Oldtidens anatoliere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det hettittske rike ved dens største utstrekning (ca. 1321–1295 f.Kr.)
Området på 1000-tallet f.Kr. hvor luvisk ble snakket.
Anatoliske språk attestert på midten av 1000-tallet f.Kr.

Oldtidens anatoliere var en særskilt gruppe innenfor de indoeuropeiske folkene som snakket anatoliske språk, og delte en felles kultur.[1][2][3][4] De anatoliske språkene var en gren av den større språkfamilien av indoeuropeiske språk. I henhold til den omfattende aksepterte Kurgan-teorien om urindoeuropeiske «urhjemmet» (opphavet), var disse anatolerne indoeuropeere som innvandret til Anatolia (Lilleasia) fra nord.

Historie[rediger | rediger kilde]

De arkeologiske oppdagelsene og senere desiffrering av hettittenes skriftlige arkiver i kileskrift, etablerte det faktum at det hettittiske språket tilhørte en særskilt anatolisk gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Denne oppdagelsen førte til en sensasjon blant historikere og tvang fram en reevaluering av historien i Midtøsten og for den indoeuropeiske lingvistikk.[4] I henhold til Kurgan-hypotesen slo forskeren J.P. Mallory fast i Encyclopedia of Indo-European Culture at det er sannsynlig at anatolerne kom fram til Midtøsten fra nord, via Balkan eller Kaukasia, på 2000-tallet f.Kr.[4] Sammen med urtokharerne, som migrerte østover, utgjorde anatolerne den første kjente bølge av indoeuropeiske folkevandringer ut av den eurasiske steppe.[5] Selv om de hadde vogner med hjul, utvandret de antagelig før indoeuropeerne hadde lært å benytte stridsvogner i krigføring.[5] Det er sannsynlig av deres ankomst var en gradvis bosetning og ikke som en invaderende hær.[1] Anatolernes eldste lingvistiske og historiske bevitnelse er som navn omtalt i assyriske merkantile tekster fra 1800-tallet f.Kr. i Kanesj (dagens tyrkiske by Kültepe).[1]

Hettittene, som etablerte et omfattende rike i Midtøsten på 1000-tallet f.Kr., er uten sammenligning den best kjente av de anatoliske folkene. Som følge av bronsealderens sammenbrudd, ble de landområder som tilhørte de antaloiske folkene jevnlig og i økende grad utsatt for angrep fra en rekke folk og riker: frygere, bitynere, medere, persere, grekere, galatiske keltere, og til sist også romere. Mange av invasjonene førte til bosetning i Anatolia, noe som tidvis førte til at enkelte av de anatoliske språkene døde ut. Ved middelalderen var alle de anatoliske språkene (og deres respektive kulturer) utdødde, men det var mange levninger som påvirket de moderne innbyggerne i Anatolia, mest framtredende hos armenerne.

Liste over anatoliske folk[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Beckwith, Christopher I. (2009): Empires of the Silk Road, s. 37
  2. ^ Fortson, IV, Benjamin W. (2011): Indo-European Language and Culture, s. 48, 170
  3. ^ Hock, Hans Heinrich; Joseph, Brian Daniel (1996): Language History, Language Change, and Language Relationship, s. 520–521
  4. ^ a b c Mallory, J. P. (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture, s. 12–16
  5. ^ a b Beckwith, Christopher I. (2009): Empires of the Silk Road, s. 32

Litteratur[rediger | rediger kilde]