 0,0 +0,0
DKP 1.699 0,0 +0,0
BGD 1.431 0,0 +0,0
B 624 0,0 +0,0
NEIN! 290 0,0 +0,0
Enkeltkandidater 77.306 0,2 −0,2
Totalt 43.601.224 100,0 299 43.702.474 100 631 +9

Delstatene[rediger | rediger kilde]

Tabellen viser[17] avrundete andeler av partilistene fordelt på delstater, med det sterkeste partiet i fet skrift. Ved valget stemmer velgerne både på partier og personer. Det er partivalget som avgjør styrkeforholdet i Forbundsdagen.

Land CDU/CSU SPD LINKE GRÜNE FDP AfD Andre
Baden-Württemberg 45,7 20,6 4,8 11,0 6,2 5,2 6,5
Bayern 49,3 20,0 3,8 8,4 5,1 4,2 9,2
Berlin 28,5 24,6 18,5 12,3 3,6 4,9 7,6
Brandenburg 34,8 23,1 22,4 4,7 2,5 6,0 6,5
Bremen 29,3 35,7 10,1 12,1 3,4 3,7 5,7
Hamburg 32,2 32,4 8,8 12,6 4,8 4,1 5,1
Hessen 39,2 28,8 6,0 9,9 5,6 5,6 4,9
Mecklenburg-Vorpommern 42,5 17,8 21,5 4,3 2,2 5,6 6,1
Niedersachsen 41,1 33,1 5,0 8,8 4,2 3,7 4,1
Nordrhein-Westfalen 39,8 31,9 6,1 8,0 5,2 3,9 5,1
Rheinland-Pfalz 43,3 27,5 5,4 7,6 5,5 4,8 5,9
Saarland 37,8 31,0 10,0 5,7 3,8 5,2 6,5
Sachsen 42,6 14,6 20,0 4,9 3,1 6,8 8,0
Sachsen-Anhalt 41,2 18,2 23,9 4,0 2,6 4,2 5,9
Schleswig-Holstein 39,2 31,6 5,2 9,4 5,6 4,6 4,4
Thüringen 38,8 16,1 23,4 4,9 2,6 6,2 8,0

Se også[rediger | rediger kilde]

Våpen
Tysk politikk




Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]