Harald Hildetann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harald Hildetann i slaget ved Bråvalla. Illustrasjon (utsnitt) av danske Lorenz Frølich fra en bok fra 1800-tallet.

Harald Hildetann (norrønt Haraldr hilditönn = tilsvarer Harald Krigstann) er en delvis legendarisk konge av Sjælland i Danmark og kanskje også Svitjod (Sverige) på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.

Litterært kongedømme[rediger | rediger kilde]

I henhold til legenden var Harald Hildetann ikke bare hersker av Svitjod, men også Danmark, Norge og Vendland. I henhold til den danske Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) skal hans herredømme ha strukket seg helt til Middelhavet. Et slikt kongedømme blir ikke bekreftet av noen annen kilde og er fullstendig uhistorisk. I beste fall var Harald Hildetann konge i Sjælland, kanskje også andre deler av de danske øyene, deler av eller hele Svitjod, inkludert det tradisjonelt danske området Skåne og tidvis presset mot kysten av nordlige Tyskland. Områdene nord og østover mot Norge var sannsynligvis ikke berørt i det hele tatt. Hans omfattende kongedømme i henhold til legendene er helt og holdent en litterær konstruksjon og overdrivelse, hvilket også er tilfelle flere andre legendariske konger i denne tidsepoken.

Haralds opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Harald skal ha vært sønn av småkongen Rørik av Lejre i Danmark av Skjoldungeætten og kong Ivar Vidfamnes datter Aud Djupauga. Han skal ha vokst opp i Gardariket (Russland) og etter at hans morfar Ivar døde dro han til Skåne. Herfra erobret han Svitjod, og i henhold til legenden også Danmark, Norge og vendernes land i nordlige Tyskland.

I henhold det fragmentariske islandske skiftet Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi, Njåls saga og kvadet Hyndluljóð i Flateybok var Harald sønn av Rørik av Lejre (Hrærekr Ringslinger), konge av Sjælland. Sögubrot forteller at hans mor senere giftet seg med Radbart av Gardarike, og de fikk sønnen Randver.

I henhold til Hervors saga var derimot både Harald og Randver sønner av en dansk småkonge Valdar som Ivar Vidfamne gjorde til sin lydkonge og ga ham sin datter «Alvhild» (den eneste kilden som ikke nevner Aud Djupauga) til ekte. Da Valdar døde ble hans sønn Randver konge av Sjælland og kanskje hele Danmark mens Harald ble konge av Gøtaland. Njåls saga legger til at Harald hadde sønnen Rand den gamle (Þrándr gamli) foruten en annen sønn, Rørik, som tilsynelatende hadde samme navn som bestefaren, Hrærekr Ringslinger.

Saxo Grammaticus' Gesta Danorum nevner derimot ingen Ivar Vidfamne og gir to ulike versjoner av Haralds opprinnelse. Først skriver Saxo at Harald var sønn av Borkar, en høvding fra Skåne, og en kvinne ved navn Gro, og deretter synes det som om Saxo har glemt dette og skriver at Harald var sønn av Halvdan, Borkars sønn, og en kvinne ved navn Gyrid.

I henhold til Sögubrot forlot Harald Gardariket da hans far Ivar Vidfamne døde og dro til Sjælland hvor han ble akseptert som konge. Deretter dro han til Skåne, hvor hans mors familie hadde styrt, og ble vel mottatt og utstyrt med krigere og våpen. Han seilte så til Svitjod for å kreve sin odel, men mange andre småkonger hadde også kommet for å hevde sin rett som Ivar Vidfamne hadde tatt fra dem. De andre mente at de burde være enkelt å kjempe mot den femtenårige Harald, men denne nedkjempet dem og overtok sin fars landområder.

Ifølge legenden var det da ingen annen konge i verken Danmark eller Svitjod som ikke betalte skatt til ham eller var hans lydkonge. Han skal også ha hevdet sin rett i alle deler av England som hadde tilhørt Halvdan den tapre (Hálfdan snjalli) og senere til Ivar Vidfamne. I England skal han ha utprekt konger og jarler og disse måtte betale skatt til ham.

Harald utpekte også Hjørmund, sønn av Hjørvard Ylving, konge av Østgøtland, det vil den som Snorre Sturlason nevner som kong Granmar i Södermanland. Hervarar saga nevner også at Harald overtok sin fars områder, men med den forskjellen at hans erobring begynte i Gøtaland. Gesta Danorum er samstemt med Sögubrot ved å skrive at erobringen skjedde fra Sjælland.

Slaget ved Bråvalla[rediger | rediger kilde]

Da Harald ble gammel på midten av 800-tallet, etter sigende hele 150 år, og innså at han var gammel nok til å dø, foreslo han for sin halvbror Randvers sønn Sigurd Ring at de skulle utkjempe et stort slag. Sigurd Ring var konge av Svitjod og Vestergøtland, og underlagt Harald Hildetann, konge av Danmark og Østergøtland. Som kampplass valgte de hedene ved Bråvalla (Bråviken i Østergøtland i henhold til den svenske nasjonalromantikken1800-tallet). Haralds håp var å dø ærefullt i kamp og således ikke dø på sotteseng.

Den nær ettertid har overdrevet antallet av deltagende krigere, opptil 200 000 blir nevnt, men slaget i seg selv kan gjerne ha vært historisk nok, og utfallet ble at gamlekongen falt og Sigurd Ring sto igjen som seierherre.

Slaget blir nevnt i flere kilder, spesielt norrøne sagaer som Hervarar saga, men den mest omfattende er danske Gesta Danorum (Danenes bedrifter) av Saxo Grammaticus på slutten av 1100-tallet. I henhold til den svenske forfatteren Herman Lindquist forteller runene på den store Röksteinen om nettopp dette slaget. Det siste er dog omstridt, og de fleste forskerne mener isteden at steinen vitner om den østgotiske kongen Teoderik den store.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]