Sigurd Kloumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sigurd Kloumann
Director General of NACO Sigurd Kloumann (cropped).jpg
Generaldirektør Sigurd Kloumann rundt 1930
Født 1. juli 1879
Vadsø
Død 18. januar 1953 (73 år)
Oslo
Nasjonalitet Norsk
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien
Utdannelse Kristiania tekniske skole
Ingeniørdisiplin Bygg
Institusjoner Norsk Hydro, Saudefaldene og Norsk Aluminium Company (NACO)

Sigurd Kloumann (født 1. juli 1879 i Vadsø, død 18. januar 1953 i Oslo) var en norsk ingeniør og industrileder. Han var planlegger og leder under utbyggingen av elektrokjemisk industri i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I 1915 opprettet han egne virksomheter, blant annet for aluminiumsproduksjon i Høyanger. Rett etter okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig samarbeidet han med den tyske okkupasjonsmakten om å utvide produksjonen av aluminium i Norge for salg til krigsviktig industri i Tyskland.

Kloumann utmerket seg tidlig som en praktisk rettet ingeniør, blant annet under planleggingen av kraftverket i Vammafossen utenfor Askim. I en alder av bare 25 år ble han leder ved konstruksjonskontoret ved Kvælstoffselskapets forsøksavdeling på Notodden. Han fikk også ansvar for byggingen av Svelgfoss kraftverk, som til da var Europas største vannkraftverk. Da han var 26 år fikk han ledelsesansvaret for industrietableringen på Rjukan, både med planlegging av fabrikkene, kraftverkene og av transportanleggene. Noen av disse anleggene hadde han også ansvar for prosjekteringen av. Dette var begynnelsen på Norsk Hydro som Norges største industrikonsern, hvor han tidlig var med i ledelsen av selskapet.

I 1913 var han med på stiftelsen av A/S Saudefaldene hvor han ble administrerende direktør. Her ble det bygget flere større vannkraftverker for elektrokjemisk industri. To år senere fikk han etablert aluminiumsverket NACO basert på vannkraften i Høyanger. Med dette hadde han forlatt Hydro for selv å være industrigründer, og flere år fulgte med intens rivalisering med Hydro. Da Norge ble okkupert av Tyskland våren 1940, ble NACO raskt samarbeidspartner med tyske industriforetak. Sammen med den tyske ledelsen for industrietableringer i de okkuperte landene, tok Kloumann en lederposisjon med planlegging av utvidelsen av aluminiumsverkene i Norge. Samtidig var også Hydro med på tilsvarende planlegging sammen med okkupasjonsmakten.

Etter krigen ble det flere hold tatt initiativ for landsvikoppgjør med NACO og Hydro. Disse sakene ble frafalt. Historikere har ment at Kloumann handlet i en gråsone, men også at han fulgte norske myndigheters henstilling om at landets økonomi fremdeles skulle holdes i gang. Kloumann var i samtiden ikke kjent bare som en fremragende ingeniør og industriherre, men også arbeidsgiver som ville at arbeidernes sosiale og økonomiske forhold skulle være gode. Høyangersamfunnet ble bygget opp som en hageby, med pene hus, brede gater og velstelte parker. For å skape dette ble noen av landets beste arkitekter engasjert.

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Sigurd Kloumann var sønn av sorenskriver Fredrik Julius Kloumann og Karen Løwold. Han fikk sin oppvekst og skolegang i Farsund. Senere var han student ved Kristiania tekniske skole og avla eksamen ved bygningslinjen i 1899.[1]

Han ble gift den 24. september 1911 med Borghild Brodtkorb, datter av Anton Kristian Mathaus og Ida Wilhelmine Werring, som tidligere hadde vært gift med Torvald Strøm.[1] De ble skilt og han giftet seg på nytt med Bolette Frederikke «Lillen» Nicolaysen.[2]

Fra 1930-årene bodde Kloumann på Grav hovedgårdJar i Bærum.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig praksis med vannkraftutbygging[rediger | rediger kilde]

Svelgfoss kraftverk ved Notodden i Telemark som Kloumann var byggleder for.

I 1899 fikk han arbeid som assistent i Statens vegvesen. Året etter fikk han en stilling i Glommens Træsliberi i forbindelse med utbyggingen av Kykkelsrud kraftverk. Neste stilling fikk han i 1902 i Bærums ingeniørvesen. Han ble tildelt sin første større oppgave ved ansettelse i Det Norske Kvelstoff-Kompaniet våren 1903. Her fikk han i oppgave å kartlegge Vammafossen for planlegging av kraftanlegget. Denne kartleggingen ble gjort sammen med professor Johan Gustaf Richert (1857–1934) og Sven Lübeck, begge eksperter fra Sverige. For sin innsats fikk han ry som en praktisk ingeniør som kunne løse vanskelige oppgaver.[1] Han var på denne tiden også en medspiller for professor Kristian Birkeland (1867–1917) under uttesting av lysbueovnene som skulle tas i bruk for nitrogenfremstillingen som var grunnlaget for kunstgjødselproduksjon, den såkalte Birkeland-Eyde-prosessen.[4]

I 1904 fikk Kloumann ny stilling som leder av konstruksjonskontoret og byggeledelsen ved Kvælstoffselskapets forsøksavdeling på Notodden. Samtidig planla han byggingen av Svelgfoss kraftverk, som i en tid var Europas største vannkraftverk.[5][1] Ett år etter var han med på forarbeidet til stiftelsen av Norsk Hydro. En annen lederstilling han hadde i årene som fulgte var planleggingen av kraftverkene i Tyssedal.[1]

Til tross for at han ikke hadde en høyskoleutdannelse og heller ikke var elektrotekniker, ble han valgt til disse kraftutbyggingene fordi han hadde vist fremragende ferdigheter og stor energi helt siden han deltok ved reguleringen av Kykkelsrud.[6]

Sitat Han må være en arbeidshest av ypperste klasse og har en livskraft som bare unge mennesker er i besittelse av. [ ] I tillegg til hans talent for konstruksjoner og gjennomføringen av store prosjekter – han har alt i hodet, så vel som en bemerkelsesverdig hukommelse – er han ytterst beskjeden og stiller seg aldri i forgrunnen. Han blir tilbedt av alle sine underordnede, og de anerkjenner alle hans overlegenhet på tekniske områder og hans arbeidskraft. Kort og godt en praktkar, som begeistrer meg og som vi kunne trenge flere av hos oss. Sitat
Carl Duisberg[4]

Etablering av elektrokjemisk storindustri på Rjukan[rediger | rediger kilde]

Industriutbygerne av Rjukan samlet på Vestfjorddalen Hotel. Kloumann øverst på trappen og Sam Eyde nederst til høyre.
Vemork kraftverk under bygging. Kloumann hadde et overordnet ansvar for dette anlegget, sammen med blant annet Olav Heggstad.

I 1907 gikk Kloumann inn i ledelsen av de nyoppstartede selskapene Norsk Kraftaktieselskap, A/S De norske Salpeterverker og Norsk Transportaktieselskab som hadde til hensikt å forestå utbyggingen av fabrikker og kraftproduksjon i Rjukan. Her var han også overbyggeleder for elektrisitetsforsyning og transportanleggene i årene fra 1907 til 1911. Disse selskapene ble noe senere opptatt i Norsk Hydro med Sam Eyde (1866–1940) som leder, og han gikk da over til å arbeide med vannkraftutbygging.[1] Klomann ble engasjert med den store utbyggingen av Vemork kraftverk, reguleringene av Mårvatn og utvidelse av Møsvatn,[1] samt overordnet planlegging av Såheim kraftverk, som utnytter vannfallet nedenfor kraftverket på Vemork. Etter planen skulle Såheim ligge lenger opp, men Kloumann fant ut at etablering lenger ned i dalen ville gi en sikrere profil for vanntunnelen i fjellet, samt en økt ytelse på 7000 hk.[7]

Det spesielle med utbyggingen av kvelstoffabrikken og kraftverkene i Rjukan mellom 1905 og 1916 var de store kostnadene, dimensjonene, de nyskapende metodene og hastighetene, samt den lave alderen til ingeniørene som stod bak. For eksempel ble til da verdens største vannkraftverk bygget, Vemork kraftverk, som Kloumann hadde overordnet ansvar for. I samtidens aviser og folkemunne ble forholdene omtalt som legendarisk. Kloumann selv var lederen av det hele i en alder av bare 26 år ved oppstarten.[8][9] Det var et kjennetegn med lederfilosofien til Eyde at han satset på de unges overskudd og entusiasme. Han skal ha sagt at oppbyggingen av Hydros industri skyldes i vesentlig grad ungdommens arbeidskraft.[10]

Forholdet mellom Eyde og Kloumann utviklet seg i stadig negativ retning under arbeidet med industrireisningen i Rjukan. Han fikk stiftet A/S Saudafaldene allerede mens han var på vei ut av Hydro. Dermed tok han på seg den overordnet ledelse av utbyggingen av kraftverkene i Sauda.[4]

Årsaken til at forholdet mellom de to ble så dårlig er av bedriftshistorikeren Ole Johan Sagafos beskrevet til å være Eydes ubeskjedne fremtoning. Eyde som reiste opp på befaring i Rjukan i 1911 tok seg på seg æren for Kloumanns bedrifter. Med brask og bram fremhevet Eyde seg selv i store ordelag. Etter ti år i skyggen av Eyde ville derfor Kloumann heller starte sine egne virksomheter.[11]

I 1913 dannet han A/S Saudefaldene hvor han ble administrerende direktør. Her ledet han igjen flere vannkraftutbygginger i forbindelse med industrietablering i Sauda i Rogaland.[1] Avtager av den elektriske kraften var det kanadiske Electric Furnace Products Company som etablerte seg med en fabrikk.[12]

Kloumann etablerer egne industriselskaper[rediger | rediger kilde]

Kloumann startet i 1915 opp A/S Høyangfaldene, Norsk Aluminium Company (NACO), en virksomhet for aluminiumsproduksjon basert på vannkraft i Høyanger i Sogn og Fjordane. Også her hadde han overordnet styring med både vannkraftutbyggingene og fabrikkene. Etter en omorganisering av selskapene i 1923 fikk selskapene også rettigheter til uttak av bauxitt, altså råstoff for aluminiumfremstilling, i Frankrike og Sør-Amerika. Fabrikkene i Høyanger og Sauda ble stadig større og var i 1920-årene landets største eksportindustri for metallurgisk industri, med aluminium fra Høyanger og ferrolegeringer fra Sauda.[1]

NACO var på flere måter annerledes enn de andre norske aluminiumsverkene. De første aluminiumsverkene som ble etablert var eid av utenlandske selskaper som baserte seg på billig norsk vannkraft.[13] Derimot ble NACO i første omgang finansiert av en gruppe finansfolk fra Bergen, med statsråd og skipsreder Fredrik Ludvig Konow (1864–1953) som lederfigur.[14]

I motsetning til de andre selskapene greide NACO delvis å få kontroll over hele verdikjeden, fra utvinning av bauxitt til salg av ferdigprodukter. Bauxitten som ble tatt ut i Frankrike skulle etter planen bli raffinert til alumina (aluminiumoksid) der nede, før dette halvferdige produktet ble transportert til Høyanger. Planen var videre at det meste deretter skulle sendes videre til Holmestrand for produksjon av ferdigvarer. En annen ting var at det var et heleid norsk selskap.[13] I 1917 stiftet han A/S Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand. Her ble det satt i gang produksjon av kokekar.[4] Disse kjøkkenredskapene ble kjent som Høyang.

Imidlertid mislyktes NACO med sitt aluminaverk i Frankrike, dette på grunn av tekniske problemer av mange slag. Dermed ble løsningen for NACO å skaffe alumina fra andre leverandører. Imidlertid oppstod nye kriser under første verdenskrig, da bedriften også fikk store likviditetsproblemer. Kloumann søkte da kompaniskap med det amerikanske aluminiumsselskapet Alcoa, som dermed fikk en likeverdig eierandel i NACO. På denne måten sikret Klaumann både alumina og kapital, samtidig som han beholdt stillingen som generaldirektør.[13]

Selskapet var nå ikke lenger bare på norske hender, noe ingen av de andre norske aluminiumsverkene var, men NACO hadde allikevel større tekniske ambisjoner og ønske om autonomi. I 1920-årene finansierte selskapet utvikling av en ny produksjonsprosess for aluminium, professor Harald Christian Pedersens (1888–1945) smelteprosess for aluminium, kjent som Pedersen-prosessen. Denne fremgangsmåten var mer energikrevende enn den konvensjonelle Bayerprosessen, men kunne bruke bauxitt av mindreverdig kvalitet.[13]

Sammen med de andre medlemmer av det internasjonale aluminiumskartellet ble det klart at NACO skulle ha Skandinavia som sitt marked. NACO leverte aluminium til sin egen fabrikk i Holmestrand, og hadde samarbeid med Dansk Aluminium Industri og i Sverge med flere store fabrikker. Utover i 1930-årene hadde bedriften konsolidert sin sterke stilling i Skandinavia.[13] Kloumann ble direktør i A/S Dansk Aluminium Industri i 1933 og i 1934 administrerende direktør i A/B Svenska Aluminiumskompaniet.[1]

NACO hadde bare en reell utfordrer i Norge, og det var Norsk Hydro. Hydro hadde i 1920-årene forsket på nye produksjonsprosesser for aluminium, men hadde mislyktes. I 1939 tok Hydro kontakt med NACO for å samarbeide om å bygge et nytt stort aluminiumsverk i Norge. Dette var et samarbeid NACO var lite interessert i. Medvirkende her var Kloumanns personlige mishag mot ledelsen i Hydro, noe som flere år tidligere hadde motivert ham til å starte egen virksomhet.[13]

Industristedet Høyanger[rediger | rediger kilde]

Kloumann ville ikke at Høyanger skulle fremstå som en dyster industriby som mange ensidige industristeder i England og på kontinentet på denne tiden. Inspirert av utbyggingsplanene for Notodden og Rjukan sørget han for at landets fremste arkitekter ble engasjert med å planlegge stedet.[4] Høyanger ble bygget opp etter modell av engelske hagebyer, med gjennomtenkt gateplan med åpne alleer, torg og parker, samt arkitekttegnede bygninger, der også arbeiderne fikk pene hus med god standard. Blant annet var det Arnstein Arneberg (1882–1961) som fikk i oppdrag å tegne kirken på stedet.[15] Det ble reist en byste av Kloumann i sentrum av Høyanger i 1929 med følgende inskripsjon: «Tilegnet direktør Sigurd Kloumann der grunnla og bygget dette sted.»[15]

Alluminiumsbarrer stablet opp i lagerhusene på utskipningshavnen i Høyanger.
Fra turbinhallen i Høyanger kraftverk like ved aluminiumsverket.

I samtiden ble Høyanger vurdert til å være et meget harmonisk industristed.[15] Arbeiderbladet skrev i september 1939 blant annet dette om Høyanger: «Få steder i landet finner en den solide ro og trivsel mellom arbeiderne som her. Ledelsen har respekt for den innsats arbeiderne gjør, og disse vet å vurdere hva det vil si å ha en arbeidsgiver som viser sosial forståelse og respekt for den innsats arbeiderne gjør [] Og denne honnør kan NACO få. Ingen vil være mer villige til å underskrive dette en høyangerarbeiderne sjøl – æres den som æres bør.»[16]

Engasjement for en sentralisert og nasjonal energiforsyning[rediger | rediger kilde]

Rundt siste del av 1910-årene ble det fra flere fagmiljøer stilt krav om en mer planmessig utbygging av norsk elektrisitetsforsyning. Mange små og middels store kraftverk var blitt bygget på privat initiativ av industrivirksomheter, og på småsteder og i byene stod kommunene bak kraftutbygging. I tillegg var det noen få store kraftverk som staten stod bak. Blant annet ville Stortinget at elektrisitetsforsyningen skulle komme hele landet til gode, ikke bare sentrale deler av Østlandet. Det var også ingeniører som argumenterte for store enheter, planmessig utbygging, overliggende kraftledninger og sentralisering. De som hadde vært på utenlandsturer, hadde sett hva man hadde fått til i USA og Tyskland når det gjaldt sentralisering og samkjøring av kraftverkene. Ikke minst for store industribedrifter ville dette gi fordeler.[17]

Kloumann var en av dem som ivret sterkest for en slik planmessighet. I november 1917 skrev han sammen med Conrad Wilhelm Eger (1880–1966) og Jakob Prebensen Nilsen et brev til statsminister Gunnar Knudsen (1848–1928) der de la frem en skisse til en landsplan. De ønsket at kapasiteten i landets kraftverker skulle økes med 1,5 millioner hestekrefter i løpet av 10 år, nesten en fordobling av daværende samlet ytelse. Dessuten mente de at det måtte bygges et «hovedfordelingsnett over hele landet så kraften blir ført frem til hver eneste kommune i landet». Dette hadde de fått regnet ut ville koste 700–800 millioner kroner, noe som de foreslo skulle finansieres av staten, landets kommuner og private. De argumenterte for at landet selv skulle finansiere dette mest mulig uten utenlandsk kapital, samtidig som de pekte på at dette ville gi industriutvikling i Norge.[17]

Det var ikke bare industrigründere som så behovet for planmessig utbygging, dermed opprettet Stortinget i 1919 Elektrisitetsforsyningskommisjonen for å utrede disse spørsmålene. Denne kommisjonen ble ledet av professor Olav Heggstad (1877–1954) ved Norges tekniske høyskole og generaldirektør for NVE Birger Stuevold-Hansen (1870–1933) .[18]

Utover på 1900-tallet var det flere teknologer som vurderte mulighetene for krafteksport av elektrisk energi fra Norge til kontinentet. I 1923 uttalte Kloumann følgende om norsk krafteksport: «Vi må se på oss selv som medlemmer av det europeiske statssamfunn. Eksport til Europa måtte være løsendet! La oss ikke se på Europas elektrifisering som en drøm!» Han mente da at Tyskland kunne være en aktuell avtager av norsk vannkraft. Dette ble diskutert videre i forskjellige fora utover i 1930-årene, men den økonomiske verdenskrisen satte en stopper for interessen for slike planer.[19]

Kloumann og flere engasjerte seg i disse spørsmålene uten at det kom i gang noen omfattende planmessig elektrisitetsutbygging. Blant annet var Kloumann medlem av Industriforbundets egen utredningsgruppe som i 1920-årene dannet sin egen elektrisitetskomité for å gjennomgå Elektrisitetsforsyningskommisjonens planer.[20] Det var sterke motkrefter som hadde et helt annet syn på saken, spesielt kommunene var imot at stat og industri skulle få stor innflytelse på dette området fordi det ville være uheldig for den bredt aksepterte normen om kommunalt selvstyre. Dessuten mente de at «naturlig utvikling» og «frivillig samarbeid» hadde gitt og fortsatt ville gi gode resultater.[21]

Noe sammenhengende sentralnett for kraftoverføring i Norge kom ikke i gang ordentlig før etter andre verdenskrig, og utbyggingen varte frem til 1980-tallet. Den siste delen som bandt sentralnettet gjennom hele Norge sammen, ble ferdig i 1994.[22].

Tysk okkupasjon og invitasjon til samarbeid[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 tok Administrasjonsrådet over som den høyeste sivile myndighet i landet. Administrasjonsrådet formante norske virksomheter og resten av samfunnet om «å holde hjulene i gang» til tross for unntakstilstanden. Dette i seg selv var en utfordring for aluminiumindustrien som var helt og holdent avhengig av utenlandsk import av bauxitt og alumina. I denne situasjonen kom Norges Industriforbund med et forslag til NACO og Norsk Hydro om å danne et stort verk for produksjon av alumnia basert anortositt, et mineral som finnes i Norge og som inneholder alumnia. Dette for å gjøre landet selvforsynt med råstoff for aluminiumproduksjon. Johan Mürer som var NACO-s tekniske direktør tok kontakt med Kloumann, som på denne tiden var i Sverige, for å fortelle om denne planen. Kloumann ble rasende fordi han mente at dette ville være en opplagt sjanse for Norsk Hydro for å få et gjennombrudd i markedet for aluminiumproduksjon. Han mente at dette ikke kunne være av interesse hverken for tyskerne eller «resten av oss». Norsk Hydro grep ideen som en stor mulighet, og var velvillige til forslaget, nettopp slik som Kloumann forutså.[13]

Heinrich Koppenberg var direktør for Junkerswerke og samtidig ansvarlig for å få økt produksjonen av aluminium i de okkuperte landene. Dette var nemlig et svært krigsviktig metall som skulle brukes til flyproduksjon. Mürer ble utnevnt til representant for alle aluminiumsverkene i Norge, og sammen med Koppenberg dro han på befaring til alle de norske aluminiumsverkene i mai 1940. Det ble laget en oversikt over aluminiumsverkene kapasitet og potensiale for produksjonsøkning. Imidlertid mente Mürer at produksjonen neppe kunne økes særlig mye.[13]

En av de klassiske flytypene fra Junkerswerke var Junkers Ju 87, et såkalt stupbombefly (Tysk: Sturzkampfflugzeug). Ved utviklingen av total krig ble luftvåpenet en svært viktig krigsfaktor, noe som også skapte et enormt behov for aluminium under andre verdenskrig til produksjon av selve flykroppen.

Da Kloumann kom tilbake fra sin forretningsreise i Sverige, skrev han et brev til Koppenberg der han påpekte at tyskerne måtte gjøre forskjell på NACO og de andre norske aluminiumsverkene. De andre verkene var eid av utenlandske foretak som drev eksport og salg på verdensmarkedet. NACO derimot eide sin egen fabrikk, hadde en stor markedsavdeling, betalte mye skatt til den norske stat og betjente hjemmemarkedet med mange faste kunder. Denne produksjonen for hjemmemarkedet kunne ikke tysk krigsindustri ta over, dessuten argumenterte han for at med tysk kontroll over alle verkene i Norge, kunne NACOs beskjedne produksjon spares. Derimot mente Kloumann at aluminiumsverket i Glomfjord hadde ledig kapasitet som kunne utnyttes. I tillegg kunne verket der oppe lett utvides. Videre ville Kloumann gjerne stille sin ekspertise til rådighet for planene om alumniaproduksjon i Norge.[13]

Kloumann fikk omfattende kontakt med Koppenberg om hvorledes norsk aluminiumsindustri skulle styrkes.[13] Allerede i mai 1940 var Kloumann sentral ved stiftelsen av et selskap som skulle produsere aluminium sammen med tyske eierinteresser. Dette fikk navnet A/S Nordag og var et datterselskap av det tyske Nordag. Med planene som forelå, ville dette bli det største norske selskapet noensinne.[23]

I oktober 1940 informerte Koppenberg sentrale myndigheter i Tyskland om sine visjoner for norsk kraftkrevende industri. Disse var i stor grad påvirket av Kloumann, men ideene til Kloumann var blitt til fremtidsutsikter som langt overgikk hans største forhåpninger. Norsk vannkraft skulle bygges ut i stor stil og total aluminiumproduksjon økes til 60 000 tonn per år. Norsk Hydro som også hadde vært ivrige med å tilby sine tjenester for Koppenberg skulle i henhold til planen produsere 20 000 tonn alumnia per år i en ny fabrikk på Herøya. Denne produksjonskapasiteten skulle stå ferdig innen slutten av 1941 eller tidlig 1942. I tillegg til dette hadde Koppenberg på eget initiativ lovet at produksjonen innen 1943 skulle økes til totalt 120 000 tonn per år.[13]

NACO og dets ledelse tilbød seg å lede prosjekter for å øke produksjonen i Glomfjord og Sauda, men i et møte som Kloumann deltok i Berlin oppstod det personkonflikter og uenigheter. Det ble istedenfor til at NACO bare skulle bidra med konsulenttjenester. En annen og enda mer viktig avtale for NACO var at selskapet skulle ha monopol på salg av aluminium i Skandinavia. Imidlertid slo de ambisiøse planene til tyskerne feil, da blant annet dårlig prosjektledelse og knapphet på alle slags byggematerialer førte til at ingen nye aluminiumsverker ble bygget ferdig under okkupasjonen. Heller ikke gikk produksjonen i de eksisterende aluminiumsverkene godt; resultatet ble at aluminiumsproduksjonen i Norge gikk drastisk ned i løpet av krigsårene, noe som førte til at Koppenberg måtte fratre sin stilling.[13]

Albert Speer tok over kontrollen over utbyggingen av aluminiumsverkene i Norge. Med hans mer realistiske planer ble Sauda og Årdal prioritert. Den eneste varige nytte av programmet til Koppenberg var at aluminiumsverket som tyskerne bygget i Årdal var nesten ferdig da krigen var over.[13]

Etter krigen ble Kloumann og Mürer kritisert for å hjelpe den tyske okkupasjonsmakten med krigsviktige behov. Historikeren Hans Otto Frøland mener at dette heller må sees på som en respons på Administrasjonsrådets anmodning om at hjulene måtte gå rundt. Det norske samfunnet måtte fungere, og for å dekke befolkningens behov oppstod det store gråsoner. Selv om både NACO og Norsk Hydro ble underlagt flere år med etterforskning etter krigen, ble ikke noen av dem ført til retten anklaget for forbrytelser.[13] Et annet forhold er at Kloumann, så vel som andre bedriftseiere, ønsket at okkupasjonsmakten skulle utnyttes mest mulig for å gi økonomiske fordeler både for industriutvikling og utbygging av elektrisitetsforsyningen.[24]

Selv om ingen ble dømt, mente altså mange at NACO og Kloumann burde vært tiltalt for landssvik. Konkurrenten Hydro ble på den annen side nasjonalisert i tillegg til at en del av selskapets verdier ble beslaglagt.[11] Kloumann gikk etter eget ønske av som direktør i NACO og de andre selskapene sommeren 1945.[25] NACOs aluminiumsverk i Høyanger og virksomhet i Holmestrand ble 30 år etter Kloumanns død innlemmet i Norsk Hydros virksomhet.[11]

Foreningsliv, verv og ledelse[rediger | rediger kilde]

Kloumann-sjøen er en kunstig innsjø som har sitt navn etter Sigurd Kloumann. .

Kloumann engasjerte seg i datidens industrielle foreningsliv. Han var formann i Norske private Kraftverkers Forening, medlem i hovedstyret av Norges Industriforbund og styret for Norsk Arbeidsgiverforening. Han var også formann og medlem av arbeidsutvalget for Verdenskraftkonferansens norske avdeling. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.[1] I 1935 ble han også medlem av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien i Sverige.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Den flere kilometer lange kunstige innsjøen som ble dannet i forbindelse med Svelgfoss kraftverk, fikk sitt navn etter ham, altså Kloumannsjøen.[4]

På hans 50-årsdag i 1929 ble det avduket en byste av Kloumann på torget i Høyanger, utført av Dyre Vaa. En kopi av denne står også utenfor Aluminiummuseet i Holmestrand. Senere har han fått Sigurd Kloumanns allé oppkalt etter seg i Høyanger.

Kloumann ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden mai 1911,[26] og han var også kommandør av den svenske Vasaordenen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Sollied: Norsk biografisk leksikon, side 417-419.
  2. ^ «Bolette Frederikke «Lillen» Nicolaysen». Geni.com. Besøkt 3. oktober 2016. 
  3. ^ «RA, Oslo adressebok (publikasjon)*, 1939, s. 898». Arkivverket – Digitalarkivet. Besøkt 3. oktober 2016. 
  4. ^ a b c d e f «Sigurd Kloumann - en industribygger av stort format». Notodden Historielag. Besøkt 26. september 2016. 
  5. ^ Fasting: Norsk aluminium, side 53.
  6. ^ Keilhau, Wilhelm (1938). Det norske folks liv og historie i vår egen tid. Oslo: Aschehoug. s. 106. 
  7. ^ Dahl: Rjukan, side 63-64.
  8. ^ Olsen, Kr. Anker (1955). Norsk Hydro gjennom 50 år: et eventyr fra realitetenes verden : 1905–1955. Oslo: Norsk Hydro. 
  9. ^ Dahl: Rjukan, side 94.
  10. ^ Dahl: Rjukan, side 72.
  11. ^ a b c Hannisdal, Aurora. «Norges glemte industribygger». NITO. Besøkt 26. september 2016. 
  12. ^ Sandvik, Arvid (1963). Saudakraft i femti år: aktieselskabet Saudefaldene 1913-1963. Sauda. s. 36. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n Frøland, Hans Otto og Kobberrød, Jan Thomas. «The Norwegian Contribution to Göring’s Megalomania. Norway’s Aluminium Industry during World War II». cairn.info. Besøkt 27. september 2016. 
  14. ^ Fasting: Norsk aluminium, side 53.
  15. ^ a b c Røyrane, Eva. «Ein norsk idealby» (PDF). Bergens tidende. Arkivert fra originalen (PDF) 2014-12-18. Besøkt 26. september 2016. 
  16. ^ Fasting: Norsk aluminium, side 172.
  17. ^ a b Thune: Statens Kraft, side 277-278.
  18. ^ Thune: Statens Kraft, side 194.
  19. ^ Thune. «Energiske forbindelser» (PDF). Tysklands ambassade Oslo. Arkivert fra originalen (PDF) 2016-10-10. Besøkt 26. september 2016. 
  20. ^ Thune: Statens Kraft, side 205.
  21. ^ Thune: Statens Kraft, side 208.
  22. ^ www.nve.no Kulturminneplaner – Kraftoverføringen – Kraftledninger Arkivert 11. juli 2014 hos Wayback Machine.
  23. ^ «Lettmetallindustrien». Arkivverket – Riksarkivet og statsarkivene. Arkivert fra originalen 2016-10-10. Besøkt 5. oktober 2016. 
  24. ^ Thune: Statens Kraft, side 366.
  25. ^ Fasting: Norsk aluminium, side 178.
  26. ^ Den Kongelige norske St. Olavs orden: kort oversikt over ordenens historie og biografiske oplysninger om dens nulevende norske medlemmer, med portretter, samt regler for bæring av dekorasjoner. [Oslo]: Hanche. 1934. s. 103. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]