Skjoldungesaga

Nasjonalparken Skjoldungernes land ved Roskildefjorden på Sjælland.

Skjoldungesagaen (Skjöldunga saga) er en islandsk fornaldersaga om den danske ætten av sagnkonger, kalt skjoldungene og oppkalt etter stamfaren Skjold, den første kongen i Lejre. Ifølge Beowulf-kvadet kom kong Skjold til det kongeløse Danmark som et spedbarn, alene på et skip som la til land. I islandsk tradisjon var han derimot sønn av Odin og gift med Gjevjon.

Sagaen er tapt, men Arngrímur Jónsson (1568–1648) oversatte deler av den til latin, og andre deler er antatt bevart i andre sagaer, blant andre Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta, ca. 1300) og Tåtten om Ragnars sønner (Þáttr af Ragnars sonum). Noen tekstfragmenter kjent som Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi er antatt å være basert på Skjoldungesagaen, kanskje avledet fra en senere versjon.

På 1100-tiden ble skjoldungenes ættetavle satt opp på Island, regnet fra kong Skjold til Gorm den gamle. Denne ble overtatt av Saxo og Svend Aggesen.

Blant de meste kjente fra skjoldungætten er sagnkongen Frode Fredegod, som både Snorre og Saxo tidfestet til rundt Jesu fødsel som en parallell til Augustus' fredstid, Pax Augustana. Ynglingesagaen fremstilte derimot kong Frode som guden Frøy, og ett aspekt ved denne fruktbarhetsguden ble overtatt av Saxo: Han skrev at da kong Frode var død, lot mennene hans som om han fortsatt var i live, og kjørte den døde rundt i landet i en vogn. Men da den døde kongen til slutt var gått i oppløsning, ble han hauglagt etter skikken. Andre kjente skjoldunger er krigerkongene Helge og hans sønn Rolf Krake som opptrer i Bjarkamål, og Harald Hildetann fra Bråvallaslaget. Antagelig var skjoldungene historiske personer, men det som fortelles om dem i Skjoldungesagaen, er rene sagn, tilsvarende i andre tekster som det angelsaksiske heltekvadet Beowulf og hos Saxo Grammaticus i Gesta Danorum fra rundt 1208.