Sør-Gjæslingan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 64°44′23,248″N 10°46′53,530″Ø

Sør-Gjæslingan i Nord-Trøndelag
Sør-Gjæslingan
Sør-Gjæslingan
Sør-Gjæslingan i Nord-Trøndelag
Heimværet, den største øya i Sør-Gjæslingan.
Karttegning fra 1902, med øyene og den daværende bebyggelsen.

Sør-Gjæslingan er et fraflyttet fiskevær i Vikna i Nord-Trøndelag som nå er et vernet kulturmiljø med turistnæring. Området omfatter en samling av cirka 80 øyer, holmer og skjær og ligger ytterst i Foldafjorden. De mest kjente øyene er Heimværet, Flatholmen, Kalholmen, Nakken, Sæternesholmen, Sørenskjær, Lyngnesholmen og Store- og Lille Langøy.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sør-Gjæslingan var kjent som fiskevær mange hundre år tilbake i tid. Steinalderfunn i området kan tyde på at været ble bosatt svært tidlig.[1] Fra koppskattetellingen i 1645 fins tre navngitte oppsittere, men det er først i 1720-årene at opplysningene om befolkning på Gjæslingan begynner å bli sikre. Selv om det frem til 1900-tallet var få oppsittere på Sør-Gjæslingan, huset været ofte så mange som 400 båter.[2] Fra århundreskiftet kom mange flere fastboende til været, hovedsakelig fiskere som kjøpte rorbuer eller bygde hus for å bosette seg der. På det meste kunne opptill 1200 fiskebåter med ca. 5000 man og 150 handelsfartøy være samlet på været.[2]

Fiskeværet var prisgitt variasjonene i innsiget av fisk, og disse variasjonene påvirket bebyggelsen på fiskeværet. I perioden 1855-1935 ble det satt opp 99 rorbuer på været, og byggeaktiviteten sammenfaller nøye med år det var store innsig av skrei. Værets storhetstid var mellom 1908 og 1913, og en kunne fiske opptil to millioner skrei på en sesong. I denne perioden var det om lag 4000 fiskere på Sør-Gjæslingan hvert år.

1931 var det siste storåret på Sør-Gjæslingan med godt fiske. Deretter avtok innsiget av skrei, og førte til at det nesten ikke ble oppført noen nye rorbuer i været. I tillegg hadde flere av fiskerene nå tilgang på dekksbåter som gjorde det mulig å overnatte ombord. Den siste boligbyggingen på Sør-Gjæslingan foregikk under andre verdenskrig.

Fra og med 2. verdenskrig og frem til 1970-tallet, var skreifisket ved Gjæslingan dårlig. Selv om fisket var dårlig, fikk været elektrisitet med kabel fra fastlandet i 1969. Denne betydelige investeringen ble foretatt fordi kommunen og de fastboende vurderte fiskeværet som et livskraftig samfunn. Været hadde modernisert seg, med postkontor, butikk, skole, fiskemottak og regelmessig ruteforbindelse med fastlandet. Men i likhet med andre øysamfunn langs kysten var Sør-Gjæslingan et offer for sentraliseringstendensene som økte i samfunnet på tiden.

Sør-Gjæslingan fikk sin siste væreier i 1969, Petter Kjøllberg. Nedgangen i folketallet hadde til da vært forbausende lite, og Vikna kommune var svært interessert i at fiskemottaket på Sør-Gjæslingan skulle drives videre. Kommunen stilte økonomiske garantier, samt at væreieren fikk støtte fra Distriktenes Utbyggingsfond. Til tross for dette kom de første søknadene om fraflytting like etter 1970. Vikna kommune var negative til å behandle disse, og først i 1975 da væreieren også kom med søknad, ble de innvilget. I de to påfølgende årene oppløses hele øysamfunnet. I 1978 gikk væreieren konkurs, og året etter legger Namsos trafikkselskap ned den faste båtruten til fiskeværet.

Vern og turistvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Prosessen med å få til et vernetiltak for Sør-Gjæslingan startet i 1977 i regi av Jens Lie-Gjeseth, tidligere formann i Kulturvernutvalget, et underutvalg av fylkeskulturstyret. Lie-Gjeseth kalte Sør-Gjæslingan "kystens Røros", og var ikke i tvil om at været var viktig å prioritere for fremtidig vern. Med fylkeskonservator Kolbein Dahle ble det foretatt en befaring den 11. oktober 1976, og etter befaringen uttalte fylkeskonservatoren «Vi kan ikkje la ein slik framtidsressurs forfalle ... Det er snarere et spørsmål om vi har råd til å la det forfalle enn om vi har råd til å verne det!».

Etter at værets daværende eier, Petter Kjelleberg, gikk konkurs, kom samarbeidsutvalget for verneplan for Sør-Gjæslingan med en anmodning til formannskapet i Vikna kommune om at kommunen måtte engasjere seg i kjøp av været. Etter en tid med forhandlinger med daværende eier, ble finansieringen til slutt ordnet på våren 1979, og været ble solgt til Vikna kommune for 750 000 kroner. Nord-Trøndelag fylkeskommune bidro med 75 000 kroner via tilskudd til Woxengs samlinger, Miljøverndepartementet bidro med 250 000 kroner ved å kjøpe de ubebodde øyene, og resten ble dekket av kommunen.

Først på 1980-tallet ble det iverksatt praktisk arbeid med å verne området, i form av restaurering og vedlikehold. I motsetning til vanlig tankegang på tiden, ble bygningsmiljøene bevart på Sør-Gjæslingan fremfor å flytte de til bygdetun eller friluftsmuseer. Målsetningen var å bevare bruken av bygningene nært til det de opprinnelig var brukt til, og rorbuene ble benyttet til overnatting av turister og skoleelever i sommerhalvåret.

Kystmuseet i Nord-Trøndelag utførte fra overtakelsen i 1979 og til 2002 betydelig restaureringsarbeid på de 22 bygningene som nå er i offentlig eie. Dette arbeidet ble hovedsakelig finansiert igjennom ulike offentlige sysselsettingstiltak. Samtidig utførte også eierene av de private husene et omfattende vedlikeholdsarbeid på sine hus. Etter hvert som bygningsmassen ble satt i stand, åpnet det seg nye muligheter for turistnæring på været.

Væreierene[rediger | rediger kilde]

Statens overgang til frihandelspolitikk førte raskt til at Sør-Gjæslingan kom på private hender. Oppkjøp av fiskevær ble sett på som en sikker pengeplassering, og i perioden 1728-1869 skiftet været eier tolv ganger. Været ble til slutt kjøpt av Anthon Martinus Brandtzæg i 1869, og forble i familiens eie frem til 1969.

Det er hurtigbåtforbindelse til Namsos med Namdalingen via SeierstadJøa. Fiskeværet var i tidligere tider et av de største fiskeværene sør for Lofoten. Sør-Gjæslingan er fredet som kulturmiljø etter kulturminnelovens § 20.[3]

Woxengs samlinger og Vikna kommune forvalter de fleste historisk viktige bygningene, det vil si rorbuer, væreierbolig, noen naust, fiskemottak, salteri, Fiskarheimen og annet. Rorbuene blir leid ut til turister i turistsesongen. Fiskeværet har en fast vedlikeholdsmann, og den frivillige organisasjonen Sør-Gjæslingans venner hjelper til med oppussingen. Gjæslingan Velforening, Havbåra, er ei forening med oppsittere (eiere av rorbuer og hus) og andre interesserte som har som formål å ta vare på foreningslivet gjennom ulike arrangementer i Sør-Gjæslingan.

Levende fiskevær anno 1900[rediger | rediger kilde]

Rorbuer i Sør-Gjæslingan anno 1902; tegnet av daværende distriktslege Harald Natvig.[2]

På begynnelsen av 1900-tallet var Sør-Gjæslingan fremdeles et levende fiskevær og var i perioden 1900–1930 på sitt mest utbygde. Det fantes da rundt nitti rorbuer, de fleste av øyene hadde bebyggelse og det var fire hushold som bodde fast på øyene. Videre fantes trandamperi, posthus, sykestue og telegraf.

Opprinnelig fantes ingen forbindelse mellom øyene. Dette kom til under andre verdenskrig, da det ble bygget molo mellom Store Langøy, Lille Langøy, Lyngnesholmen og Nakken. I tillegg fantes ikke elektrisitet før i 1962, sanitærforholdene var mangelfulle og der var dårlig tilgang på vann. Dette gjorde at tuberkulose og andre sykdommer blomstret opp på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider ble ikke ferskvann og varme skaffet med kran og ovner, folk på fiskeværet måtte finne andre metoder. Den første brønnen på været kom ikke før i 1905, innbyggerne i fiskeværet måtte derfor hente vann på naboøya, som fikk brønn noe tidligere. Det var også vanlig å smelte snø og hente vann fra dammer og pytter på øyene. Mesteparten av brenselet ble fraktet i båter fra fastlandet. Det ble også brukt torv som ble tatt fra myren, og det var mulig å få tak i drivved fra havet.

Rundt 1918 var elleve av øyene på Sør-Gjæslingan bebygd. I dag finnes bare bebyggelse på fem av øyene. Det er i all hovedsak rorbuene som er forsvunnet. Trandamperiene, guanolageret, noen uthus og sjåer er også forsvunnet. Av de 90 rorbuene, er det bare tjue igjen. Bare syv av disse kan kalles rorbuer ut fra den funksjonen de har i dag. At så mye av bygningsmassen er gått tapt har flere årsaker. Utover i 1920- og 30-årene ble det dårlige fiskeår og påfølgende nedgang i skreifisket. Dette førte videre til moderat bygging av rorbuer. Etter krigen har det vært svært begrenset nybygging på Sør-Gjæslingan.

Sør-Gjæslingan hadde et dynamisk væreiersystem, der fiskerne ikke var forplikta til å selge fangsten til væreier og fikk føre opp sine egne rorbuer. Samtidig skjedde teknologiske endringer utover 1900-tallet, som gjorde båtene større og mer mobile. En ble da ikke så avhengig av fiskevær og rorbuer, siden en kunne sove i båten. Det kan dermed tenkes at fiskere som hadde ført opp egne rorbuer etter hvert tok dem ned, for å bruke materialene til annet, som for eksempel bygging av hus på fastlandet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jørn Sandnes (1965). Namdalens historie. Namsos: Namdal historielag. 
  2. ^ a b c Harald Natvig. «De hygieniske forhold ved Viktens fiskevær og fiskerilovgivningen i Namdalen». I: Tidsskrift for Den norske legeforening; 1902, sid 929-937, 985-995; 1903, side 7-20, 60-73, 104-117.
  3. ^ «Sør-Gjæslingan – kystens svar på Røros – fredes som kulturmiljø». Miljøverndepartementet. 1. oktober 2010. Besøkt 1. oktober 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]