Ettermæle

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ettermæle
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1932
ForlagOlaf Norlis Forlag

Ettermæle er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1932.[1][2][3] Boka omtales ofte som en kriminalroman,[4][5][6] men professor Hans H. Skei mener at det er en misforståelse å se på boka som en kriminalroman. Skei har skrevet at «teksten er opptatt av heilt andre spørsmål om skyld og ansvar og menneskeverd enn dette enkle å finne ut kven som er gjerningsmann.»[7]

Sentrum i handlinga er at Arna er død, og at ektemannen Torberg Bjørholt er mistenkt for å ha tatt livet av henne. Den voksne sønnen deres, Brynjar, kommer hjem fra sjøfart, og ønsker å klargjøre at faren er uskyldig.[8] Gjennom den utspørringa som Brynjar gjør rundt i bygda, kartlegger han hvordan moras oppvekst og foreldrenes samliv har vært, og hvilket inntrykk det har gjort på dem selv og på naboene.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Romanen utkom mens Duun ellers arbeidet med Medmenneske-trilogien. Den første av Medmenneske-bøkene kom ut i 1929, og de to etterfølgende bøkene kom i 1931 og 1933. I mellomårene utga Duun novellesamlinga Vegar og villstig i 1930 og Ettermæle i 1932.

Årene rundt 1930 var gode år i Duuns forfatterkarriere.[10] Han hadde hatt Statens kunstnerlønn fra 1923, og siden 1927 levde han bare av forfatterskapet. Han hadde flere ganger blitt nominert til Nobelprisen i litteratur, mest fatalt i 1926 da Aftenposten feilaktig kåret ham til vinner.[11] Olsøygutane hadde i 1931 blitt utpekt til en av de tolv beste norske bøkene fra 1900-tallet, og Duuns bøker hadde i årene etter 1924 blitt oversatt til svensk, nederlandsk, tysk, finsk, engelsk, dansk, tsjekkisk, italiensk og ungarsk.[10]

Ettermæles teknikk med å se historien fra flere ulike synsvinkler kan være inspirert av Sigurd Hoels kollektivroman En dag i oktober (1931), eller fra samtidige russiske og amerikanske romaner.[8]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Hovedpersonen i romanens nåtid er Brynjar, som er voksen sønn av Arna og Torberg Bjørholt. Brynjar har vært til sjøs i sju år, uten å ha vært hjemom i løpet av denne tida. Det lange fraværet ser ut til å ha sammenheng med vanskelige forhold i familien.[12] Brynjars tid som sjømann har også omfattet første verdenskrig, og han har blitt torpedert.[12] Torberg er gårdbruker og lokalhistoriker, han har skrevet bygdebok for hjembygda. Det er sterke motsetninger i bygda, og mange mener at Torberg har utlevert for mye i boka si.[4] Arna og Torberg hadde vært gift lenge, men Arna hadde hemmeligheter for ektemannen: et tidlig barn med sambygdingen Tørris. Barnet ble bortsatt og døde senere. Arna har også medansvar for et skipsforlis som Otte sto for.[12] Olav Midttun oppsummerte det slik i en anmeldelse da boka kom ut: «Arna hev gjenge og løynt paa fyrrtidi si, tagt og lide i lengt etter aa faa læ og vera glad. Torberg hev visst noko, og havt mistanke mu meir, og drive og drepe henne med tagal tilgjeving. Samstundes hev dei bore kvarandre paa hendene og vore lukkelege og uppjaga i sin djupe kjærleik. […] Dei vart framande for born og heim og for einannan og for bygdi, og likevel så nær og levande.»[9]

Handlinga foregår i ei stilisert kystbygd, der landskapet bare blir beskrevet i den grad det har betydning for handlinga.[12] De ytre hendelsene i rammefortellinga i boka er også stilisert lagt opp: Hans H. Skei har pekt på at «personane sit nesten som dokker og venter på å gje til beste sin versjon av hendingar i fortida».[7] I alt oppsøker Brynjar elleve personer som forteller om ulike forhold i bygda og mellom foreldrene. Dette er forhold som ligger 50 år tilbake i tid, og de elleve personene har til dels selv vært aktører i de hendelsene de forteller om, i og med at de er naboer og slektninger.[13] Skei har skrevet at «trådane blir nøsta opp bakover i tid til vi ser konturane av ein meningsssamanheng som kanskje er ei slags sanning og festar skuld til einskildpersonar, men likevel ikkje frir nokon for bokas allmenne bodskap om at vi alle er skuldige i alt.»[7] I tillegg til å avklare de vanskelige spørsmåla fra foreldrenes unge år, forsøker Brynjar også å få avklart hva som skjedde da mora døde.

Det er sju scener i Arnas og Torbergs liv som blir skildret av mer enn én person i løpet av boka; det er Arnas besøk til Kilius, «Jonsokslaget», forliset, scena med bukken, «dåne-scena», rettssaken og den natta Arna døde. Leseren får i liten grad høre om hva som faktisk skjedde, men ofte hvordan fortellerne oppfattet det de så.[12] Fortellerne avslører indirekte også sin egen karakter og rolle i historiene. Til å begynne med står historiene i motsetning til hverandre og går ikke opp, men etter hvert begynner Brynjar å se et mønster.

Romanen konkluderer med at det ikke har skjedd et drap i vanlig forstand, men at det likevel har skjedd «overgrep og andre stygge hendingar» i bygda.[13] De tre mennene som har stått Arna nær, har alle gjort henne urett. Møster oppsummerer det slik: «Tørris då han mot hennar vilje set barn på henne; Otte då han hemnar seg på verda for di Arna ikkje vil han; Torberg då han ut frå umedvitne hemnmotiv ikkje snakkar ut med henne.»[12] Alle tre forandrer seg gjennom at de blir utspurt om sitt forhold til Arna: resignasjon, selvforsvar og selvbebreidelse. Gjennom fortellingene framstår Arna som det gode mennesket i alle de andres liv. Møster tolker den undersøkende Brynjar som en positiv helt: han har «evne til konfrontasjon og ein høg grad av erkjenning.»[12]

Arna vokste opp som foreldreløs hos moster og hennes familie. Da begge fosterforeldrene døde, ble Arna 12 år gammel bortsatt til Tørris Vangdal som ny fosterfar. Otte mener at Tørris valgte ut Arna som kombinert fosterdatter og framtidig koneemne.[10] «Han tok hennes til ekte ja, på tomannshånd – det er den svartaste gjerningen eg har nemnt i mitt liv! Trua seg til det, uten trugsmål.»[14]

Arnas dødsfall blir til slutt forklart som en ulykke; hun falt og slo hodet mot en stein. Den natta Arna døde var både Otte og Torberg til stede. «Arna møter først Otte, så dukkar Torberg opp, og Arna segner om i det ho får sjå han.»[15] Torberg kjenner på skyld for at situasjonen oppsto, og det er grunnen til at han ikke har motsatt seg mordanklagene.[15]

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Litteraturprofessor Otto Hageberg har skrevet at Duun med Ettermæle har «brukt ein heil roman på å tematisere spenninga mellom tildekking og avsløring av fortida.»[16] Hageberg skrev et annet sted at temaet er spenninga mellom trangen til å være åpen og ærlig, og en angst for å være det.[17] I en anmeldelse da boka utkom, skrev politiker og sjefredaktør i Morgenbladet C.J. Hambro, at Duun har «gjort i romanens form det Ibsen gjennomførte i dramaet: Handlingen ligger forut for boken; ikke det som skal ske fylder en med angst og skjælvende spænding, men oppdagelsen av det som er skedd.»[12][18]

Hans H. Skei har skrevet at «det farlege og løynde er blitt forsterka gjennom lange liv der ein aldri snakkar saman om det som plagar ein.»[4] Skei mener at romanens budskap er at «det finst djupner i oss alle som vi ikkje visste om, at fortida rommar skyld vi ikkje visste om og kanskje ein dag må svare for», og at det ligger «ei tragisk livskjensle» til grunn, selv om det også er lagt inn håp og trøst i teksten.[4] Skei skrev også på at romanen skiller fra kriminalromanen nettopp ved dette at skylda ikke kan føres tilbake til én enkelt person. Duuns budskap i romanen skal være medmenneskelig ansvar.[4] Replikken «Kom i hug at vi er alle medskyldige i alt som hender i kring oss» fra boka er et kjent Duun-sitat.[19]

Litteraturforskeren Heming Gujord skriver i sin biografi om Duun at «Det er en uhyggelig roman, og det er Duuns gevinst at han synliggjør det seksuelle overgrepets drepende konsekvenser. Enda en gang tar altså Duun den sårbare kvinna og ungjentas parti. Duun viser også nødvendigheten av å bringe det skjulte fram dagen, for sporene etter de forbudte handlingene forsvinner ikke av seg selv.»[10]

Litteraturforskeren Hallvard Kjelen peker på et tema i boka: at hver av de mange fortellerne gir et ufullstendig bilde av det som har skjedd,[15] og at det i et større perspektiv kan være umulig å nå fram til en sann, sammenhengende fortelling og full erkjennelse.[13] Fortellerne i Ettermæle er dels upålitelige og dels mangler de selv et helhetlig bilde av hendelsene som de forteller om.[13]

Litteraturhistorikeren A.H. Winsnes skrev i sin omtale av Ettermæle at Duun var blitt mer undrende og spørrende med årene, og at «en følelse av livets mangetydighet» hadde blitt mer tydelig hos ham.[20] Duun-kjenneren Rolv Thesen skrev at «mennesket blir for Duun meir og meir eit mysterium, som han står undrande, ja handfallen framfor» og at Ettermæle «gjev det aller beste uttrykk for Duuns store undring over kva som bur i menneska, over det ihopfløkte både i sjelelivet og i livslagnaden deira.»[21]

Romanen i ettertid[rediger | rediger kilde]

Boka ble utgitt på dansk i 1933, tysk i 1936 og 1938 – siste gang med tegninger av Tore Hamsun, på tsjekkisk i 1941, på serbokroatisk i 1943 og 1960 og på fransk i 1999.[2][22][23][24]

Den har blitt nevnt som en av Duuns mindre studerte og diskuterte bøker.[13] Det er utgitt ei bok om romanen. Magne Eide Møsters bok Orda og menneskelivet: ein analyse av Olav Duuns Ettermæle (1976) er basert på Møsters hovedfagsavhandling ved Universitetet i Bergen 1972.[12] Det er skrevet fire hovedfagsoppgaver om boka, medregnet Møster.[25]

Romanen har blitt dramatisert av Tormod Skagestad,[26] og sceneversjonen hadde urpremiere på Det Norske Teatret ved Duun-jubileet i 1976.[27][28] Det har senere blitt oppført av Riksteatret i 1981 og av Det Norske Teatret igjen i 1988.[29][30]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Duun, Olav (1932). Ettermæle. Oslo: Norli. 
  2. ^ a b Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 22. 
  3. ^ Ettermæle; aschehoug.no
  4. ^ a b c d e Skei 1997
  5. ^ Kvam, Lorentz N. (1942). Om norsk kriminallitteratur. Damm. s. 4. 
  6. ^ Dahl, Willy (1993). Dødens fortellere : den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie. Eide forlag. s. 103. ISBN 8251404037. 
  7. ^ a b c Skei 2006
  8. ^ a b Bjarte Birkeland (1967). «Innleiing [om hele Duuns forfatterskap]». Olav Duun: Menneske og maktene. Oslo: Gyldendal. s. 7-14. 
  9. ^ a b Olav Midttun (1932). «Boksjaa: Olav Duun; Ettermæle». Syn og segn. Samlaget. s. 428-431. 
  10. ^ a b c d Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 391–396
  11. ^ Olav Duun og Nobelprisen han aldri fekk; olav-duun.no
  12. ^ a b c d e f g h i Møster 1976
  13. ^ a b c d e Kjelen 2010
  14. ^ Duun, Olav (1999). Ettermæle. Aschehoug. s. 88. ISBN 8203180922. 
  15. ^ a b c Kjelen 2000
  16. ^ Hageberg, Otto (1996). Forboden kjærleik : spenningsmønster i Olav Duuns dikting. Samlaget. s. 18. ISBN 8252146015. 
  17. ^ Hageberg, Otto (1996). Olav Duun : biografiske og litteraturhistoriske streiflys. Samlaget. ISBN 8252146414. 
  18. ^ «Morgenbladet 1932.10.26». 1932. s. 9. 
  19. ^ Duun, Olav (1999). Ord av Olav Duun. Aschehoug. s. 15. ISBN 8203181368. 
  20. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 544. 
  21. ^ Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 266, 299. 
  22. ^ Rajić, Ljubiša (2008). Skandinavska knjiga u prevodu na srpskohrvatski jezik. Narodna biblioteka Srbije. s. 75. ISBN 9788651900962. 
  23. ^ Duun, Olav (1938). Der Gang durch die Nacht. Deutsche Buch-Gemeinschaft. 
  24. ^ La Reputation. Flammarion forlag, 1999. ISBN 9782080669506
  25. ^ Bibliografi: Norsk litteraturforsking; nb.no
  26. ^ Duun, Olav (1976). Medmenneske ; Ettermæle. Oslo: Noregs Boklag. ISBN 8252201431.  Dramaversjonene
  27. ^ Ettermæle. Det norske teatret. 1976.  Programhefte
  28. ^ Ekko; NRK Radio, 05.11.1976. Tormod Skagestad i samtale med Helene Høverstad; 9 minutter
  29. ^ Ettermæle. Riksteatret. 1981.  Programhefte
  30. ^ Ettermæle. Det norske teatret. 1988.  Programhefte

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ettermæle&oldid=23926525»