Ringtrost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ringtrost
hann Foto: Paco Gómez, 2015
hann
Vitenskapelig(e)
navn
:
Turdus torquatus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: ringtrost
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Trostefamilien
Slekt: Turdus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: hekker i skrenter og steinete områder
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for ringtrost

Ringtrost (Turdus torquatus) inngår i den tallrike slekten Turdus og er en trekkfugl i trostefamilien (Turdidae). Arten består som tre taksa. Arten er vanlig i den vestre delen av den palearktiske sone. Nominatformen hekker over det meste av Norge, men sjelden på det indre Østlandet og nedover langs Sørlandskysten.

Biologi[rediger | rediger kilde]

hunn
Egg etter ringtrost

Ringtrost blir omkring 23–24 cm lang og veier normalt 90–138 g.[1] Hannen har nesten sort fjærdrakt med grått i strupen og grå skalling i kantene på dekkfjæra, samt grå tegninger på vingene, mens hunnen er mer brunlig på hodet og nedover mot skuldrene, men ellers ganske lik hannen. Arten har en karakteristisk halvmåneformet hvit flekk som går på tvers av overbrystet. Hunnens brystflekk er lys grå og ikke like halvmåneformet.[1] Spp. alpestris er grå fra undersiden av brystflekken og ned under buken.[1] Ssp. amicorum er nærmest sort i strupen og har mer og lysere felter med gråfarge på vingene, samt noe større brystflekk enn de to andre.[1]

Arten hekker i høyereliggende områder over det meste av Norge, typisk i den såkalte vierregionen.[2] Den er ikke vanlig i lavlandet på det indre Østlandet og langs Sørlandskysten. Ringtrosten trives helst i trefattige, steinete og knausene, kuperte områder med gress- og buskvegetasjon, gjerne einerbusker.[2] I midtre og østre strøk i Sør-Norge er den en høyfjellsart, mens den finnes fra kysten i vest og nord.[2]

Ringtrosten lever av små virvelløse dyr, gjerne meitemark, snegler, biller og mange andre insekter, men om høsten også frø og frukt.[1] Den kan fly ganske langt vekk fra hekkeplassen for å finne mat.[2] Sangen kan variere, men er ofte et klagende tiuii tiuii tii.

De britiske øyer og i Alpene begynner hekkingen midt i april; i Skandinavia fra tidlig mai, og lengst mot nord fra sent i mai.[1] Arten er territorial og monogam.[1] På hekkeplassen er den temmelig sky. Den bygger reir av grove strå og småkvist, som regel i en avstand rundt 160–200 m fra andre.[1] Det fôres innvendig og blir plassert på bakken eller i en busk, ofte langs vann og vannveier. I mai til juni legger hunnen 3–6 (typisk 4–5) grønnaktige småspraglete egg.[1] Disse blir ruget i 14–16 dager.[1] Ungene er flygedyktige etter cirka to uker, men blir matet en stund etter dette. Ringtrosten legger av og til to kull, spesielt i sin sørlige hekkeutbredelse.[1]

Norske ringtroster trekker til Sør-Europa i oktobernovember, hovedsakelig til Spania og Nordvest-Afrika,[1] og er tilbake i april–mai, hannene typisk cirka ti dager før hunnene.[1] Noen få fugler kan også overvintre her i enkelte sesonger.[2]

Populasjonen av ringtrost synes stabil eller svakt synkende. Den ble estimert til omkring 310 000–670 000 par rundt årtusenskiftet.[1] Lokalt kan bestandene være både økende og synkende, uten at man vet særlig mye om årsakene til variasjonene. Man antar at utvidelsen østover i senere år, fra Kolahalvøya til Timanhøydene og Arkhangelsk-regionen i Nordvest-Russland, kan skyldes klimaendringer.[1] Likeledes antar ornitologer at lokal nedgang i enkelte bestander, som i Storbritannia og Irland,[3][4] kan skyldes økt menneskelig aktivitet og tap av habitat, som avskoging og økt jaktpress under trekket.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[5] Norske navn på gruppene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[6][7]

Treliste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arne Semb-Johansson , Ragnar Frislid og Olav Hogstad (1991). Norges dyr. Bd. 3: Fuglene (Norges dyr 1-4. Fuglene 3 utg.). Cappelen. s. 269. ISBN 9788202128166. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Collar, N. and D. A. Christie (2020). Ring Ouzel (Turdus torquatus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rinouz1.01
  2. ^ a b c d e Frank Helén Pedersen (1994) Ringtrost Turdus torquatus. S. 364 i: Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.): Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?art_id=142
  3. ^ Wotton, S. R., Stanbury, A. J., Douse, A., & Eaton, M. A. (2016). The status of the Ring Ouzel Turdus torquatus in the UK in 2012. Bird Study, 63(2), 155-164. doi: https://doi.org/10.1080/00063657.2016.1159180
  4. ^ Mee, A. (2018). The status and ecology of a remnant population of Ring Ouzel Turdus torquatus in the MacGillycuddy’s Reeks, Kerry. Irish Birds, 11, 13-22.
  5. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Thrushes and Allies (Turdidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.turdid1.01
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]