Taksvale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Taksvale
– valgt som «Årets fugl 2017»
– valgt som «Årets fugl 2017»
Vitenskapelig(e)
navn
:
Delichon urbicum
(Linnaeus, 1758)
Delichon urbica
Norsk(e) navn: taksvale[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Underrekke: virveldyr
Klasse: fugler
Orden: spurvefugler
Familie: svalefamilien
Slekt: taksvaler
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-NT-no.svg

NT — Nær truet
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: terrestrisk, åpne områder, kystklipper, dyrket mark og menneskelige bosettinger
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for taksvale
Gult – hekkeområdene
Blått – vinterkvarterene

Taksvale (Delichon urbicum) er en spurvefugl i svalefamilien (Hirundinidae) og inngår i slekten Delichon (taksvaler), som nå teller fire arter. Arten regnes som en langdistansetrekkfugl og er én av tre svalearter som hekker i Norge. De to andre artene er låvesvale og sandsvale. Av disse er det bare taksvale som har hvit gump, noe som klart skiller den fra de to andre svalene. To underarter aksepteres. Taksvale ble av BirdLife Norge valgt som «Årets fugl 2017».

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Taksvale har inntil ganske nylig blitt behandlet som konspesifikk med D. lagopodum («sibirtaksvale», som ikke er navngitt enda på norsk), men sistnevnte er nå skilt ut som en selvstendig art. Dette støttes blant annet av IOC World Bird List i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2022),[4] men det har ikke kommet til uttrykk hos Birds of the World, selv om del Hoyo, Turner, Kirwan & Collar (2020) klart uttrykker forskjeller som indikerer en selvsteendig art.[5] BirdLife Norge følger imidlertid IOC World Bird List.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Taksvale er en usedvanlig dyktig flyger, som gjerne drikker fra vannoverflaten i flukt.
Taksvala er kolonihekker som ofte bygger redene tett i tett.
Delichon urbicum

Taksvale blir 13–14 cm lang og veier 10,3–23 g, mens vingespennet utgjør 26–29 cm.[5] Hodet er stort i forhold til kroppen og de nedre ekstremitetene dårlig utviklet og lite egnet til gå rundt på bakken med. Fuglene tilbringer derfor det meste av dagen på vingene, som er lange og smale.[5]

Hanner i hekkedrakt har skinnende blå krone og rygg, hvit gump, noen ganger hvite fjærbaser som vises i bakhodet; vinger og hale svart, og halen moderat kløftet; helt hvit under, ben med hvit fjær på. I vinterdrakt har hannen hvit bakdel og ansiktssider, mens strupen og flankene er brungrå flekkete. Hunnen ligner hannen, mer er mer grålig på undersiden.[5]

Habitatet består av åpne områder, kystklipper, dyrket mark og menneskelige bosettinger, inkludert i tettsteder og byer; i fjellområder typisk opp til cirka 2 000 moh i Europa, og opp til 4 500 moh i Sentral-Asia. Fuglene hviler i redet, noen ganger felles, og i trær og på klipper, sjelden i siv; mulig de også sover på vingene, spesielt i vinterkvarterene.[5]

Dietten består nesten utelukkende av små bevingede insekter som fuglene fanger i flukt. Jakten på mat foregår som oftest i flokk, og kan foregå opptil 2 km fra redet. Fuglene vil også følge etter beitedyr eller en bonde som pløyer marka for å jakte på insekter.[5]

Utbredelsesområdet er nesten hele Europa og de fjellrike ikke-tropiske delene av Asia. Taksvaler er utpregede trekkfugler. De som hekker i det vesteurasiske området overvintrer som regel i Afrika fra Saharas sydgrense til Kapp-provinsen. De østasiatiske hekkefuglene holder seg vinterstid i et område som strekker seg fra det sydlige Kina over Indonesia til Assam.

Taksvala hekker over hele Norge, men mer spredt i Nord-Norge enn i Sør-Norge. Arten er utbredt fra lavlandet og opp til over skoggrensa. Fuglene er kolonihekkere som bygger redet oppunder taket på utsiden av bygninger, under broer, i bergvegger og på lignende plasser. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omkring 60 000–100 000 individer, men den har vært i nedgang over lengre tid.[3] Det er blitt pekt på at nedgang i bestander av flygende insekter, for eksempel som en følge av bruk av pesticider i jord- og skogbruket, kan medføre mindre tilgang på føde. Mangel på gunstige reirplasser og predasjon er andre mulige årsaker til de observerte bestandsnedgangene.[6]

Hekkesesongen varierer i takt med utbredelsen. Fugler som hekker på høye breddegrader starter ofte tidligere enn de på lave. I Nordvest- og Sentral-Europa legger hunnen eggene fra mai, mens hun gjerne legger dem fra slutten av mai–juni i Nord- og Nordøst-Europa. I Sør-Spania og Nord-Afrika foregår leggingen fra marsjuni, mens den i Kashmirdet indiske subkontinent skjer i juni–juli. Sesongen er over rundt augustseptember/oktober. Ofte etter to årlige kull. Redene bygges i kolonier og kan enkelte plasser stå så tett som med 8–10 cm mellomrom. Det bygges av begge foreldrene og tar cirka 8–18 dager. Hunnen legger normalt 4–5 egg, men 1–7 regnes som normalt. Snittet er 4,8 egg i det første kullet og 3,3 egg i de andre. Inkubasjonen tar 14–16 dager og klekkingen er tilnærmet synkron. Begge foreldrene steller og mater ungene, men hannens atferd er noe mer variabel. Ungene får flygedyktig fjærdrakt etter 22–32 dager, litt avhengig av både kullstørrelsen og været.[5]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger IOC World Bird List i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2022).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og Artsdatabanken i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[7][8][1] Artsnavn i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  2. ^ BirdLife International. 2017. Delichon urbicum (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T103811886A118748864. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T103811886A118748864.en. Accessed on 09 June 2022.
  3. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av taksvale Delichon urbicum for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28556
  4. ^ a b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi: https://doi.org/10.14344/IOC.ML.12.1.
  5. ^ a b c d e f g del Hoyo, J., A. Turner, G. M. Kirwan, and N. Collar (2020). Common House-Martin (Delichon urbicum), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cohmar1.01
  6. ^ SLU Artdatabanken (2020). Rödlistade arter i Sverige 2020, SLU, Uppsala. ISBN 978-91-87853-55-5 (pdf)
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]