Alt-right

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Demonstrant under en markering til støtte for USAs president Donald J. Trump i Saint Paul i mars 2017. Slagordet oppfordrer «de forkastelige» – motkandidat Hillary Clintons kallenavn på Trumps velgere under presidentvalgkampen – til å forene seg.

Alt-right eller alternative right, ofte omtalt som alternativhøyre i norske medier, er en løst sammensatt gruppe og politisk bevegelse som forfekter en høyreradikal (far right) ideologi[1] og avviser den tradisjonelle konservatismen i USA. Alt-right-ideologien har blitt beskrevet som rasistisk, og blant annet overlappende med antisemittisme, nynazisme, islamofobi, hvit makt (white supremacy) og høyrepopulisme.[2][3] Spencer har vært frontfigur i den amerikanske bevegelsen.[4] Betegnelsen skal ha blitt lansert av den hvite nasjonalisten Richard B. Spencer.[5] Spencer og den høyreradikale tenketanken National Policy Institute (ledet av Jared Taylor) støttes økonomisk av William H. Regnery II. Regnery har brukt betydelige deler av sin store arvede formue på å støtte det som kalles race realism. Bevegelsen er, eller var, i stor grad et internettfenomen og er løst organisert.[6][1][7] Identitærbevegelsen i Europa har fungert som en inspirasjonskilde for USAs «alt-right», og har siden brukt mange av de samme taktikkene, som bl.a entrisme og internettmemes.[8] Ifølge Stephanie Hartzell har hvit makt-grupperinger og reaksjonære på ytre høyre fløy valgt merkelappen «alt-right» av taktiske grunner.[9]

Ideer[rediger | rediger kilde]

Alt-right skiller seg fra tradisjonelle konservative som legger vekt på offensiv utenrikspolitikk og frihandel. I stedet legger alt-right vekt på kulturelle idealer med brodd mot multikulturalisme, ikke-hvit innvandring, feminisme og politisk korrekthet. Kultur blir innenfor alt-right fremholdt som den viktigste verdien, ofte formidlet rasebasert gjennom paroler om bevaring av «hvit kultur». Inspirasjonskilder som siteres av medlemmer av bevegelsen er blant annet H. L. Mencken (skepsis til demokrati og likhetsidealer), Friedrich Nietzsche (overlegenhet), Julius Evola (tradisjonalisme), Aleksandr Dugin (regionalisme) og Oswald Spengler (kulturpessimistisk historiesyn). Ifølge Richard Spencer handler alt-right om identitarianism, hvilket innebærer at kultur betraktes som uttrykk for visse folkegrupper. Identitære ideer er beslektet med ideer om raserealisme og variasjon i menneskelig biologi (human biodiversity). Tidsskriftet American Renaissance har trukket i tvil antakelsen om likhet mellom rasene og mener at hver rase har sine særtrekk og fortrinn. Andrew Anglin, redaktør for det nynazistiske nettstedet Daily Stormer, mener at antisemittisme, vitenskapelig rasisme, hvit nasjonalisme, proteksjonistisk økonomi og motstand mot kjønnslikestilling bør være grunnleggende verdier for alt-right.[6][10][11]

Demonstrasjon i Chicago 19. november 2016 mot USAs nyvalgte president Donald J. Trump og Steve Bannon, styreleder for det konservative nyhetsstedet Breitbart News, representant for alt-right-bevegelsen og sjefsstrateg for Trumps valgkampanje. Bannon fortsatte som presidentens strateg fram til han ble avsatt i august 2017.

Historie[rediger | rediger kilde]

Begrepet fikk oppmerksomhet og skapte kontrovers under presidentvalget i 2016, spesielt etter at Trump ansatte styrelederen for det konservative nyhetsstedet Breitbart News, Stephen Bannon, til sjefsstrateg for valgkampanjen. Bannon har kalt Breitbart alt-right-bevegelsens plattform.[12] Bevegelsen overlappet med Trumps valgkamp for å bli president og medvirket til Trumps valgseier.[1][8] Medieoppmerksomheten rundt begrepet vokste ytterligere etter valget, spesielt da Richard Spencer utbrøt «Heil Trump, heil vårt folk, heil seier» under feiringen av valgseieren.[2] I respons viste mange Trump-supportere nazihilsen.[13] I ettertid har enkelte fraksjoner innenfor bevegelsen uttrykt misnøye med Trump som president, særlig etter at han valgte å fortsette krigføring i Syria mot Bashar Al-Assad og Russlands Vladimir Putin, som begge er inspirasjonskilder for alt-right.[14][15]

I august 2017 var det mange medlemmer av alt-right som deltok i Unite the Right rally i Charlottesville, Virginia, sammen med andre grupperinger på ytre høyre fløy, deriblant nynazister, konfederasjons-tilhengere, og Ku Klux Klan. Medlemmer av disse gruppene marsjerte i et fakkeltog på nattestid gjennom byen, mens de ropte antisemittiske og rasistiske slagord[9] som «Jews Will Not Replace Us», «Blood and Soil» og «White Lives Matter». Spesielt kjente personer som deltok var Richard Spencer, Christopher Cantwell (fra Radical Agenda) og David Duke (tidligere «Grand Wizard» i KKK). Bakgrunnen for protestmarsjen var avgjørelsen om å fjerne statuen til minne om sørstatsgeneralen Robert E. Lee.[16]

«Frosken Pepe» (på plakaten til høyre) er en enkel internettfigur som har blitt symbol for «alternative» høyreekstremister og nasjonalist-populister i USA.[17]

Analyse[rediger | rediger kilde]

Spencer uttalte at bevegelsens ideologi er sentrert rundt identitet, særlig europeisk identitet.[1] Associated Press har skrevet følgende om begrepet:

«[A]lt-right» eller «alternative right» er navn brukt av visse rasister og hvite nasjonalister for å betegne dem selv og deres ideologi; de prioriterer å forsvare den hvite rasen i USA over andre tradisjonelle konservative målsetninger som minimal stat, lave skatter og streng kriminalpolitikk. Bevegelsen har blitt beskrevet som en miks av rasisme, hvit nasjonalisme og populisme, […] den kritiserer «multikulturalisme», antirasisme, feminisme, jøder, muslimer, homofile, innvandrere og andre minoriteter. Deres medlemmer avviser det amerikanske idealet om likhet for loven uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisk opprinnelse eller rase.[18][19]

Enkelte skribenter og kommentatorer, som blant andre Angela Nagle, mener at unge opprørske menn tiltrekkes av alt-right hovedsakelig for moro skyld, for å utfordre sosiale normer, snarere enn av ren politisk overbevisning. I boka Kill All Normies, hevder hun at bruken av memes, såkalt shitposting, oppleves som besnærende og rebelsk, og karakteriserer en bevegelse som på mange måter lever og ånder av ren provokasjon.[1] Nagle skiller også mellom alt-lite og alt-right, og mener at de førstnevnte er mye mindre seriøse, og ikke ønsker å delta i voldelige opptøyer som i Charlottesville. Hun plasserer figurer som Paul Joseph Watson, Mike Cernovich og Milo Yiannopoulos innenfor kategorien alt-lite.[20]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Wallace-Wells, Benjamin (5. mai 2016). «Is the Alt-Right for Real?». The New Yorker. ISSN 0028-792X. Besøkt 5. februar 2017. «You could ask some of the same questions about the alt-right, the loosely assembled far-right movement that exists largely online, and that overlaps with both the Trump campaign and with the politics of Zero Hedge. Richard Spencer, the white nationalist who came up with the term “alt-right,” described the movement in December as “an ideology around identity, European identity.”» 
  2. ^ a b Goldstein, Joseph (20. november 2016). «Alt-Right Gathering Exults in Trump Election With Nazi-Era Salute». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 5. februar 2017. «He [Richard Spencer] railed against Jews and, with a smile, quoted Nazi propaganda in the original German. America, he said, belonged to white people, whom he called the “children of the sun,” a race of conquerors and creators who had been marginalized but now, in the era of President-elect Donald J. Trump, were “awakening to their own identity.” (…) “Our definition of the alt-right is younger people who are anti-globalists, very nationalist, terribly anti-establishment,” he [Steve Bannon] told The Journal, adding that the alt-right had “some racial and anti-Semitic overtones.”» 
  3. ^ Futrell, Robert; Simi, Pete (2017). «The [Un]Surprising Alt-Right». Contexts. 2 (engelsk). 16: 76–76. ISSN 1536-5042. doi:10.1177/1536504217714269. Besøkt 16. april 2020. «The night that Barack Obama was elected President in 2008, the White supremacist web forum Stormfront lit up with posts about racial extremists’ fantastical visions of violence to combat “White racial genocide.” On election night 2016, Stormfront lit up again as White supremacists expressed triumph with Donald Trump’s victory. They celebrated: “We finally have one of us in the White House again!”» 
  4. ^ Williams, Thomas Chatterton (27. november 2017). «The French Origins of “You Will Not Replace Us”». The New Yorker (engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 3. mai 2018. 
  5. ^ Cogorno, Ingrid (21. januar 2017). «Skapte overskrifter for nazihilsen og hyllest av Trump.Her blir han slått ned». Dagbladet.no. Besøkt 9. april 2020. 
  6. ^ a b Heikkilä, Niko (31. juli 2017). «Online Antagonism of the Alt-Right in the 2016 Election». European journal of American studies. 12-2 (fransk). 12. ISSN 1991-9336. doi:10.4000/ejas.12140. Besøkt 16. april 2020. «Buoyed by the populist campaign of Donald Trump, the “alt-right,” a loose political movement based around right-wing ideologies, emerged as an unexpected and highly contentious actor during the election cycle. The alt-right promoted controversy through provocative online actions that drew a considerable amount of media attention. … In particular, the alt-right’s unique style and internal jargon created notable confusion and also attracted interest by the media, while its promotional tactics included the use of social media and Internet memes, through which the movement came to epitomize online antagonism in the 2016 election.» 
  7. ^ Daniels, Jessie (1. februar 2018). «The Algorithmic Rise of the “Alt-Right”». Contexts. 1 (engelsk). 17: 60–65. ISSN 1536-5042. doi:10.1177/1536504218766547. Besøkt 16. april 2020. «White nationalism has gone “from being a conversation you could hold in a bathroom, to the front parlor,” according to William H. Regnery II. A multimillionaire, Regnery has spent a significant sum of his inherited wealth pushing his “race realist” agenda via a publishing house and the National Policy Institute, a think-tank. When his protégé and grantee, Richard Spencer, coined the new term “alt-right” in 2008, few took notice.» 
  8. ^ a b «Meet the IB, Europe’s version of America’s alt-right». The Economist (engelsk). 12. november 2016. Besøkt 4. mai 2018. «The identitarians are Europe’s answer to the American “alt-right”, which helped carry Donald Trump to the White House.» 
  9. ^ a b Hartzell, S. L. (2018). Alt-White: Conceptualizing the" Alt-Right" as a Rhetorical Bridge between White Nationalism and Mainstream Public Discourse. Journal of Contemporary Rhetoric, 8 1/2, (2018): 6–25.
  10. ^ Andrew William Jones (2019). «The Kids are Alt-Right: The Intellectual Origins of the Alt-Right» (PDF). York University: 297 sider. 
  11. ^ Sean Illing (4. oktober 2017). «The Far Right Misreads Nietzsche The Same Way Nazis Did». YouTube. Besøkt 18. april 2020. 
  12. ^ «How Donald Trump's campaign chief created an online haven for white nationalists». Mother Jones (engelsk). 22. august 2016. Besøkt 5. februar 2017. 
  13. ^ «White nationalists mark Trump win with Nazi salute». BBC News. Besøkt 30. oktober 2017. 
  14. ^ Tenold, Vegas (26. april 2017). «The Alt-Right and Donald Trump Get a Divorce». The New Republic. ISSN 0028-6583. Besøkt 16. april 2020. 
  15. ^ «Trump supporters turn on the president over Syria strike». The Irish Times (engelsk). 7. april 2017. Besøkt 26. juni 2020. 
  16. ^ Madshus, Karin (18. august 2017). «Nynazist-lederen viser fram våpnene sine etter Charlottesville-terroren: - Jeg vil si at det var verdt det». Dagbladet.no. Besøkt 16. april 2020. «I mørket går hvite menn med fakler i mørket og roper: «Jews will not replace us!» «Jews will not replace us!» «White lives matter!».» 
  17. ^ Suebsaeng, Asawin (19. november 2016). «White Nationalists and Nazi-Saluting Tila Tequila Toast 'Emperor Trump' in Washington, DC». Besøkt 22. november 2016. 
  18. ^ John Daniszewski (28. november 2016). «AP Definitive Source | Writing about the 'alt-right'». blog.ap.org. Besøkt 8. februar 2017. «The “alt-right” or “alternative right” is a name currently embraced by some white supremacists and white nationalists to refer to themselves and their ideology, which emphasizes preserving and protecting the white race in the United States in addition to, or over, other traditional conservative positions such as limited government, low taxes and strict law-and-order.» 
  19. ^ Wendling, Mike (26. august 2016). «Trump’s shock troops: Who are the ‘alt-right’?». BBC News (engelsk). Besøkt 8. februar 2017. «The alt-right is against political correctness and feminism. It's nationalist, tribalist and anti-establishment. Its followers are fond of internet pranks and using provocative, often grossly offensive messages to goad their enemies on both the right and the left. And many of them are huge supporters of Donald Trump.» 
  20. ^ Angela Nagle (15. august 2017). «Goodbye, Pepe». The Baffler (engelsk). Besøkt 18. april 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Dokumentarer[rediger | rediger kilde]