På Lyngsøya

På Lyngsøya
Forfatter(e)		Olav Duun
Språk		Nynorsk
Utgitt		1917
Forlag		Olaf Norlis Forlag

På Lyngsøya er en roman av Olav Duun, utgitt i 1917.

Hovedpersonen Martin Brudalen er lekpredikant, men strever med skyldfølelse og gudsforholdet, med en traumatisk binding til halvsøstera Astrid, og med seksualangst.

Innhold

Romanen er den fjerde av i alt elleve Duun-bøker fra Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924) som foregår i det samme landskapet med de samme stedsnavnene og med noen hovedpersoner som opptrer som bipersoner i andre bøker. Otto Hageberg omtaler disse elleve bøkene som «Duuns storroman», og også Juvikfolket foregår innenfor dette universet. Lyngsøya ligger for seg selv litt utenfor det kystlandskapet hvor gårder som Håberg, Nesse og Valvære finnes. Rolf Thesen har antydet at boka er påbegynt eller skrevet tidligere enn romanene Tre venner (1914), Harald (1915) og Det gode samvitet (1916), ettersom disse romanene har en «positiv helt» som hovedperson, noe som peker fram mot Juvikfolket. Martin Brudalen er imidlertid en av de «stridande, bundne» menneskene fra Duuns tidlige bøker, ifølge Thesen. Otto Hageberg finner imidlertid ikke noe som taler for denne antagelsen om tidligere datering.

Det er en realistisk samtidsroman. Handlingen utspiller seg over en periode på sju år; den første delen strekker seg over en toårsperiode, mens den andre delen foregår i løpet av noen sommeruker fem år senere. I den første delen er det i kapittel 2 og 3 tilbakeblikk til tidligere hendelser som danner grunnlaget for Martins problemer i nåtid.

Bakgrunnshistorien er at Martin 14 år gammel var involvert i et forlis hvor mora og stefaren døde, og bare han og halvsøstera Astrid overlevde. Han utvikla en ubevisst erotisk tilknytning til henne. Den ytre ramma for handlinga i romanen er at Martin nettopp har vendt hjem til hjembygda som predikant. Han «oppdager at det er noko falsk ved heile hans forkynning.» Predikantrollen blir en kompensasjon for alt han fortrenger – en livsflukt, og han må forlate den og ordne livet sitt på nytt som gårdsbestyrer på Lyngsøya for å komme videre. Her på Lyngsøya møter han Tora Lyng. De gifter seg etter et halvt år, og får sønnen Tore ett år etter dette.

Sommeren fem år etter har Martin ennå ikke funnet ro. «Han pinest stendig for at han ikkje er ærleg eller heilt seg sjølv.» Hans inntrykk av mørke visjoner blir av forfatteren sammenlignet med visjonsdiktet Draumkvedet. Ekteskapet med Tora er godt, og «ho er mellom dei sterke, gjevande kvinnene hos Duun, heil i sin kjærleik.» Martin flykter til ei utøy ute i havet, hvor han «kjempar ein Jakobs-kamp med Gud, åleine». Han kommer tilsynelatende styrka ut av dette, men kommer i ei ny krise få dager senere, og er nær ved å drepe kona og sønnen som et soningsoffer på samme måte som Abrahams offervilje. Vennen Kristian Lyng, som er Toras onkel, hjelper Martin ut av forvirringa. I romanens siste kapittel møtes Kristian og Martin på et forlist båthvelv, og redningsaksjonen her er for alvor med på å bringe Martin til livet. En lignende livskamp-scene på båthvelvet finnes også i I stormen (1923), den siste av bøkene i Juvikfolket.

Ved siden av historien om Martins livskamp, er det en bihistorie med satirisk glød i skildringa av pratmakeren Mikkel Vikesylt. Vikesylt er framstilt nærmest som en karikatur, både her og når han senere dukker opp igjen i romanen I stormen. «Sølvreven» Vikesylt er kanskje den sterkeste karikaturen i Duuns dikting. Satiren omfatter også historien om Martins svigermor, innflytteren Katrina Lyng som spekulerer med eiendom.

Ei ligende «nær, incestuøs binding mellom bror og søster» som den mellom Martin og Astrid finnes i flere av Duuns bøker: Mellom Iver og Marta i Tre venner (2014), og senere i Straumen og evja (1926), Samtid (1936) og og Menneske og maktene (1938).