Hopp til innhold

Rosenborg Ballklub Kvinner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rosenborg
Rosenborg Ballklub Kvinner
Org.nummer874 242 292
Nettsidehttps://rbk-kvinner.no/
Idrettsgren(er)Fotball
HjemmebaneKoteng Arena, Lade
Kapasitet607
LigaToppserien (2024)
Seriemester1994, 1995, 1996, 1997, 2000, 2001, 2003
Cupmester1993, 1994, 1996, 1997, 1998, 1999, 2001, 2002, 2023
UEFA-cupenSemifinale i 2004/2005
LandNorge
StedTrondheim
Administrasjon
StyrelederNorges flagg Cecilie Gotaas Johnsen
SportsdirektørNorges flagg Mads Pettersen
HovedtrenerNord-Irlands flagg Robin Shroot
Hjemmedrakt
Bortedrakt

Rosenborg Ballklub Kvinner er et norsk damefotballag som er en del av Rosenborg Ballklub. Klubben ble stiftet som Sportsklubben Trondheims-Ørn i Trondheim 18. mai 1917 og begynte med kvinnefotball i 1972. I 2020 ble navnet endret til Rosenborg BK Kvinner, og fra 1. januar 2023 ble de slått sammen med RBK til en felles klubb.

Klubbens lag i kvinnefotball er (per 2023) det mestvinnende kvinnelaget i norsk fotball med ni cupmesterskap og syv seriemesterskap. Klubben har vunnet The Double fire ganger. I 2004 ble klubben det første i Norge som spilte seg fram til semifinalen i en europacupturnering. I juni 2009 passerte trønderlaget Askermaratontabellen, og lå dermed på 1.-plass.

De mest kjente fotballspillerne fra Trondheims-Ørn-tiden var Ann Kristin Aarønes, Karen Espelund, Ragnhild Gulbrandsen, Gøril Kringen, Brit Sandaune, Merete Myklebust, Anita Waage, Randi Leinan og Unni Lehn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sportsklubben Ørn ble stiftet av en guttegjeng på Lilleby ved Lademoen i Trondheim 18. mai 1917 (dagen før Rosenborg). Ørn var en typisk arbeiderklubb, og ble medlem av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Fotball var den største aktiviteten, og Ørn hadde flere spillere på AIFs landslag, bl.a. Sigurd Høidahl. Men klubben hadde også utøvere innen ski, skøyter og friidrett. De mest kjente utøverne fra Ørn er fotballspilleren Sverre Brandhaug og skøyteløperen Hjalmar Andersen.[1] Sportsklubben Ørn var arrangør av allround-NM på skøyter junior 1956 for menn på Øya stadion siste helgen i januar 1956.[2]

Klubben byttet navn til Trondheims-Ørn i 1948 etter at NIF henstilte klubben om å bytte navn, siden det fantes to eldre klubber i Norge med samme navn.

Herrefotballen i Ørn ble nedlagt i 1986, og ishockeyaktiviteten, som startet i 1961, gikk inn i Trondheim Ishockeyklubb (TIK) i 1990. Siden da har klubben vært en ren kvinnefotballklubb.

På et ekstraordinært årsmøte i SK Trondheims-Ørn, 27. januar 2020, sa medlemmene i klubben ja til å endre navn til Rosenborg Ballklub Kvinner.[3] 13. februar 2020 sa årsmøte i Rosenborg Ballklub ja til at Trondheims-Ørn ble en del av klubben.[4]

Kvinnefotball[rediger | rediger kilde]

Topplag fra begynnelsen (1972–1983)[rediger | rediger kilde]

Kvinnefotballen i Ørn startet i 1972. Initiativtaker var Brynhild Normann fra Harstad. Ved hjelp av avisannonser inviterte klubben interesserte damer til et møte på «Trubadur». Datoen for møtet var 13. januar 1972. Ørn gjorde seg raskt bemerket innenfor kvinnefotballen, og spilte seg fram til finalen i det uoffisielle norgesmesterskapet allerede i 1974. Ørn vant det uoffisielle NM i 1977. Fra 1978 ble det arrangert offisielle NM i regi av NFF, og Ørn var tapende cupfinalist i både 1978 (tap på straffekonkurranse) og 1980 (tap etter omkamp). Begge gangene tapte Trondheims-Ørn for BUL. I året imellom, i 1979 tapte Ørn overraskende for Sunndal, og kom dermed ikke videre til kvartfinalen.

I perioden 1981–1986 dominerte Trondheims-Ørn Trøndelagsgruppen i 1. divisjon sammen med Troll. Ørn vant gruppen i 1981 og 1983. I 1983 vant også Ørn seriefinalen mot vinneren av Østlandsgruppen, Setskog, og ble uoffisielle seriemestre.

I toppen uten mesterskap (1984–1991)[rediger | rediger kilde]

Ørn vant Trøndelagsavdelingen klart i både 1984 og 1985, men lyktes ikke i sluttspillene mot vinnerne fra Østlandet og Vestlandet. I 1984 endte Ørn på 2.-plass etter Sprint/Jeløy, mens i 1985 ble Ørn nummer tre etter Nymark og Asker.

I 1986 handlet det både om seriemesterskap og kvalifisering til den første landsomfattende 1. divisjon i 1987. Troll vant serien dette året, men også Ørn på 2.-plass var kvalifisert for den nye landsomfattende 1. divisjon fotball for kvinner. Ørn kom også til cupfinalen i 1986, som endte med 0-3 tap mot Sprint/Jeløy på Lerkendal.

I 1987 endte Ørn på 6.-plass i 1. divisjon, men var bare to poeng fra bronsemedaljene. I 1988 tok Ørn bronse, mens det ble 4.-plass i både 1989 og 1990. I 1991 var Ørn derimot bare en hårsbredd fra å rykke ned i 2. divisjon. I 1989 var Ørn i cupfinalen igjen, men tapte 1-2 mot Klepp, forøvrig klubbens fjerde cupfinaletap. Klubben sto på dette tidspunkt fortsatt uten noen offisielle mesterskap (både cupmesterskapet i 1977 og seriemesterskapet i 1983 var uoffisielle.)

Norges beste lag (1992–2003)[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 90-tallet fikk Ørn en rekke nye spillere som skulle komme til å dominere norsk kvinnefotball i en årrekke. Brit Sandaune og Gøril Kringen kom fra Stjørdals/Blink i 1990. Ålesund-laget Spjelkavik rykket opp i 1. divisjon i 1992, men rykket like fort ned igjen. Ann Kristin Aarønes, Merete Myklebust og Anita Waage fant alle veien til Ørn etter nedrykket. Unni Lehn kom fra Melhus i 1994. Disse spillerne, sammen med Monica Enlid og veteranen Tone Haugen, utgjorde stammen i laget som dominerte norsk kvinnefotball på midten av 90-tallet.

Etter at Ørn med nød og neppe unngikk nedrykk i 1991, skulle det nemlig gå bare oppover. I 1992 endte Ørn på 5.-plass i serien, mens i 1993 ble det andreplass bak Sprint/Jeløy. Randi Leinan ble seriens toppscorer med 26 mål. Dessuten vant Ørn sitt aller første offisielle mesterskap da de slo Asker 3-2 i cupfinalen.

I 1994 vant Ørn serien fire poeng foran Asker, klubbens første seriemesterskap. Ørn gjentok også bedriften i cupen, denne gangen ble Donn slått 5-1 i finalen på Bislett. Året etter var Ørn suverene og var seriemestre allerede tre runder før slutt. Randi Leinan ble toppscorer med 31 mål, og slo Odd Iversens rekord med 30 mål på 18 kamper fra 1968. Ørn kom også til cupfinalen (som nå var flyttet til Ullevaal), men her ble det tap 2-3 mot Sandviken etter ekstraomganger foran 6200 tilskuere. Dette tilskuertallet var rekord for kvinnecupfinalene, og denne rekorden ble stående i mange år.

I 1996 åpnet Ørn med seier 10-2 mot Gjelleråsen i første seriekamp, men tapte deretter 1-3 mot Sandviken. Ørn og Sandviken kjempet lenge om seriegullet, men Sandviken kollapset mot slutten av sesongen og endte til slutt 11 poeng bak Ørn, som vant serien. Randi Leinan ble igjen toppscorer med 27 mål. Ørn vant også cupfinalen med 3-0 over Klepp. På fem cupkamper slapp ikke Ørn inn ett eneste mål, samlet målforskjell på cupkampene var 22-0.

I 1997 gjentok Ørn suksessen med seier i både serie og cup, og greide dermed kunststykket å vinne "The Double" to år på rad. I tillegg fullførte Ørn en historisk trippel da de også vant den nordiske serievinnerturneringen etter å ha slått danske Fortuna Hjørring 5-0 i finalen.

1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003
Brit Sandaune
Gøril Kringen
Monica Enlid
Randi Leinan
Tone Haugen[5]
Ann Kristin Aarønes
Unni Lehn
Merete Myklebust
Ragnhild Gulbrandsen
Trine Rønning
Bente Kvitland
Oversikt over tiden de mest kjente landslagsspillerne spilte i Trondheims-Ørn[6]

At det gikk an å slå Ørn fikk vi ikke se tegn til før i 1998-sesongen, da Asker var de uslåelige – de vant alle kampene de spilte i serien og vant med 14 poeng på nummer to – Ørn. Ørn vant imidlertid cupen. Asker greide nesten å gjenta praktresultatet i 1999, men det ble fire kamper med poengtap, og Ørn knappet inn avstanden til fire poeng. Med Trine Rønning, Gunhild Følstad og Ragnhild Gulbrandsen med på laget vant imidlertid Ørn tilbake hegemoniet, og vant den serien i 2000 med ett poeng på Asker. Imidlertid ble det tap i cupen, der Trondheims-Ørn ble sendt ut i semifinalen mot Bjørnar, og var for første gang siden 1992 ikke i finalen.

I serien i 2001 var Ørn igjen suverene, og vant serien med klar margin. I Europacupen samme år vant Ørn lett i gruppespillet mot motstandere fra Island, Belgia og Belarus, men tapte overraskende kvartfinalen mot HJK Helsinki. Året etter gjentok det samme seg, Ørn vant serien, men tapte kvartfinalen i europacupen mot Fortuna Hjørring.

Toppserien 2002 markerte et lite skille for Ørn. Det ble en tredjeplass, den dårligste plasseringen siden 1992. Ørn vant imidlertid cupen i et spennende oppgjør mot Arna-Bjørnar som ble avgjort på ekstraomganger. Året etter virket Ørn sterke igjen, etter at de vant serien men de ble slått ut av Kolbotn på straffer i cupen. Serieseieren markerte Ørns gullrekke som avsluttet, med sju seriegull og åtte cupgull, en rekke som hittil ikke er slått.

Middelmådighet (2004–2019)[rediger | rediger kilde]

Ørn hadde mistet flere spillere etter hvert, og ingen virkelig store hadde kommet til. I 2004-sesongen var Ørn ikke den stormakten de var allerede året før, og Røa vant overraskende The Double. For Ørn betydde det at de opplevde sin første sesong uten triumfer. Et slags plaster på såret var at Ørn gjorde god figur i UEFA Women's Cup da de kom til semifinalen. Der møtte de imidlertid 1. FFC Turbine Potsdam, som rundspilte trondheimslaget.

Der Ørn i alle tilfelle hadde vunnet medalje i 2004, greide ikke laget det i 2005-sesongen. Det ble en fjerdeplass i serien og kvartfinale i cupen. Til tross for en fremgang i 2006-sesongen, da laget kjempet om seiren (og tapte på målstreken), ble det klart at det var en lang vei opp for Ørn. 2007-sesongen endte med en sjetteplass (av tolv lag), og 2008-sesongen ble en katastrofe med en niendeplass. Etter dette kom sjetteplassen fra 2009-sesongen som en fremgang. Riktignok ble det noen stygge resultater, med 0-7, borte mot Stabæk som det styggeste Trondheims-Ørn har tapt. Det skilte til slutt bare to poeng opp til femteplassen. Trondheims-Ørn var også i semifinalen i cupen for første gang siden 2006. Det så imidlertid mørkt ut for Ørn da de lå an til å miste lisensen på grunn av økonomiske problemer, men det gikk så vidt det var for Trondheims-Ørn, slik at de spilte i Toppserien også i 2010.[7]

Ørn fikk ny styreleder i mars 2010, da Terje Hammerbukt overtok denne stillingen.[8] 2010-sesongen ble også en fremgang. Ørn startet med to tap, men holdt resten av sesongen godt, og hadde bare ett stygt tap, hjemme mot Stabæk, som endte 1-5. Ellers ble det framgang med to svært tette tap mot Røa og dobbeltseier mot Kolbotn. På tross av at alle stjernene fra tidligere med unntak av Kristin Lie var borte, lyktes Ørn å ta femteplassen. Det var fem poeng opp til fjerdeplassen og ni til medalje. Det ble medalje på Ørn denne sesongen da de noe overraskende kom til finalen på bekostning av Arna-Bjørnar. Finalen mot Røa endte riktignok langt styggere enn de to seriekampene, men Ørn hadde markant framgang, da de var i sin første finale siden 2002. De tapte finalen 0-7 for Røa IL.

Ingvild Johansen ble ny keeper i Ørn før 2011-sesongen. Gøril Kringen sluttet som trener rett før sommeren, og gikk til Ranheim Fotball i desember.[9][10] Thomas Dahle overtok som hovedtrener da Kringen sluttet. De endte på sjetteplass i Toppserien 2011, og ble slått ut i semifinalen i cupen. Lagets toppscorer i serien ble Oda Fugelsnes, med 10 mål. Denne sesongen feiret laget sitt 40-årsjubileum, der Tina Wulf, Oda Fugelsnes og Anne Grete Storli fikk diplom for 100 spilte kamper.[11]

Før 2012-sesongen gikk Tina Wulf til Vålerenga.[12] Ørn ble slått ut i kvartfinalen i NM i fotball 2012, og endte på niendeplass i Toppserien 2012. Klubben fornyet draktene sine før 2013-sesongen, der de bl.a. fikk navn på ryggen.[13] De endte på sjuendeplass i Toppserien 2013, og ble slått ut av Klepp i tredje runde i cupen. Etter sesongen ble Kristin Lie æresmedlem i klubben, da hun la opp etter 425 kamper og 146 mål i sine 15 sesonger i klubben.[14]

I januar 2014 ansatte klubben Ole Jørgen Skjervø som spillerutvikler. De endte på åttendeplass i Toppserien 2014, og spilte seg fram til cupfinalen, der de tapte 1-3 for LSK Kvinner. Etter 2014-sesongen ga Thomas Dahle seg som hovedtrener.[15] Solfrid Andersen Dahle og Kristine Haugen ga seg også etter denne sesongen.

Trond Schjølberg overtok som hovedtrener foran 2015-sesongen, en trener med treningsmetoder og en filosofi hentet fra Nils Arne Eggen og Trond Sollied.[16] De var oppe på tredjeplass på tabellen etter sju serierunder, men endte på åttendeplass med 24 poeng i Toppserien 2015. I cupen 2015 ble de slått ut i semifinalen, av LSK. Sesongen ble ellers preget av nytt trenerbytte i august, der Schølberg sluttet, etter manglende tillit mellom han og styret i klubben. Kevin Ingebrigtsen (bror til Kåre Ingebrigtsen) overtok da som fungerende hovedtrener ut sesongen.[17] Ingebrigtsen kom da fra stillingen som sportslig leder i klubben.[18] I slutten av oktober ble det kjent at Trond Nordsteien hadde signert en treårsavtale som ny hovedtrener.[19] Nordsteien var også trener i Ørn fra 2000 til 2006.

Ørn kom på sjuendeplass i Toppserien 2016, og Guro Reiten ble lagets toppscorer med seks mål. De ble slått ut i semifinalen i cupen, etter tap 2-4 for Røa. Igjen ble det trenerbytte, da Trond Nordsteien sluttet i denne stillingen i juni til fordel for en jobb i Kirkens Bymisjon.[20] Thomas Dahle returnerte til Ørn som hovedtrener i september.[21] Etter 2016-sesongen sluttet Guro Reiten og Ørns toppscorer Lisa-Marie Karlseng Utland i klubben, og gikk til henholdsvis Lillestrøm og Røa.[22] Nye spillere inn var bl.a. Hannah Bacon, Birthe Christiansen, Rakel Engesvik og Cecilie Andreassen.

De endte på åttendeplass i Toppserien 2017, og i cupen 2017 ble de slått ut av Vålerenga i kvartfinalen. I desember 2017 signerte OBOS en samarbeidsavtale med Rosenborg BK, og som en del av denne avtalen forpliktet OBOS Rosenborg seg til å betale 250 000 kroner hver til Trondheims-Ørn, for å styrke kvinnefotballen.[23] Assistenttrener Ole Jørgen Skjervø gikk til Byåsen IL etter 2017-sesongen, men klubben fikk inn Geir Arne Kristiansen som ny assistenttrener og Robert Hundstad som keepertrener.[24] Ingrid Engen forlot Ørn til forden for LSK etter sesongen, og klubben signerte bl.a. Malin Sunde fra AaFK Fortuna, Ane Kristine Eggen og Ina Lundereng Vårhus.

Foran 2018-sesongen ansatte Ørn Tarjei Smågesjø som sportslig leder.[25] De endte på tiendeplass i Toppserien 2018, og ble slått ut i kvartfinalen i cupen. I oktober innviet de klubbens nye hjemmebane, Ørn Arena, med 600 sitteplasser under tak. Dette var første gang klubben fikk permanent hjemmebane.[26] Thomas Dahle trakk seg som hovedtrener i august, på grunn av de dårlige resultatene, og Steinar Lein ble ansatt som ny hovedtrener i november.[27][28] De ansatte også Paul Helge Sagøy som assistenttrener foran 2019-sesongen.

Resultatene ble noe bedre i 2019, da Ørn kom på sjuendeplass i Toppserien 2019. I cupen ble de slått ut i semifinalen, der de tapte for LSK Kvinner. I desember besluttet Rosenborg BK at Ørn skulle bli en del av Rosenborg, under navnet Rosenborg Ballklub Kvinner.

Rosenborg (2020–nåværende)[rediger | rediger kilde]

Klubben fikk en god start i Toppserien 2020 under nytt navn, og ledet tabellen etter tre kamper, med to seire og en uavgjort.[29] De signerte sine to første fulltidsprofesjonelle spillere i 2020, da de signerte Lisa-Marie Karlseng Utland og Kristine Minde.[30] De endte på andreplass denne sesongen, med like mange poeng som Vålerenga Fotball Damer, men med dårligere målforskjell (18 plussmål, mot Vålerengas 25).

Julie Blakstad signerte ny kontrakt foran 2021-sesongen, og klubben signerte også Kristine Bjørdal Leine, Sarah Dyrehauge og Synne Brønstad.[31]. Seks kamper ut i Toppserien 2021 hadde både Rosenborg og Vålerenga seks seire hver, og da Rosenborg slo Vålerenga 2-1 borte den 4. juli gikk de opp til tabelltoppen alene med 21 poeng.[32] Rosenborg endte på andreplass i Toppserien 2021, bak Sandviken. I cupen 2021 ble de slått ut i semifinalen, der de tapte 0-4 for Vålerenga Fotball Damer. Lisa-Marie Utland ble lagets toppscorer i 2021-sesongen, med 11 mål på 18 kamper.[33] Julie Blakstad ble kåret til «Årets unge spiller» i Toppserien 2021.

Foran 2022-sesongen forlenget Ina Lundereng Vårhus og Cesilie Andreassen kontrakter med Rosenborg, og laget hentet inn Lene Christensen, Mathilde Harviken, Selma Sól Magnúsdóttir, Emilie Nautnes og Marie Dølvik. Lisa-Marie Karlseng Utland la opp etter 2021-sesongen, og Sarah Dyrehauge, Siw Døvle, Maiken Bakke og Julie Blakstad forlot klubben, og Elen Sagmo Melhus skadet seg før sesongstart, og mistet 2022-sesongen. Emilie Bragstad ble solgt til Bayern München i januar 2022, men ble lånt tilbake til Rosenborg til juni 2022. På trenersiden kom Robin Shroot inn som ny assistenttrener, og Marcelo Ribeiro ble ny utviklingsansvarlig for RBK Kvinner.[34] De startet serien med tre seire på de tre første kampene.[35] De endte på andreplass i Toppserien 2022, og i NM i fotball for kvinner 2022 ble de slått ut i semifinalen, av Stabæk.

Toppserien 2023 startet som i 2022, med tre seire på de tre første kampene. Laget endte på andreplass i serien, bak Vålerenga Fotball Damer, og de vant cupfinalen 2023, der de slo Vålerenga 1-0, med Cesilie Andreassen som målscorer. Cupgullet ble klubbens første tittel etter at Trondheims-Ørn ble Rosenborg. Klubbens toppscorer i 2023 ble Anna Langås Jøsendal, med åtte mål i serien.[36]

Lagets hovedtrener gjennom fem år, Steinar Lein, trakk seg fra denne stillingen i januar 2024.[37] Den 12. april signerte assistenttrener Robin Shroot en treårsavtale som ny hovedtrener.[38]

Hjemmebaner[rediger | rediger kilde]

I 1987, det første året med en landsomfattende 1. divisjon i norsk kvinnefotball, spilte Ørn sine hjemmekamper på Lerkendal stadion, den gang et kommunalt anlegg. Året etter flyttet Ørn til Rosenborgbanen, som var klubbens hjemmebane helt fram til 2005.

I 2006 ble klubben tvunget til å flytte fra Rosenborgbanen på grunn av nye lisenskrav fra Norges Fotballforbund (NFF). Ørn ble dermed nødt til å spille hjemmekampene på Lade i 2006-2007, Lerkendal stadion i 2008, Dalgård (Byåsen Arena) i 2009-2010, Ranheim Arena i 2011-2016 og Utleira i 2018.

I 2012 fikk Ørn i stand en avtale om leie av Lade 5 av Trondheim kommune. Det ble lagt kunstgress på banen i 2013, og fra 2014 kunne banen brukes som treningsarena. Den nye banen med nytt tribuneanlegg ble innviet høsten 2018.[39] Fra 2019 kalles banen Koteng Arena.[40]

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

oppdatert 14. mars 2024.[41]

Nr. Posisjon Spiller
1 Norges flagg K Rugile Rulyte
2 Norges flagg F Kristine Bjørdal Leine
3 Norges flagg F Mali Lilleås Næss
4 Norges flagg F Synne Aunehaugen
5 Norges flagg MB Cesilie Andreassen
6 Norges flagg MB Elin Sørum
7 Norges flagg A Matilde Rogde
8 Norges flagg A Ina Birkelund
9 Norges flagg A Emilie Nautnes
10 Norges flagg A Camilla Linberg
11 Norges flagg A Frøya Dorsin
12 Danmarks flagg K Lene Christensen
13 Norges flagg F Sara Lindbak Hørte
Nr. Posisjon Spiller
14 Norges flagg F Mathilde Harviken
15 Danmarks flagg MB Beate Marcussen
16 Norges flagg A Ine Berre
17 Norges flagg F Kristine Minde Gravid, ute til høst 2024
18 Norges flagg MB Synne Brønstad
19 Norges flagg A Rebecka Holum
20 Norges flagg F Hanna Dahl
21 Norges flagg K Karen Oline Sneve
22 Norges flagg MB Cille Nilsen
23 Norges flagg MB Karna Sæther Sødahl
24 Norges flagg K Siri Ervik
28 Norges flagg MB Vilde Hulaas Grøseth

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

Nr. Posisjon Spiller

Trenere[rediger | rediger kilde]

Periode Navn
1987 Norges flagg Stein Erik Hegerberg
1988–1990 Norges flagg Svein Hugaas
1991 Norges flagg Rune Akersveen
1992–1993 Norges flagg Hans Petter Larsen
1994 Norges flagg Michael Hansen
1995–1996 Norges flagg Terje Berg
1997–1999 Norges flagg Sturla Voll
2000–2005 Norges flagg Trond Nordsteien
2006–2011 Norges flagg Gøril Kringen
2011–2014 Norges flagg Thomas Dahle
2015 Norges flagg Trond Schjølberg
2015 Norges flagg Kevin Ingebrigtsen (midlertidig)
2015–2016 Norges flagg Trond Nordsteien
2016–2018 Norges flagg Thomas Dahle
2019–2024 Norges flagg Steinar Lein
2024– Nord-Irlands flagg Robin Shroot

Tidligere sesonger[rediger | rediger kilde]

Nivå År Sesong Pos. Ant. V U T For Mot P. NM Trener Toppscorer (i serien)
Som Trondheims-Ørn
1 1987 1. divisjon 6 18 8 4 6 17 20 30 Semifinale Stein Erik Hegerberg Norges flagg Eva Gjelten (4 mål)
1 1988 1. divisjon 3 18 11 2 5 33 20 35 Kvartfinale Svein Hugaas Norges flagg Tone Haugen (8 mål)
1 1989 1. divisjon 4 18 11 2 5 43 24 35 Finale Svein Hugaas Norges flagg Eva Gjelten (18 mål)
1 1990 1. divisjon 4 18 7 5 6 47 33 26 Semifinale Svein Hugaas Norges flagg Eva Gjelten (11 mål)
1 1991 1. divisjon 8 18 5 3 10 34 40 18 Kvartfinale Rune Akersveen Norges flagg Eva Gjelten (11 mål)
1 1992 1. divisjon 5 18 9 4 5 49 31 31 Kvartfinale Hans Petter Larsen Norges flagg Eva Gjelten (10 mål)
1 1993 1. divisjon 2 18 12 2 4 78 22 38 Vinner Hans Petter Larsen Norges flagg Randi Leinan (26 mål)
1 1994 1. divisjon 1 18 16 1 1 83 21 49 Vinner Michael Hansen Norges flagg Randi Leinan (18 mål)
1 1995 1. divisjon 1 18 15 2 1 74 14 47 Finale Terje Berg Norges flagg Randi Leinan (31 mål)
1 1996 Toppserien 1 18 16 1 1 85 20 49 Vinner Terje Berg Norges flagg Randi Leinan (27 mål)
1 1997 Toppserien 1 18 16 1 1 81 26 49 Vinner Sturla Voll Norges flagg Ragnhild Gulbrandsen (24 mål)
1 1998 Toppserien 2 18 12 4 2 58 24 40 Vinner Sturla Voll Norges flagg Ragnhild Gulbrandsen (16 mål)
1 1999 Toppserien 2 18 12 4 2 85 19 40 Vinner Sturla Voll Norges flagg Ragnhild Gulbrandsen (15 mål)

Norges flagg Ann Kristin Aarønes (15 mål)

1 2000 Toppserien 1 18 16 0 2 62 14 48 Semifinale Trond Nordsteien Norges flagg Ragnhild Gulbrandsen (24 mål)
1 2001 Toppserien 1 18 17 1 0 90 13 52 Vinner Trond Nordsteien Norges flagg Ragnhild Gulbrandsen (31 mål)
1 2002 Toppserien 3 18 12 3 3 63 21 39 Vinner Trond Nordsteien Norges flagg Brit Sandaune (13 mål)
1 2003 Toppserien 1 18 15 2 1 53 7 47 Kvartfinale Trond Nordsteien Norges flagg Heidi Pedersen (11 mål)
1 2004 Toppserien 2 18 13 4 1 46 18 43 Semifinale Trond Nordsteien Norges flagg Ragnhild Gulbrandsen (17 mål)
1 2005 Toppserien 4 18 10 3 5 31 17 33 Kvartfinale Trond Nordsteien Norges flagg Solfrid Andersen (8 mål)
1 2006 Toppserien 2 18 13 3 2 47 10 42 Semifinale Gøril Kringen Norges flagg Kristin Lie (12 mål)
1 2007 Toppserien 6 22 9 3 10 38 38 30 3. runde Gøril Kringen Norges flagg Kristin Lie (11 mål)
1 2008 Toppserien 9 22 6 5 11 25 38 23 3. runde Gøril Kringen Norges flagg Kristin Lie (10 mål)
1 2009 Toppserien 6 22 9 4 9 37 41 31 Semifinale Gøril Kringen Norges flagg Kristin Lie (16 mål)
1 2010 Toppserien 5 22 12 2 8 34 29 38 Finale Gøril Kringen Norges flagg Lene Bredesen (7 mål)
1 2011 Toppserien 6 22 11 2 9 45 41 35 Semifinale Gøril Kringen (til juni)

Thomas Dahle (fra juni)

Norges flagg Oda Fugelsnes (10 mål)
1 2012 Toppserien 9 22 6 3 13 29 50 21 Kvartfinale Thomas Dahle Norges flagg Kristin Lie (6 mål)
1 2013 Toppserien 7 22 9 3 10 39 49 30 3. runde Thomas Dahle Norges flagg Lisa-Marie Karlseng Utland (7 mål)
1 2014 Toppserien 8 22 7 6 9 33 37 27 Finale Thomas Dahle Norges flagg Guro Reiten (7 mål)
1 2015 Toppserien 8 22 7 3 12 27 38 24 Semifinale Trond Schjølberg (til aug.)

Kevin Ingebrigtsen (aug. til okt.)

Trond Nordsteien (fra okt.)

Norges flagg Lisa-Marie Karlseng Utland (10 mål)
1 2016 Toppserien 7 22 7 6 9 34 41 27 Semifinale Trond Nordsteien (til aug.)

Thomas Dahle (fra aug.)

Norges flagg Guro Reiten (9 mål)
1 2017 Toppserien 8 22 8 6 8 36 36 30 Kvartfinale Thomas Dahle Norges flagg Rakel Engesvik (8 mål)
1 2018 Toppserien 10 22 4 6 12 25 48 18 Kvartfinale Thomas Dahle Norges flagg Julie Adserø (9 mål)
1 2019 Toppserien 7 22 8 5 9 26 22 29 Semifinale Steinar Lein Norges flagg Marit Clausen (9 mål)
Som Rosenborg
1 2020 Toppserien 2 18 10 8 0 34 16 38 Kvartfinale Steinar Lein Norges flagg Marit Clausen (9 mål)
1 2021 Toppserien 2 18 16 0 2 42 15 48 Semifinale Steinar Lein Norges flagg Lisa-Marie Karlseng Utland (11 mål)
1 2022 Toppserien Grunnspill 2 18 13 2 3 40 12 41 Kvartfinale Steinar Lein Norges flagg Emilie Nautnes (7 mål)
Mesterskapssluttspill 3 6 2 1 3 7 8 11
1 2023 Toppserien 2 27 18 5 4 57 15 58 Vinner Steinar Lein Norges flagg Anna Jøsendal (8 mål)

Meritter[rediger | rediger kilde]

Toppserien[rediger | rediger kilde]

Cupen[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

Landslagsspillere[rediger | rediger kilde]

Trondheims-Ørn hadde i perioden 1925–1939 følgende spillere på AIF-landslaget i fotball:

Spiller Periode Kamper
Sigurd Høidahl 1927–1934 18
Georg Iversen 1936–1939 2
Ingvald Olsen 1933–1934 2
Torstein Hofstad 1928 1
Ingvald Berg 1934 1
Håkon Høidahl 1934 1
Thorleif Johansen 1934 1
Angvar Mæhre 1934 1

Kvinnefotball[rediger | rediger kilde]

I 1995 hadde Ørn fire spillere på det norske landslaget som vant VM-gull i Sverige: Merete Myklebust, Ann Kristin Aarønes, Randi Leinan og Anita Waage. Ann Kristin Aarønes ble også toppscorer i VM. Ørn hadde med seks spillere i Norges OL-tropp som vant OL-gull i Sydney i 2000: Gøril Kringen, Gro Espeseth, Brit Sandaune, Bente Kvitland, Unni Lehn og Ragnhild Gulbrandsen.

Disse spillerne har spilt offisielle A-landskamper i kvinnefotball mens de var Ørn eller Rosenborg-spillere:

  1. Aud Landrø (1978)
  2. Elin Brandvik (1978)
  3. Marit Bjørkli (1981)
  4. Tove Hernes (1981)
  5. Karen Espelund (1981–1982)
  6. Eva Gjelten (1981–1983)
  7. Lisbeth Karlseng (1984–1986)
  8. Tone Haugen (1984–1996)
  9. Berit Møkkelgård (1989)
  10. Trude Haugland (1989–1990)
  11. Trude Stendal (1990)
  12. Randi Leinan (1993–1995)
  13. Ann Kristin Aarønes (1993–1999)
  14. Merete Myklebust (1994–1997)
  15. Anita Waage (1995)
  16. Monica Enlid (1995–1998)
  17. Gøril Kringen (1995–2001)
  18. Brit Sandaune (1995–2003)
  19. Unni Lehn (1996–2007)
  20. Ragnhild Gulbrandsen (1997–2004)
  21. Gro Espeseth (1999–2000)
  22. Bente Kvitland (1999–2002)
  23. Trine Rønning (1999–2002)
  24. Heidi Pedersen (2001–2005)
  25. Gunhild Følstad (2002–2008)
  26. Ingrid Hjelmseth (2003–2006)
  27. Elisabeth Fagereng (2004)
  28. Ann Iren Mørkved (2004–2005)
  29. Linn Nyrønning (2005)
  30. Siv Skard (2005)
  31. Marianne Paulsen (2005–2006)
  32. Solfrid Andersen Dahle (2005–2013)
  33. Gunilla Forseth (2006)
  34. Kristin Lie (2007–2009)
  35. Lisa-Marie Karlseng Utland (2015–2021)
  36. Guro Reiten (2014)
  37. Inger Ane Hole (2014–2015)
  38. Kristine Nøstmo (2017)
  39. Kristine Minde (2020–)
  40. Julie Blakstad (2020–2021)
  41. Emilie Bragstad (2021)
  42. Synne Skinnes Hansen (2021–2022)
  43. Rugile Rulyte (2021–)
  44. Anna Jøsendal (2022–)
  45. Emilie Joramo (2022–)
  46. Mathilde Harviken (2022–)
  47. Sara Hørte (2022–)
  48. Kristine Bjørdal Leine (2022–)
  49. Cesilie Andreassen (2023–)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hjalmar Andersen representerte Ørn som juniorløper. Oddvar Halvorsen (red): Sportsklubben "Ørn" 50 år. Trondheim 1967.
  2. ^ «Arrangører av Norske Mesterskap gjennom tidene – Junior-NM allround» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 10. november 2017. Besøkt 27. februar 2020. 
  3. ^ Kvinner, Rosenborg BK (28. januar 2020). «Medlemmene sa ja til å bli Rosenborg!». Rosenborg Kvinner. Arkivert fra originalen 29. juni 2020. Besøkt 6. februar 2023. 
  4. ^ NRK (13. februar 2020). «Trondheims-Ørn blir Rosenborg». NRK. Besøkt 6. februar 2023. 
  5. ^ 1994-1996 spilte hun mesteparten av tiden i Japan
  6. ^ Gro Espeseth spilte mesteparten av karrieren i Sandviken, og bare én sesong (2000) i Trondheims-Ørn, og er derfor ikke inkludert
  7. ^ Ørn reddet på overtid adressa.no
  8. ^ Trondheims-Ørn - Ny styreleder, besøkt 26. februar 2020.
  9. ^ Aftenbladet - -Jeg må ha noe å leve av, besøkt 26. februar 2020.
  10. ^ VG.no - Første kvinne med herretrenerjobb i toppfotballen, besøkt 26. februar 2020.
  11. ^ Trondheims-Ørn - Vellykket årsfest, besøkt 26. februar 2020.
  12. ^ Aftenpopsten.no - Tina Wulf fra Ørn til Vålerenga, besøkt 26. februar 2020.
  13. ^ Trondheims-Ørn - Ørns nye drakt, besøkt 26. februar 2020.
  14. ^ Trønder-Avisa - Kristin Lie ble æresmedlem i Ørn Arkivert 26. februar 2020 hos Wayback Machine., besøkt 26. februar 2020.
  15. ^ Flatangernytt - Thomas Dahle gir seg i Trondheims-Ørn Arkivert 26. februar 2020 hos Wayback Machine., besøkt 26. februar 2020.
  16. ^ Aftenposten.no - Ørns nye trener ble frelst av Eggen-filosofien, besøkt 26. februar 2020.
  17. ^ Aftenbladet - Ørn tapte i bror Ingebrigtsens første kamp, besøkt 26. februar 2020.
  18. ^ Aftenposten.no - Schjølberg ferdig som trener for Trondheims-Ørn, besøkt 26. februar 2020.
  19. ^ Aftenbladet - Nordsteien blir ny trener i Trondheims-Ørn, besøkt 26. februar 2020.
  20. ^ Trondheims-Ørn - Trond Nordsteien gir seg i Ørn, besøkt 26. februar 2020.
  21. ^ NRK.no - –Vi er svært revansjesugne, besøkt 26. februar 2020.
  22. ^ Trønderfotball.no - Utland og Reiten forlater Ørn Arkivert 26. februar 2020 hos Wayback Machine., besøkt 26. februar 2020.
  23. ^ Trondheims-Ørn - Samarbeidsavtale med RBK og OBOS, besøkt 26. februar 2020.
  24. ^ Aftenposten.no - Suksess-trener til Trondheims-Ørn: – Sulten, engasjert og tydelig, besøkt 26. februar 2020.
  25. ^ Aftenposten.no - Han er Trondheims-Ørns nye sportslige leder, besøkt 26. februar 2020.
  26. ^ Trønderfotball.no - Etter 46 år får Ørn endelig sin egen hjemmebane Arkivert 26. februar 2020 hos Wayback Machine., besøkt 26. februar 2020.
  27. ^ Trønder-Avisa - Thomas Dahle har trukket seg fra hovedtrenerjobben i Trondheims-Ørn Arkivert 26. februar 2020 hos Wayback Machine., besøkt 26. februar 2020.
  28. ^ NRK.no - Trondheims-Ørn får ny trener, besøkt 26. februar 2020.
  29. ^ VGlive.no - Toppserien 2020, arkivert 19. juli 2020.
  30. ^ Aftenposten.no - Dette er overgangsgrepet som skal sikre RBK-plass i Champions League, besøkt 4. juli 2021.
  31. ^ Fotballnerd.no - To nye spillere klare for Rosenborg Kvinner, besøkt 4. juli 2021.
  32. ^ VGLive.no - Vålerenga 1-2 Rosenborg (arkivert), besøkt 4. juli 2021.
  33. ^ Altomfotball.no - Toppserien 2021 > Statistikk > Rosenborg BK Kvinner, besøkt 12. april 2022.
  34. ^ RBK-kvinner.no - Nyheter, besøkt 12. april 2022.
  35. ^ RBK-kvinner.no - Tredje strake seier for RBK Arkivert 12. april 2022 hos Wayback Machine., besøkt 12. april 2022.
  36. ^ Norges Fotballforbund - Toppserien 2023 - Toppscorer, gule og røde kort, besøkt 14. desember 2023.
  37. ^ Nettavisen.no - Steinar Lein trekker seg fra stillingen som trener for RBKs kvinnelag i fotball, besøkt 12. april 2024.
  38. ^ RBK.no - Shroot er Rosenborgs nye hovedtrener, besøkt 12. april 2024.
  39. ^ «Har ventet i 46 år på egen arena: Nå skal Ørn Arena innvies», Adresseavisen 19. oktober 2018, s. 32.
  40. ^ trondheims-orn.no (9. april 2019): Trondheims-Ørns hjemmebane blir Koteng Arena Arkivert 26. april 2019 hos Wayback Machine.
  41. ^ «A-lag Kvinner». Rosenborg. Besøkt 31. januar 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]