Skatvals historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Skatvals historie er historien om en bygd inne i Trondheimsfjorden som har vært åsted for en rekke historiske begivenheter, også med nasjonal betydning. Dette omfatter blant annet drapet på Sigurd Ladejarl i 962, Fljoðaættens involvering i dramatiske hendelser i 1112 og 1206, Olav Engelbrektssons virksomhet på Steinvikholmen i tiden før reformasjonen i 1537, samt oppholdet til det tyske slagskipet «Tirpitz» i Åsenfjorden i 1942. Gradvis har bygda utviklet seg fra å være en skogbevokst halvøy med omstreifende fangstfolk til å bli et kulturlandskap med rundt 2 500 innbyggere.

De eldste navnene for Skatval er Oglo og Aglo, og dette navnet lever videre i navn som Aglo videregående skole og Aglo skytterlag. Senere fikk bygda navnet Skatvalir eller Skataválir, sannsynligvis avledet av norrønt skat («endepunkt») og valsvibruk», plass ryddet ved avsviing).[1] Navnet skulle dermed sikte til en rydning på en topp eller framspring. En teori foreslår mellom to dalfører, da muligens Vuddudalen og Stjørdalen.[1] Det er ikke kjent når navnet ble tatt i bruk, men en teori er at bygda skiftet navn da den vokste utover det gamle Aglo skipreide og det dermed ikke ble like naturlig å bruke skipreidets navn som områdenavn.[2] Videre ble navnet fordansket til Skatvold, og siden endret tilbake til Skatval i 1902.

SitatSkatvalshalvøya ligger som sagt noe for seg sjøl. ‘Ut på bøgden’ sa gamle folk, – det ligger kanskje i det, at der var alt sammen bygd og dyrka, flatt og fint alt sammen.Sitat
Jon Leirfall[3]
SitatFolk i de andre Stjørdalsbygdene må nok halvt misunnelig erkjenne at Skatval er den sterkeste jordbruksbygda i dalføret. Mellom de skogkledte kollene er jorda grøderik og ‘sjøgårdene’ kan komme i gang med våronna lenge før de andre. Velstelte jorder og velstelte hus – kvite låner og røde driftsbygninger i symmetrisk firkantsgruppering rundt tunet, fine bølinger på beite, preger Skatval for den som farer gjennom bygda.Sitat
Haakon Storøy[4]
SitatDe som kommer hid med bil eller jernbane for første gang, for intryk af brede mægtige bygder med høit udviklet jordbruk og velstelte gårder. Merker, sagn og historie bekræfter at et stærkt og stribart folk har bod og bygget her.Sitat
Johan L. Fløan[5]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Sverd fra vikingtiden funnet ved Steinvik.

Første bosetting[rediger | rediger kilde]

Det er funnet helleristninger og våpen som tyder på høy aktivitet i område tilbake til yngre steinalder, om ikke før. Menneskene levde som jegere og samlere, og benyttet redskaper og utstyr av stein, bein, horn, lær og tre. Det kjennes til en del flintfunn fra Skatval, som kan ha blitt brukt som skrapere eller skjæreredskap. De fleste av funnstedene ligger i dag mellom 85 og 105 meter over havet, og ble tørrlagte for ca. 10 000 år siden. Mange lå også på den smale halvøya som da strakte seg fra Heggesbergene til Alstad og mot Røkke. Ved foten av disse høydedragene kan man fortsatt lett finne skjell fra den tiden da dette var strandlinje. Flintmaterialet fra Skatval har ikke så tydelige trekk fra Fosnakulturen, og er dermed usikker å datere til eldre steinalder, men om så er tilfelle kan enkelte gjenstander være 6 000 år eller eldre.[6]

Boplassen på Hegge[rediger | rediger kilde]

Det er kjent en boplass fra overgangen mellom steinalder og jernalder, nemlig boplassen ved Hegge. Den ble arkeologisk utgravd i 1922, og er en hellerboplass. Man fant to kulturlag med et gruslag mellom. I nederste kulturla gjorde man ingen funn, men i gruslaget over fant man tre gravlagte personer: Den ene ung, den andre middelaldrende, og den tredje av høyere alder. Som gaver i døden fikk de antageligvis med seg de tre fiskekrokene av bein som ble funnet ved dem (datert til bronsealderen). Den største av fiskekrokene var 8,1 cm lang. Dette kan fortelle at folket drev en viss form for sjøfiske i tillegg til jordbruk.[7] I det øverste kulturlaget ble det funnet mye brent stein og kull, keramikk i form av leirkarskår, og bein fra geit, gris og hest. Noen bein var formet til nåler eller hengesmykker. Kullet fra ildstedet i øverste kulturlag ble datert til jernalder for ca. 2 000 år siden. Det er ikke funnet noen husrester på bostedet, med folket levde sannsynligvis inntil bergveggen, og med omkringstående vegger av stein og tre. Det er sannsynlig at stedet også ble brukt som offersted.

Bygdeborgen på Auran[rediger | rediger kilde]

På Høgberget ved Auran på Sørbygda er det funnet rester etter en relativt stor bygdeborg, strategisk plassert oppe på et berg, den gang med utsikt over Strindfjorden. I dag er berget for det meste gjengrodd av skog, men man kan tydelig se restene av bygdeborgen i form av store kampesteiner. Borgen stammer nok fra folkevandringstiden, og ble gjenoppdaget i 1970-årene. Berget har tre bratte sider som vender ut mot fjorden i sør, mens den nordøstlige siden er flatere og vender inn mot land. Rundt toppen ligger steiner som sannsynligvis er fundament for palisader av stokker og felte trær.[8] Helt på toppen var det en varde.

Høvdingsete i vikingtiden[rediger | rediger kilde]

Aglo skipreide[rediger | rediger kilde]

I hele landet hadde man tidlig en provisorisk hjemmevernsordning, der hvert område (skipreide) i kystnære strøk hadde et ferdig utrustet skip i tilfelle krig (leidang). Skatval lå innenfor Aglo skipreide. Slik kunne de lokale mennene straks komme til unnsetning i en krigssituasjon. Flere steder har blitt pekt ut av skatvalsbygger og andre som baser for slike langskip, deriblant Fløan (ved to gårder), hvor det var en stor bukt på den tiden ettersom sjøen stod høyere, og Steinvik like ved Steinvikholm. På begge steder er det blitt funnet hustufter fra båtnaust på henholdsvis 40 og 20 meters lengde. I nærheten av begge steder er det også funnet våpen og annet slags utstyr som tyder på at begge steder var bebodd av storfolk. Området der det gamle naustet ved Steinvik lå, har fått navnet Gråtvollen, som ifølge nå avdøde lokalhistoriker Jon Leirfall mente måtte stamme i fra kvinnenes gråtefulle avskjed med sine menn når landet måtte forsvares. Andre funn, deriblant noen steintavler med inskripsjoner som ble funnet ved Steinvik, ble ødelagt. De omtalte steintavlene ble senere brukt til steingrøfter, en eldre form for drenering.

Drapet på Sigurd Ladejarl[rediger | rediger kilde]

Eirikssønnenes tid var en blodig tid, og disse lot Sigurd Ladejarl brenne inne på Aglo i 962
Heimskringla av Snorre Sturlason er kilde til kunnskapen om drapet på Sigurd Ladejarl, Håkon på Forbord som den første navngitte skatvalsbyggen, samt Sigurd Jorsalfares Skatval-tilknytning

Ifølge Heimskringla av Snorre Sturlason var Sigurd Håkonsson Ladejarl kommet over fra Lade til Oglo (Aglo) på gjestebud i november 962. Huset ble så omringet av Eirikssønnenes menn, som så satte fyr på lokalet, og Sigurd brant inne. Skatval har senere hatt den tvilsomme æren å ha vært dødssted for en ladejarl. Det er omdiskutert hvorvidt ladejarlen brant inne på Fløan eller Auran, og det har vært fremmet teorier begge veier. Om det var Fløan så er det også usikkert om ladejarlen var hos Fljoðaætten, som antageligvis kom til Skatval et århundre etter. Det er ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser som kan bevise hvor Sigurd Ladejarl ble innebrent.[9]

Håkon på Forbord[rediger | rediger kilde]

Den første navngitte skatvalsbyggen er Hákon á Forborða, altså Håkon på Forbord. Gårdsforholdene er ikke beskrevet, men ettersom beskrivelsen er beregnet til 1096, er det stor sannsynlighet for at Forbord enda bare var én gård, noe som ble støttet av blant andre J.P. Holan.[10] Håkon gav husrom til Gisle Illugesson fra Island.[11] Gisle hadde som barn sett sin far Illuge Thorvaldsson blitt drept av Thormod Kallesson og hans svigersønn Gjavvald. Gisle svor hevn, og dro som 17-åring til Håkon på Forbord for å vente på en passende anledning til å møte Gjavvald, som hadde blitt en kjent hirdmann for Magnus Berrføtt.

Sommeren et halvår etter Gisles ankomst, kom Magnus Berrføtt til Nidaros, og Gisle flyttet etter. Håkon rådet Gisle til å smelte voks og smøre dette over ansiktet for å bli mindre gjenkjennelig og slik at det skulle se ut til at han hadde en hudsykdom. Gisle ventet lenge for å ta Gjavvald av dage, men fikk til slutt en ledig anledning og plantet øksen sin i begge skuldrene på Gjavvald. Gjavvald segnet om, men døde ikke umiddelbart. Gisle ble fanget under ståheiet som oppstod, og ble stilt for retten. Gjavvald bad på sitt dødsleie om at Gisle ikke skulle drepes, men lendmannen Sigurd Ullstreng fra Viggja krevde dødsstraff for Gisle og ti islendinger. Det endte med at Gisle ble tilgitt, og fikk plass som en av kongens hirdmenn.

Fljoðaætten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fljoðaætten

Fløan ble tidlig bosatt, og ble også tidlig et sete for en av de mektigste ættene i Norge, Fljoðaætten (fra norrønt fljoðar, «overflødd land»). Denne ætten ble en lendmannsætt, og satt på Fløan fra omkring 1100 til rundt 1200. Av denne ætten kjenner man til navnet på to personer, nemlig Ivar av Fljoðar og Ivar Fljoðekoll. Ivar av Fljoðar var gift med Sigrid Ranesdatter, søster av høvdingen Sigurd Ranesson fra Steigen. Sigrid var viden kjent for sin skjønnhet. Ivar ble sendt til Orknøyene for å kreve inn skatt på vegne av kong Sigurd Jorsalfare, men innkrevingen var bare noe kongen brukte for å lure unna Ivar, slik at Sigurd kunne ligge med Sigrid.

Olav Engelbrektsson på Steinvikholm[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Steinvikholm slott og Olav Engelbrektsson

Steinvikholmens opprinnelige navn skal ha vært Steinn.[12] Det er funnet vikingsverd og flere oldsaker fra yngre jernalder på holmen, så man mener det har vært en gravhaug fra vikingtiden ved sørmuren. Mellom 1525 og 1532, bygde Erkebiskop Olav Engelbrektsson Steinvikholm slott på Steinvikholmen, en liten holme tilhørende Skatval. Slottet var det eneste befestede forsvarsverket mellom Bergen og Vardø da det ble byd.

SitatFestningen var svært moderne for sin tid, og mange mener at Engelbrektsson hadde fått inspirasjon til borgen i Roma. Noen kilder mener til og med at festningen er inspirert av tegninger av Leonardo da Vinci, men det finnes det ingen bevis på.Sitat
– Jon Leirfall

Gårdene Hammer og Steinvik fikk imidlertid «fritak for skatt til evig tid», som danskekongen uttrykte det. Fløan hadde en lignende avtale, men var – i motsetning til de to andre gårdene – eid av kirken selv. Disse gårdene lå nær Steinvikholmen, og forsynte folket der med mat mot slike privilegier. At et maktsentrum som Steinvikholm lå på Skatval førte ikke utelukkende positivt med seg i dagliglivet heller:

SitatTil borgen kom det rekende knekter fra mange land for å gå i erkebiskopens tjeneste, og mors beste barn var de ikke alle.Sitat
– Jon Leirfall (1970)

I 1537 ble Engelbrektsson imidlertid drevet på flukt, og flyktet til Lier i Belgia. Han vendte aldri tilbake til Steinvikholm slott. Slottet var et symbol på katolisismen, og derfor ble slottet brukt som steinbrudd i flere hundre år.

I de senere år er det blitt satt opp en opera om Engelbrektssons siste natt på Steinvikholm.

Utvandringen til Amerika[rediger | rediger kilde]

Husmannsplasser på Røkke på 1800-tallet

I løpet av 1800-tallet utvandret mange, ofte hele familier, til Nord-Amerika, særlig til steder som Wisconsin og Minnesota i Midtvesten, samt i de sentrale deler av Canada. Antallet husmenn var i sterk økning, og nesten alle større gårder hadde en eller flere husmannsplasser under seg. Samtidig var de fleste utvandrerne også husmenn Det samlede antallet utvandrere i perioden fra 1851 og til årene like etter 1920 er 945 personer, hvorav 556 menn og 389 kvinner.[13] Utreiseåret er kjent for 748 personer, mens andre basisopplysninger er kjent for de fleste av de resterende personene. Utvandringen nådde sitt høydepunkt i 1880-årene.[14]

Utvandrere fra Skatval fordelt på alder og kjønn[13]
0–15 år 16–20 år 21–30 31–40 år 41–50 år 51–60 år 60+ år I alt
Kvinner 69 59 105 36 14 20 6 309
Menn 66 115 176 36 15 22 9 439
I alt 135 174 281 72 29 42 15 748

Økonomisk oppgangstid[rediger | rediger kilde]

I 1902 ble Skatval utskilt som egen landkommune fra Nedre Stjørdal, og byttet samtidig navn fra Skatvold til Skatval. I 1907 var Skatval kommunes areal fordelt mellom åker (6,7 km²), dyrket eng (13,8 km²), naturlig eng (2 km²), skog (15 km²), samt utmark, snaufjell, myrer og innsjøer som tilsammen utgjorde 60,4 km². I alt hadde kommunen et areal på 97,9 km². De første 25 årene som kommune var en oppgangstid i bygda, og i 1926 var den ingen bygd mellom Lånke og Verdal som, via tog, eksporterte så mange tonn rotfrukter til Trondheim som Skatval. Perioden betydde også mer folkeopplysning, og kommunen ble inndelt i fem skolekretser; Nordbygda (Alstad), Langstein, Sørbygda (Vinge), Voldsdalen (Ragnheim) og Vassbygda.

Eksport[rediger | rediger kilde]

Datidens lokaler for Skatval Handelslag i 1920-årene
En gruppe skogsarbeidere i 1920-årene
De første ordførerne gjorde mye for skolen, og den økonomiske oppgangen gjorde at man kunne finansiere nye prosjekter, her grendeskolen på Ragnheim i Voldsdalen i 1920-årene. Læreren er Peter Aune.

Skatval Landbrukslag ble opprettet 17. januar 1902, med mål om å få solgt mer av landbruksproduktene som ble produsert i bygda. Tjue mann meldte seg inn i laget, og de fleste av dem var gårdbrukere. I 1906 opprettet man Skatval Handelslag under et møte på Værnes. Opprettelsen av handelslaget fikk fortgang på eksporten, og bygda tjente godt på driften. Grunnet de såkalte uårene 1921, 1922 og 1923 gikk handelslaget med underskudd i 1924, men økonomien tok seg opp igjen.[15]

Drift av Skatval Handelslag 1907–1926 (tall i kr.)
År Omsetning Overskudd Eiendomsverdi Bestyrer
1907 68 800 2 281 2 026 Johan Furan
1908 88 800 2 332
1909 86 000 2 227 Johan Winge
1910 101 000 2 174
1911 130 000 2 552
1912 144 000 2 361 13 800 Robert Midtlyng
1913 143 000 3 987
1914 183 000 4 693
1915 240 000 6 045
1916 266 000 7 698
 
År Omsetning Overskudd Eiendomsverdi Bestyrer
1917 386 000 9 937 38 582 Robert Midtlyng
1918 382 000 14 666
1919 470 000 13 800
1920 549 000 10 140
1921 448 000 1 192 86 897
1922 385 000 2 617
1923 425 000 4 280
1924 445 000 Underskudd John Kufås
1925 527 000 9 727
1926 393 000 4 489 88 532

Jernbanen ble lagt gjennom Skatval veldig tidlig, og kombinert med opprettelsene av de to lagene ble det lettere å eksportere landbruksvarer. Den største eksportartikkelen var poteter, etterfulgt av høy og halm. Det meste av eksporten gikk til Trondheim. Nå var det riktignok to stasjoner på Skatval; Alstad og Skatval, men det meste av last gikk via Skatval stasjon.[16]

Eksport fra Stjørdalsbygdene til Trondheim (via tog), 1919–1920 (tall i tonn)
Fra stasjonene Høy og halm Kjøtt og flesk Kornvarer og mel Melk Poteter/rotfrukter Smør og ost
Skatval–Langstein 747,78 31,13 327,69 141,70 1 223,36 -
Stjørdal 1 390,49 10,50 710,45 558,20 445,38 -
Hell 156,54 92,17 107,32 15,48 134,16 19,12
HegraGudå 30,09 8,27 185,51 552,09 341,20 6,63
Åsen stasjon 136,75 3,32 119,31 5,31 377,13 -
SkognRonglan 106,52 8,56 242,16 278,71 478,52 17,68
Levanger 252,75 6,42 464,36 70,08 358,16 -
VerdalRinnan 98,94 28,46 1 128,61 141,05 157,50 23,40
Dyrket areal, 1907–1927 (tall i mål)[17]
Vekst 1907 1917 1918 1923 1927
Hvete 1 32 37 72 50
Rug 1 2 24 8 0
Bygg 1 153 1 628 2 036 1 461 1 922
Blandet korn 5 14 35 0 0
Havre 3 962 4 075 5 358 3 750 3 390
Erter 30 22 39 0 0
Poteter 1 123 1 404 1 672 1 305 1 335
Nepe 207 329 321 309 414
Kålrot 19 25 37 9 9
Gress (fôr) 230 82 84 388 115
Andre vekster 2 1 5 0 0
Brakk 4 26 18 0 0
 
Husdyrhold i 1907[18]
Dyr Antall
Hester 336
Kyr 1 387
Sauer 1 993
Geiter 49
Svin 724
Kaniner 3
Høns 2 053
Bikuber 18

Arbeiderbevegelsen vokser frem[rediger | rediger kilde]

Skatval kommunestyre 1920–1922. Johan Belsvik er 1. f.v. i miderste rekke

Johan Belsvik (1877–1963) og Nikolai Martinussen Røkke var begge profilerte venstreorienterte, og forkjempere for arbeidernes rettigheter på slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Landarbeideren Nikolai M. Røkke grunnla Skatval arbeiderforening (senere Skatval arbeiderlag) i 1903, og Johan Belsvik aksjonerte sammen med andre arbeidere på Langstein kai. Streikene på Langstein kai ble så langvarige og intense at Belsvik og de andre aksjonistene flere ganger ble omtalt i Stjørdalens Blad og Ny Tid. Arbeiderbevegelsen på Skatval kan beskrives som et opprør mot bondestanden i bygda.[19]

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Jon Hammer.
Lars Fløan ved en mine som britene slapp under et angrep mot «Tirpitz». Minen landet i Fløbergene. Minen skal ha veid 250 kg, og ble destruert av Forsvaret høsten 1965.
Skatval stasjon på frigjøringsdagen den 8. mai 1945.

Den 15. april 1940 falt skatvalsbyggen Jon Hammer i kamp mot tyskerne i slaget ved Hegra festning. Hammer var innkalt som nøytralitetsvakt. Det ble reist en bauta over Jon Hammer på Skatval kirkegård, og hendelsen blir markert med tale og påfølgende bekransning hver 17. mai.

Ordføreren og NS[rediger | rediger kilde]

Etter anmodning fra okkupasjonsmakten ved fylkesmannen meldte ordfører John Arnstad seg inn i NS i desember 1940. Han nevnes sjelden i sammenheng med partiet, men deltok på noen møter.[20]

Arnstads innmelding kan ha gjort partiet mer legitimt i bygda. Mange av innmeldingene kan ha vært ment som tillitserklæringer til Arnstad, ikke til NS. Fire andre kjente Bondeparti-politikere på Skatval meldte seg også inn i NS.[21] Det var 102 medlemmer av NS på Skatval, 5,6 % av kommunens 1 810 innbyggere per 1939. Dette var den 3. høyeste tettheten av NS-medlemmer i fylket og den 16. høyeste i landet.[22]

Fra 1941 ble NS-folk møtt med stor skepsis i bygdesamfunnet. En fremstående NS-mann i Stjørdalen som bodde på Skatval en periode, opplevde at 20–30 ungdommer kom inn på gården og begynte å slå i stabbursveggene med trestokker. En dristet seg så langt som bort til veggen på våningshuset og begynte å slå. Ungdommene ropte ting som «ned med nazistene!», «de skal heller ikke stå opp den tredje dag» og «skyt og begrav dem!».[23]

Hver måned kåret Vidkun Quisling de beste medlemmene og lokallagene i NS i hvert fylke. I april 1943 ble Skatvals lokallag kåret til det beste i Nord-Trøndelag, og lederen for laget ble kåret til det beste medlemmet i fylket. I mai og juni samme år fikk Skatval 3.-plass på denne kåringen, da med nabobygda Hegra på 1.-plass.[24]

Arnstad var visstnok fristet til å si fra seg ordførervervet ved årsskiftet 1943/1944, men ble oppfordret til å fortsette, sannsynligvis først og fremst av skatvalsbygger i NS. Ved frigjøringen i mai 1945 ble Arnstad avsatt som ordfører av fylkesmannen, og varaordfører Peder J. Arnstad ble konstituert som ordfører ut året. John Arnstad innehadde ingen folkevalgte verv etter dette. I 1947 ble han frikjent fra alle anklager i landssvikoppgjøret.[25]

«Tirpitz» i Åsenfjorden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden

Det tyske slagskipet «Tirpitz» lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. «Tirpitz» lå for det meste i fjordarmen Fættenfjorden, men skal ha vært på ommaling og reparasjoner i Lofjorden flere ganger. Plasseringen inne i den trange fjordarmen gjorde skipet til et vanskelig angrepsmål for allierte flyvere og den lokale motstandsbevegelsen i Åsen (Levanger) og på Skatval.[26]

Unntakstilstanden i 1942[rediger | rediger kilde]

Under unntakstilstanden i Trøndelag i 1942 ble ti NS-motstandere på Skatval arrestert av Gestapo. Lagføreren for NS på Skatval ønsket ikke å samarbeide med fylkesfører Henrik Rogstad i Sør-Trøndelag, og lagføreren og kretsføreren søkte om å få dem løslatt. De fikk støtte fra fylkesfører Yngvar Martens og fylkesmann Torbjørn Eggen i Nord-Trøndelag. Alle ti ble på ulike tidspunkt sluppet fri.[27]

Prestens motstand[rediger | rediger kilde]

Gustav Kamstrup Høyem var residerende kapellan i Skatval menighet fra 1934. I 1941 ble han rapportert til fylkesfører Yngvar Martens, fordi han hadde latt barna sine synge Kongesangen på prestegården, mens han selv dirigerte. I likhet med prost Hoem i Stjørdal nektet Høyem å flagge den 1. februar 1942, da Vidkun Quisling ble utnevnt til ministerpresident. I april 1942 la de ned embedene sine i protest mot NS, og ble avskjediget da de nektet å følge Quislings personlige ordre om å gjeninntre. Avskjedsgudstjenestene til Hoem og Høyem trakk fulle hus. Høyem fikk så mye i personlig avskjedsoffer i Skatval, Stjørdal og Lånke at han kunne nedbetale gjelden sin for butikken sin på Stjørdalshalsen. Sommeren 1942 ble Høyem arrestert av statspolitiet og kjørt til Tolga. Høyem tok seg på egen hånd videre til Lillehammer, hvor han virket for Indremisjonen frem til frigjøringen. Under Høyems forvisning var Olaf Havdal i Lånke fungerende sogneprest i Skatval.[28]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Marshallplanens goder kom også til Skatval, og bøndene fikk en modernisering innen landbruksmaskiner. Riktignok hadde tyskerne lagt igjen en del maskiner, men disse ble ødelagt av den nokså tyskfiendtlige befolkningen etter krigen.

Ved kommunestyrevalget 1945 forble Bondepartiet det største partiet, men mistet sitt rene flertall, og Peter Aune (V) ble ordfører. Ved valget i 1947 vokste imidlertid Bondepartiet igjen, og Peder J. Arnstad (B) ble sittende som ordfører frem til kommunesammenslåingen 1. januar 1962.

Schei-komiteen foreslo i 1950-årene at Skatval skulle slås sammen med Åsen, noe formannskapene i de to kommunene fant helt urealistisk da de ikke anså bygdene for å ha noe felles naturlig sentrum, og at de to bygdene ikke hørte naturlig geografisk og kommunikasjonsmessig sammen.[29] Man holdt derfor fast på at Skatval skulle bestå som egen kommune, og ordfører Peder J. Arnstad (B) fikk kommunestyret til å enstemmig vedta en uttalelse: «Skatval kommunestyre vil på det bestemteste uttale seg imot den foreslåtte ordning. Skatval kommune vil fortsatt bestå som egen kommune.»[30] I 1959 kom man frem til et subsidiært standpunkt: «Hvis det ikke er mulig å komme utenom en sammenslåing i dette distrikt, vil det heller være å foretrekke at distriktets naturlige område – representert ved de 4 kommuner Hegra, Stjørdal, Lånke og Skatval – slåes sammen.»[29] I formannskapet stemte tre medlemmer for det subsidiære standpunktet, mens to medlemmer stemte for at bare Nedre Stjørdal (Stjørdal, Lånke og Skatval) skulle slås sammen.[29]

Fra 1950- til 1970-årene var det stor optimisme og gode tilskudds- og støtteordninger i jord- og skogbruk. Det skjedde en del nyrydding, grøfting av myr, jordplanering med bulldoser, planting av gran i tidligere beiter, gjenlegging av dammer og bekker, og fjerning av «åkerholmer». Særlig de siste punktene her ble kritisert av biologer, og senere også av bevarere av kulturlandskapet.

I slutten av 1960-årene kom det første byggefeltet i Skatval sentrum, og i dag er det fire byggefelt i åsene i Midtbygda: Reitan 1, Reitan 2, Fasteraunet og Arnstadåsen. I de senere årene foregår nesten all nybygging i Arnstadåsen. Innflyttere bosetter seg ofte i boligfeltene, men mange som bor her er også knyttet til bygda gjennom foregående slektsledd.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Auran 2007, s. 77
  2. ^ Auran 2007, s. 78
  3. ^ Leirfall 1970, s. 11
  4. ^ Leirfall 1970, s. 28
  5. ^ Pettersson, Kjell Erik (red.) (2007). Historisk årbok nr. XVI. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 79. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  6. ^ Vinge 2005, s. 75
  7. ^ Røkke 2005, s. 78
  8. ^ Vinge 2005, s. 88
  9. ^ Auran 2007, s. 65
  10. ^ Auran 2007, s. 79
  11. ^ Leirfall 1970, s. 258
  12. ^ Wallem 1912, s. 2
  13. ^ a b Vinge 2004, s. 49
  14. ^ Vinge 2004, s. 50
  15. ^ Røkke 1928, s. 64
  16. ^ Røkke 1928, s. 69
  17. ^ Røkke 1928, s. 92
  18. ^ Røkke 1928, s. 11
  19. ^ Pettersson 2003, s. 41
  20. ^ Christophersen (1995), s. 48.
  21. ^ Christophersen (1993), s. 297–298.
  22. ^ Christophersen (1993), s. 295–296.
  23. ^ Christophersen (1995), s. 225–226.
  24. ^ Christophersen (1995), s. 34.
  25. ^ Christophersen (1995), s. 48–49.
  26. ^ Christophersen (1995), s. 301 og 319.
  27. ^ Christophersen (1995), s. 314–315.
  28. ^ Christophersen (1995), s. 261–265.
  29. ^ a b c Røe 1987, s. 202
  30. ^ Røe 1987, s. 254

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alstadhaug, Leif (2006). "Samhold er vor styrke". Fra arbeiderbevegelsens historie i Skatval. Skatval arbeiderlag. ISBN 82-303-0682-6. 
  • Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. Skatval kommune 1902–1961. bd. VI. Skatval Historielag. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  • Aune, Peter, Røkke, Peter og Fiskvik, Ragnvald (1976) [1926]. Ungdomsarbeidet i Skatval 1876–1926. Trondheim.  [Nytrykk av opprinnelig utgave]
  • Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. Et maktsentrum i Trøndelag. bd. V. Skatval Historielag. ISBN 978-82-995735-7-3. 
  • Bull, Ida (red.) (2005). Trøndelags historie. bd. I og II. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. 
  • Christophersen, Egil (1993–1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. bd. I og II. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993028-0-3. 
  • Forbord, Arne (1987). Skatval gjennom tidsaldrane. Skatval Historielag. 
  • Forbord, Arne (1970). Skatval Sparebank 1920–1970. 50 år. Skatval. 
  • Garberg, Ann Siri (1984). "Det hi virri store omveltnenga' ja": mekanisering og spesialisering i jordbruket i Stjørdal etter 2. verdenskrig (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Trondheim. 
  • Grønnesby, Geir (1998). Helleristningene på Skatval. Ritualer og sosial struktur. Trondheim: NTNU Vitenskapsmuseet. ISBN 82-7126-560-1. 
  • Hesselberg, Bjørn og Jorem, Tor-Steinar (2006). En ny mulighet. Fra kursted til opplæringssenter. Skatval: Aglo opplæringssenter. 
  • Johansen, O.J. (1942). Trøndelags bygder i tekst og billeder. Jordbruk, fiskeri, skogdrift, kultur, handel, industri. bd. I. Trondheim: Aktietrykkeriet. s. 129–153. 
  • Leirfall, Jon (1970–1972). Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. bd. I, del I, II og III. Stjørdal. 
  • Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. 
  • Nordgård, Rannveig (red.) (2009). Konfirmanter i Skatval 1859–2008. Skatval Historielag. ISBN 978-82-995735-3-5. 

  • Nordland, Peter og Forbord, Arne (1988). «Brenntorvdrifta i Skatval». I Røvik, Sigurd. Historisk årbok. 3. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 51–63. ISBN 82-7358-011-3. 
  • Rykkvin, Knut (1977). Stadnamn på Skatval i Nord-Trøndelag (Hovedoppgave i nordisk). Universitetet i Trondheim. 
  • Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal. ISBN 82-991614-0-1. 
  • Røkke, Olav (1928). Skatval Herad i 25 år. 1902–1926. Skatval herred. 
  • Røkke, Olav (red.) (1954). Stjørdalsboka. Gards- og slektshistorie. bd. IV. Stjørdal. 
  • Rønningen, Johan Peter (2001). Skatval kirke 100 år. 1901–2001. Kirkehus og menighet. Skatval menighetsråd. ISBN 82-996038-0-3. 
  • Rønningen, Johan Peter (1991). Skatval kirke 1901–1991. Skatval kirke 1767–1900. Kirkehus, personalhistorie og meninghetliv i Skatval. Skatval menighetsråd. ISBN 82-7358-020-2. 
  • Skjervold, Herbjørn m.fl. (red.) (1991). I.L. Fram 1892–1992. Skatval. 
  • Straume, Ola Morten (1992). Skatval videregående skole 75 år. 1917–1992. Skatval. 
  • Vinge, Olav (red.) (2000–2002). Skatval. Gårds- og slektshistorie. bd. I, II og III. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-0-5. 
  • Vinge, Olav (2005). Skatval. Vår historiske arv. bd. IV. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-6-4. 
  • Vinge, Olav (2004). Utvandringen til Amerika. Skatval Historielag. 
  • Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. Erkebisp Olav Engelbrektssøns faste slot. Trondhjem: F. Bruns Boghandels Forlag. 
  • Husmannsplasser i Skatval. Skatval Historielag. 1997. 
  • Skatval Landbrukslag 1902–1992. Skatval. 1992. 
  • Skrifter etter Johan Peter Holan og Peder J. Wold. Skatval Historielag. 1986. 
  • Skatval Bondelag 1923–1983. Skatval. 1983. ISBN 82-991101-0-6. 
  • Skatval Handelslag 75 år. Skatval. 1981. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Skatval Herad i 25 år – originaltekst