Forbundsdagsvalget i Tyskland 2013
| 22. september 2013 | |||
|---|---|---|---|
| 631 medlemmer | |||
| Valgdeltakelse | 71,53 % av 61,95 millioner stemmeberettigede | ||
_cropped.jpg) |
.jpg) |
 |
|
| Leder | Angela Merkel, kanslerkandidat | Peer Steinbrück, kanslerkandidat | Gregor Gysi, en av flere toppkandidater |
| Parti | CDU/CSU | SPD | Die Linke |
| Oppslutning | 41,5 % | 25,7 % | 8,6 % |
| Medlemmer av Forbundsdagen | 311
 61 |
193
47 |
64
 12 |
.jpg){kind=small} |
 |
 |
|
| Leder | Katrin Göring-Eckardt og Jürgen Trittin, toppkandidater |
Rainer Brüderle, toppkandidat | Bernd Lucke, talsperson |
| Parti | Grüne | FDP | AfD |
| Oppslutning | 8,4 % | 4,8 % | 4,7 % |
| Medlemmer av Forbundsdagen | 63
5 |
0
93 |
0
 |
 |
 |
 |
|
| Leder | Bernd Schlömer, partileder | Holger Apfel, partileder | Hubert Aiwanger, partileder |
| Parti | PIRATEN | Nationaldemokratische Partei Deutschlands | Freie Wähler |
| Oppslutning | 2,2 % | 1,3 % | 1 % |
| Medlemmer av Forbundsdagen | 0
|
0
|
0
|
| Regjering før valget | Merkel II | ||
| Regjering etter valget | Merkel III | ||
 | |||
Forbundsdagsvalget i Tyskland 2013 var valget til den 18. tyske Forbundsdagen og fant sted 22. september 2013.[2][3]
Valget ga størst fremgang for CDU/CSU, men også SPD fikk økt oppslutning. Samtlige av de øvrige partiene som var representert i Forbundsdagen, opplevde tilbakegang. Størst konsekvenser fikk dette for FDP som ikke nådde over sperregrensen på 5% og derfor mistet sine plasser i Forbundsdagen. Partiet hadde til da vært representert i Forbundsdagen helt siden denne ble etablert i 1949.
Angela Merkel gikk inn i valgkampen som leder av sin andre regjering, basert på en koalisjon i Forbundsdagen av CDU/CSU og FDP. Merkel fortsatte som kansler også etter valget, men måtte basere seg på en annen koalisjon, ettersom FDP gikk ut av Forbundsdagen. Regjeringen Merkel III ble deretter grunnlagt på en såkalt storkoalisjon, bestående av partiene CDU/CSU og SPD.
Valgordning
[rediger | rediger kilde]Forbundsdagen skulle bestå av minst 598 medlemmer, men kunne bli større som følge av valgsystemet som åpnet for overskuddsmandater og utjevningsmandater.[4] Etter valget i 2013 fikk Forbundsdagen 631 medlemmer.
Utgangsposisjon og partier
[rediger | rediger kilde]Utgangsposisjon
[rediger | rediger kilde]Forbundsdagen fikk etter valget i 2009 622 medlemmer, hvorav 24 overskuddsmandater.[3] Landets regjering, under ledelse av Angela Merkel (Merkel II), har vært støttet av en koalisjon bestående av CDU, CSU og FDP. SPD, Die Linke og Bündnis 90/Die Grünen har vært i opposisjon.
I løpet av valgperioden lyktes det for Piratenpartei (Piratpartiet), som ved forbundsdagsvalget i 2009 lå 2 % under sperregrensen, å komme inn i fire delstatsparlamenter.
Partier
[rediger | rediger kilde]Tyskland hadde 299 valgkretser i sine 16 delstater.[5] Ved valget deltok 34 partier, hvorav 30 har delstatslister, tilsammen 233 lister.[6] Samlet deltok 4 451 personer som kandidater til Forbundsdagen.[5]
Ved valget fantes det 61,8 millioner stemmeberettigete.[7] Kravet til landsdekkende oppslutning (sperregrensen) for å bli representert i Forbundsdagen, var fem prosent, eventuelt seier i tre valgkretser.[8]
Alle partier som i inneværende valgperiode var representert med minst fem medlemmer av Forbundsdagen eller et delstatsparlament fikk automatisk delta i valget.[9]
Følgende partier ble i perioden 2009-2013 representert i Forbundsdagen, samtlige med mer enn fem medlemmer:
- CDU/CSU
- Christlich Demokratische Union Deutschlands (CDU) (fra hele landet utenom Bayern)
- Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) (kun fra Bayern)
- Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)
- Freie Demokratische Partei (FDP)
- Die Linke (LINKE)
- Bündnis 90/Die Grünen (GRÜNE)
Følgende partier var forut for valget representert i minst en landdag:
- Piratenpartei Deutschland (PIRATEN)
- Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD)
- Freie Wähler (FW)
Av de øvrige partier som søkte og fikk delta ved valget, var ytterligere to partier representert i valget med lister i samtlige delstater:
- AfD – Alternative für Deutschland (158 kretser)
- MLPD – Marxistisch-Leninistische Partei Deutschlands (41 kretser)
Kandidater
[rediger | rediger kilde]Begrepet kanslerkandidater eller toppkandidat (tysk: Spitzenkandidat) brukes i presse og ellers om de nasjonale partienes ledende representant ved valget. Språkbruken er ikke konsekvent og begrepene har ingen juridisk betydning ved de føderale valg, ettersom kansleren blir valgt av medlemmene av Forbundsdagen og ikke ved direkte valg. Begrepene har imidlertid politisk betydning. De store partiene CDU/CSU og SPD nominerer vanligvis kanslerkandidater, mens de øvrige partiene nominerer toppkandidater.[10][11]
CDU/CSU
[rediger | rediger kilde]Angela Merkel kunngjorde i juli 2011 at hun ville stille til valg i 2013. Merkel ble første gang valgt til kansler i 2005 og andre gang i 2009.
SPD
[rediger | rediger kilde]SPDs styre nominerte Peer Steinbrück som kanslerkandidat.[12] Valget av kanslerkandidaten fant sted 9. desember 2012 på SPDs landsmøte i Hannover og Steinbrück ble valgt med 93 % av stemmene.[13]
SPDs kompetanseteam
[rediger | rediger kilde]Opposisjonspartiene i Forbundsdagen har fra gang til gang dessuten presentert et eget kompetanse- eller ressursteam i forbindelse med valgkampen. Kompetanseteamet er i pressen også kalt skyggeregjering, da medlemmene av teamet er aktuelle for å overta en ministerstilling dersom partiet vinner valget.[14]
Peer Steinbrück oppnevnte før valget i 2013 tolv personer til sitt «kompetanseteam».[15] Medlemmene av kompetanseteamet var sannsynlige kandidater til en regjering utgått av SPD.
| Navn | Yrke | Saksområde |
|---|---|---|
| Thomas Oppermann | • Administrativ leder av SPDs fraksjon i Forbundsdagen • Leder av Forbundsdagens kontrollkomitee |
Innenrikspolitikk |
| Klaus Wiesehügel | Nasjonal leder av industrifagforeningen IG Bauen-Agrar-Umwelt | Arbeid og sosialsaker |
| Gesche Joost | Professor i designforskning ved Universität der Künste Berlin | Internett og samfunnet. |
| Brigitte Zypries | Juridisk leder av SPDs fraksjon i Forbundsdagen | Forbrukerpolitikk |
| Manuela Schwesig | • Minister for arbeid, likestilling og sosialsaker i Mecklenburg-Vorpommern • Stedfortredende leder av SPD i Tyskland |
• Kvinne- og familiepolitikk • Utvikling av Tysklands østlige deler • Demografi • Inkludering |
| Florian Pronold | Nestleder i SPDs fraksjon i Forbundsdagen | Infrastruktur og bolig |
| Matthias Machnig | Nærings-, arbeids- og teknologiminister i Thüringen | Miljø- og energipolitikk |
| Karl Lauterbach | Medlem av Forbundsdagen | Helse og omsorg |
| Yasemin Karakaşoğlu | Professor ved Universität Bremen | Utdannelse og forskning |
| Cornelia Füllkrug-Weitzel | Leder av diakonitjenesten i Den tyske evangeliske kirke | Utviklingspolitikk og humanitær bistand |
| Christiane Krajewski | Partner i investeringsbanken Leonardo & Co i Frankfurt am Main | Næringspolitikk |
| Oliver Scheytt | Direktør, personal- og strategirådgivningsfirma i Essen | Kunst og kultur |
Bündnis 90/Die Grünen
[rediger | rediger kilde]Bündnis 90/Die Grünen gjennomførte høsten 2012 en uravstemning om hvem som skulle være deres toppkandidater (tysk: Spitzenkandidaten). Det skulle velges to personer. Jürgen Trittin fikk 72 % av stemmene og Katrin Göring-Eckardt 47 %.[16]
Die Linke
[rediger | rediger kilde]Partiet die Linke opplyste 21. januar 2013 at partiet skulle være representert av et lag bestående av åtte toppkandidater: Nicole Gohlke, Jan van Aken, Caren Lay, Klaus Ernst, Gregor Gysi, Dietmar Bartsch, Sahra Wagenknecht og Diana Golze.[17]
FDP
[rediger | rediger kilde]Rainer Brüderle ble under partiets landsmøte 9. og 10. mars 2013 valgt som FDPs toppkandidat.[18]
Alternativ for Tyskland
[rediger | rediger kilde]Det i 2013 nystiftede partiet Alternativ for Tyskland gikk til valg på oppløsning av valutaunionen knyttet til euro og gjeninnføring av nasjonale valutaer.
Hovedsaker i valgkampen
[rediger | rediger kilde] |
|
Valgkampen var preget av den såkalte eurokrisen som oppsto i 2010, og som fremdeles vedvarte. Krisen omfattet tilbakegang for europeisk sysselsetting, økonomisk stagnasjon og vaklende banker i Europa. Sentralt i dette sto Hellas' gjeldskrise. På tross av navnet berørte den ikke vekslingskursen for euro.[19]
CDU/CSU gikk under valgkampen inn for bindende nedre grenser for lønninger i områder som ikke var tariffregulert, en fleksibel kvotering av kvinner i selskapers styre og en forbedret mulighet for å kombinere familie og yrkesliv. Partiene avviste å finansiere vekst med økt lånopptak og gikk inn for en økt regulering av finansmarkedene.[20]
SPD konsentrerte sin valgkamp om sosial rettferd. Partiet foreslo en minstelønn på 8,5 euro per time, ufravikelige kvinnekvoter i styrene, bedre utdannelse og barnehagedekning. SPD ville regulere leieprisene på bolig og regulere bankene og styrke kommuneøkonomien. Det gikk inn for høyere skatt på høytlønnede og innføring av formuesskatt. Partiet ville bekjempe fattigdom blant eldre gjennom en minstepensjon på 850 euro.[20]
FDP ville stanse statens opptak av lån og gikk imot høyere skatter. I eurokrisen gikk de liberale inn for solidaritet, men ønsket ikke å overta andre staters gjeld.[20]
Die Linke ville innføre en minstepensjon på 1 050 euro, bedre sosialsatser og en minstelønn på 10 euro per time. Partiet ville øke skattene, særlig toppskatten som skulle stige fra 42 til 53 prosent.[20]
Bündnis 90/Die Grünen gikk inn for endring av miljøpolitikken, særlig energiforbruket.[20]
Valgresultat
[rediger | rediger kilde]Hele landet
[rediger | rediger kilde]| Parti | Førstestemmen (personvalg) | Andrestemmen (parti) | Mandater | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Stemmer | % | +/− | Direkte- mandater |
Stemmer | % | +/− | Totalt | +/− | ||
| CDU | 16 233 642 | 37,2 | +5,2 | 191 | 14 921 877 | 34,1 | +6,9 | 255 | +61 | |
| SPD | 12 843 458 | 29,4 | +1,5 | 58 | 11 252 215 | 25,7 | +2,7 | 193 | +46 | |
| DIE LINKE | 3 585 178 | 8,2 | −2,9 | 4 | 3 755 699 | 8,6 | −3,3 | 64 | −12 | |
| GRÜNE | 3 180 299 | 7,3 | −1,9 | 1 | 3 694 057 | 8,4 | −2,3 | 63 | −5 | |
| CSU | 3 544 079 | 8,1 | +0,7 | 45 | 3 243 569 | 7,4 | +0,9 | 56 | +11 | |
| FDP | 1 028 645 | 2,4 | −7,1 | – | 2 083 533 | 4,8 | −9,8 | – | −93 | |
| AfD | 810 915 | 1,9 | +1,9 | – | 2 056 985 | 4,7 | +4,7 | |||
| PIRATEN | 963 623 | 2,2 | +2,1 | – | 959 177 | 2,2 | +0,2 | |||
| NPD | 635 135 | 1,5 | −0,3 | – | 560 828 | 1,3 | −0,2 | |||
| Freie Wähler | 431 640 | 1,0 | +1,0 | – | 423 977 | 1,0 | +1,0 | |||
| Tierschutzpartei | 4 437 | 0,0 | −0,0 | – | 140 366 | 0,3 | −0,2 | |||
| ÖDP | 128 209 | 0,3 | +0,0 | – | 127 088 | 0,3 | −0,0 | |||
| REP | 27 299 | 0,1 | −0,0 | – | 91 193 | 0,2 | −0,2 | |||
| PARTIET | 39 388 | 0,1 | +0,1 | – | 78 674 | 0,2 | +0,2 | |||
| pro Deutschland | 4 815 | 0,0 | +0,0 | – | 73 854 | 0,2 | +0,2 | |||
| BP | 28 430 | 0,1 | −0,0 | – | 57 395 | 0,1 | +0,0 | |||
| Volksabstimmung | 1 748 | 0,0 | −0,0 | – | 28 654 | 0,1 | +0,0 | |||
| MLPD | 12 904 | 0,0 | −0,0 | – | 24 219 | 0,1 | −0,0 | |||
| RENTNER | 920 | 0,0 | +0,0 | – | 25 134 | 0,1 | −0,1 | |||
| PARTEI DER VERNUNFT | 3 861 | 0,0 | +0,0 | – | 24 719 | 0,1 | +0,1 | |||
| PBC | 2 081 | 0,0 | −0,0 | – | 18 542 | 0,0 | −0,1 | |||
| BIG | 2 680 | 0,0 | +0,0 | – | 17 743 | 0,0 | +0,0 | |||
| BüSo | 17 988 | 0,0 | −0,0 | – | 12 814 | 0,0 | −0,1 | |||
| Die Frauen | 12 148 | 0,0 | +0,0 | |||||||
| Nichtwähler | 11 349 | 0,0 | +0,0 | |||||||
| Bündnis 21/RRP | 5 324 | 0,0 | −0,1 | – | 8 578 | 0,0 | −0,2 | |||
| Die Violetten | 2 516 | 0,0 | −0,0 | – | 8 211 | 0,0 | −0,1 | |||
| FAMILIE | 4 478 | 0,0 | −0,0 | – | 7 449 | 0,0 | −0,3 | |||
| PSG | 4 564 | 0,0 | +0,0 | |||||||
| DIE RECHTE | 2 245 | 0,0 | +0,0 | |||||||
| DKP | 1 699 | 0,0 | +0,0 | – | ||||||
| BGD | 1 431 | 0,0 | +0,0 | – | ||||||
| B | 624 | 0,0 | +0,0 | – | ||||||
| NEIN! | 290 | 0,0 | +0,0 | – | ||||||
| Enkeltkandidater | 77 306 | 0,2 | −0,2 | – | ||||||
| Totalt | 43 601 224 | 100,0 | 299 | 43 702 474 | 100 | 631 | +9 | |||
Delstatene
[rediger | rediger kilde]Tabellen viser[21] avrundete andeler av partilistene fordelt på delstater, med det sterkeste partiet i fet skrift. Ved valget stemmer velgerne både på partier og personer. Det er partivalget som avgjør styrkeforholdet i Forbundsdagen.
| Land | CDU/CSU | SPD | LINKE | GRÜNE | FDP | AfD | Andre |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Baden-Württemberg | 45,7 | 20,6 | 4,8 | 11,0 | 6,2 | 5,2 | 6,5 |
| Bayern | 49,3 | 20,0 | 3,8 | 8,4 | 5,1 | 4,2 | 9,2 |
| Berlin | 28,5 | 24,6 | 18,5 | 12,3 | 3,6 | 4,9 | 7,6 |
| Brandenburg | 34,8 | 23,1 | 22,4 | 4,7 | 2,5 | 6,0 | 6,5 |
| Bremen | 29,3 | 35,7 | 10,1 | 12,1 | 3,4 | 3,7 | 5,7 |
| Hamburg | 32,2 | 32,4 | 8,8 | 12,6 | 4,8 | 4,1 | 5,1 |
| Hessen | 39,2 | 28,8 | 6,0 | 9,9 | 5,6 | 5,6 | 4,9 |
| Mecklenburg-Vorpommern | 42,5 | 17,8 | 21,5 | 4,3 | 2,2 | 5,6 | 6,1 |
| Niedersachsen | 41,1 | 33,1 | 5,0 | 8,8 | 4,2 | 3,7 | 4,1 |
| Nordrhein-Westfalen | 39,8 | 31,9 | 6,1 | 8,0 | 5,2 | 3,9 | 5,1 |
| Rheinland-Pfalz | 43,3 | 27,5 | 5,4 | 7,6 | 5,5 | 4,8 | 5,9 |
| Saarland | 37,8 | 31,0 | 10,0 | 5,7 | 3,8 | 5,2 | 6,5 |
| Sachsen | 42,6 | 14,6 | 20,0 | 4,9 | 3,1 | 6,8 | 8,0 |
| Sachsen-Anhalt | 41,2 | 18,2 | 23,9 | 4,0 | 2,6 | 4,2 | 5,9 |
| Schleswig-Holstein | 39,2 | 31,6 | 5,2 | 9,4 | 5,6 | 4,6 | 4,4 |
| Thüringen | 38,8 | 16,1 | 23,4 | 4,9 | 2,6 | 6,2 | 8,0 |
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tysklands føderale valgleder Arkivert 6. februar 2015 hos Wayback Machine. lest 10. oktober 2013
- ^ Internettsiden til Bundeswahlleiter - Den føderale valgdirektør Arkivert 5. juli 2013 hos Wayback Machine. besøkt 27. juli 2013
- ^ a b Internettsiden til Bundeswahlleiter - Den føderale valgdirektør Arkivert 25. oktober 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 31. august 2012
- ^ Spiegel Online 24.10.12: Gesetzentwurf: Fraktionen einigen sich auf neues Wahlrecht besøkt 20. januar 2012
- ^ a b Bundeswahlleiter lest 31. august 2013
- ^ Pressemelding fra Bundeswahlleiter 6. august 2013 Arkivert 2. september 2013 hos Wayback Machine. lest 31. august 2013
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Wahlen zum Deutschen Bundestag | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 11. september 2017.
- ^ «§ 6 BWahlG - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de. Besøkt 11. september 2017.
- ^ «§ 18 BWahlG - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de. Besøkt 11. september 2017.
- ^ «bpb: Bundestagswahl 2013». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 18. september 2017.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «MB 02.14 Die Spitzenkandidaten | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 18. september 2017.
- ^ faz.net Besøkt 1. oktober 2012
- ^ Steinbrück mit 93 Prozent zum Kanzlerkandidaten gewählt Der Spiegel, nettutgaven, besøkt 9. desember 2012
- ^ «K-Kandidat trennt sich von Sprecher». sueddeutsche.de (på tysk). 10. juni 2013. ISSN 0174-4917. Besøkt 11. september 2017.
- ^ Peer Steinbrücks internettside:Mein Kompetenzteam
- ^ Göring-Eckardt und Trittin bilden Spitzenduo Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgave, besøkt 10.11.12
- ^ Die linkes internettside Arkivert 27. februar 2013 hos Wayback Machine. besøkt 22. februar 2013
- ^ Partiets internettside Arkivert 12. mars 2013 hos Wayback Machine. besøkt 15. mars 2013
- ^ «11 regjeringer har falt i løpet av to år med eurokrise». Aftenposten. Besøkt 11. september 2017.
- ^ a b c d e Bildung, Bundeszentrale für politische. «Wahlkampfschwerpunkte und zukünftige Herausforderungen | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 11. september 2017.
- ^ Internettsiden til Tysklands valgleder Arkivert 7. september 2012 hos Wayback Machine. lest 24. september 2013
Føderale valg i Tyskland | ||
|---|---|---|
| Riksdagsvalg under keiserriket | | |
| Mellom verdenskrigene | 1919 (Weimar) · 1920 · 1924 (mai) · 1924 (des) · 1928 · 1930 · 1932 (juli) · 1932 (nov) · 1933 (mars) · 1933 (nov) · 1936 | |
| Valg av Reichspräsident | ||
| Valg til Forbundsdagen | ||
| Valg av Forbundspresident | ||