Ilkhanatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ilkhanatet eller Il-khanatet var en av de fire inndelingene innen mongolimperiet. Sentrum lå i landet Persia og inkluderte dagens Irak, Iran, Afghanistan og Aserbajdsjan. Det var opprinnelig basert på Djengis Khans kampanjer i Khwarezmid-imperiet i 121924 og den fortsatte ekspansjonen av mongolenes tilstedeværelse under kommandoen til Chormagan, Baiju og Eljigidei.

Grunnleggeren av Ilkhanat-dynastiet var Hulegu Khan, barnebarn av Dsjengis Khan og bror til Kublai-khan. Han tok over fra Baiju i 1255 eller 1256 og hadde blitt pålagt å kue de muslimske kongedømmene i vest «så langt som grensene til Egypt». Hans ekspedisjon stoppet imidlertid i Palestina pga. dødsfallet til khanen Möngke, noe som førte til at mongolene trakk seg tilbake og led nederlag i slaget om Ain Jalut.

Etter det store Kurlitai, der hans bror Kublai Khan ble valgt til å ta over tronen i Mongolriket, returnerte Hulegu, og hans familie videreføte Ilkhanatet. Il-khan betyr «underordnet khan», og henviser til khanatets underordnede stilling til Kublais overherredømme. Hulegus etterfølgere hersket i Persia i de neste åtti årene. Ghazan Khan (1295-1304) konverterte til islam, og hans etterfølgere forble muslimer. Ilkhanene sto i strid med mamelukkene (som hadde stått imot både mongolske invasjonsforsøk og korstogene), og ble til slutt tvunget til å gi opp håpet om å erobre Syria og gi opp kontrollen over deres vasaller Rum-sultanatet og det armenske kongedømmet i Kilikia. Dette skyldtes fiendtligheten til khanatene i nord og øst, Chagatai-khanatet i Mughulistan og Batu Khans blå horde truet Ilkhanatet i Kaukasus og Transoxiana og hindret dem i å kunne styrke fronten i vest. Så tidlig som under Hulegus styre var Ilkhanatet engasjert i åpen krigføring i Kaukasus med mongolene på de russiske stepper.

Under det strenge styret til de budhistiske khanene etter Hulegu var den muslimske majoriteten undertrykket, mens den tibetanske buddhismen og den syriske kirke blomstret. Men Ghazans konvertering til islam, ble islam igjen den dominerende religion, og deres buddhistiske og kristne motparter ble forfulgt. Dette mønsteret fortsatte under hans bror Öljeitü, hvis spektakulære grav i Soltaniyeh er det mest berømte monumentet fra ilkhanidenes styre i Persia.

Etter Abu Sa'ids død i 1335 begynte khanatet raskt å falle fra hverandre og ble splittet i flere rivaliserende stater. Mest framtredende var jakayridene. Den siste som gjorde krav på å være ilkhanid ble myrdet i 1353. Timur Lenk bygget senere en stat ut av jalayridene, antagelig for å gjenskape det gamle khanatet.

Il-Khaner[rediger | rediger kilde]

Oppsplitting. De regionale statene etablert under oppsplittingen av Il-khanatet fremmet sine egne kandidaters krav på Il-khanatets trone.

Krav fra østlige Persia:

  • Togha Temur (ca. 1338-1353) (anerkjent av kartidene 1338-1349, av jalayiridene 1338-1339, 1340-1344, av Sarbadarene 1338-1341, 1344, 1353)
  • Luqman (1353-????)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]