Trondhjems len

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trondhjems len markert med grønt slik det var etter freden i København i 1660. Resten av Danmark-Norge er markert med rødt og Sverige med gult.

Trondhjems eller Trondheims hovedlen eller slottslen var en administrativ enhet (len) i Norge, med Nidaros, senere kalt Trondhjem som administrasjonsby.

I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen i Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len.

På 1500-tallet var Norge inndelt i fire hovedlen eller slottslen:

Trondheim hovedlen omfattet opprinnelig Nord-Norge, men dette ble lagt under Bergenhus på midten av 1540-årene, slik at omkring 1560 omfattet hovedlenet følgende underlen:

Hovedlenet omfattet dagens Sør- og Nord-Trøndelag, samt Nordmøre.

Skrivemåte[rediger | rediger kilde]

Det er antatt at den opprinnelige skrivemåten på lenet var Trondheim (altså ikke Nidaros), men etter reformasjonen i 1537 inntok danske lensherrer byen og de hadde Erkebispegården som hovedsete de nærmeste 150 årene, og da ble den skrivemåten på lenet fordansket til Trondhjem.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Roskildefreden i 1658 førte til at lenet ble avstått til Sverige, og Claes Nilsson Stiernsköld ble utnevnt til svensk guvernør. Det er antatt at svenskene egentlig ønsket daværende Trondhjems stift som krigsbytte, og at begrepsforvirring gjorde at de endte med lenet i stedet for bispedømmet, som hvilket hadde innbefattet hele Nord-Norge.[1]

Den nordenfjeldske hær hadde formelt blitt oppløst, men disse militære styrkene var sterkt medvirkende da norske styrker under ledelse av lensherre Erik Rosenkrantz gjeninntok lenet i desember samme år. Det skal bemerkes her at den harde tvangsutskrivningen av vestlandske bønder til disse militære oppdrag senere førte til at den gode lensherre Rosenkrantz ble bedt om å søke avskjed. Freden i København i 1660 bekreftet at hele Trøndelag igjen var dansk-norsk territorium.

Skjønt det svenske styret var kortvarig skulle det vise seg å stor betydning for den langsiktige utviklingen av Trøndelag. 2 000 menn helt ned i 15-årsalderen ble tvangsvervet til den svenske hæren, og sendt for å kjempe i svenskekongens kriger mot Polen og Brandenburg.

Kong Karl X Gustav fryktet at trønderne skulle gjøre opprør mot den svenske okkupasjonen, og fant det derfor betimelig å holde en stor del av de stridbare mennene borte fra sine hjem. Det var bare rundt en tredjedel av de tjenestegjørende mennene som noensinne vendte tilbake hjem; noen av dem ble tvunget til å bosette seg i datidens svenskkontrollerte Estland, med bakgrunn i den eldgamle tankegangen om splitt og hersk.

En betydelig andel av de trønderske mennene tjenestegjorde allerede før freden i Roskilde i den dansk-norske hæren, så resultatet av den svenske tvangsvervingen var at Trøndelag omtrent ble tømt for arbeidsdyktige menn. Konsekvensene ble skrekkelige for den trønderske befolkningen; få av gårdene hadde nok folk til å gjennomføre høstingen, og hungersnød rammet flere steder. Hundrevis av mennesker sultet til døde, og langt flere ble rammet av sykdom.

Det tok mange år før Trøndelag igjen kunne reise seg fra tapene, og blant enkelte trønderske historikere er dette kjent som det trønderske folkemordet.[2]

I 1662 falt lensordningen bort og Trondheim hovedlen ble avløst av Trondhjems stiftamt.

Senere har imidlertid de trøndeske menn kommet seg og sørger i moderne tid for at Norge er desidert beste skinasjon i VM og OL. Kanskje var det de harde kårene på 1600-tallet som herdet de trønderske genene?

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yngvar Nielsen: Kampen om Trondhjem 1657-1660, Trondhjem 1897
  2. ^ Audun Dybdahl, Ida Bull (2005). Trøndelags historie; bind 2. 1350–1850. Tapir Akademisk Forlag. ISBN 9788251920025.