Kulturmarxisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kulturmarxisme er et konspirasjonsteoretisk begrep brukt av kulturkonservative, høyreorienterte og høyreekstreme miljøer som en generell betegnelse på liberal og/eller venstreorientert politikk i vestlige samfunn.[1][2] Betegnelsen har i denne betydningen vært brukt siden 1990-årene. På engelsk har også uttrykket cultural communism vært brukt.[3] Forestillingen om kulturmarxisme regnes som en konspirasjonsteori,[4][5][6][7][8] og utgjør ofte en viktig del av moderne islamofobe forestillinger[2][8][9][4] og spiller til dels på klassisk antisemittisk retorikk.[2][3][5][10][11][12][13][14][15]

Denne konspirasjonsteorien har blitt ansett som såpass fleksibel at den kan appellere til et bredt spekter av høyreorienterte, fra fundamentalistisk kristendom og evangelisk kristne til nasjonalsosialister.[5] Teorien omtales på engelsk også som Frankfurt School conspiracy («frankfurterskolekonspirasjonen»).[16]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Frankfurterskolen[rediger | rediger kilde]

Kulturmarxisme oppsto som retning innenfor kritisk teori og marxistisk teori rundt 1930. Det var særlig Georg Lukács og Antonio Gramsci som tok i bruk marxistiske analyser av kultur. Fra dette perspektivet er ikke kultur uavhengig samfunnslivet ellers, men et produkt av maktrelasjoner og dominerende sosiale grupper – fra marxistisk perspektiv er kultur et middel for de mektige til å kontrollere folket. På bakgrunn av dette kan Frankfurterskolens kritiske teori ansees som et bidrag for å skape et bedre samfunn. Flere tiår senere ble dette av konspirasjonsteoretikere omtolket til at «kulturmarxistene» (Adorno, Horkheimer og deres elever) ønsket å ødelegge vestlig kultur for å skape en verden uten gud, tradisjoner, historie eller verdier. Kulturmarxisme har ikke vært et viktig tema i den akademiske tradisjonen etter Lukács og Gramsci, og kulturmarxisme inngår ikke i fagterminologien.[8][2]

Høyresiden i USA[rediger | rediger kilde]

Kulturmarxisme som begrep ble tatt i bruk innenfor høyreorientert politisk retorikk, spesielt blant «hvite nasjonalister» i USA på 1990-tallet.[3] Kulturmarxisme som konspirasjonsteori ble trolig første gang brukt av Michael Minnicino i 1992 i essayet «The New Dark Age: Frankfurt School and Political Correctness» i magasinet Fidelio. Ifølge Minnicino hadde USA på den tiden forlatt renessansen og de jødisk-kristne idealene som opprinnelig lå til grunn for republikken. Forfallet i USA var ifølge denne fremstillingen resultat av en kontra-renessanse innledet av Georg Lukács, videreført av Frankfurterskolen og fullført av media og politiske kampanjer. Ifølge Minnicino ville Theodor Adorno og Walter Benjamin bruke kunst og kultur for å fortrenge det jødiske-kristne til fordel for sosialistiske holdninger. På bakgrunn av dette mente Minnicino at Adorno og Benjamin hadde ansvar for alle former kulturell degenering han mente å være vitne til på slutten av 1900-tallet (en stor del av Adornos arbeider er faktisk en kritikk av de massemedia[a]).[16]

Pat Buchanan i 1986. Han regnes som paleokonservativ og motstander av neocons i det republikanske partiet.

Blant andre brukte republikanerne Ron Paul[2] og Pat Buchanan[17][18] begrepet i politisk debatt. Buchanan mener at politisk korrekthet er kulturmarxisme.[19] I forestillingen om kulturmarxisme lykkes det ikke å eksportere den opprinnelige marxismen til vesten etter den russiske revolusjonen; istedet for økonomiske forhold fokuserte den nye marxismen på kultur for å mobilisere alle slags minoriteter gjennom identitetspolitikk og «politisk korrekthet».[20] Kulturmarxisme er en vidtfavnende konspirasjonsteori som reduserer mange fakta til en enkel forklaring. Etter Berlinmurens fall var ikke lenger kommunismen en reell trussel, men bare noen få år senere dukket det opp en ny litteratur som hevdet at kampen ikke var over fordi trusselen hadde gått over til det kulturelle området. Mens det tidligere var arbeiderne (proletariatet) som måtte reddes fra kapitalismen hevder konspirasjonsteorien at kvinner, homofile og innvandrere var det nye proletariatet som måtte reddes fra hvite menn.[8]

Betegnelsen ble popularisert av William S. Lind, en amerikansk militærteoretiker og paleokonservativ intellektuell,[16][8] fra Free Congress Foundation[21][8] i 1990-årene, som argumenterte for at trusselen mot amerikansk kultur kom fra «kulturmarxismen», som skulle være en ideologi bestående av multikulturalisme, sekularisme og moralsk relativisme.[22][23] Linds bruk av begrepet har hatt særlig innflytelse og Lind var særlig opptatt av påstått politisk korrekthet ved høgskoler og universteter. Ifølge Lind er «politisk korrekthet» den nye, mektige ideologien for det offentlige USA og skrev at denne sprang ut av kulturmarxisme.[16][8] Lind mener at kulturmarxismen er grunnleggende ukristelig og uamerikansk. Han hevder at medlemmene av Frankfurterskolen flyktet fra nazistene til USA for i hemmelighet å etablere et totalitært regimet i utlandet.[16]

Ifølge Lind er kulturmarxisme i grunn en form for tradisjonell marxisme, overført fra det økonomiske til det kulturelle feltet (en lignende overføring gjort av Frankfurterskolen). Lind skriver at både klassisk (økonomisk) marxisme og kulturmarxisme ønsker å «ekspropriere»; kulturmarxismen ved å straffe de som ikke adlyder den nye ideologien. Lind bruker affirmative action (positiv diskriminering) av «gode» minoriteter (sorte, kvinner) på bekostning av hvite menn som eksempel.[8] I stedet for et klasseløst samfunn arbeider kulturmarxistene for en radikal, egalitær versjon av samfunnet bestående av en rotløs multikultur med et nytt proletariat bestående av innvandrere, multikulturelle, svarte nasjonalister, sekulære humanister, feminister, homoseksuelle og miljøforkjempere.[5] Ifølge Lind ønsker kulturmarxistene å hjernevaske befolkningen.[24] Ifølge Lind trengte marxismen etter første verdenskrig et surrogat for arbeiderklassen og en strategi for å eliminere de kulturelle normene i vestlig sivilisasjon; Frankfurterskolen ble ifølge Lind etablert for å gjennomføre dette programmet. Lind bruker vestlig sivilisasjon/kultur på en vag måte og skjelner disse knapt fra kapitalisme, og han bruker «politisk korrekthet» og «kulturmarxisme» om hverandre.[16]

Andrew Breitbart argumenterte i sin bok Righteous Indignation (2011) for at det såkalte demokratiske-media-komplekset var et resultat av sammensmelting av amerikanske progressive ideer (representert ved Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson) og Frankfurterskolen. Ifølge Breitbart forsøkte de undergrave den amerikanske konstitusjonen for å gjennomføre sitt sosialistiske program. Breitbart la til en kommentar om George Soros noe som fikk det til å se ut som Soros (som er jødisk) finansierer kulturmarxismen.[16]

Forbindelse med antisemittisme[rediger | rediger kilde]

Lind har stadig understreket at Frankfurterskolens ledende personer (Max Horkheimer og Theodor W. Adorno) var av jødisk opprinnelse,[3] hvilket har ført til at Linds ideer om «kulturmarxisme» har blitt omfavnet av antisemittiske grupperinger.[2] På en konferanse for holocaustfornektere fremholdt Lind at jøder sto bak kulturmarxismen.[25] I det antisemittiske tidsskriftet The Spotlight ble for eksempel Davidstjernen erstattet av en femkantet stjerne i en velkjent antijødisk karikatur.[3] På det nynazistiske nettforumet Stormfront er den gjengse oppfatning at Frankfurterskolen var et jødisk komplott for å ødelegge hvit, vestlig, kristelig sivilisasjon. Timothy Matthews publiserte i desember 2008 artikkelen «The Frankfurt School: Conspiracy to Corrupt» i The Wanderer et katolsk tidsskrift i USA. Matthews mener at Frankfurterskolen kom til USA for å utføre satans arbeid. Deler av Matthews' fremstilling har blitt gjenbrukt på høyreradikale nettsider.[16]

Kulturmarxisme har likhetstrekk med Kulturbolschewismus (kulturbolsjevisme,[5] ofte brukt i antisemittiske fremstillinger i mellomkrigstiden[16]) eller «jødebolsjevisme» brukt av de tyske nazistene på 1920- og 1930-tallet. Flere kommentatorer har argumentert for at forestillingen om kulturmarxisme er en moderne versjon av nazistenes propaganda.[26][27][20]

Bruk og reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Brasils president Jair Bolsonaro og hans utenriksminister Ernesto Araújo har arbeidet for å bekjempe det de oppfatter som kulturmarxisme, gjennom å «forsvare kristne verdier og familieverdier».[28][29] De påståtte kulturmarxistene fremstilles ofte som indre fiender (sammen med feminister, eliten og politisk korrekte) som er alliert med ytre fiender (muslimene). I Norge har betegnelsen særlig blitt brukt som skjellsord mot Arbeiderpartiet.[24][30]

Begrepet har blitt importert inn i British National Partys språkbruk.[31][3] Den såkalte alt-right-bevegelsen har tatt til seg begrepet.[16]

Ifølge Richardson betyr «kulturmarxisme» ikke det samme for alle som bruker uttrykket: Noen legger vekt på kulturmarxisme som ateistisk undergraving av kristelige verdier, andre oppfatter kulturmarxisme som en politisk bevegelse med et feministisk mål om å svekke den hvite mann. Kulturmarxisme fremstilles ofte innenfor en konspirasjonsteori om samfunnet, historien og politikken.[3][7][6][32]

Konspirasjonsteorien peker ut bestemte grupper som den oppfatter som trusler mot den kulturelle og sosiale orden. Den inkorporerer elementer av islamofobe og antisemittiske konspirasjonsteorier, som oftest en variant av forestillingene om «Eurabia» eller «ZOG».[5]

I islamofobe forestillinger og i antimuslimske miljøer hevdes det at kulturmarxister har en stor plan om å avskaffe eller erstatte vestlige sivilisasjon. Dette bygger blant annet på en forestilling om en konspirasjon mellom kulturmarxister og muslimer der begge ansees som grunnleggende anti-europeiske eller anti-vestlige. Multikulturalisme ansees som et resultat av kulturmarxisme med mål å ødelegge vesten. Politisk korrekthet ansees som et resultat av kulturmarxisme, og skal etter sigende dominere offentlig sektor.[4] I debatter på internettforum omtales politisk korrekthet som både feministisk og islam-vennlig, og samtidig grunnleggende jødisk fordi det springer ut av kulturmarxismen som oppfattes som en jødisk oppfinnelse.[33] I noen miljøer forbindes også ateisme og rettigheter for homoseksuelle som kulturmarxistiske bidrag til å ødelegge den vestlige sivilisasjon.[20]

Andrew Woods, ved University of Western Ontario (Canada), skriver at William Linds fremstilling av arven etter Frankfurterskolen sammenfaller med at «WASP» (White Anglo-Saxon Protestants, hvite engelskættede protestanter) gradvis tapte hegemoniet i USA særlig ved universitetene. Woods mener at Lind gir uttrykk for nostalgi og at han er på jakt etter syndebukker for det tapte hegemoniet. Woods mener at Lind forvrenger historien om Frankfurterskolen.[16]

Anders Behring Breivik[rediger | rediger kilde]

Anders Behring Breiviks kompendium 2083: A European Declaration of Independence (2011) gjenga Linds The Origins of Political Correctness (2000) i sin helhet. Breiviks tekst nevner «kulturmarxisme» 103 ganger og «kulturmarxist» 347 ganger.[2] Ifølge Gardell bruker Breiviks tekst varianter av «kulturmarxisme» 1137 ganger.[1] I Breiviks fremstilling utgjør kulturmarxismen fienden i en apokalyptisk og skjebnesvanger kamp mellom det gode og onde,[34] mellom oss og dem.[35] Breivik argumenterte for at kulturmarxisme, multikulturalisme og politisk korrekthet var det samme[3] og at kulturmarxisme har blitt den dominerende ideologien i vesten[7] særlig ved universitetene der konservative ifølge Breivik blir latterliggjort og bragt til taushet. I Breiviks fremstilling henger feminisme og kulturmarxisme nært sammen.[36]

Jordan Peterson[rediger | rediger kilde]

Den kanadiske selvhjelp-guruen og psykologi-professoren Jordan Peterson hjalp til med å popularisere begrepet «kulturmarxisme» innenfor offentlig diskurs mot slutten av 2010-tallet.[37] Han ble fra flere hold kritisert for å bruke termer som «kulturmarxisme» og «postmodernisme» for ulike ideologiske tendenser på vestlige universiteter som han ikke likte.[38][39]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «It is doubtful that the media executives, advertisers, and political campaigners of America have ever labored over the pages of Adorno’s The Culture Industry or Aesthetic Theory. Moreover, most of Adorno’s work is an explicit critique of the media industry for which Minnicino labels him responsible. Yet, Minnicino wiggles out of this bind. He argues that it is irrelevant whether anyone has read Adorno, and, furthermore, it is inconsequential whether Adorno ever denounces the media or culture industry.»[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gardell, M. (2013). «Anders Behring Breiviks politiska hemvist och motivbild. Sakkunnigrapport inför rättegången i Oslo, 4 juni 2012». Tidskrift för samhällsanalys (2): 185-215. 
  2. ^ a b c d e f g Bangstad, Sindre (1. februar 2017). «kulturmarxisme – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 27. august 2017. 
  3. ^ a b c d e f g h Richardson, J. E. (2015). «Cultural Marxism and the British National Party». I N. Copsey og J. Richardson. Cultures of Post-War British Fascism. Routledge. 
  4. ^ a b c Ekman, Mattias (2. september 2015). «Online Islamophobia and the politics of fear: manufacturing the green scare». Ethnic and Racial Studies. 11. 38: 1986–2002. ISSN 0141-9870. doi:10.1080/01419870.2015.1021264. Besøkt 3. desember 2021. 
  5. ^ a b c d e f Busbridge, Rachel; Moffitt, Benjamin; Thorburn, Joshua (1. november 2020). «Cultural Marxism: far-right conspiracy theory in Australia’s culture wars». Social Identities. 6. 26: 722–738. ISSN 1350-4630. doi:10.1080/13504630.2020.1787822. Besøkt 23. oktober 2021. «Cultural Marxism has gained ground over the past quarter century. In its dominant iteration, the US-originating conspiracy holds that a small group of Marxist critical theorists have conspired to destroy Western civilisation by taking over key cultural institutions.» 
  6. ^ a b Berlet, C. (2012). Collectivists, communists, labor bosses, and treason: The tea parties as right-wing populist counter-subversion panic. Critical Sociology, 38(4), 565-587.
  7. ^ a b c Richards, B. (2014). What drove Anders Breivik? Contexts, 13(4), 42-47.
  8. ^ a b c d e f g h Jamin, Jérôme (2014). «Cultural Marxism and the Radical Right». I Jackson, Paul. The Post-War Anglo-American Far Right: A Special Relationship of Hate (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 84–103. ISBN 978-1-137-39621-1. doi:10.1057/9781137396211_4. Besøkt 3. desember 2021. 
  9. ^ Østberg, S. (2013). Diversity and citizenship in a context of Islamophobia. In Religion in Education (pp. 74-88). Routledge
  10. ^ Noah Berlatsky (3. mai 2019). «The Lethal Antisemitism of “Cultural Marxism”». Jewish Currents (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  11. ^ Rosenberg, Paul (5. mai 2019). «A user's guide to "Cultural Marxism": Anti-Semitic conspiracy theory, reloaded». Salon (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  12. ^ Joan Braune (2019). «Who’s Afraid of the Frankfurt School? “Cultural Marxism” as an Antisemitic Conspiracy Theory» (PDF). Journal of Social Justice. 9. ISSN 2164-7100. 
  13. ^ Rosenberg, Paul (4. november 2018). «How far-right conspiracy theories about "cultural Marxism" fueled the Pittsburgh massacre». Salon (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  14. ^ Z.Rahim (28. april 2019). «Synagogue shooter appears to blame 'cultural Marxism' for antisemitic attack». The Independent (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  15. ^ Moyn, Samuel (13. november 2018). «Opinion | The Alt-Right’s Favorite Meme Is 100 Years Old». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. desember 2021. 
  16. ^ a b c d e f g h i j k l Woods, Andrew (2019). «Cultural MarxismCultural Marxism and the CathedralCathedral, the: Two Alt-RightAlt-Right Perspectives on Critical Theory». I Battista, Christine M. Critical Theory and the Humanities in the Age of the Alt-Right (engelsk). Springer International Publishing. s. 39–59. ISBN 978-3-030-18753-8. doi:10.1007/978-3-030-18753-8_3. Besøkt 4. desember 2021. 
  17. ^ «The alt-right movement: everything you need to know». The Irish Times (engelsk). Besøkt 30. august 2017. 
  18. ^ «Trump’s Racism and the Myth of “Cultural Marxism”». New Republic (engelsk). Besøkt 30. august 2017. 
  19. ^ Rothacher, A. (2008). Patrick J. Buchanan (ed): The Death of the West. Asia Europe Journal, 6(1), p.179-182
  20. ^ a b c van den Heuvel, L. (2020). Who is (still) afraid of spectres haunting Europe? comparing the concepts of" Judeo-Bolshevism" and" Cultural Marxism" in their respective notions of ecology. Masteroppgave, Lunds Universitet.
  21. ^ Beirich, H. (2013). Hate across the waters: The role of American extremists in fostering an international white consciousness. Right wing populism in Europe: Politics and discourse. Bloomsbury, 89-102.
  22. ^ Lind, William (5. februar 2000). «The Origins of Political Correctness». Accuracy In Academia (engelsk). Besøkt 27. august 2017. 
  23. ^ Käihkö, I. (2016). All krigföring är av hybrid natur. Statsvetenskaplig tidskrift, 118(4).
  24. ^ a b Tromp, Carline (2018). «Trollene som ikke sprakk». Nytt Norsk Tidsskrift. 02 (norsk). 35: 178–189. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/issn.1504-3053-2018-02-07. Besøkt 23. oktober 2021. 
  25. ^ «Dette er terroristene som ble inspirert av Breivik». www.aftenposten.no. 18. august 2021. Besøkt 23. oktober 2021. «På en konferanse for holocaust-fornektere i 2002 passet han på å nevne at akademikerne han mener sto bak kulturmarxismen var jøder.» 
  26. ^ Woods, Andrew (2019). «Cultural MarxismCultural Marxism and the CathedralCathedral, the: Two Alt-RightAlt-Right Perspectives on Critical Theory». I Battista, Christine M. Critical Theory and the Humanities in the Age of the Alt-Right (engelsk). Springer International Publishing. s. 39–59. ISBN 978-3-030-18753-8. doi:10.1007/978-3-030-18753-8_3. Besøkt 23. oktober 2021. 
  27. ^ Braune, J. (2019). «Who’s Afraid of the Frankfurt School? “Cultural Marxism” as an Antisemitic Conspiracy Theory.». Journal of Social Justice. 9. 
  28. ^ Løland, Ole Jakob; Kasahara, Yuri (2021). «Bolsonaro og hans evangelikale støttespillere i Brasil». Kirke og Kultur. 01 (norsk). 126: 72–87. ISSN 1504-3002. doi:10.18261/issn.1504-3002-2021-01-07. Besøkt 23. oktober 2021. 
  29. ^ Rangel, Patricia; Vinhaes Dultra, Eneida (1. april 2019). «Elections in times of neo-coupism and populism: A short essay on Brazil's right-wing presidential candidates' plans for governance and their proposals for gender and Afro-Brazilians». Irish Journal of Sociology. 1 (engelsk). 27: 72–79. ISSN 0791-6035. doi:10.1177/0791603519827224. Besøkt 23. oktober 2021. 
  30. ^ Anker, Trine; Lippe, Marie von Der (2015). «Når terror ties i hjel - En diskusjon om 22. juli og demokratisk medborgerskap i skolen». Norsk pedagogisk tidsskrift. 02 (norsk). 99: 85–96. ISSN 1504-2987. doi:10.18261/ISSN1504-2987-2015-02-03. Besøkt 23. oktober 2021. 
  31. ^ Richardson, John E. (2015). «‘Cultural Marxism’ and the British National Party: A transnational discourse». Cultures of Post-War British Fascism. Routledge. ISBN 978-1-315-72725-7. doi:10.4324/9781315727257-12/cultural-marxism-british-national-party-john-richardson. Besøkt 4. desember 2021. 
  32. ^ Lee, B. J. (2017). ‘It’s not paranoia when they are really out to get you’: the role of conspiracy theories in the context of heightened security. Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression, 9(1), 4-20.
  33. ^ Törnberg, Anton; Törnberg, Petter (1. juli 2016). «Combining CDA and topic modeling: Analyzing discursive connections between Islamophobia and anti-feminism on an online forum». Discourse & Society. 4 (engelsk). 27: 401–422. ISSN 0957-9265. doi:10.1177/0957926516634546. Besøkt 3. desember 2021. «In other words, the causality expressed in the majority of the posts within this topic is that the existing political elite (the ‘PC establishment’) – which is both feminist and pro-Islam – is in fact fundamentally Jewish. Or more correctly, it is connected to cultural Marxism, which in turn is seen as a Jewish invention. In fact, some users argue that cultural Marxism is the actual reason explaining the afore mentioned internal inconsistency among feminists supporting Islam and Muslim immigration.» 
  34. ^ Møen, A. (2016). Fall og raseri. Om Behring Breiviks ubestemmelege livsløp, nedadgåande sosial mobilitet og tap av meining. Tidsskrift for ungdomsforskning, 16(2).
  35. ^ Moen, Natalia; Redaktør, Fungerende (2012). «Symbolske grenser». Nordisk Østforum. 02 (norsk). 26: 109–111. ISSN 1891-1773. doi:10.18261/ISSN1891-1773-2012-02-01. Besøkt 23. oktober 2021. 
  36. ^ Gardell, Mattias (1. januar 2014). «Crusader Dreams: Oslo 22/7, Islamophobia, and the Quest for a Monocultural Europe». Terrorism and Political Violence. 1. 26: 129–155. ISSN 0954-6553. doi:10.1080/09546553.2014.849930. Besøkt 3. desember 2021. 
  37. ^ Berlatsky, Noah. «How Anti-Leftism Has Made Jordan Peterson a Mark for Fascist Propaganda». Pacific Standard (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  38. ^ Sharpe, Matthew. «Is 'cultural Marxism' Really Taking Over Universities? I Crunched Some Numbers to Find Out». Arkivert fra originalen October 6, 2020. Besøkt October 6, 2020.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  39. ^ Burston, Daniel (2020). «Jordan Peterson and the Postmodern University». Psychoanalysis, Politics and the Postmodern University. Critical Political Theory and Radical Practice. Cham: Springer International Publishing. s. 129–156. ISBN 978-3-030-34921-9. doi:10.1007/978-3-030-34921-9_7 – via Springer Link. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]