Stjørdals historie

Utsyn fra Forbordsfjellet på Skatval i Stjørdal.

Foto: Stig Roar Aftret

Stjørdals historie

Tidlig tid

Sverd fra vikingtiden funnet ved Steinvik.

Foto: NTNU

Helleristninger og arkeologiske funn tyder på at det har vært menneskelig bosetning i Stjørdal fra et tidlig stadium. Særlig er helleristningene i Hegra velkjente, men det finnes helleristningsfelt fra steinalderen i alle de fire kommunedelene, Stjørdal, Lånke, Hegra, og Skatval. Maktsentrene i dalføret ser ut til å ha etablert i jernalderen, og i Trøndelag var det to store maktsentre, Verdal/Sparbu og Værnes. Stjørdal dannet Stiordølafylki sammen med Neadalen og Klæbu.

På Høgberget ved Auran på Sørbygda er det funnet rester etter en relativt stor bygdeborg, strategisk plassert oppe på et berg, den gang med utsikt over Strindfjorden. I dag er berget for det meste gjengrodd av skog, men man kan tydelig se restene av bygdeborgen i form av store kampesteiner. Borgen stammer nok fra folkevandringstiden, og ble gjenoppdaget i 1970-årene. Berget har tre bratte sider som vender ut mot fjorden i sør, mens den nordøstlige siden er flatere og vender inn mot land. Rundt toppen ligger steiner som sannsynligvis er fundament for palisader av stokker og felte trær. Helt på toppen var det en varde.

Andre storgårder og maktsentre i Stiordølafylki på den samme tiden var eksempelvis Auran, Berri og Fløan, hvor sistnevnte var sete for Fljoðaætten og dens lendmenn fra omkring 1100 til 1200. Av denne ætten kjenner man til navnet på to personer, nemlig Ivar av Fljoðar og Ivar Fljoðekoll. Ivar av Fljoðar var gift med Sigrid Ranesdatter, søster av høvdingen Sigurd Ranesson fra Steigen. Sigrid var viden kjent for sin skjønnhet. Ivar ble sendt til Orknøyene for å kreve inn skatt på vegne av kong Sigurd Jorsalfare, men innkrevingen var bare noe kongen brukte for å lure unna Ivar, slik at Sigurd kunne ligge med Sigrid. På Høgberget på Auran er det funnet rester av en relativt stor bygdeborg fra folkevandringstiden.

Storgårdene ble etterhvert kirkesteder. Værnes var allikevel det mest utpregede høvdingsetet, og det var ikke uten grunn at dalførets i dag eldste kirke, Værnes kirke, ble anlagt nettopp her. Én av grunnene til Værnes' dominans kan ha vært den sentrale beliggenheten ved utløpet av Stjørdalselva. Værnes bør også oppfattes som et regionalt sentrum med politisk, religiøs og kulturell ledelse allerede før år 1000, altså i tiden før kristendommen og Værnes kirke. Snorre Sturlason skriver at det var Værnes-høvdingen Torberg som ledet blotingen i fylket sitt. Værnes mistet mye av sin makt da Harald Hårfagre satte Håkon Ladejarl til å styre over hele Trøndelag, men skatt i form av landskyld gikk antageligvis fortsatt via Værnes før det gikk til Lade.

Ifølge Heimskringla var Sigurd Håkonsson Ladejarl kommet over fra Lade til Oglo, det daværende navnet på Skatval, på gjestebud i november 962. Huset ble så omringet av Eirikssønnenes menn, som så satte fyr på lokalet, og Sigurd brant inne. Det er omdiskutert hvorvidt ladejarlen brant inne på Fløan eller Auran, og det har vært fremmet teorier begge veier. Det er ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser som kan bevise hvor Sigurd Ladejarl ble innebrent.

Steinvikholm slott

Zieglers kart over Steinvikholm fra 1875.

Utdypende artikkel: Steinvikholm slott. Se også: Olav Engelbrektsson

Byggingen av Steinvikholm slott ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532, altså etter omlag syv år, på rekordtid i datidens målestokk. I samtiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder. I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet.

Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for byggherren, erkebiskop Olav Engelbrektsson, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len. I 1546 ble slottet rammet av en brann, og det ble foretatt endel ombygginger. Under Den nordiske syvårskrig ble Steinvikholm beleiret og etterhvert oppgitt uten kamp. Lensherren hadde Steinvikholm som representasjonsbolig frem til 1575, da aktiviteten på slottet tilsynelatende opphørte for godt.

Slottet opplevde et betydelig forfall etter 1575, og både bygdefolket og byggherrer utenbygds benyttet det som et steinbrudd fra 1661. Historien om erkebiskopens byggverk ble etterhvert glemt. I 1849 ble det imidlertid foretatt arkeologiske utgravninger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottsruinen og påbegynte en svært omfattende utgravning og rekonstruering.

Småbyen dannes

Den gamle Hellbroen over Stjørdalselva ved ferdigstillelsen i 1856, sett fra Hell.

Gårdsinteriør fra Hegra ved Trøndelagsutstillingen 1930.

Foto: Trondheim byarkiv

Stjørdalshalsen rundt 1900 med Øysletten, Bernhard Øverlands gård, i forgrunnen.

Foto: Iversen

Selv om det var gårdsbruk på Stjørdalshalsen, i hvertfall fra vikingtiden av, dukket ikke småbyen frem før 1700-tallet og utover. Området var i utgangspunktet befolket av husmenn, men etterhvert kom også andre typer håndverkere og arbeidere til stedet. Disse leide ofte jorden de nybygde på av gårdene, men var ikke forpliktet til arbeid i landbruket for sin storbonde slik som husmennene ofte var. Mange av de som kom dit hadde vært taperne i sitt gamle miljø, og kom til Stjørdal i håp om å få et bedre liv.

Det stort antall av dem var også såpass fattige at de ikke hadde råd til leie av verken en jordparsell eller å inngå en husmannskontrakt, slik at de leide kammers og lignende hos de eksisterende husmennene, hvor det var trangt både om plassen og maten fra før. Noen fant andre løsninger, som en ved navn Bertil, som bodde i en vendt båt, og Hans Lom fra Gudbrandsdalen, som bodde i en liten jordhytte kalt Lomplassen eller «Hjørnesalongen til Hans Lom». Da bøndene så nytten av husmenn uten tilknyttet jord, ble det også stadig flere av disse.

All tilflyttingen resulterte i en liten gate med hus, opphavet til dagens tettsted. I 1801 var det 33 plasser under Værnes, hvor det bodde totalt 132 mennesker. I 1825 var det 228 personer fordelt på 54 plasser under Værnes, og 36 husmenn under Prestegården. Dessuten bodde det ca. 200 personer fordelt på Stokkmoen, Tangmoen og Øyanmoen. Stjørdalshalsen fikk dårlig ord på seg, og i forbindelse med folketellingen i 1855 skrev presten Frich på Værnes: «Halsen beboes af en for større Deel i fysisk og moralsk Henseende meget fordærvede Familier hvilke ligger den øvrige Kommune til stor Byrde.» Det bodde da 567 personer der.

Hjørnesteinsbedriften i den lille byen som hadde vokst frem kom til å bli Tangen Brug, eller «Håbet». Teglverket der ble opprettet på 1700-tallet, men fikk sin virkelige glanstid da det ble flyttet til Tangen i 1824, der hvor byens nærings- og industriområde ligger den dag i dag. Foruten produksjon av teglstein, drev bedriften også med tømmerfløting og pottemaking. Handelen, som særlig gikk nord- og østover, gjorde at keramikk og andre produkter ble spredt helt til Nordland og Jämtland. Tangen Brug ble først nedlagt ved årsskiftet 1962/1963. Far og sønn Løken etablerte flere industriforetak i Stjørdal, hvorav brenneriet på By var det største. Her ble det produsert brennevin, i all hovedsak av poteter. Samtidig var gården en av dalførets største.

Politiske vendinger før 1900

Stjørdal hadde aldri kjøpstadsrettigheter, og man fikk derfor ikke et borgerskap av handels- og embedsmenn på samme måte som i Trondheim eller Levanger. Bortsett fra en handelsstand av begrenset omfang, forble Stjørdal i all hovedsak et bonde-, arbeider- og håndverkersamfunn. I småbyen dukket allikevel enkelte typiske byfenomener opp, slik som de konkurrerende avisene Stjørdalens Blad og Stjørdalens Tidende samt Stjørdalens Kinematografteater. Redaktørene i «Tidenda» og «Bladet» kom i personlig uvennskap. Ingen av dem var noen lettvektere, og i en politisk diskusjon mellom de to ble temperaturen så høy at «Tidenda»-redaktøren ble kastet ut gjennom vinduet på sitt eget kontor.

Samfunnsstrukturen gjenspeilte seg også politisk, ettersom Venstre innehadde en enerådende stilling inntil Arbeiderpartiet og Bondepartiet fikk innpass i 1920-årene. I lokalpolitikken dominerte bønder som Bernhard Øverland og John O. Arnstad, mens bonden Lars Soelberg og folkehøyskolemannen Lars M. Bentsen ble valgt til Stortinget fra Stjørdalen krets. Høyre stod relativt sett sterkere i Stjørdal enn mange andre steder i fylket, spesielt på Skatval i årene 1900–1910, men oppnådde aldri flertall eller representasjon på Stortinget. Tilstedeværelsen bidro imidlertid til å holde samfunnsdebatten levende. Særlig på Stjørdalshalsen og Skatval ble det ofte holdt folkemøter med talere som Øverland, Arnstad og Carl Theodor Rode tilstede, og her kunne det gå hardt for seg. Fra et folkemøte på Røkke er det fortalt at to naboer hadde gått til møtet vel forlikte, men hadde røket opp og begynt å slåss på hjemveien.

Forsvaret kjøper Værnes

Synet på militærets tilstedeværelse på Værnes, som fra gammelt av har satt preg på Stjørdal, var mildt sagt delt. Selv om mange Venstre-folk så verdien av aktiviteten på Værnes, kviet mange av dem seg også for å slippe inn for mange – det var en velkjent sak at de fleste militære, og spesielt offiserene, var Høyre-folk. Bernhard Øverland la imidlertid ned en tung innsats for å få en fast treningsleir på Værnes, og i 1887 greide han å få staten med på å kjøpe den ærverdige og historierike Værnes hovedgård til dette formålet. Slik la han mye av grunnlaget for utviklingen der i tiårene, for ikke å si århundret, som fulgte.

Utvandring til Amerika

I løpet av 1800-tallet utvandret mange, ofte hele familier, til Nord-Amerika, særlig til steder som Wisconsin og Minnesota i Midtvesten samt i de sentrale deler av Canada. Det fantes sogar nybyggerlandsbyer med nesten bare stjørdalinger. For Skatvals vedkommende utvandret 945 personer, hvorav 556 menn og 389 kvinner, fra 1851 og til årene like etter 1920. Utvandringen nådde sitt høydepunkt i 1880-årene. Sogneprestene hadde ansvar for å føre emigrantene inn i kirkebøkene med henvisning til at de hadde forlatt sognet.

Andre verdenskrig

Se også: Hegra festning og «Tirpitz» i Åsenfjorden

Litteratur

• Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-0-8. 
• Bull, Ida, red. (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0.  [2 bind]
• Christophersen, Egil (1993–1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993028-0-3.  [2 bind]
• Leirfall, Jon, red. (1968–1972). Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal og Meråker kommuner.  [3 bind]
• Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. 
• Løkken, Hans Olav (2002–2010). Stjørdalens krønike. Trondheim.  [10 bind]
• Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). «Steinvikholm slott». SPOR – Nytt fra fortiden (2): 4–8. 
• Pettersson, Kjell Erik, red. (1999). Sånn va de! : en fotodokumentasjon fra Stjørdalen gjennom 150 år. Stjørdal historielag. ISBN 82-995244-0-7. 
• Pettersson, Kjell Erik, red. (2001). Sånn va de å! : bilder fra et århundre. Stjørdal historielag. ISBN 82-995244-1-5. 
• Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. ISBN 82-991614-0-1. 
• Røkke, Olav (1950–1956). Stjørdalsboka. Gards- og slekthistorie. Herredene i Stjørdalen.  [8 bind]
• Selin, Jan Algar (2010). Krig og fred : bilde for bilde. Stjørdal. ISBN 978-82-998514-0-4. 
• Vinge, Olav, red. (2000–2002). Skatval. Gårds- og slektshistorie. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-0-5.  [3 bind]
• Vinge, Olav, red. (2005). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-6-4. 
• Værnesbranden, Ivar Nilssen (1988). Sagn fra Stjørdal. Fra en svunnen tid I og II. Stjørdal historielag.  [Faksimileutgave]
• Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. Trondhjem: F. Bruns Boghandels Forlag. 

Se også

• Skatvals historie