Låvesvale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Låvesvale
– valgt som «Årets fugl 1995»
– valgt som «Årets fugl 1995»
Vitenskapelig(e)
navn
:
Hirundo rustica
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: låvesvale
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: fugler
Orden: spurvefugler
Familie: svalefamilien
Slekt: Hirundo
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig
BirdLife International (2019)[1]

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[2]

Habitat: terrestrisk, kulturlandskap
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Låvesvale
Underarter:

Låvesvale (Hirundo rustica) er en sangfugl i svalefamilien og inngår i slekten Hirundo, som teller 15 arter og inngår som en delgruppe i underfamilien Hirundininae. Den er i hovedsak en langdistansetrekkfugl som overvintrer på den sørlige halvkule og hekkernordlige, men både et par av underartene og noen lokale populasjoner er standfugler. Nominatformen hekker over store deler av Fennoskandia, inkludert i nesten hele Norge. Låvesvale ble av BirdLife Norge valgt som «Årets fugl» i 1995.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Låvesvale er en usedvanlig dyktig flyger med kløftehale.

Antallet underarter og rekkefølgen varierer noe mellom autoritetene. IOC World Bird List anerkjenner åtte underarter per 2022 (se inndeling),[3] noe vi følger her. Birds of the World synonymiserer derimot H. r. saturata med H. r. gutturalis og regner med sju underarter per 2020.[4]

Fylogenetiske analyser antyder en afrikansk felles stamfar med ekspansjon gjennom Eurasia. Fugler fra Asia krysset Beringstredet og okkuperte Nord-Amerika; deretter krysset nordamerikanske fugler tilbake over Beringstredet igjen og rekoloniserte Bajkal-regionen i Asia.[4] Det er imidlertid begrenset med fossile beviser. Den nærmeste er H. aprica, en fossil art fra pliocen (datert til cirka 3,5–3,3 millioner år siden) funnet i Kansas i USA, som minner om H. rustica.[4]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Rede med unger
Egg etter låvesvale

Låvesvale blir 17–19 cm lang og veier typisk 16–24 g.[4] Arten skiller seg fra de andre svalene som hekker i Skandinavia med sin rustbrune panne og strupe og sitt sorte brystbånd. Arten har kløftet stjert.

Voksne låvesvaler er svarte med blålig metallglans på ryggen og på vingeoverflaten, men ungfuglene mangler metallglansen. Brystet er fløtefarget, ofte med et litt brunlig skjær. Nebbet og de korte bena er sorte. Kjønnene er ellers like, bortsett fra hannens dypere kløftehale. Dette skyldes at de ytre fjærene i stjerten er noe lengre hos hannen.[4]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Låvesvale er en usedvanlig dyktig flyger. Den er som alle svaler også svært hurtig i luften. Til gjengjeld er den klønete på bakken. De korte bena gir den en trippende gangart, og fuglen må av og til ta til vingene for å holde balansen. Den jakter flyvende insekter, som mygg, døgnfluer, små gulløyer, sommerfugler og flygemaur. Et gammelt ordtak hevder at, når svalene flyver lavt kommer det regn. Svalene følger etter byttet, og når luftfuktigheten stiger søker flygende insekter nedover i luftmassene, dit og svalene følger etter. Svalene er så dyktige til å fly at fuglene kan drikke fra vannoverflate i flukt, ofte glideflukt.

Låvesvala er en alminnelig hekkefugl i hele Norge, selv om bestanden i senere år er gått kraftig tilbake. Årsaken er sammensatt, men kan ha med sprøytemidler, bedre renhold i staller og fjøs, og låvesvalenes foretrukne hekkeplasser å gjøre. Låvesvalene er meget selskapelige og ankommer i flokk omkring 1. mai hvert år. Da ser man dem ofte sittende tett i tett på strømledningene. Trekket fra Afrika til Norge utgjør en distanse på cirka 10 000 km i hver retning.[5] Sommergjesten forlater gjerne Norge igjen sist i september. Innen de drar søker svalene sammen i store flokker og overnatte i takrørskoger før det lange trekket tar til. I gamle dager trodde man svalene overvintret på sjøbunnen, da hele flokken en morgen plutselig var vekk fra takrørskogen.

Låvesvaler bygger ofte redet i bygninger, på plasser der de voksne fuglene har enkel adgang. Plassen kan være en stall, et uthus, en garasje, sjøbod eller lignende, der det finnes åpne vinduer, dører eller sprekker i bekledningen som gir lett tilgang til redet. Redene bygges opp på fremspring, for eksempel et bjelkelag eller lignede. Redematerialet består av mudder og strå, som kiles og klistres sammen til en stivnet skålformet masse. Innvendig fôres med fjær og hår og lignende. Låvesvalene får gjerne to kull årlig. Eggene er hvite med brune pletter og legges i begynnelsen av juni, mens eggene i det andre kullet typisk legges sist i juli. Som oftest er det 3–6 egg, men 2–7 er innenfor normalen og 4–5 er mest vanlig. Eggene ruges i cirka 13–16 dager og ungene blir cirka 21 (18–27) dager i redet før de er flygedyktige. De mates av foreldrene den først uken og er full uavhengige etter 1–2 uker.[4]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger IOC World Bird List i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2022).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og Artsdatabanken i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[6][7][8]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International. 2019. Hirundo rustica. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22712252A137668645. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22712252A137668645.en. Accessed on 07 June 2022.
  2. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av låvesvale Hirundo rustica for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/12466
  3. ^ a b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi: https://doi.org/10.14344/IOC.ML.12.1.
  4. ^ a b c d e f Brown, M. B. and C. R. Brown (2020). Barn Swallow (Hirundo rustica), version 1.0. In Birds of the World (P. G. Rodewald, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.barswa.01
  5. ^ Miljødirektoratet. 2013-05-02. Lang reise for liten fugl. Besøkt 2015-06-30
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  8. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]