Bernhard Øverland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bernhard Øverland
Bernhard Øverland Stortinget.jpg
Født27. desember 1845
Trondhjem
Død5. desember 1916 (70 år)
Stjørdal
Beskjeftigelse Brukseier
Parti Venstre
Nasjonalitet Norge
Stortingsrepresentant
1. januar 1907–31. desember 1909
ValgkretsNordre Trondhjems amts 1. krets, Stjørdalen
EtterfølgerAndreas Galtvik
Stjørdals ordfører
1. januar 1902–31. desember 1907
EtterfølgerPeter Andreas Hofstad
Nedre Stjørdals ordfører
1. januar 1892–31. desember 1901
ForgjengerJohn O. Arnstad
Nedre Stjørdals ordfører
1. januar 1884–31. desember 1889
ForgjengerJohn O. Arnstad
EtterfølgerJohn O. Arnstad

Bernhard Martinus Øverland (født 27. desember 1845 i Trondhjem, død 5. desember 1916 i Stjørdal) var en norsk brukseier og politiker (V). Han bodde det meste av sitt liv i Stjørdal, hvor han drev potetspritbrenneri og skiferbrudd.

Øverland tilhørte den radikale delen av partiet Venstre, og hadde arbeidere og håndverkere på Stjørdalshalsen som sine viktigste støttespillere. Han var Nedre Stjørdals ordfører det meste av tiden fra 1884 til herredsdelingen i 1902, så Stjørdals ordfører frem til 1908. Øverlands kanskje fremste bragd som ordfører var å få staten til å kjøpe Værnes hovedgård og legge en militærforlegning hit. Øverland var stortingsmann for Nordre Trondhjems amt fra 1907 til 1909.

Familie og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Bernhard Øverland vokste opp i Trondhjem som eldst av fem barn av tobakkspinner Elling Martinus Øverland og hustru Caroline Marie Linderup. Faren og farbroren drev en tobakksfabrikk og forretning på hjørnet av St. Olavs gate og Kongens gate; blant hans fettere var historiker Ole Andreas Øverland og sogneprest Gerhard Andreas Øverland på Kvikne og Ila.[1][2]

Etter å ha fullført folkeskolen i 1860, begynte han som handelsbetjent i Trondhjem, men flyttet for godt til den voksende småbyen på Stjørdalshalsen året etter.[2] Øverland giftet seg i 1873 med Lina Erichsen, datter av landhandler Peder Erichsen på Minde på Stjørdalshalsen. Paret fikk syv barn. De bodde på Øysletten i Kjøpmannsgata, et herskapelig hus med en vakker hage.[3]

Øverland ble handelsbetjent, fra 1866 kontorsjef og fullmektig ved Karl Løchens handelsforretning på Spende.[2][3] Løchen var en allsidig industrieier, hvis største foretak var brenneriet og storgården på By.[4][5] Øverland ble disponent ved brenneriet etter Karl Løchens død i 1894, så medeier etter sønnen Ole Løchens død i 1896. Øverland kjøpte ut de andre aksjonærene i 1903. Ved siden av brenneriet tilkom selve gården, brenntorvfabrikk og skiferbrudd ved Skardsjøen. Brenneriavgiften av 1908 tvang Øverland til å innstille driften og selge By til svigersønnen Tobias Bernhoft Richter i 1910.[6][7] Øverlands brenneri var det ene av de to siste privateide brenneriene i landet; han ble kompensert av staten for nedleggelsen.[8]

Lokalpolitisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Bernhard Øverland

Karl og Ole Løken hadde ikke brydd seg nevneverdig om lokalpolitikk, men det gjorde derimot Øverland. Øverland var på sin side ikke fullt så involvert i næringslivet som sine forretningspartnere, og konsentrerte sitt engasjement om brenneridriften på By og skiferbruddene ved Skardsjøen. Han var innvalgt i Nedre Stjørdal herredstyre 1878–1901 og Stjørdal herredsstyre 1902–1907, herunder ordfører i årene 1884–1889 og 1892–1907.

Militæret har fra gammelt av satt sitt preg på Stjørdalshalsen, og synet på denne tilstedeværelsen var delt i samtiden. Selv om mange Venstre-folk så verdien av militæret på Stjørdalshalsen, kviet mange av dem seg også for å slippe inn for mange. Det var en velkjent sak at de fleste militære, og spesielt offiserene, var Høyre-folk. Øverland la imidlertid ned en tung innsats for å få en fast treningsleir til Stjørdal, nærmere bestemt på Værnes. Som ordfører greide han i 1887 å få staten med på å kjøpe den ærverdige og historierike Værnes hovedgård, en stor seier for den økonomisk svake kommunen. Slik la han mye av grunnlaget for utviklingen der i tiårene, for ikke å si århundret, som fulgte.[9][10]

Av andre tillitsverv han bekledte kan nevnes: Stjørdalshalsen brann- og bygningskommunes første ordfører, forlikskommissær, formann i amtskattekommisjonen 1892–1894, medlem av tilsynskomiteen for Meråkerbanen fra 1889, medlem av direksjonen i Norges Bank i Trondhjem fra 1908 samt administrerende direktør og formann i forstanderskapet i Stjørdalens Sparebank 1887–1915.

Alle tillitsvervene gjorde at Øverland ble den ubestridt mektigste lokalpolitikeren i kommunen på slutten av 1800-tallet, og Venstre i Stjørdal delte seg inn i to fraksjoner, kalt «Øverlandspartiet» og «Arnstadpartiet». Øverlands fraksjon ble også kalt «Myrmannpartiet», fordi mange av fraksjonens støttespillere var folk på Stjørdalshalsen som hadde fått stemmerett ved å kjøpte seg en billig, liten jordparsell. Øverland var aldri involvert i noen politisk skandale, selv om Venstre nasjonalt og lokalt ble representert av enkelte svært fargerike personligheter, men det kan nevnes at Øverland i 1888 mente at et herredsstyremedlem hadde ytret injuriende beskyldninger mot ham.[11]

Offentlig debatt[rediger | rediger kilde]

SitatBygdepolitikken blomstret i disse årene som aldrig før – en brytningens tid mellem fremgang og status quo. Ofte svære debatter og lange herredstyremøter der gav et positivt eller negativt resultat om end ofte med et knepent flertall. Et konservativt bondevenstre i sin indstilling egoistisk og selvgod. Slik karakteriserer jeg Arnstadpartiet kontra Øverlands. Det siste tilhørte mer det rene Venstre. Med stemmer fra småfolk og arbeidere var partiet adskillig elastisk stående, mere fritt og ubundet likeoverfor tidens mangehånde nye krav, som Øverland forsøkte å drive gjennem til bygdens ve og vel.Sitat
– Tobias Richter, Øverlands svigersønn
Stjørdalshalsen rundt århundreskiftet, med Bernhard Øverlands «Øysletten» i forgrunnen.

Stjørdal på slutten av 1800-tallet var et eksplosivt voksende samfunn, og den offentlige debatten var stor og involverte folk flest. Stjørdalens Tidende etablerte seg som første avis i juli 1877, og tok med én gang del i den offentlige debatten. Avisen var for det meste fylt med ulykker, mord og fæle eller rare ting som skjedde alle andre steder enn i Stjørdal, og det var mange leserinnlegg. Først var avisen venstreorientert, og falt i god jord hos Øverland, men skiftet etterhvert ståsted til høyre, og inneholdt fra da av mest kritikk mot amtets stortingsmenn og forsvar av unionen og alt det kongen foretok seg. Dette førte til at Øverland og et flertall i kommunestyrene i Nedre Stjørdal og Hegra sluttet å lyse ut møtene sine i Stjørdalens Tidende, men heller averterte i avisene i Levanger og Trondheim. Stjørdalens Blad kom etterhvert til, og veide opp for ubalansen mellom meningene hos henholdsvis avismediene og opinionen i Stjørdal på den tiden. Redaktørene i «Tidenda» og «Bladet» kom i personlig uvennskap. Ingen av dem var noen lettvektere, og i en politisk diskusjon mellom de to ble temperaturen så høy at Stjørdalens Tidende-redaktøren ble kastet ut gjennom vinduet på sitt eget kontor.[9]

Høyres sterke stilling i Stjørdal i forhold til i resten av fylket, hvor partiet knapt eksisterte, var også med på å holde debatten levende, selv om Høyre sjelden hadde flertallet med seg. Den mest fremtredende Høyre-mannen var prost Carl Theodor Rode, tidligere stortingsmann for Finnmark 1868–1870, som aldri flagget på grunnlovsdagen den 17. mai, og som konsekvent brukte sildesalaten. Øverland og Arnstads fraksjoner bidro til at det politiske engasjementet forble høyt også innenfor Venstre. Høyre-folk og Venstre-folk hadde i tiden vanskelig for å omgåes, og det var vanskelig nok også for en «Arnstad-kar» og en «Øverland-kar». Det er blitt fortalt om en Høyre-mann som kom til kirken og stod hele prekenen fordi den eneste ledige sitteplassen var ved siden av en Venstre-mann. Særlig på Stjørdalshalsen og Skatval ble det ofte holdt folkemøter med talere som Øverland, Arnstad og Rode til stede, og her kunne det gå hardt for seg. Fra et folkemøte på Røkke er det fortalt at to naboer hadde gått til møtet vel forlikte, men hadde røket opp og begynt å slåss på hjemveien.[9]

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Øverland portrettert som eldre mann

Øverland ble valgt inn på Stortinget for Stjørdalen krets i Nordre Trondhjems amt i 1907. Han hadde tidligere vært valgmann i 1882 og 1888–1903 samt vararepresentant til Stortinget fra flermannskretsen Nordre Trondhjems amt 1895–1900. Øverland satt i Stortingets tollkomité i sin tid på Stortinget, som varte ut 1909. Øverland hadde forfall 15. juli 1906 og 17. august 1908, og henholdsvis Ole Severin Aavatsmark og Andreas Galtvik møtte i hans sted. I egenskap av sitt verv var Øverland medlem av Mjøsreguleringen og Den departementale komiteen om veiloven.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Idrettsanlegget Øverlands Minde, åpnet i 1958, på den kommunale eiendommen med samme navn, er oppkalt etter Bernhard Øverland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fosvold, Anders (1937). Bygdebok for Stor-Elvdal. Bidrag til bygdens historie. 2. Hamar. s. 442. 
  2. ^ a b c Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet 1814–1914. Bd. 1, d. 2: Biografier L–Ø samt tillæg. Kristiania. s. 971–972. 
  3. ^ a b Stjørdalsboka. Bd. 2, d. 1: Gards- og slektshistorie, Stjørdal herad. Stjørdal. 1950. s. 579. 
  4. ^ Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bd. 1, d. 3: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 208–211. 
  5. ^ Folvik, Søren (1957). Stjørdal Potetmelfabrik 25 år 1932–1957. Litt om potetens historie i dalføret. Trondheim. s. 33–34 og 39–47. 
  6. ^ Stjørdalsboka. Bd. 2, d. 2: Gards- og slektshistorie, Stjørdal herad. Stjørdal. 1950. s. 385–394. 
  7. ^ Folvik, Søren (1957). Stjørdal Potetmelfabrik 25 år 1932–1957. Litt om potetens historie i dalføret. Trondheim. s. 49–51. 
  8. ^ Borgedal, Paul (1968). Norges jordbruk i nyere tid. Bd. 3: Økonomi og omsetning. Oslo: Bøndenes forlag. s. 212–214. 
  9. ^ a b c Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bd. 1, d. 3: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 219–224. 
  10. ^ Aune, Kjell Arnfinn (6. juni 2007). «120 år med Forsvaret på Værnes». Stjørdals-Nytt. 
  11. ^ Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987 : Kommunalt selvstyre i 150 år. Stjørdal kommune. s. 84. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leirfall, Jon (1970). Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, bind I, del III. Stjørdal. s. 208–211. 
  • Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987 : Kommunalt selvstyre i 150 år. Stjørdal kommune. s. 352. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]