Pjotr Kapitsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pyotr Leonidovich Kapitsa
KustodiyevSemenov Kapitsa.JPG
Pjotr Kapitsa (till venstre) oh Nikolaj Semjonov. Maleri av Boris Kustodijev, 1921
Født 26. juni 1894
Kronstadt i Det russiske keiserdømmet
Død 8. april 1984 (89 år)
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården
Barn Andrej Kapitsa
Utdannet ved Trinity College, St. Petersburgs statlige polytekniske universitet, University of Cambridge
Doktorgradsveileder Abram Ioffe, Ernest Rutherford
Yrke fysiker, oppfinner, professor
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen, Russland
Medlem av Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
National Academy of Sciences
Det russiske vitenskapsakademi
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Kungliga Vetenskapsakademien
Polska Akademia Nauk
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
14 oppføringer
Leninprisen, Fellow of the Royal Society, Leninordenen, Helt av det sosialistiske arbeid, Niels Bohr-medaljen, Nobelprisen i fysikk, Arbeidets røde fanes orden, Medaljen for forsvaret av Moskva, Medal "For Valiant Labour in the Great Patriotic War 1941–1945", Lomonosov-gullmedaljen, Helmholtz-medaljen, Faradaymedaljen, Medal "Veteran of Labour", Franklinmedaljen
Fagfelt Fysikk
Kjent for Superfluid

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1978

Pjotr Leonidovitch Kapitsa (russisk: Пётр Леонидович Капица; født 26. junijul./ 8. juli 1894greg. i Kronstadt[1], død 8. april 1984 i Moskva) var en sovjetisk fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1978 for sine grunnleggende oppfinnelser og oppdagelser innen lavtemperaturfysikken.[2] Kapitsa mottok den ene halvdelen av prispengene, mens den andre halvdelen ble delt av Arno Penzias og Robert Woodrow Wilson.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pjotr Kapitsa var sønn av en militæringeniør som bygde befestninger. Hans studier ble avbrutt av første verdenskrig som han tjenestegjorde i som ambulansefører i to år ved den polska front. Han ble uteksaminert fra Den tekniske høyskole i Petrograd i 1918 og studerte deretter i Storbritannia.

Forsker[rediger | rediger kilde]

Kapitsa arbeidet så i over ti år med Ernest Rutherford i Cavendish Laboratory ved universitetet i Cambridge, og grunnla den innflytelserike Kapitzaklubben. Han ble medlem av Royal Society i 1929 og var den første direktøren (1930-1934) ved Mond Laboratory i Cambridge.

På 1920-tallet begynte han å utvikla teknikk for å skape ultrasterke magnetfelt og i 1928 oppdaget han det lineære avhengighet av resistiviten hos magnetfeltet for forskjellige metaller i meget sterke magnetfelt.

I 1930-årene begynte han å forske om lave temperaturer, med en kritisk analyse av de da foreliggende metoder for å oppnå disse. I 1934 utviklet han et nytt apparat (basert på det adiabatiske prinsipp) for å kunne fremstille flytende helium i større mengder.

Kapitsa vendte tilbake til Russland og begynte å arbeide med en serie eksperimenter for å studere flytende helium, som i 1937 førte til oppdagelsen av suprafluiditet (ikke å forveksle med supraledning).

I år 1939 utviklet han en ny metode for kondensering av luft med en lavtrykkscyklus med hjelp av en spesiell høyeffektiv ekspansjonsturbin. Som følge av dette ble han under andre verdenskrig utsett til sjef for avdelningen for okygenindustri knyttet til Sovjetunionens ministerråd, der han utviklet sin lavtrykksksxpansjonsteknikk for industrielle formål. Han oppfant høyeffektmikrobølgegeneratoren (1950-1955).

Umiddelbart etter krigen overbeviste en gruppe fremstående sovjetiske vitenskapsmenn (blant dem Kapitsa) regjeringen om å opprette et nytt teknisk universitet, Moskvainstituttet for fysikk og teknikk. Kapitsa underviste der i mange år. Fra 1957 var han også medlem av presidiet for [Det sovjetiske vitenskapsakademi]] og ved sin død i 1984 var han det eneste presidiemedlemmet der som ikke var medlem av kommunistpartiet.

Kapitsa mottok Nobelprisen i fysikki 1978.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Pyotr Leonidovich Kapitsa | biography - Soviet physicist». Encyclopædia Britannica. Besøkt 8. oktober 2015. 
  2. ^ «The Nobel Prize in Physics 1978». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]