Pantelåneren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pantelåneren
orig. The Pawnbroker
Generell informasjon
GenreDramafilm[1]
Utgivelsesår1964
NasjonalitetUSA
Lengde116 min.
SpråkEngelsk, spansk, tysk
Bak kamera
RegiSidney Lumet[1][2] Rediger dette på Wikidata
ManusEdward Lewis Wallant Rediger dette på Wikidata
TemaAndre verdenskrig, Holocaust Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)Ely Landau
MusikkQuincy Jones Rediger dette på Wikidata
FotoBoris Kaufman Rediger dette på Wikidata
KlippRalph Rosenblum Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeRod Steiger,[2] Geraldine Fitzgerald,[3] Brock Peters,[3] Linda Geiser,[3] Raymond St. Jacques,[3] Jaime Sánchez,[3] Juano Hernández,[3] Morgan Freeman,[3] Reni Santoni,[3] Warren Finnerty,[3] Baruch Lumet, John McCurry Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Farve/s.hvSort/hvitt Rediger dette på Wikidata
Distributør(er)Monogram Pictures
Netflix
Premiere(r)1964
Eksterne lenker
IMDb

Pantelåneren[4][5] (original: The Pawnbroker) er en amerikansk film fra 1964 regissert av Sidney Lumet. Filmen omhandler en holocaustoverlevende som bor i New York. Pantelåneren er basert på en roman (1961) av Edward Lewis Wallant.[6][7] Det var den første amerikanske filmen som dramatiserte holocaust.[8][9][10]

Den sjokkerte amerikansk publikum med nakenscener og brøt med filmbransjens selvsensur.[11][12]

Ved siden av 12 edsvorne menn Long Day's Journey into Night (1962) er Pantelåneren Lumets viktigste bidrag til amerikansk filmhistorie.[13] Pantelåneren er betydelig påvirket av Alain Resnais' filmer.[14]

Kontekst og tema[rediger | rediger kilde]

Pantelåneren (1964) var den første amerikanske filmen som dramatiserte holocaust og konsentrasjonsleirene under nazistene.[8][9][10] I filmen tematiserer Lumet korrupsjon, maktmisbruk, rasisme og homofiles rettigheter.[15][16][17] Brock Peters fremstilling av Rodriguez var trolig den første homofile karakteren i en amerikanske film.[8]

Amerikanske filmer hadde såvidt berørt holocaust i Judgment at Nuremberg (1961) og The Juggler (1953), men selve forfølgelsene og folkemordet ble ikke vist på lerret.[18][19] For eksempel The Diary of Anne Frank (George Stevens, 1959) og Exodus (av Otto Preminger, 1960) behandler holocaust mer vagt.[7] Wallants roman kom ut samtidig som rettssaken mot Adolf Eichmann pågikk.[6][7] Den ble vist på kino i Oslo fra april 1970.[20]

Handling[rediger | rediger kilde]

I Pantelåneren beskrives holocaust gjennom pantelåneren Sol Nazermans tilbakeblikk (flashbacks) der situasjoner i New York vekker minner om nazistenes overgrep. For eksempel minnet overfylte metrovogner ham om kuvognene som fraktet ham og andre jøder til Auschwitz.[18][19] Nazerman fremstår først kald og likegyldig, og Lumet lar seeren etterhvert få sympati med Nazerman og forståelse for hans situasjon.[21]

På grunn av sine egne traumatiske opplevelser har Nazerman blitt blind for problemer hos sine nærmeste.[7] Nazerman har mistet troen på menneskeheten og strever med å finne seg selv etter de traumatiske opplevelsen og tapet av familien. Filmen tematiserer karakterstyrke, et vesentlig tema i jødedommen.[22][23]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Produsenten Ely Landau som senere laget dokumentar om Martin Luther King sammen med Lumet.

Noen kritikere i samtiden beskrev filmen som den viktigste på mange år, andre mente den var preget av liberale plattheter fremstilt i pretensiøs stil. Wallants bok beskrives som emosjonell og retorisk i tonen.[21] Filmen ble kritiserte for å tilskynde antisemittisme og minoritetsgrupper kritiserte fremstillingen av halliker og prostituerte i Harlem.[24]

Filmen sammenligner forfølgelsen av jødene med fattigdommen blant svarte i storbyen. Filmprofessor Ilan Avisar skriver at analogien mellom holocaust levekårene i spansk Harlem er filmens sentrale premiss og samtidig dens sentrale feiltakelse.[25]

Rod Steiger ble tildelt BAFTA og nominert til Oscar for fremstillingen av den kuede og følelsesmessig amputertepantelåneren Sol Nazerman som hadde mistet familien under holocaust.[15][16][17] Frank Cunningham skriver at Lumet med denne filmen lykkes å forene personskildring, samfunnskritikk, visuell symbolisme og minner.[26] Kritikere var til dels negative til sterke og påtrengende musikken som ble brukt i en del scener.[21]

Woody Allen har gjort en detaljert analyse filmen og dens figurer. Allen fremholder at det er vanskelig å like Nazerman, men når tilskueren får innsikt i hans bakgrunn er det vanskelig å ikke tilgi ham.[7][27]

Produksjon og sensur[rediger | rediger kilde]

Filmselskapet vurderte å plassere handlingen i Soho, London, med James Mason i hovedrollen. Den uavhengige produsenten Ely Landau tok ansvar for produksjonen. Den amerikanske filmbransjens såkalte produksjonskode (en form for selvsensur) tillot i utgangspunktet ikke visning av filmen på grunn av noen få nakenscener (særlig av en kvinne som blotter brystene). Production Code avsnitt 7, punkt 2 forbød «uanstendig og utilbørlig blottelse». Lumet overtalte styret i Motion Picture Association of America til å gjøre et unntak fra reglene og filmen ble vist usensurert fra mars 1965.[18][19][28][29] Lumet bemerket senere at Mason ville vært ideell i rollen fordi Mason ville være i stand til å fremstille kjølig distanse og moralsk kulde enda bedre enn Steiger.[30]

Avgjørelsen i Motion Picture Association ble skarpt kritisert av en katolsk organisasjon, The Legion of Decency (anstendighetslegionen), som mente at dette ville åpne for en hærskare av skruppelløse spekulanter og at nakne bryster aldri var kunstnerisk nødvendig. I praksis var dette begynnelsen på slutten for selvsensuren og produksjonskoden ble i 1968 erstattet av et rating-system. I siste halvdel av 1960-tallet begynte New Hollywood (også kalt Hollywoods renessanse eller den amerikanske nybølgen) med større kunstnerisk frihet og djervhet hos regissørene.[18][19][28][29][31]

Stanley Kubrick, Franco Zeffirelli og Karel Reisz avslo forespørsel om å regissere Pantelåneren.[6][7]

Quincy Jones laget musikken og Morgan Freeman debuterte som skuespiller i en liten rolle.[32] Baruch Lumet, regissørens far, medvirket i en mindre rolle som en gammel, døende mann.[33]

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Rod Steiger fra en scene mot slutten av filmen.
  • Rod Steiger – Sol Nazerman
  • Geraldine Fitzgerald– Marilyn Birchfield
  • Brock Peters – Rodriguez
  • Jaime Sánchez– Jesus Ortiz
  • Thelma Oliver – Ortizs kjæreste
  • Marketa Kimbrell – Tessie
  • Baruch Lumet – Mendel
  • Juano Hernández – Mr Smith
  • Linda Geiser – Ruth Nazerman
  • Nancy R. Pollock – Bertha
  • Raymond St. Jacques – Tangee
  • Morgan Freeman – mann på gaten (ikke kredittert)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b http://www.imdb.com/title/tt0059575/; besøksdato: 8. april 2016.
  2. ^ a b http://www.filmaffinity.com/es/film845438.html; besøksdato: 8. april 2016.
  3. ^ a b c d e f g h i http://www.imdb.com/title/tt0059575/fullcredits; besøksdato: 8. april 2016.
  4. ^ Rushprint. no. 1980. 
  5. ^ Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1991. ISBN 8257409073. 
  6. ^ a b c LEFF, LEONARD J. (1996). «Hollywood and the Holocaust: Remembering "The Pawnbroker"». American Jewish History. 4. 84: 353–376. ISSN 0164-0178. Besøkt 13. mars 2021. 
  7. ^ a b c d e f Goodhart, Sandor (2020). «Screen Memories: Trauma, Repetition, and Survival in Sidney Lumet’s The Pawnbroker». I Aarons, Victoria. The Palgrave Handbook of Holocaust Literature and Culture (engelsk). Springer International Publishing. s. 459–474. ISBN 978-3-030-33428-4. doi:10.1007/978-3-030-33428-4_25. Besøkt 3. februar 2024. 
  8. ^ a b c Blick, William (1. april 2021). «Great Directors: Sidney Lumet». Publications and Research. Besøkt 3. februar 2024. 
  9. ^ a b Goodhart, Sandor (2020). «Screen Memories: Trauma, Repetition, and Survival in Sidney Lumet’s The Pawnbroker». I Aarons, Victoria. The Palgrave Handbook of Holocaust Literature and Culture (engelsk). Springer International Publishing. s. 459–474. ISBN 978-3-030-33428-4. doi:10.1007/978-3-030-33428-4_25. Besøkt 3. februar 2024. 
  10. ^ a b «The Pawnbroker: Holocaust, Memory, and Film | Perspectives on History | AHA». www.historians.org. Besøkt 4. februar 2024. 
  11. ^ «The Pawnbroker | Drama, Lumet, Holocaust | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  12. ^ Verdens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal. 1994. ISBN 8205219486. 
  13. ^ Cunningham 2001, s. 108.
  14. ^ Desser, David (2020). The Other Hollywood Renaissance. Edinburgh University Press. ISBN 978-1-4744-4264-0. doi:10.3366/j.ctv1c29s9c.15. 
  15. ^ a b Blick, William (1. april 2021). «Great Directors: Sidney Lumet». Publications and Research. Besøkt 3. februar 2024. 
  16. ^ a b «King's Speech reigns over Bafta awards». BBC News (engelsk). 13. februar 2011. Besøkt 3. februar 2024. 
  17. ^ a b Leslie, R. (2017). Oscar's Favorite Actors: The Winningest Stars (and More Who Should Be). McFarland.
  18. ^ a b c d «How The Pawnbroker changed film censorship». BFI (engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  19. ^ a b c d Leff, Leonard J. (1996). «Hollywood and the Holocaust: Remembering "The Pawnbroker"». American Jewish History. 4. 84: 353–376. ISSN 0164-0178. Besøkt 4. februar 2024. 
  20. ^ Hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. 1970. 
  21. ^ a b c Petrie, Graham (1. desember 1967). «The Films of Sidney Lumet: Adaptation as Art». Film Quarterly. 2 (engelsk). 21: 9–18. ISSN 0015-1386. doi:10.2307/25700406. Besøkt 3. februar 2024. 
  22. ^ Buirski, Nancy (7. desember 2016). «Sidney Lumet ~ Biography | American Masters | PBS». American Masters (engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  23. ^ Burton, C. Emory (1988). «Sociology and the Feature Film». Teaching Sociology. 3. 16: 263–271. ISSN 0092-055X. doi:10.2307/1317528. Besøkt 5. februar 2024. 
  24. ^ «The Pawnbroker | Drama, Lumet, Holocaust | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  25. ^ Zierler, Wendy (1. januar 2004). «“My Holocaust Is Not Your Holocaust”: “Facing” Black and Jewish Experience in The Pawnbroker, Higher Ground, and The Nature of Blood». Holocaust and Genocide Studies. 1. 18: 46–67. ISSN 1476-7937. doi:10.1093/hgs/dch039. Besøkt 6. februar 2024. 
  26. ^ Cunningham 2001, s. 131.
  27. ^ Wagner, Sam (3. oktober 2023). «The Pawnbroker - Woody Allen». Jukola Art Community (engelsk). Besøkt 5. februar 2024. 
  28. ^ a b Disen, Ole H.P. (1997). store illusjonen. Norske filmbyråers forening. s. 223. ISBN 8299434602. 
  29. ^ a b Evensmo, Sigurd (1971). nakne sannheten. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205003653. 
  30. ^ Cunningham 2001, s. 171.
  31. ^ Filmkunnskap. Aschehoug. 1978. ISBN 8203090338. 
  32. ^ «The Pawnbroker | Drama, Lumet, Holocaust | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2024. 
  33. ^ Rosenblum, Ralph (2009). When The Shooting Stops ... The Cutting Begins. A Film Editor's Story. Hachette (opprinnelig utgitt på Viking i 1979). 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pantelåneren&oldid=24392222»