Sildreslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sildreslekta
Rødsildre (Saxifraga oppositifolia)
Rødsildre (Saxifraga oppositifolia)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Saxifraga
L.
Norsk(e) navn: sildre
Hører til: sildrefamilien,
Saxifragales,
egentlige tofrøbladede planter
Antall arter: ca. 440
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: nordlige halvkule, Andes
Arter:

Sildre (Saxifraga) er den største slekta i sildrefamilien.

De fleste artene er flerårige urter, men noen få er ett- eller toårige. De har en opprett eller liggende stengel, som er bladløs eller har spredte, eller en sjelden gang motsatte, blad. Blomstene er femtallige og har hvite, gule eller purpurrøde kronblad. Det er ti pollenbærere og to grifler. Frukten er en kapsel med to rom som inneholder mange små frø. Polyploidi er vanlig i slekta, og kromosomtallet varierer fra 2n = 10 til 2n = 198, eller kanskje enda høyere. Hos mange arter er vegetativ formering ved hjelp av yngleknopper eller utløpere viktig.

Typiske voksesteder er grasmark, skogkanter, tundra, rasmark og vertikale fjellsider; noen er kalkelskende, mens andre vokser på sur jord. De omtrent 440 artene er utbredt i arktiske og tempererte strøk på den nordlige halvkule. Én art, Saxifraga magellanica, vokser langs hele Andes sør til Ildlandet. Molekylærgenetiske studier har ført til at mange arter er flyttet fra Saxifraga til en egen slekt, Micranthes.

I Norge inkludert Svalbard har Saxifraga i snever betydning 15 naturlig forekommende arter. Den endemiske hybriden oppdalssildre finnes i Sør-Trøndelag, og en annen endemisk hybrid, svalbardsildre, vokser på Svalbard. En tredje endemisk hybrid er blyttsildre fra Sogn og Fjordane, men den er ikke gjenfunnet siden tidlig på 1900-tallet. I tillegg er noen hagearter forvillet.

Det vitenskapelige navnet Saxifraga betyr «steinbryter» og viser både til at disse plantene vokser i fjellsprekker og til at de er blitt brukt som medisin mot nyrestein. Norges nasjonalblomst bergfrue tilhører denne slekta. Mange arter blir brukt som prydplanter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 168–173. ISBN 82-512-0355-4. 
  • «Bräckor». Den virtuella floran. Besøkt 15. oktober 2015. 
  • «Saxifraga». Artsdatabanken. Besøkt 15. oktober 2015. 
  • «Saxifraga». Flora of North America. Besøkt 15. oktober 2015. 
  • «Saxifraga». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 15. oktober 2015. 
  • D.E. Soltis m.fl. (1996). «matK and rbcL gene sequence data indicate that Saxifraga (Saxifragaceae) is polyphyletic». American Journal of Botany, 83 (3), s. 371–382. ISSN 1537-2197. JSTOR 2446171. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]