Mirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Mirza Bashiruddin Mahmood»)
Mirza Bashir-ud-Din Mahmood
Kalifen til Messias
Den utlovede Sønnen
Født12. januar 1889
Qadian, Punjab, British India
Død7. november 1965 (76 år)
Rabwah, Punjab, Pakistan
BeskjeftigelseOversetter, spiritual teacher Rediger på Wikidata
Ektefelle
  • Mahmooda Begum
  • Amatul Hayye
  • Sarah Begum
  • Aziza Begum
  • Syeda Maryam Begum
  • Maryam Siddiqa
  • Bushra Begum
MorNusrat Jahan Begum
Barn23
NasjonalitetIndia (1950–)
Britisk India (–1947)
Unionen India (1947–1950)
GravlagtRabwah
Annet navnMirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmad
مرزا بشیر الدین محمود احمد‬ [1]
Signatur
Mirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmads signatur
Mirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmad på Commons


Mirza Basheer-ud-Din Mahmood Ahmad (urdu: مرزا بشیر الدین محمود احمد‬‎) (12. januar 1889–7. november 1965), var den andre kalifen (arabisk: خليفة المسيح الثاني‎, khalīfatul masīh al-thāni), lederen for verdensomspennende Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn og den eldste sønnen til Mirza Ghulam Ahmad fra hans andre kone, Nusrat Jahan Begum. Han ble valgt som den andre kalifen til Mirza Ghulam Ahmad på 14. mars 1914 i en alder av 25, dagen etter bortgangen av hans forgjenger Hakim Noor-ud-Din.[2]

Valget av Mahmood Ahmad som den andre kalifen førte til en splittelse av trossamfunnet. En av partene avsto fra å inngå troskapspakten med ham på grunnlag av forskjell i forståelsen av teologi og etterfølgerskap; og hadde nok også opphav i personligetskonflikter. Han ledet Ahmadiyya-retningen i islam i mer enn et halvt århundre og er kjent for å ha etablert nesten hele den organisatoriske strukturen til trossamfunnet. Dette inkluderer grunnleggelse av fem hjelpeorganisasjoner, formell etablering av Majlis al-Shura (Rådgivende organ), konsolidering og formalisering av trossamfunnets finansielle systemet og å lede omfattende misjonsaktivitet utover det indiske subkontinentet. Han er også kjent for sin eksegese av Koranen bestående av ti bind, kalt Tafsīr-e-Kabīr. Som en velkjent taler var Mahmood Ahmad også en politisk aktiv figur, spesielt før delingen av India. Han var en av de som var med på å grunnlegge All India Kashmir Committee og ble også den første presidenten for denne komiteen. Komiteen ble dannet for å etablere og sikre sivile rettigheter for muslimene i Kashmir. Etterfulgt av delingen av India og etableringen av Pakistan sørget han for en trygg utvandring av ahmadimuslimer fra Qadian til den nye staten, og oppbygging av en ny tettsted på på et tørt og fjellaktig landområde kjøpt av trossamfunnet i 1948. Denne byen, kalt Rabwah, ble nå det administrative hovedkvarterer for Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. En 26 bindssamling av hans verker kalt Anwārul Uloom inneholder over 800 skrifter og foredrag. I tillegg til disse er flere tusen prekener.[3] Mahmood Ahmad blir betraktet av Ahmadiyya muslimsk trossamfunn som Musleh Ma'ood (Den utlovede Reformatoren) og "Den utlovede Sønnen" som Mirza Ghulam Ahmad forutsa at Gud vil skjenke ham.[4]

Oppvekst, utdannelse og tjeneste[rediger | rediger kilde]

Mirza Basheer-ud-Din Mahmood ble født den 12. januar 1889 hos Mirza Ghulam Ahmad og Nusrat Jahan Begum i Qadian. Det er det samme året da Ghulam Ahmad grunnla Ahmadiyya muslimsk trossamfunn ved å akseptere troskapspakten fra sine etterfølgere. På grunn av kronisk sykdom klarte ikke Mahmood Ahmad å fullføre grunnutdanning eller delta i videregående opplæring. sin ungdomstid forble han et aktivt medlem i trossamfunnets tjeneste ved å grunnlegge et tidsskrift med tittelen Tash'hīzul Az'hān og fulgte sin far på mange av hans reiser.[5] Da Mirza Ghulam Ahmad gikk bort den 26. mai 1908 var Mahmood Ahmad 19 år gammel. Den neste dag, 27. mai 1908, inngikk han sin troskapspakt med Hakeem Noor-ud-Din som ble valgt til å etterfølge Mirza Ghulam Ahmad som den første kalif. Etter bortgangen av sin far fortsatte Mahmood Ahmad å studere Koranen, Sahih Bukhari, Masnavi og medisin under veiledning av Noor-ud-Din, som han fikk utviklet et nært vennskap med. Noor-ud-Din ble etter hvert bli en av de som hadde størst innflytelse på Mahmoods liv. Han begynte også å skrive artikler for trossamfunnets forskjellige tidsskrifter og engasjerte seg ofte i teologiske diskusjoner med forskjellige lærde fra trossamfunnet. Mahmood Ahmad besøkte Egypt og Arabia i september 1912. I løpet av denne reisen utførte hans også Hajj - pilegrimsferden til Ka'ba i Mekka. Da han vendte tilbake til Qadian i juni 1913, startet han en avis med tittelen Al-Fazl.[trenger referanse] Innenfor trossamfunnet har denne avisen fungert og fortsatt fungerer som et middel til moralsk oppdragelse av medlemmene, utdannelse i islam og bevaring av trossamfunnets historie.

Kalifatet[rediger | rediger kilde]

Den 13. mars 1914 døde Khalifatul Masih I, Hakeem Nōr-ud-Din, kort tid etter klokka 2 om ettermiddag i Qadian, India.[6] Dagen etter ble testamentet til Noor-ud-Din, som han hadde betrodd Muhammad Ali Khan – et fremtredende medlem av trossamfunnet, lest høyt i Noor-moskeen etter Asr-bønn. Etter å ha knapt avsluttet opplesningen av Noor-ud-Din sitt testament, følte medlemmer av trossamfunnet at Mahmood Ahmad var den som best oppfylte kriteriene for en etterfølger slik testamentet hadde beskrevet, og begynte å kalle Mahmood Ahmad til å ta imot Bai'ah (troskappakten). Siden han var uforberedt, vendte han seg til Maulvi Syed Sarwar Shah og sa: "Maulvi Sahib, denne byrden har plutselig og uventet falt på meg, og jeg kan ikke engang huske formulering til Bai'at. Vil du instruere meg i det?". Han tok imot Bai'at av de fremmøtte og gjentok ordene etter Syed Sarwar Shah. Etter at eden var avlagt, ba han en stillebønn og holdt en kort tale. Mirza Basheer-ud-Din Mahmood Ahmad ble valgt som Khalifatul Masih II den 14. mars 1914.[6] Under hans ledelse ble omfanget av misjonsaktiviteter utviklet videre og Madrasa Ahmadiyya ble etablert opp til universitetsnivå. I løpet av sin periode etablerte han 46 utenlandske misjonsstasjoner og grunnla Anjuman Tahrīk-e-Jadīd, som samlet inn midlene fra medlemmer av Ahmadiyya muslimsk trossamfunn for opplæring av misjonærer, og fikk dem sendt til forskjellige land over hele verden. Mahmood Ahmad sørget også for å bygge moskeer de fleste steder der misjonshus ble etablert. Utgivelsen av magasiner og tidsskrifter ble også igangsatt på forskjellige språk. Han startet også oversettelsen av Koranen til engelsk med en detaljert kommentar til fordel for engelsktalende nasjoner.[7]

Splittelsen[rediger | rediger kilde]

Se også: Lahore Ahmadiyya Movement

Kort tid etter bortgangen til Hakim Nur-ud-Din i 1914 ble eksisterende ideologiske og administrative forskjeller mellom Mahmood Ahmad og andre fremtredende ahmadimuslimer synlige. Som et resultat satte en gruppe seg imot hans ledelse. Denne gruppen ble ledet av Maulana Muhammad Ali, og avsto fra å inngå troskapspakten med Mahmood Ahmad. Disse forlot til slutt Qadian og flyttet til Lahore,[8][9] noe som førte til en fullstendig løsrivelse og dannelsen av Lahore Ahmadiyya Movement. Selv om det har blitt hevdet at personlighetskonflikter mellom dissentere og Mahmood Ahmad var på grunn av sistnevntes relative ung alder, uerfarenhet og dårlig akademisk bakgrunn,[10][11] var forskjeller mellom Muhammad Ali og hans tilhengere i hovedsak knyttet til forståelse av profetdømme til Mirza Ghulam Ahmad — og følgelig statusen til muslimer som ikke aksepterte ham — så vel som den formen ledelsen skulle ha innen trossamfunnet, altså kalifens autoritet kontra Anjuman (det utøvende rådet) sitt autoritet.

Om profetdømme[rediger | rediger kilde]

Ahmadiyyamuslijmer er generelt enige i troen på at Mirza Ghulam Ahmad både var Den utlovede Mahdi og Messias som Muhammad hadde forutsagt å vise seg ved den siste tiden, og at hans profetiske egenskaper verken var uavhengige eller kunne skilles fra Muhammad sitt profetiske oppdrag. Muhammad Ali mente imidlertid at den type profedømme som Ghulam Ahmad beskrev med henvisning til seg selv ikke gjorde ham til en profet i den tekniske forstand av ordet som brukt i islams terminologi, den gjorde ham til intet annet enn en helgen, og at mystikere innenfor islam hadde på samme måte beskrevet liknende opplevelser av profeti og sitt forhold til Muhammad før Mirza Ghulam Ahmad..[12][13][14] Følgelig, i motsetning til de fleste islamske grupperingene som forventer at Jesus skal komme tilbake, stadfester Lahore Ahmadiyya det absolutte opphør av profetdømme, og mener at ingen profeter kan komme etter Muhammad, verken en som tidligere har vært, slik som Jesus, eller en ny..[15][13]

I motsetning til dette mente Mahmood Ahmad at Mirza Ghulam Ahmad sitt krav på være Messias og hans rolle var kvalitativt forskjellige fra kravene til helgener i islam som gikk bort før ham.[16] Hans status av å være profet var basert på kun en refleksjon av Muhammad uten noen ny lov, skjønt helt underordnet Muhammad, og det gjorde ham teknisk sett til en profet uavhengig av hvilket type profetdømme eller adjektiver som ble anvende for å kvalifisere den.[17][13][18] Følgelig mener Ahmadiyya muslimsk trossamfunn at profetdømme skjenket som et resultat av perfekt lydighet og selvutslettelse i hengivenhet overfor Muhammad, er teologisk mulig, selv etter Muhammad. Det anerkjenner likevel kun advent av en slik utlovet figur som skulle vise seg ved den siste tiden. Denne skal ha vist seg i form av Ghulam Ahmad i samsvar med profetier fra diverse hellige skrifter fra forskjellige religioner. En slik profet-status, skjønt den ikke er uavhengig, er likevel teknisk klassifisert som profetdømme siden det innebærer at et individ får kunnskap om det skjulte, forutsier fremtidige hendelser og kalles en profet av Allah.[16][19][20]

Om andre muslimer[rediger | rediger kilde]

Et nært forbundet stridspunkt handlet om statusen til muslimer som ikke aksepterte Ghulam Ahmads krav. Muhammad Ali og hans støttespillere forkastet på vilkårlig grunnlag uttalelser om vantro (Kufr) knyttet til dem, og lagde et skille mellom de som var nøytrale i kontroversen og de som aktivt avviste og motarbeidet Ghulam Ahmad, eller erklærte ham som vantro eller kjetter.[21][22] Førstnevnte kunne ikke på noen måte kalles vantro (kafir), mens sistnevnte bare var skyldige i å avvise et bestemt bud fra den islamske læren — nemlig det budet som gjelder å tro på Den utlovede Messias — som ville gjøre dem til fasiq (den som går bort fra den rett vei) i motsetning til vantro, altså den som har manglende tro på et grunnleggende læresetning av troen, og som ville ha ekskludert dem fra det muslimske samfunnet (Ummah).[23][21] Muhammad Ali avviste ideen om å erklære hele den muslimske ummah som vantro, et begrep som ifølge ham ikke kunne gjelde vilkårlige ikke-ahmadimuslimer, noe han beskyldte Mahmood Ahmad for å gjøre.[24]

Mahmood Ahmad på den andre siden benyttet seg av en annen type topologi av vantro — nemlig den som eksisterer utenfor islam, og ikke den som medfører utestengelse fra islam. Og basert på denne mente Mahmood Ahmad at muslimer som ikke aksepterte Mirza Ghulam Ahmad sitt krav hørte til denne kategorien av vantro,[25] og at å forkaste ham ville til slutt medføre fornektelse av Muhammad.[22] Mahmood Ahmad anvendte de brede konnotasjonene og bruken av det arabiske ordet kafir for å understreke at hans bruk av begrepet vantro i tilknytning til slike muslimer ikke innebar sitt demotiske betydning, men heller betegnet den doktrinære forskjellen og var ment å uttrykke at bare ahmadimuslimer var sanne muslimer.[26][22][27] For ham var slike muslimer som ikke hadde akseptert en utpekt av Gud (ma'mur minallah) i islam, verken fornektere av Gud eller Muhammad. De var derfor fortsatt en del av det muslimske samfunnet, og var bare muslimer i den forstand at de tilhørte Muhammads ummah, og hadde slik sett rett til å bli behandlet som medlemmer av det muslimske samfunnet (mu'ashira). Men dette ifølge ham var ikke det samme som å si at de var muslimer, og ikke vantro.[28] Han mente derfor at ikke-ahmadimuslimer kunne klassifiseres som vantro, men innenfor islams ansvarsområde og ikke i den forstand at de hadde en annen religion enn islam; og videre at Ahmadiyya muslimsk trossamfunn kunne ikke si noen dom om deres skjebne i det hinsidige og aldri proaktivt skulle uttrykke denne oppfatningen av dem.[29][30] Selv om han nektet å anerkjenne krav fra ytre krefter om at trossamfunnet skulle akseptere at begrepet kafir ikke gjaldt for ikke-ahmadimuslimer, fastholdt Mahmood Ahmad at slike muslimer ikke ble ansett som utenfor islams favn..[31]

Om etterfølgelse[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1905 utga Mirza Ghulam Ahmad en kort avhandling som forutsa hans død med tittelen Al-Wasiyyat (eller Testamentet)[32] der han etablerte Sadr Anjuman Ahmadiyya (Ahmadiyya sentrale råd), et utøvende organ opprettet for å administrere trossamfunnet, samt samle inn og distribuere midler til støtte for forkynnelse av islam.[33][34] Ghulam Ahmad ledet dette rådet selv fram til sin død i 1908. Etter hans bortgang ble Hakim Nur-ud-Din enstemmig valgt til å etterfølge ham og ledet dette rådet som utnevnt president.[35] Muhammad Ali og hans støttespillere mente at Ghulam Ahmad i Testamente hadde utpekt rådet som en rådgivende institusjon til å være hans etterfølger og stedfortreder.[36] Siden de se på ideen om at en person skulle ha absolutt autoritet i trossamfunnet og kreve total lydighet fra det som autokratisk, forkastet de ideen om khilāfah (kalifatet) i trossamfunnet. De foretrakk det de anså som et mer demokratisk system etablert av Mirza Ghulam Ahmad selv, og ga følgelig rådet som et administrativt organ myndighet over trossamfunnet.[37] Ingen personer hadde makt til å tilbakekalle de avgjørelser som ble vedtatt av flertallet i rådet, og disse skulle forbli i høysetet og bindende,[38] noe de trodde var i tråd med Ghulam Ahmads instruksjoner for å administrere trossamfunnet etter hans bortgang. Videre mente de at siden lederskapet av trossamfunnet ikke lenger var guddommelig utnevnt etter Ghulam Ahmads bortgang, hadde også plikten til å inngå troskapspakten til hans etterfølgere falt bort, og var nå en frivillig handling.[39]

I motsetning til den foregående tilnærmingen, mente Mahmood Ahmad, som ble valgt som den andre etterfølgeren (kalif) og leder for trossamfunnet dagen etter bortgangen av Noor-ud-Din, at Ghulam Ahmad hadde sett for seg et system med guddommelig ordinert kalifat for å etterfølge ham, i likhet med det som ble etablert etter Muhammad sin bortgang, under hvis ledelse rådet skulle operere.[40] Følgelig foretrakk han en sentralisert autoritet gjennom kalifatsystemet som etter hans syn, var religiøst uunnværlig og som det var nødvendig at trossamfunnet inngikk troskapspakt med..[41] Ghulam Ahmads etterfølgere ble ifølge ham og Hakim Noor-ud-Din fortsatt utnevnt av Gud og det fordret derfor lydighet fra trossamfunnet..[38] Dette, hevdet han, kom tydelig fram fra Testamentet så vel som Ghulam Ahmads andre verk. Dessuten var det en ordning som ifølge ham hadde eksistert gjennom hele perioden med Noor-ud-Dins ledelse, siden Noor-ud-Din ikke bare omtalte seg selv som Khalīfatul-Masīh (dvs. kalifen til Messias), men også gjorde det klart at det var Gud som hadde skjenket ham dette embetet, og ikke støttespillerne til Muhammad Ali.[38] Ahmadiyya muslimsk trossamfunn grunnfester følgelig sin religiøse og organisatoriske autoritet til kalifen som Ghulam Ahmads guddommelig valgte etterfølger..[42]

Ikke-samarbeidsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Mahmood Ahmad ble en viktig politisk skikkelse i India før uavhengighet, og hadde tette forbindelser med ledelsen av All-India Muslim League. Etter Tyrkias nederlag under den første verdenskrig i 1919, fikk dette en dyp innvirkning på muslimene i India. Det ble arrangert All India Muslim Conference i Lucknow for å diskutere Tyrkias fremtidig eksistens. Mahmood ble invitert til å være med, men kunne ikke møte opp personlig. Han skrev imidlertid et hefte med tittelen The future of Turkey and the duty of Muslims som ble lest opp på konferansen.

Mahmood var vanligvis i mot aktivitetene til Kalifat-bevegelsen som arbeidet for å forsvare det osmanske kalifatet, søkte å presse den britiske regjeringen og beskytte det osmanske rike. Denne bevegelsen ble etter hvert en stor del av ikke-samarbeidskampanjen.[43] Mahmood hevdet at bevegelsens aktiviteter var i strid med islams lære, og ville til slutt vise seg å være skadelig for muslimene. Han understreket fraværet av krav og forhold der islam tillater ikke-samarbeid med myndigheter, og foreslo i stedet et positivt engasjement med britene for å dempe fordommer mot islam. Han kritiserte også valget av Mohandas Gandhi som leder for bevegelsen, og irettesatte de muslimske lederne for å henvende seg til en ikke-muslim for sin sak.[44]

Interreligiøs forståelse[rediger | rediger kilde]

I 1919 utnevnte også Mahmood Ahmad en rekke unge talentfulle ahmadimuslimer til å forske på verdens største religioner. Videre holdt han en rekke offentlige foredrag om emner Behovet for religion [45] og Hvordan fred avhenger av islam i fremtiden. For å fremme forståelse og harmoni mellom hinduer og muslimer, foreslo han i 1920 at hinduer skulle sende tjue studenter til Qadian for å studere Koranen, og sendte to muslimske studenter selv til visse hindusentra for å studere vedaene. Han holdt også foredrag om Koranens eksegese for ahmadimuslimske menn og kvinner.[46]

Forbedringer til Sadr Anjuman Ahmadiyya[rediger | rediger kilde]

This photo was taken during Mirza Mahmood Ahmad's Tour of England in 1924. From right to left: Fazl ul-Rahman Hakim; Mirza Mahmood Ahmad and Abdul Rahim Nayyar. At the bottom, two West-Africans.

I 1919 gjorde Mahmood Ahmad også visse forbedringer knyttet til Sadr Anjuman Ahmadiyya (Det sentrale utøvende organet). Han opprettet systemet med separate avdelinger innenfor Anjuman, slik som utdanning, økonomi, litteratur og generelle saker. Hver avdeling ledes av en sekretær, kalt Nāzir.

Senere endringer inkluderer etablering av avdelingen for eksterne saker, og initiering av systemet for provinsiell Amārat, først bare innenfor Punjab. Amiren i hver provins var direkte underlagt kalifen til Ahmadiyya muslimsk trossamfunn.[46]

Etablering av Majlis Shūra[rediger | rediger kilde]

In 1922 etablerte Mahmood Ahmad Majlis Shura eller Det rådgivende organet i Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. Majlis (organet) består av folkevalgte representanter fra ulike deler av trossamfunnet som samles en gang i året for å gi råd og mening om saker som blir lagt frem for dem. Den endelige avgjørelsen overlates imidlertid til kalifen.[47] På internasjonalt nivå blir rådet ledet av kalifen selv. Hovedformålet med organet er å gi kalifen råd om viktige saker knyttet til økonomi, prosjekter, utdanning og andre spørsmål som angår trossamfunnets medlemmer. Kalifen kan kommentere, utstede instruksjoner, kunngjøre sine avgjørelser om forslagene i løpet av saksbehandlingen eller kan utsette saken til nærmere gjennomgang. I de fleste saker aksepterer imidlertid kalifen flertallets råd. På nasjonalt nivå ledes rådet av ʾAmīr (nasjonal president/leder). Når prosessen er avsluttet, sendes anbefalingene til kalifen for godkjenning som han kan akseptere, avvise eller gi en delvis aksept.[48]

Arya Samāj sin Shuddhi-kampanje[rediger | rediger kilde]

Tidlig på tjueårene igangsatte Arya Samāj (en hinduistisk reformbevegelse) Shuddhi misjonskampanje. Hensikten med kampanjen var å omvende folk tilbake til hinduismen, især de som hadde valgt å gå over til andre trosretninger (i de fleste tilfeller til islam). Dette gjaldt spesielt en gruppe innenfor Rajputene, kalt Malkanas. Shuddhi-kampanjen var vellykket til en viss grad med sine aktiviteter mellom 1922 og 1923[49] og var mest aktiv i områdene rundt Agra og i Punjab. Da Mahmood Ahmad ble klar over denne aktiviteten lanserte han en motkampanje ved å sette opp et nettverk av misjonærer som hadde som oppgave å forkynne islams lære for mennesker bosatt i Uttar Pardesh og hindre at folk konverterte til hinduismen gjennom opplysningsarbeid.[50]

I 1923 sendte han en delegasjon bestående av ahmadimuslimer til dette området for å hindre fremgangen av Shuddi-kampanjen. Denne aksjonen bidro til at han fikk økt popularitet blant den mulsimske eliten i India. Da Arya Samāj møtte stor motstand, kunngjorde de i september 1923 nedleggelse av Shuddi-bevegelsen.[51] Presidenten for Bhartiya Hindu Shuddhi Sabha, Swami Shraddhanand, ble senere knivstukket av en muslimsk fanatiker, Abdul Rasheed, i 1926.[52] I den siste delen av tjueårene og begynnelsen av trettiårene ble det i henhold til Mahmood Ahmads direktiver arrangert forskjellige samlinger og møter på tvers av det indiske subkontinentet til minne om livet til profeten Muhammad. Disse samlingene ble kjent som Jalsa Seeratun-Nabi som både muslimer og ikke-muslimer deltok på. Dette er en praksis som Ahmadiyya muslimsk trossamfunn fortsetter med den dag i dag.[53]

Reisen til Midtøsten og Europa[rediger | rediger kilde]

Mirza Mahmood Ahmad (i midten) sammen med lærde som fulgte ham i hans tur til Midtøsten og Europa.

I 1924 besøkte Mirza Mahmood Ahmad forskjellige land i Midtøsten og Europa sammen med 12 eminente ahmadimuslimer. He reiste fra Port Saeed til Kairo og derfra til Jerusalem, Haifa og Akkā. Han reiste til Damaskus med tog der han rapporteres å ha trukket til seg mye omtale så vel som motstand.[54] Her diskuterte han kunngjøringene til Mirza Ghulam Ahmad med ledende forskere, og holdt ulike møter med det intellektuelle samfunnet i Damaskus.[55] Den 16. august 1924 nådde han Italia og forble i Roma for 4 dager. Han besøkte også Frankrike og England hvor han holdt mange foredrag, holdt møter og ble intervjuet av mange journalister.

Ankomst i London[rediger | rediger kilde]

Ved ankomst til London fortsatte han direkte til Ludgate for å oppfylle en profetisk hadith som refererer til Bāb al-Lud (porten til Lud).[56] og ledet omtrent 300 muslimer i en lengre bønn utenfor inngangen til St. Pauls katedral.[57][58] Hans innlegg om Ahmadiyyat - den sanne islam[59] ble lest opp i Wembleys i forbindelse med Conference of Living Religions i 1924 der han hadde blitt invitert av arrangørene til å representere islam. I London la han også grunnsteinen til Fazl moske, en begivenhet som fikk stor omtale. Byggingen av denne moskeen ble fullført i 1926, og kostnaden for hele bygget ble helt og holdent dekket av trossamfunnets kvinner.[60] Senere besøkte han også byen Pevensey for å gjennomføre en rituell etterligning av Vilhelm Erobreren i den tro hans at besøk innebar en mystisk betydning i tilknytning til oppfyllelsen av det åndelige i tråd med en visjon han hadde sett før sin avreise.[61] Mens han var i Brighton besøkte han også minnesmerke for de falne indiske soldater som kjempet fra Storbritanias side under første verdenskrig. Dette minnesmerke er kjent som Chattri i Brighton. Her ledet Mahmood Ahmad sine ledsagere i bønn på området foran Brighton Pavilion.

All India Kashmir Komite[rediger | rediger kilde]

Mahmood Ahmad søkte å samle muslimske ledere med forskjellige meninger på en felles plattform, og enhet og samlet arbeide for muslimer i Kashmir. Han er kjent for å ha lykkes med dette oppdraget. I 1931 ble en komite kalt All India Kashmir Committee etablert for å kjempe for sivile rettigheter til muslimer i Kashmir, og motarbeide deres undertrykkelse. Mahmood Ahmad ble utvalgt som den første presidenten for denne komiteen, og navnet hans for denne stillingen ble foreslått av Muhmmad Iqbal, en av Pakistans landsfedre. Mahmood Ahmad prøvde å takke nei til dette vervet på grunn av den store arbeidsbyrden han hadde som kalif for Ahmadiyya muslimsk trossamfunn, men komiteens medlemmer insisterte på det måtte være han som skulle kle dette vervet. Komiteen rettet oppmerksomheten til muslimer i Kashmir mot å erverve høyere utdanning, og Mahmood Ahmad selv ga praktisk hjelp i denne sammenheng. Videre oppfordret komiteen muslimene i Kashmir til handel, forretningsvirksomhet og aktiv deltakelse i politikken.[62]

Komiteen møtte etter hvert imidlertid stor motstand fra Det indiske kongresspartiet og Majlis-e-Ahrar-ul-Islam sin kampanje mot Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. Majlis-e-Ahrar hevdet at komiteen hadde blitt etablert av Ahmadiyya trossamfunnet for å spre sin lære og ideologi, og motsatte seg derfor lederskapet til Mahmood Ahmad. Mahmood Ahmad på sin side svarte på disse beskyldningene i en tale han holdt for en samling i 1931, og rådet Ahrar i følgende ordelag:

Jeg formaner Ahrar-folket, dersom noen av dem er til stede her, at de bør gå og underrette sine venner! Jeg bryr meg ikke det minste om disse steinene, og er ikke sint på dem av denne grunn. For de undertrykte brødrene i Kashmir sin skyld må de må slutte med denne ryktespredningen. La dem komme; Jeg er klar til å forlate presidentskapet, men de må love at de vil følge avgjørelsen til flertallet av muslimene. I dag har vi sett deres moral og etikk, la dem komme og se vår moral og etikk også. Jeg forsikrer dem om at selv etter å ha trukket seg fra presidentskapet, vil jeg og mitt trossamfunn hjelpe dem [folket i Kashmir] mer enn deres medarbeidere. Presidentskapet i seg selv er ikke noe gir meg respekt. Respekten erverves ved å tjene. Leder for en nasjon er den som tjener nasjonen...

Sawan-e-Fazl-e-Umar[63]

Mahmood Ahmad sa fra seg presidentskapet i 1932 på grunn av agitasjoner fra Ahrar-partiet.

Forfølgelse[rediger | rediger kilde]

Majlis-e-Ahrar-ul-Islam var en kortvarig separatistisk politisk bevegelse bestående av folk som tidligere støttet det osmanske kalifatet. De var uenige med Det indiske kongresspartiet på visse punkter og skilte seg fra dem. Kort tid etterpå kunngjorde de dannelsen av deres eget parti på et møte i Lahore i 1931. Ahrar var fritt finansiert av Kongresspartiet og arbeidet også mot politikken til Muslim League. De erklærte at deres mål var å veilede Indias muslimer knyttet til nasjonalisme så vel som religion, og motsatte seg voldsomt det Ahmadiyya muslimske trosamfunnet i India på politisk nivå. I 1931 arrangerte de en rekke konferanser og en sterk lovlig protest i nærheten av Qadian der de rapporteres å ha ansporet hat mot Ahmadiyya trossamfunnet. Disse konferansene resulterte i hendelser med alvorlig forfølgelse av ahmadiyyamuslimer; mange er rapportert å ha blitt angrepet, slått og steinet. En rekke steder ble også deres hus plyndret og deres moskeer okkupert.[64] Mahmood Ahmad rådet alle ahmadimuslimer til ikke å gjengjelde, instruerte dem til å rette sin konsentrasjon enda mer mot bønn, og forklarte at det å gå gjennom perioder med forfølgelse var uunngåelig for trosamfunnet.

Vi må akseptere våre forpliktelser dersom vi blir bedt om å ofre vårt åndelige eller fysiske liv, eller lide tortur fra de som er imot oss. Seier som oppnås uten å ofre er hul. Å ofre er livsblodet til guddommelig dispensasjon. Da Moses så ilden, sa Gud til ham Sannelig, jeg er din Herre, noe som indikerer at hvis han ville nå Gud, måtte han gå gjennom den. Derfor må du også passere gjennom ild og andre slike farer på veien til suksess.

Al-Fazl[65]

Tahrik-e-Jadid - Den nye ordningen[rediger | rediger kilde]

Fazl Moskeen i London, etabert i 1924

I 1934 hevdet Mahmood Ahmad å ha blitt guddommelig inspirert il å lansere en tofoldig ordning for etablering av utenlandske misjonsstasjoner og den moralske opplæringen til ahmadimuslimer. Dette initiativet oppfordret medlemmene av trossamfunnet til å melde seg frivillig til misjonsarbeid, og til å donere penger til et spesielt fond for forkynnelse av islam i fremmede land. I løpet av kalifatet til Mahmood Ahmad ble 46 slike misjonsstasjoner opprettet i forskjellige deler av verden utenfor India og Pakistan.

Tahrik-e-Jadid og Waqf-e-Jadid – "Den nye ordningen" og "Den nye vielsen" – ble opprinnelig sett på som en åndelig kamp mot undertrykkerne ahmadimuslimer. Begge ordningene stilte en rekke krav og begrensninger som å leve enkle liv, begrensninger knyttet til matforbruk, gjenbruk av klær, osv .; et midlertidig forbud mot alle former for luksus og underholdning. Disse oppfordret medlemmer av trossamfunnet til å vie sin tid og midler for deres tros sak. Med tiden produserte disse ordningene en enorm mengde med litteratur til forsvar for islam generelt og Ahmadiyya-troen spesielt. Midlene ble også brukt til opplæring og utsendelse av Ahmadiyya-misjonærer utenfor det indiske subkontinentet og deres underhold. Som en del av dette utnevnte Mahmood Ahmad fem (5) menn til å kartlegge Punjab for å finne ut den beste måten å spre Ahmadiyya-læren på. For første gang ble det etablert en organisert metode for å trene medlemmer av samfunnet for å bli misjonærer. Mahmood Ahmad talte til opposisjonen fra Ahrar i følgende ordelag:

For å styrke arbeidet med forkynnelsen av islam, har jeg oppfordret ungdommen til å komme frem og vie sitt liv til tjeneste for religion. Hundrevis av unge mennesker har allerede svart på min oppfordring. Disse kandidatene får bare 15 rupi i måneden som godtgjørelse. Dette er en liten godtgjørelse som knapt tilfredsstiller deres grunnleggende behov. Likevel lever de på denne dårlige summen når de reiser til andre land og forkynner islams budskap. Jeg inviterte medlemmene i trossamfunnet til å komme fram og gi økonomiske bidrag, samtidig sa jeg at tiden ennå ikke var kommet for større ofringer. Jeg appellerte for bare 27 000 rupi, mens trossamfunnet lovet 108 000 rupi, hvorav mer enn 82 000 rupi er allerede mottatt.

Fredagspreken, 27 September 1935[66]

I tillegg til å administrere proselytiseringen hadde ordningen også ansvaret for et mer internt aspekt, nemlig å oppfordre medlemmer av trossamfunnet til å vie sine liv til undervisning og moralsk oppdragelse av ahmadimuslimer på fjerntliggende steder i India. Senere ble permanente verv etablert knyttet til disse ordningene. Ordningene har vist seg å vokse til internasjonale proporsjoner under ledelsen av senere kalifer til Ahmadiyya muslimsk trossamfunn.[67]

Etablering av Ahmadiyya i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også: Ahmadiyya

I 1956 ble Syed Kamal Yousuf sendt av Mahmood Ahmad til Sverige for å fungere som misjonær for Ahmadiyya muslimsk trossamfunn i Skandinavia. Før hans ankomst hadde misjonæren i Tyskland ansvaret for spredningen av islam og Ahmadiyya i Skandinavia. I begynnelsen av 1957 gikk noen unge gutter over til Ahmadiyya-retningen i islam, og sammen dannet de Norges første muslimske menighet. En av disse guttene var Truls Bølstad som fikk det muslimske navnet Noor Ahmad. Hans fikk svar på sitt troskapspakt fra Mahmood Ahmad den 19. mars 1957.[68]

Hjelpeorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som antall medlemmer og arbeidsoppgaver knyttet til trossamfunnet fortsatte å vokse, etablerte Mahmood Ahmad separate hjelpeorganisasjoner basert på alder og kjønn. Lajna Amaa’ illah for kvinner over femten (15) år ble etablert i 1922 og Nasiratul Ahmadiyya for jenter mellom 7 og 15 år ble opprettet i 1938. Menn ble delt inn i tre grupper, Khuddam-ul Ahmadiyya for unge menn i alderen femten til førti, og Atfalul Ahmadiyya for gutter i alderen syv til femten, ble begge etablert i 1938. Ansarullah for menn over førti år ble opprettet i 1940. Hovedmål til Mahmood Ahmad med å opprette disse hjelpeorganisasjonene var at trossamfunnet skulle fortsette å opprettholde et høyt aktivitetsnivået, både når det gjelder den religiøse og moralske opplæringen av medlemmene, og i tilknytning til forkynnelsen av islam. Videre ble trossamfunnet organisert på denne måten for at dets medlemmer skulle være i stand til å jobbe mer fritt og komfortabelt innenfor sine respektive sfærer og aldersgrupper.[69]

Hijri-Shamsi kalendar[rediger | rediger kilde]

Den gregorianske kalenderen baserer seg på solens bevegelser og tar utgangspunkt i Jesu fødsel, mens Hijri-kalender er basert på månens bevegelser og tar utgangspunkt i utvandringen av Muhammad fra Mekka til Medina som fant sted i 622 etter vår tidsregning.

I 1940 under direktiver og tilsyn av Mahmood Ahmad, ble en ny kalender utarbeidet etter mye forskning og beregninger. Denne kalenderen, Hijri-Shamsi (Sol-Hijri) kalenderen. Selv om denne kalenderen er basert på solens bevegelser, begynner den med utvandringen av Muhammad i stedet for Jesu fødsel. Ifølge denne metoden tilsvarer 2021 1400 Hijri-Shamsi (forkortet HS), det vil si at det er gått 1 400 år siden utvandringen av Muhammad fra Mekka til Medina. Tidsrammen for hver måned og antall måneder i denne kalenderen er den samme som for den gregorianske kalenderen (månemåneden er noen dager kortere enn den solmåneden).[70] Hver måned i Hijri-Shamsi kalenderen tar utgangspunkt i en viktig begivenhet fra islams tidlige historie:

  1. Sulh (fred): January
  2. Tabligh (forkynnelse): February
  3. Aman (beskyttelse): March
  4. Shahadat (martyrium): April
  5. Hijrat (Utvandring): May
  6. Ehsan (velvilje): June
  7. Wafa (lojalitet): July
  8. Zahoor (opptreden): August
  9. Ikha (brorskap): September
  10. Tabook (Tabuk ekspedisjonen): October
  11. Nabuwat (propetdømme) November
  12. Fatah (seier): December

Den utlovede Sønnen[rediger | rediger kilde]

I en rekke offentlige samlinger over hele India i 1944 gjorde han krav på å være "Den utlovede Sønnen" som hans far Mirza Ghulam Ahmad hadde forutsagt. Han forklarte i flere av arrangementene holdt forskjellige steder i India at denne kunngjøringen var basert på åpenbaringer og drømmer han hadde hatt. Han gjorde det klart at han ikke var den eneste utlovede sønnen, men at også andre 'utlovede sønner' ville vise seg i samsvar med profetiene, noen selv etter flere århundre. Han forutsa også at han ville komme tilbake, i form av en annen utlovet sønn, for å reformere verden i en tid da sjirk (polyteisme) ville ha blitt utbredt.

Han iverksatte også oversettelsen og publiseringen av Koranen til forskjellige språk. Hans ti-bind store eksegese av Koranen – Tafsir-e-Kabir – er en fullstendig kommentar til Koranen. Hans visdom og intellektuell kapasitet av religiøse og sekulære fag var godt kjent blant lærde kretser. Han holdt en rekke berømte foredrag om forskjellige emner i utdanningsinstitusjoner, og disse ble fulgt av den tidens intellektuelle og ledere.

Utvandring til Pakistan[rediger | rediger kilde]

Mirza Mahmood Ahmad i 1954

Etter Pakistans uavhengighet i 1947 holdt han omhyggelig tilsyn med utvandringen av Ahmadiyya trossamfunnets medlemmer fra Qadian til Pakistan. På hans befaling ble 313 menn, inkludert to av hans sønner, igjen for å beskytte stedene som var hellige for ahmadimuslimer. Disse mennene ble siden kjent som dervisjer fra Qadian. Etter utvandringen bosatte mange av medlemmene seg først i Lahore, og det var først i 1948 at Ahmadiyya muslimsk trossamfunn fikk kjøpt seg et karrig og tørt område fra den pakistanske staten. Byen Rabwah ble bygget på dette landområde under kalifens ledelse. Rabwah utviklet seg raskt til å bli trossamfunnet nye hovedkvarter. I Pakistan holdt Mahmood Ahmad en rekke foredrag om Pakistans fremtid med hensyn til:

  • forsvar
  • jordbruk og industri
  • skogbruk
  • Husdyr
  • Mineralutvinning
  • Økonomisk vekst
  • Utvikling av land- og marinestyrker

Opptøyer i 1953[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lahore-opptøyer i 1953

I 1953 var det flere agitasjoner mot ahmadimuslimer der det ble avholdt gateprotester, politiske samlinger og inflammatoriske artikler ble publisert. Disse agitasjonene medførte at 2000 ahmadimuslimer mistet livet. Som en følge av dette ble det etablert krigsrett, og det føderale kabinettet ble avskjediget av generalguvernøren.[71]

Mirza Mahmood Ahmad kom med følgende kunngjøring:

“Gud,den allmektige, har etablert Ahmadiyya Jama'at. Dersom disse menneskene vinner, vil vi innrømme at vi var på feil vei, men om vi er på rett vei, vil de helt sikkert mislykkes.” (Al-Fazl, 15. februar 1953).

Attentat[rediger | rediger kilde]

Den 10. mars 1954 klarte en mann å plassere seg i første raden bak Mahmood Ahmad da han skulle lede 'Asr bønn. Umiddelbart etter at bønnen var avsluttet, sto mannen opp og angrep ham ved å stikke ham to ganger med en dolk i nakken nær hodet. Han pådro seg alvorlige skader, men overlevde. Etter å ha kommet seg delvis, reiste han til Europa for videre medisinsk og kirurgisk behandling på grunn av konstant ubehag og uro. Etter kort opphold i Libanon, reiste Mahmood Ahmad videre til Sveits via Athen og Roma. Han fortsatte sin reise og fikk medisinsk behandling i Zürich, Nederland, Hamburg og London. Etter konsultasjoner med legene ble det konkludert at knivspissen hadde brutt og bygd seg inn i halsvenen, og at det ikke skulle gjøres noe forsøk på å fjerne den.

I løpet av sine reiser fikk Mahmood Ahmad også muligheten til å inspisere de forskjellige misjonsstasjoner til Ahmadiyya muslimsk trossamfunn i Europa. Han fikk dessuten besøkt Venezia og Østerrike. I London arrangerte Mahmood Ahmad en konferanse med alle trossamfunnets misjonærer stasjonert i Europa og besøkte også forskjellige andre europeiske land.[72]

Bortgang[rediger | rediger kilde]

Over tiden fortsatte Mahmood Ahmads helse med en langsom, men langvarig prosess med progressiv tilbakegang. Han gikk bort 8. november 1965, klokka 02.20 om natten i Rabwah, Pakistan. Etter at Mirza Nasir Ahmad ble valgt som den 3. kalifen til Ahmadiyya muslimsk trossamfunn, Khalifatul Masih III, ledet han begravelsesbønnen til Mirza Mahmood Ahmad. Begravelsesbønnen ble holdt den 9. november 1965 og over 50 000 mennesker tok del i den. Han ble gravlagt i Bahishti Maqbarah i Rabwah ved siden av sin mor, Nusrat Jahan Begum.

Foredrag og verk[rediger | rediger kilde]

Følgende er en liste over noen av hovedverkene til Mirza Mahmood Ahmad:

  • Tafsir-e-Kabir (Den omfattende eksegesen)[73]
  • Tafseer-e-Sagheer (Den korte eksegesen)[74]
  • Introduksjon til studiet av Den hellige Koranen[75]
  • Invitasjon til Ahmadiyya[76]
  • Gaven til kongene[77]
  • Den nye verdensorden basert på islam[78]
  • Det økonomiske systemet i islam[79]
  • Muhammad i Bibelen[80]
  • Haqeeqat al-Nabuwwat (Sannheten om profetdømme)
  • Ser-e-Roohani (Den åndelige reisen)
  • Ahmadiyya - den sanne islam[81]
  • Den relle revolusjonen[82]
  • Fazail al-Qur'an (Koranens fortreffelighet)
  • Muhammad - kvinners frigjører[83]
  • Hindustan ke Siyasi Masael ka hal (Løsningen på Indias politiske utfordringer)[84]
  • Hasti-ye Bari Ta'ala (Guds eksistens)[85]
  • Malaykatullah (Guds engler)
  • Forløste Jesus menneskeheten?[86]
  • Sannheten om splittelsen[87]
  • Veien til søkerne[88]
  • Allahs ihukommelse[89]
  • Profeten Muhammads liv[90]
  • Hadhrat Ahmad[91]
  • Kalam-e-Mahmood (Samling av Mahmoods poesi)[92]

Familie, ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Mirza Mahmood Ahmad var den eldste sønnen til Mirza Ghulam Ahmad fra hans andre kone, Nusrat Jahan Begum. Han hadde tre brødre og to søstre i tillegg til to halv-brødre fra hans fars første kone, Hurmat Bibi. Mahmood Ahmad giftet seg syv ganger, men hadde aldri mer enn fire koner på et tidspunkt i henhold til islams lære. Han fikk totalt tjueåtte barn fra alle sine koner, fem av disse barna døde i barndommen. Gjennom ekteskapet med Amtul Hayy i 1914 ble han også svigersønn til Hakim Noor-ud-Din, den første kalifen til Ahmadiyya muslimsk trossamfunn.[93]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.alislam.org/library/mahmood.html
  2. ^ «Hazrat Mirza Bashiruddin Mahmud Ahmad». Islam Ahmadiyya (engelsk). 23. februar 2000. Besøkt 8. mars 2021. 
  3. ^ «Anwarul 'Ulum : Urdu Books by Hazrat Mirza Bashir-ud-din Mahmud Ahmad Khalifatul Masih II - Ahmadiyya Muslim Jama'at Urdu Pages». www.alislam.org. Besøkt 8. mars 2021. 
  4. ^ «Hazrat Musleh Mau'ood, Khalifatul Masih II, in the Eyes of Non-Ahmadis». Islam Ahmadiyya (engelsk). 23. februar 2000. Besøkt 8. mars 2021. 
  5. ^ «His Upbringing». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 8. mars 2021. 
  6. ^ a b Muhammad Zafrulla Khan (1995). «Re-Institution of Khilafat». Besøkt 8. mars 2021. 
  7. ^ «Significant events of his Caliphate». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 8. mars 2021. 
  8. ^ Khan 2015, s. 64–5.
  9. ^ Gilham 2014, s. 138–9.
  10. ^ Friedmann 2003, s. 21.
  11. ^ Khan 2015, s. 71–2.
  12. ^ Friedmann 2003, s. 149–50.
  13. ^ a b c Qasmi 2015, s. 39.
  14. ^ «Issue of Khatam-». archive.is. 21. november 2004. Arkivert fra originalen 21. november 2004. Besøkt 8. mars 2021. 
  15. ^ Valentine 2008, s. 57.
  16. ^ a b Friedmann 2003, s. 152–3.
  17. ^ Khan 2015, s. 66–7.
  18. ^ Friedmann 2003, s. 152.
  19. ^ «Finality of Prophethood». Islam Ahmadiyya (engelsk). Besøkt 9. mars 2021. 
  20. ^ Chaudhry, Aziz Ahmad (1996). «The Question Of Finality Of Prophethood». The Promised Messiah and Mahdi. Tilford, Surrey: Islam International Publications LTd. 
  21. ^ a b Friedmann 2003, s. 157–8.
  22. ^ a b c Khan 2015, s. 69.
  23. ^ Qasmi 2015, s. 188.
  24. ^ Khan 2015, s. 68.
  25. ^ Friedmann 2003, s. 160–1.
  26. ^ Friedmann 2003, s. 161.
  27. ^ Gualtieri 1989, s. 15–16.
  28. ^ Qasmi 2015, s. 134–5.
  29. ^ Gualtieri 1989, s. 16.
  30. ^ Mirza Bashir-ud-Din Mahmud Ahmad, (1935), Political Solidarity of Islam: fatwas of Kufr and their significance, Qadian: Book Depot, pp.9–10
  31. ^ Qasmi 2015, s. 96.
  32. ^ «His Last Testament». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 17. februar 2021. 
  33. ^ Khan 2015, s. 73–4.
  34. ^ Valentine 2008, s. 55–6.
  35. ^ Khan 2015, s. 77–8.
  36. ^ Khan 2015, s. 75.
  37. ^ Khan 2015, s. 73, 77.
  38. ^ a b c Friedmann 2003, s. 19.
  39. ^ Friedmann 2003, s. 18–19.
  40. ^ Khan 2015, s. 77.
  41. ^ Friedmann 2003, s. 19, 21.
  42. ^ Lathan 2008, s. 382.
  43. ^ Pan-Islam in British Indian Politics, by M. Naeem Qureshi
  44. ^ Swan-e-Fazl-e-Umar, Vol.2, p.298-302
  45. ^ «The Need for Religion». Review of Religions (engelsk). 28. februar 2019. Besøkt 9. mars 2021. 
  46. ^ a b «Upbringing of Members». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 9. mars 2021. 
  47. ^ «A Brief History of Ahmadiyya Movement in Islam: Advisory Council, Department of Justice». Arkivert fra originalen 26. mars 2015. Besøkt 13. mars 2021. 
  48. ^ Welcome to Ahmadiyyat, the true Islam (PDF). Islam International Publications. s. 318–324. Besøkt 9. mars 2021. 
  49. ^ Muslim reactions to the shuddhi campaign in early twentieth century North India, The Milli Gazette
  50. ^ «A Brief History of Ahmadiyya Movement in Islam: Malkana Movement». Arkivert fra originalen 26. mars 2015. Besøkt 13. mars 2021. 
  51. ^ Pan-Islam in British Indian PoliticsMovement in Islam: Advice for Muslims in, by M. Naeem Qureshi
  52. ^ «Explained: Who was Swami Shraddhanand, who fell to bullets in December 1926». The Indian Express (engelsk). 28. desember 2019. Besøkt 10. mars 2021. 
  53. ^ «Advice for Muslims in India». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  54. ^ Near East & India. London, 11 September 1924.
  55. ^ «Hazrat Musleh Mau'ood, Khalifatul Masih II, in the Eyes of Non-Ahmadis». Islam Ahmadiyya (engelsk). 23. februar 2000. Besøkt 10. mars 2021. 
  56. ^ 'Gate of Lud' Abul Husayn Muslim ibn al-Hajjaj Qushayri al-Nishapuri. Sahih Muslim. Of the Turmoil & Portents of the Last Hour. No 7015
  57. ^ Geaves, Ron (2017). Islam and Britain: Muslim Mission in an Age of Empire. Bloomsbury Publishing. s. 138. ISBN 978-1-4742-7173-8. 
  58. ^ Shahid, Dost Mohammad. Tarikh e Ahmadiyyat vol iv. 446.
  59. ^ Ahmad, Mirza Basheeruddin Mahmood (2007). Ahmadiyyat or The True Islam. Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. ISBN 9781258833459. 
  60. ^ «First Journey to London». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  61. ^ Shahid, Dost Mohammad. Tarikh e Ahmadiyyat vol iv. 454-455.
  62. ^ Sawan-e-Fazl-e-Umar, vol.3, p.260
  63. ^ Sawan-e-Fazl-e-Umar, Vol.3, p.258-259
  64. ^ Persecution of the Ahmadiyya Community in Pakistan: An Analysis Under International Law and International Relations
  65. ^ Al-Fazl, 13 December 1934, p.11
  66. ^ Fredagspreken, 25. september 1935, Al-Fazl 6. oktober 1935, s.5
  67. ^ «Significant events of his Caliphate». Islam Ahmadiyya (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 12. mars 2021. 
  68. ^ Strand, Emilie Marie (2016). «En pioner i Ahmadiyya Muslim Jamaat i Norge». Besøkt 13. mars 2021. 
  69. ^ Mujeebur Rahman, (2012), Fazl-e-Umar: Hadhrat Mirza Bashiruddin Mahmud Ahmad, Tilford: Islam International, p.345
  70. ^ «A Brief History of Ahmadiyya Movement in Islam: Hijri – Shamsi Calendar». Arkivert fra originalen 26. januar 2017. Besøkt 13. mars 2021. 
  71. ^ Library of Congress Country Studies: Pakistan - Jamaat-i-Islami
  72. ^ «Re-Institution of Khilafat». Islam Ahmadiyya (engelsk). 23. februar 2000. Besøkt 12. mars 2021. 
  73. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmood. Tafsir-e-Kabir. 
  74. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmood. Tafsir-e-Sagheer (PDF). 
  75. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2016). Introduction to the Study of the Holy Quran (PDF). Tilford, Surrey: ISLAM INTERNATIONAL PUBLICATIONS LIMITED. ISBN 978-1853722035. 
  76. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2019). Invitation to Ahmadiyyat (PDF). Qadian, Punjab: ISLAM INTERNATIONAL PUBLICATIONS LTD. ISBN 978 184 880 3152. 
  77. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud. A Present To Kings (PDF). Lahore: Artistic Printing Works. 
  78. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2017). The New World Order of Islam (PDF). Qadian, Punjab: Islam International Publications Ltd. 
  79. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2013). The Economic System of Islam (PDF). Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. ISBN 978 184 880 0892. 
  80. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2003). Muhammad in the Bible (PDF). Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. 
  81. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2007). Ahmadiyyat or The True Islam (PDF). Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. 
  82. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmood. The Real Revolution (PDF). The Oriental & Religious Publishing Corporation Ltd. 
  83. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2015). MUHAMMAD - the liberator of women (PDF). Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. ISBN 978 184 880 8546. 
  84. ^ ataulhayenasir (26. februar 2021). «Hazrat Musleh-e-Maud’s services to the Muslim cause: Guiding Muslims of the Indian subcontinent amid religious and political conflicts». Al Hakam (engelsk). Besøkt 13. mars 2021. 
  85. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmood (2013). Hasti Bari Tala (PDF). Qadian, Punjab: Fazl-e-Umar Printing Press. 
  86. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud. Did Jesus Redeem Mankind? (PDF). 
  87. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud (2007). Truth about the Split (PDF). Islam International Publications Ltd. 
  88. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmood (2002). Way of the Seekers. Islam International Publications, Ltd. 
  89. ^ Ahmad, Mirza Bashiruddin Mahmud (2003). Remembrance of Allah (PDF). Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. 
  90. ^ Ahmad, Mirza Bashiruddin Mahmud (2013). Profeten Muhammads (sa) liv (PDF). Tilford, Surrey: Islam International Publications Ltd. ISBN 978 184 880 8256. 
  91. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmood (1998). Hadhrat Ahmad (PDF). Islam International Publications Ltd. 
  92. ^ Ahmad, Mirza Bashir-ud-Din Mahmud. Kalam-e-Mahmud (PDF). 
  93. ^ Rahman, Mujeebur (2012). Fazl-e-Umar. UK: Islam International Publications. s. 224,225. ISBN 978-0-85525-995-2. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mirza_Bashir-ud-Din_Mahmood_Ahmad&oldid=24276629»