Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra NITO)
Hopp til navigering Hopp til søk
Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon
Logo
Org.nummer856 331 482
Stiftet1. mars 1936; 83 år siden (1936-03-01)
TilholdsstedOslo
LederTrond Markussen[1]
NestlederKjetil Lein[1]
GeneralsekretærSteinar Sørlie[2]
Medlemmer90 000
Nettstednito.no

Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO) ble stiftet i 1936 og er Norges største profesjonsorganisasjon for ingeniører og teknologer med over 90 000 medlemmer. NITO organiserer både ingeniører, bioingeniører, og andre med høyere teknologisk utdanning, herunder sivilingeniører og sivilarkitekter. NITO er partipolitisk uavhengig og er ikke tilsluttet noen hovedorganisasjon, men samarbeider med Akademikerne i tariffspørsmål innenfor kommunal og statlig sektor. Organisasjonen er representert i hele landet med 20 avdelinger og på over 1900 arbeidsplasser. De fleste av de yrkesaktive medlemmene er tilsluttet en bedriftsgruppene som består av alle NITO-medlemmer i en bedrift/virksomhet – som utgjør en juridisk enhet. Organisasjonen har en rekke faggrupper, blant annet NITO Lederforum, NITO Petroleum, NITO IKT, NITO Egen bedrift, NITO Bygg og anlegg, og Bioingeniørfaglig institutt (BFI).

NITO gir ut medlemsmagasinet Ingeniørenes stemme, som kommer ut to ganger i året, i tillegg til nettnyheter. Bladets redaktør er Christina Gulbrandsen. NITO er deleier i Teknisk Ukeblad Media AS som gir ut Teknisk Ukeblad.

Historie[rediger | rediger kilde]

De 28 deltakerne på det konstituerende representantskapsmøtet i Oslo, 1. mars 1936.

Stiftelsen[rediger | rediger kilde]

Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO), ble stiftet i Oslo 1. mars 1936.[3] De 28 menn som deltok på stiftelsesmøtet var representanter fra landets fire mellomtekniske skoler. NITO var i realiteten en fusjon mellom to eksisterende foreninger: Hortensteknikernes Forening og Norsk Teknisk Landsforbund, der skolene i Oslo, Bergen og Trondheim var med. Målet med den nye organisasjonen var både å ivareta profesjons- og utdanningsinteresser og å trygge medlemmenes økonomiske og sosiale forhold.

Frithjof Svendsen var NITOs første president, den gang kalt formann.

Helt fra starten i 1936 var det en kamp med Den norske ingeniørforening (NIF, nå Tekna) om retten til å kunne kalle seg ingeniør. NIF mente det holdt med diplomet fra NTH, mens NITO hevdet at man måtte ha praksis i tillegg før man kunne kalle seg ingeniør. Striden løste seg først etter andre verdenskrig, da de som utdannet seg fra NTH fikk sivilingeniørtittel.[4]

Andre verdenskrig og etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Da Quisling i 1941 ville nazifisere foreningslivet i Norge, vedtok hovedstyret i NITO å legge ned virksomheten. Det skjedde ved at organisasjonen i all hemmelighet ba medlemmene melde seg ut. Samtidig reiste formann Arne G. Myhrvold rundt til de lokale avdelingene og orienterte om utviklingen. Medlemskartoteket hadde jernbanemannen Myrvold gjemt under sporene på Østbanen (dagens sentralstasjon), og det ble gravd frem igjen til det første hovedstyremøtet 18. mai 1945.[5]

Perioden fra 1945–1959 var preget av til dels harde kamper for å få forhandlingsrett for medlemmene i staten, i kommunene og i privat sektor. Det var en oppfatning at ingeniører og teknikere hadde for lav lønn, og en forutsetning for å gjøre noe med det var å få forhandlingsrett.

NITOs statstjenestemannsgruppe var først ute og fikk tilkjent forhandlingsrett ved kongelig resolusjon 13. juni 1947. Samme år gjorde NITO fremstøt for å få en hovedavtale med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF). Det lyktes i 1951, til protester fra NIF, som fryktet at NITO gjennom avtalen skulle få et godkjenningsstempel som ingeniørorganisasjonen.[6]

NITO og LO[rediger | rediger kilde]

Kampen om forhandlingsretten var hardest i kommunesektoren. Kommunene fikk etter hvert tekniske etater, som ble bemannet med ingeniører og teknikere, og LO mente at denne gruppen kunne melde seg inn i Kommuneforbundet (LO).

Forholdet til LO ble ikke bedre da NITO i 1957 gikk til streik i Skoger kommune i Vestfold og tok ut driftsbestyreren i det kommunale kraftverket. Han koblet ut «strømmen», som raskt ble tilkoblet igjen av en LO-organisert montør. NITO beskyldte LO for streikebryteri, en sak som vakte sterke reaksjoner hos arbeiderlederen Martin Tranmæl, i LO-ledelsen for øvrig og beskyldninger om at «NITO bare var et bridgelag». I 1959 fikk NITO endelig avtale med By- og Herredsforbundet, og etter hvert også et bedre forhold til LO.[7]

Etter 17 år med samme toppledelse tok Trygve Hanæs og Erik Bjore roret i NITO fra 1968. Hanæs ble valgt til organisasjonens første president (tidligere kalt formann) og sørget samtidig for at Bjore ble ny generalsekretær.[8]

Teknisk utdanning og dens utvikling[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av den tekniske utdanningen har vært en hjertesak for NITO helt siden organisasjonen så dagens lys. Det var utdanningen medlemmene hadde til felles, og de mellomtekniske skolene hadde vært utgangspunktet for dannelsen av NITO. I 1936 forsvant for øvrig det forhatte «mellom» fra de tekniske skolene.

De gamle tekniske skolene, som ble omgjort til mellomtekniske skoler (2-årig, med praksiskrav for opptak) da NTH startet opp i 1910, var en tre- eller fire-årig utdanning. NITO kjempet tidlig for å «få tilbake» en tre-årig teknisk utdanning og deltok aktivt både i den såkalte Eide-komiteen (1952) og Siem-komiteen (1959). En tre-årig utdanning ville være mer teoretisk, og som et resultat av den store skolereformen i 1961 skulle de som tok en treårig teknisk utdanning få ingeniør-tittelen på vitnemålet.

Med det falt også det strenge praksiskravet bort, til stor skuffelse for alle dem som mente at man ikke kunne bli ingeniør uten at man først hadde hatt noen års praksis. Og i 1964 vedtok NITOs representantskap å døpe om organisasjonen til Norges Ingeniørorganisasjon. NITO ble beholdt, fordi det var innarbeidet som navn og som logo.[9]

Debatten om NITOs tilknytning til hovedorganisasjonen[rediger | rediger kilde]

Allerede tidlig i 1950-årene snakket tillitsvalgte i NITO om de skulle forene krefter med andre frittstående fagorganisasjoner, for å få større innflytelse i samfunnet og bli en motvekt mot LO. Det ble likevel ingen realitet før i 1976, da NITO meldte seg inn i Akademikernes Fellesforbund (AF). Samtidig med at NITO diskuterte opptak med AF, var en stor gruppe i NITO, med president Lars Harlem i spissen, i ferd med å etablere en annen ny hovedorganisasjon, nemlig Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Det var lenge uklart hvilken hovedsammenslutning NITO ville havne i, og valget måtte tas i et ekstraordinært representantskapsmøte. I 1999 sto NITO igjen på egne bein. To år før ble Akademikerne etablert, av organisasjonene i AF som hadde medlemmer med masterutdannelse eller tilsvarende. Det betød i realiteten slutten på AF, og NITO valgte å bli frittstående og har vært det siden.[10]

NITOs 8. president, Lars Harlem, var med å etablere Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Her sammen med sin søster, Gro Harlem Brundtland.

Fusjonen med NOBI[rediger | rediger kilde]

Gjennom årene har flere og flere yrker fått et økende innslag av teknologi, blant annet i helsesektoren. Sentrale krefter i NITO hadde i mange år ønsket å få flere av disse som medlemmer. Den største gruppen av dem var fysiokjemikerne (senere bioingeniører), og i 1997 vedtok NITO og Norsk Bioingeniørforbund (NOBI) å fusjonere, med virkning fra 1. januar 1998. Planen ble vedtatt ved en uravstemning og daværende president for NITO var Svein Vikhals.[11] NOBIs leder var Marit Stykket. Stykket ble valgt til NITOs president i 2003.

Fusjonen med NOBI satte fart i NITOs arbeid med fag- og karriereutvikling, og bioingeniørene fikk sitt eget faglige institutt i NITO. I 2019 har organisasjonen ti faglige nettverk, som omfatter rundt 10 000 av organisasjonens medlemmer, i tillegg til de rundt 6 000 som er med i Bioingeniørfaglig institutt.

Representantskapene i NITO og NOBI vedtok fusjon i 1996. NOBIs leder Marit Stykket og NITOs president Svein Vikhals kunne feire fusjonen endelig i 1997. Stykket ble valgt til NITOs president i 2003.[12]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Det var de lokale avdelingene som ble grunnmuren i NITO. Antallet organisasjoner vokste jevnt og trutt helt frem til 1992, da NITOs representantskap vedtok å så slå sammen de 82 avdelingene til nye fylkesavdelinger. Det har tatt mange år å gjennomføre fusjonene, og i 2019 er det 20 lokalavdelinger, som nesten alle følger fylkesgrensene. NITOs utvikling har gått fra 700 medlemmer i 1936 til over 90 000 medlemmer ved utgangen av 2018.[13] Organisasjonen har hatt et særlig fokus på områder innen arbeidsrett. Dette har vært betydelig i perioder med nedbemanninger i arbeidslivet, ikke minst i årene 2015–2017, da rundt fire prosent av medlemmene var ledigmeldt.

NITO hadde ved årsskiftet 2018/2019 nærmere 5 000 tillitsvalgte,[14] de fleste i bedrifter og virksomheter i hele landet. Organisasjonens sekretariat hadde 130 årsverk, hvorav 100 var plasser i Oslo og resten på kontorer tilknyttet de lokale avdelingene.

Forhandlinger, tariffavtaler og lønn[rediger | rediger kilde]

NITOs lønnspolitikk bygger på prinsippene om lokal lønnsdannelse, individuell og differensiert lønn og markedsbasert lønnsnivå. NITO arbeider for medlemmenes lønns-, inntekts- og arbeidsvilkår gjennom kollektive avtaler og individuelle tilpasninger.[15] Arbeidet med å etablere forhandlingsrett for NITO startet rett etter at krigen var slutt.[16] Tidligst ute var Oslo Kommune som etablerte en forhandlingsrett for NITO-ingeniørene i 1947, men uten at det lå noen tariffavtale til grunn.[17] Forhandlingsrett for de privatansatte medlemmene i bedrifter med medlemskap i Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO), kommunesektoren utenom Oslo kommune og staten som arbeidsgivermotpart ble etablert gjennom 1950-årene.

I offentlig sektor utviklet det seg et ønske om å stå sammen med andre fagforeninger for å kjempe for felles mål og øke gjennomslagskraften. NITO valgte derfor i 1977 å melde seg inn i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF)[18] som var operativ på forhandlingssiden i stat og kommune samt Oslo kommune. Dette medlemskapet varte fram til 1. januar 1999 da NITO meldte seg ut, rett før AF ble oppløst.[19] Den etterfølgende organisasjonen Akademikerne ble i 1997 dannet av fagforeninger med i hovedsak medlemmer med lengre akademisk utdannelse. NITO kvalifiserte ikke for medlemskap i Akademikerne, men etablerte tilslutningsavtaler avgrenset til statlig og kommunal sektor etter noen år (senest i staten fra 1. januar 2008), noe som innebærer at Akademikerne også forhandler for NITO. Akademikerne har en lønns- og forhandlingsfilosofi som er den samme som den NITO forfekter.

NITO har etablert en egen tariffavtale for energiselskap med medlemskap i KS Bedrift (2000)[20], nye hovedtariffavtaler for kommunene som bygger på at lønn skal forhandles lokalt (2002) og en tilsvarende ordning for statlig sektor med fokus på lokal lønnsdannelse (2016). I alle disse avtalene har man gått bort fra sentrale kollektive lønnstillegg.

Arbeidsgiverforeningen NAVO (nå Spekter) ble dannet i 1993.[21] Medlemmene besto av virksomheter som var i statlig eie, men ikke lenger var en del av forvaltningen. Den sentrale forhandlingsretten ble i likhet med stat og kommune lagt på et sammenslutningsnivå på arbeidstakersiden. Derfor ble SAN (Sammenslutning av Akademikerforeninger i NAVO) dannet med NITO som en av de toneangivende organisasjonene. Etter at sykehussektoren ble innmeldt i Spekter forhandler Akademikerne Helse for de Akademikerforeningene som har medlemmer i sykehusene, resten tar SAN seg av.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Hovedstyret er NITOs øverste politiske organ i den treårsperioden det er valgt. Medlemmene i hovedstyret velges av kongressen og alle medlemmer er personlig valgt. Hovedstyrets oppgave er å ivareta NITO-medlemmenes interesser i utdanning, samfunnspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår. De leder og representerer NITO i samsvar med gjeldende lov og vedtekter, samt kongress- og ledermøtevedtak.[22] Hovedstyrets president er Trond Markussen, der visepresident er Kjetil Lein.

Presidenter[rediger | rediger kilde]

NITOs formenn (1936-1968) og presidenter (1968 - ).[23]

# Navn Portrett Utnevnt Avtredelse
1 Frithjof Svendsen Frithjof Svendsen.jpg 1936 1937
2 Einar I. Larsen Einar I. Larsen.jpg 1937 1941
3 Arne G. Myhrvold Arne G. Myhrvold.jpg 1941 1948
4 Brynil Brynjulfsen Brynil Brynjulfsen.jpg 1948 1952
5 Erling Willoch Erling Willoch.jpg 1952 1954
6 Arne H. Johansen Arne H. Johansen.jpg 1954 1968
7 Trygve Hanæs Trygve Hanæs.jpg 1968 1975
8 Lars Harlem Lars Harlem.jpg 1975 1979
9 Harald Skuggedal Harald Skuggedal.jpg 1979 1983
10 Gunnar Hamre Gunnar Hamre.jpg 1983 1987
11 Jan Abrahamsen Jan Abrahamsen.jpg 1987 1990
12 Svein Erik Andresen Svein Erik Andresen.jpg 1990 1994
13 Svein Vikhals Svein Vikhals.jpg 1994 1998
14 Roger Johansen Roger Johansen.jpg 1998 2000
15 John A. Haugen John A. Haugen.jpg 2000 2003
16 Marit Stykket Marit Stykket.jpg 2003 2012
17 Trond Markussen Trond Markussen.jpg 2012 i dag

Generalsekretærer[rediger | rediger kilde]

NITOs generalsekretær er sekretariatets øverste leder. Sekretariat ledes i dag av Steinar Sørlie.[24] Totalt åtte personer har bemannet stillingen siden 1945.[25]

Bioingeniørfaglig institutt (BFI)[rediger | rediger kilde]

Bioingeniørfaglig institutt (BFI) er en selvstendig faglig enhet NITO, og ledes av et fagstyre som er valgt av medlemmene ved direkte valg. BFI ivaretar bioingeniørenes fag- og profesjonsinteresser, og instituttets prioriterte arbeidsområder vil til enhver tid gjenspeile utviklingen innen bioingeniørfaget.[26] BFI har som ambisjon å være med på å forme samfunnets helse- og omsorgspolitikk og arbeider aktivt med å synliggjøre bioingeniørens kompetanse og rolle i norsk helsevesen. Instituttet eier og gir ut det vitenskapelige tidsskriftet Bioingeniøren.

NITO Studentene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: NITO Studentene

NITO Studentene er en studentorganisasjon for master- og bachelorstudenter innen ingeniør- og teknologifag. Organisasjonen har over 12 000 studentmedlemmer og er representert på 23 studiesteder i Norge. NITO Studentene arbeider for å ivareta interesser til teknologi- og ingeniørstudenter. Organisasjonen ble stiftet i 2002 og er i dag, grunnet sin medlemsmasse, Norges sterkeste utdanningspolitiske stemme for ingeniør- og teknologistudenter. Organisasjonen vedtar sin overordnede politikk på sitt årlige landsmøte, hvor alle lokallagene er representert. Organisasjonen har et eget sentralstyre bestående av åtte studenter, som vedtar høringer og politiske innspill basert på landsmøtets vedtak.[27]

NITOs æresmedlemmer[rediger | rediger kilde]

Æresmedalje som utdeles NITOs æresmedlemmer. Emblemet ble etablert som logo i 1954.

Særlig fortjente personer kan av kongressen, etter innstilling fra et avdelingsstyre og et enstemmig hovedstyre eller fra et enstemmig hovedstyre, utnevnes til æresmedlemmer. Hovedstyret skal legge frem for kongressen skriftlig betenkning om forslaget. Utnevnelsen skjer i forbindelse med kongressen, og æresmedlemmer tildeles NITOs æresmedalje og jakkemerke for æresmedlemmer samt et diplom underskrevet av organisasjonens president. Per 2019, har det blitt utnevnt 28 æresmedlemmer i NITO.[28]

# Navn Avdeling Utnevnt
1 Albert Faugner Oslo 15. september 1938
2 Frithjof Svendsen Oslo 15. september 1938
3 Jens Glad Balchen Kristiansand 6. november 1954
4 Georg Solheim Oslo 6. november 1954
5 Arne G. Myhrvold Oslo 3. november 1956
6 Alfred Vossgård Bergen 3. november 1956
7 Erling Willoch Oslo 27. mai 1961
8 Arnold Jensen Sør-Trøndelag 13. juni 1964
9 Johan E. Paashe Bergen 13. juni 1964
10 Arne H. Johansen Oslo 25. mai 1968
11 Bergsvein Olsberg Sør-Trøndelag 2. juni 1973
12 Ragnar Hartsang Oslo 2. juni 1973
13 Trygve Hanæs Oslo 31. mai 1975
14 Lars Harlem Oslo 23. mai 1981
15 Magnar G. Huseby Sør-Trøndelag 23. mai 1981
16 Harald Skuggedal Oslo 8. juni 1985
17 Knut Nordal Nedre Telemark 8. juni 1985
18 Gunnar Hamre Bergen 23. mai 1987
19 Jan Abrahamsen Moss 1. desember 1990
20 Svein Erik Andersen Vest-Agder 23. november 1996
21 Odd Skaug Oslo 2. desember 2000
22 Svein Vikhals Østfold 2. desember 2000
23 Roger Johansen Østfold 27. september 2003
24 John Arne Haugen Oppland 27. september 2003
25 Aage Frantzen Nordland 1. oktober 2006
26 Kjell Harry Olaussen Østfold 1. oktober 2006
27 Leif Eskedal Hordaland 1. oktober 2009
28 Marit Stykket Buskerud 29. september 2012

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Nito-kongressen 2018: Trond Markussen gjenvalgt som Nito-president». www.tu.no/ (norsk). Besøkt 5. januar 2019. 
  2. ^ «Generalsekretær i NITO». www.nito.no (norsk). Besøkt 21. januar 2019. 
  3. ^ Andreassen, s. 10
  4. ^ Andreassen, s. 10-28
  5. ^ Andreassen, s. 26-28
  6. ^ Andreassen, s. 29-81
  7. ^ Andreassen, s. 60-61
  8. ^ Andreassen, s. 119
  9. ^ Andreassen, s. 84-104
  10. ^ Andreassen, s. 149-178
  11. ^ Andreassen, s. 206
  12. ^ Andreassen, s. 206
  13. ^ «NITO i Store norske leksikon». www.snl.no (norsk). Besøkt 3. april 2019. 
  14. ^ «Tillitsvalgtes roller og oppgaver». www.nito.no (norsk). Besøkt 7. mars 2019. 
  15. ^ «NITOs lønnspolitikk». www.nito.no (norsk). Besøkt 3. april 2019. 
  16. ^ Andreassen, s. 31
  17. ^ Andreassen, s. 36
  18. ^ Bergh og Nilsen, s. 206
  19. ^ «NITO går ut av AF». www.vg.no (norsk). 14. januar 1999. Besøkt 3. april 2019. 
  20. ^ «nergiavtale med KS Bedrift» (PDF). www.ksbedrift.no (norsk). Besøkt 3. april 2019. 
  21. ^ «Arbeidsgiverforeningen NAVO i Store norske leksikon». www.snl.no (norsk). Besøkt 3. april 2019. 
  22. ^ «Hovedstyrets oppgaver». www.nito.no (norsk). Besøkt 14. januar 2019. 
  23. ^ Andreassen, s. 256
  24. ^ «Sekretariat og generalsekretær». www.nito.no (norsk). Besøkt 15. januar 2019. 
  25. ^ Andreassen, s. 256
  26. ^ «Bioingeniørfaglig institutt (BFI)» (PDF). www.helse-mr.no (norsk). Besøkt 1. februar 2019. 
  27. ^ «NITO Studentene». www.nito.no (norsk). Besøkt 8. februar 2019. 
  28. ^ Andreassen, s. 256

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andreassen, Dag K. (2006). Ingeniørenes organisasjon, teknologenes valg. NITO 1936–2006. Oslo: Norges ingeniørorganisasjon, 2006. ISBN 8299739209. 
  • Bergh, Trond og Nilsen, Yngve (2004). Et akademisk fellesskap. Oslo: Vigmostad & Bjørke. ISBN 9788241903489. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]