Forbundsdagsvalget i Tyskland 1972

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
SPDs leder Willy Brandt og FDPs leder Walter Scheel på valgnatten

Forbundsdagsvalget i Tyskland 1972 var valget til den 7. tyske Forbundsdagen og ble avholdt 19. november. Valget omfattet bare Vest-Tyskland og ikke det daværende DDR.

Det var første gang etter etableringen av Forbundsdagen i 1949 at det ble avholdt valg før utgangen av den ordinære valgperioden på fire år. Valget førte til det beste resultatet for SPD i partiets historie.

Berlin[rediger | rediger kilde]

Som følge av den tyske delingen etter den andre verdenskrigen og alliert okkupasjon av Berlin, var Berlin ikke omfattet av Forbundsdagsvalgene i perioden fra 1949 til 1990. I stedet valgte Berlins parlament et antall utsendinger til Forbundsdagen. Utsendingene fra Berlin (i praksis Vest-Berlin) hadde talerett og kunne ta verv i Forbundsdagen, men hadde formelt begrenset stemmerett. Berlinrepresentantene avga likevel stemme og deres stemmegivning ble offentliggjort.[1][2](s91-92)

Bakgrunn og valgkamp[rediger | rediger kilde]

Den regjerende SPD/FDP-koalisjonen hadde tapt sitt flertall i parlamentet fordi medlemmer av særlig FDP, men også SPD, forlot partiet i protest mot Willy Brandts Ostpolitik, og isteden ble medlemmer av CDU/CSU.

CDU/CSU hadde forsøkt å avsette Brandt ved å fremme et konstruktivt mistillitsforslag med Rainer Barzel som kanslerkandidat, men det hadde til alles overraskelse mislyktes. Senere ble det oppdaget forhold som tydet på at to konservative parlamentsmedlemmer var blitt bestukket av Stasi for ikke å stemme for mistillitsforslaget.

President Gustav Heinemann måtte skrive ut nyvalg da den sittende regjeringen ikke hadde noe styringsdyktig parlamentarisk grunnlag. Valgkampen kom hovedsakelig til å handle om østpolitikken, og CDU/CSU beskyldte Brandt for å være en forræder og viste også til at han (kortvarig) hadde kjempet mot den tyske hæren under den andre verdenskrigen, mens han var norsk soldat. CDUs valgslagord, lansert av den nasjonalkonservative Alfred Dregger, var Freiheit statt Sozialismus (frihet istedenfor sosialisme).

Valget førte til at SPD og FDP gjenvant majoriteten. Brandt hadde nettopp mottatt Nobelprisen. Østpolitikken hadde også stor personlig betydning for mange tyskere, som for første gang på flere tiår fikk anledning til å besøke sine tidligere hjem og gjense familien i det kommunistiske Øst-Europa. SPDs slagord var «Brandt må forbli kansler».

Selv om Brandt vant valget, måtte han likevel gå av allerede to år senere da hans nærmeste medarbeider Günter Guillaume ble avslørt som kommunistisk spion og stilt for retten for landsforræderi.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Parti Partilistestemmer Prosent (endring) Seter (endring) Prosent av seter
SPD 17 175 169 45,8 % +3,1 % 230 +6 46,4 %
CDU 13 190 837 35,2 % −1,4 % 177 −16 35,7 %
CSU 3 615 183 9,6 % +0,2 % 48 −1 9,7 %
FDP 3 129 982 8,4 % +2,6 % 41 +11 8,3 %
Andre 348 579 0,9 %   0   0,0 %
Totalt 37 459 750 100,0 %   496 ±0 100,0 %

Valgdeltakelsen var på 91,1 %.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tysklands justisministerium: Handbuch der Rechsförmlichkeit lest 13. oktober 2013
  2. ^ Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83-102.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]