Politisk korrekthet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

"Politisk ukorrekt" omdirigeres hit. For spillet med samme navn, se her.

Politisk korrekthet (ofte forkortet PK) er et begrep som benyttes i identitetspolitisk debatt[1] om utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger,[2] for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemning eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad. Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt.[3]

I Norge er begrepet brukt i forbindelse med debatter om innvandrings- og integreringspolitikk, hvor innvandringskritiske debattanter påstår at enkelte problemstillinger ikke debatteres av frykt for stigmatisering, og at kritikk av disse forholdene kan støte de gjeldende gruppene. Debattanter som mener varsomheten frykten for å krenke minoritetsgrupper har gått for langt, bruker gjerne «politisk korrekthet» som skjellsord for det de anser som innsnevring i ytringsfrihet og villighet omgå at kritikkverdige forhold omtales.

Begrepet politisk korrekt har også etter hvert antatt en mer uformell betydning, der begrepet betegner å ha holdninger og meninger som samsvarer med flertallet i en gruppe. En slik gruppe kan være alt fra samfunnet generelt til mindre grupper, som for eksempel foreninger.[trenger referanse]

Om det som bryter med det som regnes for politisk korrekt, uavhengig av definisjon, bruker man gjerne begrepet «politisk ukorrekt».

Ifølge Christopher Lasch lykktes den liberale eller radikale eliten (i media, akademia og kulturliv) å definere sine egne synspunkter som politiske korrekte og moralsk overlegne, mens folkelige (populistiske) holdninger ble utdefinert som reaksjonær og tradisjonslistiske.[4] Loury skriver at kritikken har kommet hovedsakelig fra den politiske høyresiden der det hevdes at bare politiske korrekte oppfatninger om abort, feminisme, miliøspørsmål, homofiles rettigheter, kulturforskjeller og andre sensitive saker kan uttrykkes på universitetene, på film, i nyhetene eller i valgkamper utenå bli utsatt for lammende angrep fra aktivister.[5] I USA har det for eksempel vært vanskelig å uttale seg negativt om homoseksualitet uten å bli utsatt for fordømmelse.[6]

Barreto og Ellemers sammenlignet tradisjonell sexisme (som «kvinner er ikke så smarte som menn») med moderne og antatt politisk korrekt sexisme (som intens motstand mot og misnøye med positiv særbehandling). De fant at sexisme fremstilt i moderne form var mer sosialt akseptert.[7]

Bakgrunn og definisjoner[rediger | rediger kilde]

For over ten years it served as the weapon of choice to defang what was perceived, or represented, by the right as the threatening menace of the left. Paradoxically, many on the left have participated in p.c.-baiting. "Political correctness" has been the epithet of choice used to discredit a wide array of discursive practices generally thought of as lefty...
Robin Lakoff (2000)[8]

Uttrykket ble brukt i Maos Lille røde og kan ha kommet inn i venstresidens politisk ordforråd ved oversettelse av Mao. Uttrykket ble tatt i bruk av Black Power-bevegelsen i USA på 1960-1970-tallet.[9] Blant leninister var «politisk korrekt» en hedersbetegnelse for den som lojalt fulgte partilinjen.[10]

«Politisk korrekthet» er lånt fra amerikansk politikk, der political correctness (PC) kom i vanlig bruk omkring 1990.[11][12] Ifølge Berman begynte debatten om politisk korrekt i USA med en artikkel høsten 1990 i New York Times. I en tale ved University of Michigan forsvarte George H. W. Bush friheten ved universitetene mot «akademiske sensorer». Dinesh D'Souzas bok Illiberal Education. The Politics of Sex and Race on Campus (1991) ble en bestselger. Kritikken av påstått politisk korrekthet kom først fra nykonservative, deretter av en del liberale og en eldre garde av venstreorienterte. Kritikken la til grunn at en ny «postmoderne» generasjon hadde kommet til makten ved universitetene, særlig innenfor humanistiske fag og til dels i sentraladministrasjonen. Ifølge kritikken driver disse «postmoderne radikalerne» en undertrykking av andre gjennom krav til språkbruk og atferd særlig innenfor følsomme områder.[10] Loury skriver at politisk korrekthet erstattet kommunisme som utgangspunktet for polarisert debatt i USA.[5] Debatten i USA hadde overraskende utslag som at høyrevridde argumenterte for ytringsfrihet og andre borgerretter (første grunnlovstillegg), mens en del venstrevridde argumenterte mot.[10] Rush Limbaugh kalte politisk korrekthet for «politisk rensing» som kunne sammenlignes med etnisk rensing i Bosnia. I 1994 publiserte The Spectator at antisemittisk innlegg med begrunnelsen at amerikansk media var politisk korrekte og ikke tillot slike innlegg.[12]

Politisk korrekt som en trussel mot ytringsfrihet kommer fra sosialt konformitetspress. Loury definerer politisk korrekthet som «en sosial konvensjon som begrenser hva som sies offentlig» («a social convention of restraint on public expression»). Politisk korrekhet kan lede til selvsensur av frykt for å bli utstøtt. Loury understreker at politisk korrekthet er nytt som merkelapp selv om fenomenet ikke er nytt: Alle sosiale fellesskap har normer for hva som er passende atferd på sensitive områder.[5]

Et kjent eksempel på påstått politisk korrekthet i USA er forslaget om å bytte ut den kristne hilsenen Merry Christmas («god jul») mot det mer nøytrale Happy Holidays («gledelig høytid») for å unngå å støte ikke-kristne grupper. Dette selv om sistnevnte angivelig har vært et vanlig uttrykk i anledning jul siden hvertfall 1890-tallet,[13] og at det offentlige må forholde seg upartisk, ettersom nasjonen er sekulær ifølge grunnloven.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Norman Fairclough argumenterer for at personer som får merkelappen «politisk korrekt» ikke er en ensartet gruppe, de bare blir konstruert («constructed») eller fremstilt som en ensartet gruppe ved denne merkelappen. Han mener at politisk korrekt i hovedsak er en merkelapp som politiske motstandere pådytter («imposed») av taktiske hensyn. Samtidig skriver Fairclough at det antatt politiske korrekte var et lett mål fordi deres holdning hadde et anstrøk av arroganse.[14]

Umberto Eco skrev at politisk korrekthet i USA begynte som et anstrengelse for å fremme toleranse og aksept for ulikhet, men fikk preg av en fundamentalisme der ord og uttrykk ble viktigere en de faktiske konsekvensene. For eksempel at man kunne diskriminere en blind så lenge man er omtenksom og kaller personen for «synshemmet».[15] Hans Fredrik Dahl skrev at politiske korrekthet, i betydningen normer eller standarder for hva det er akseptabelt å si eller skrive, kan føre til selvsensur i media.[16] Jordan Peterson har kritisert det han mener er politisk korrekte nye regler for anerkjennelse av ulike grupper for eksempel ved bruk kjønnsnøytrale prononomen som «de» («they») i stedet for «han» og «hun». Peterson mener slik tiltak er typisk for autoritære og totalitære politistater.[17][18] Blant annet The Guardian mener Petersons angrep på politisk korrekthet og «kulturmarxisme» bare er uttrykk for høyreorientert ståsted.[19][20]

John Wilson mener omfanget og skadevirkningen av politiske korrekthet i USA er en myte skapt av smarte konservative. Påstandene om politisk korrekthet er preget av overdrivelser og forvrengninger som har villedet offentligheten, og har i realiteten vært et konservativt angrep på amerikansk akademia, ifølge Wilson. Resultatet er en illusjon om en slags venstrevridd konspirasjon om å ta over akademia og bruke akademia for egne politiske mål. Wilson mener at merkelappen «politisk korrekt» ble brukt av konservative for å kneble motstandere.[12] Det å stemple en ide som «politisk korrekt» ble tilstrekkelig begrunnelse til å avfeie den.[21]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Garner, James Finn (1995). Politisk korrekte godnatthistorier. Oslo: Ex libris. ISBN 8273844803.  (satirebok med det forfatteren anser er politisk korrekte versjoner av kjente folkeeventyr)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kaufman, Scott Barry. «The Personality of Political Correctness». Scientific American Blog Network (engelsk). Besøkt 23. juli 2017. 
  2. ^ https://snl.no/politisk_korrekthet
  3. ^ Stephen Morris. Political Correctness. Journal of Political Economy, vol 109, nr 2, April 2001, p. 231-265.
  4. ^ Østerud, Øyvind (1999). Globaliseringen og nasjonalstaten. Oslo: Ad notam Gyldendal. ISBN 8241709900. 
  5. ^ a b c Loury, G. C. (1994). Self-censorship in public discourse: a theory of “political correctness” and related phenomena. Rationality and Society, 6(4), 428-461.
  6. ^ Pipes, Richard (1994). Communism: the vanished specter. Oslo: Scandinavian University Press. ISBN 8200219089. 
  7. ^ Barreto, M., & Ellemers, N. (2005). The perils of political correctness: Men's and women's responses to old-fashioned and modern sexist views. Social psychology quarterly, 68(1), 75-88.
  8. ^ Lakoff, Robin Tolmach: The language war. University of California Press, 2000.
  9. ^ Irving Lewis Allen: Earlier Uses of Politically (In)correct. American Speech Vol. 70, No. 1 (Spring, 1995), pp. 110-112.
  10. ^ a b c Berman, P. (Ed.). (2011). Debating PC: The controversy over political correctness on college campuses. Delta/Random House Publisher.
  11. ^ Geoffrey Hughes: Political Correctness. A History of Semantics and Culture. Vol. 24. John Wiley & Sons, 2011..
  12. ^ a b c Wilson, J. K. (1995). The myth of political correctness: The conservative attack on higher education. Duke University Press.
  13. ^ «Good Housekeeping» (engelsk). Hearst Corporation. 1. januar 1890. Besøkt 25. september 2015. 
  14. ^ Fairclough, Norman (2003). «Political Correctness: the politics of culture and language.». Discourse & Society (vol 14(1)): 17-28. Arkivert fra originalen 2015-09-28. 
  15. ^ Eco, Umberto (2000). Fire moralske betraktninger. Oslo: Tiden. ISBN 8210045318. 
  16. ^ Dahl, Hans Fredrik (1999). Sensur og selvsensur i nordisk presse. [Fredrikstad]: Institutt for journalistikk. ISBN 8271471368. 
  17. ^ Meynell, L. (2017). On Political Correctness. Dialogue: Canadian Philosophical Review/Revue canadienne de philosophie, 56(4), 799-804.
  18. ^ Cossman, B. (2018). Gender identity, gender pronouns, and freedom of expression: Bill C-16 and the traction of specious legal claims. University of Toronto Law Journal, 68(1), 37-79.
  19. ^ Lynskey, Dorian (7. februar 2018). «How dangerous is Jordan B Peterson, the rightwing professor who 'hit a hornets' nest'?». the Guardian (engelsk). Besøkt 24. februar 2018. 
  20. ^ «Martin Gedde-Dahl: Tilfellet Jordan Peterson». morgenbladet.no. 10. november 2017. Besøkt 24. februar 2018. 
  21. ^ Norwegian-American essays 1999. Hamar: The Norwegian Emigrant Museum. 1999. ISBN 8299146135. 

Se også[rediger | rediger kilde]