Unionen India

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Location India.svg

Unionen India, noen ganger kjent som Dominionen India, var en uavhengig stat som eksisterte mellom 15. august 1947 og 26. januar 1950.

Da det britiske styret i India tok slutt i 1947, ble det opprettet to dominioner som skulle erstatte det: Unionen India og Dominionen Pakistan. Disse statene ble opprettet gjennom den indiske uavhengighetserklæringen i 1947 og sanksjonert av det britiske parlamentet, og de eksisterte frem til innføringen av konstitusjoner i hvert av landene. I Indias tilfelle skjedde dette 26. januar 1950 da Republikken India ble født.

I dominionfasen forble den britiske monarken som statsoverhode i begge land, og monarken var representert i hver av dem av en generalguvernør. Disse generalguvernørene fikk ikke tittelen «visekonge» som vanen var før uavhengigheten. To generalguvernører hadde embetet i India i denne perioden:

  1. Louis Mountbatten, 1. jarl Mountbatten av Burma (194748)
  2. Chakravarti Rajagopalachari (194850)

Jawaharlal Nehru hadde embetet som statsminister (og regjeringssjef) i Unionen India i denne perioden.

Delingen av India[rediger | rediger kilde]

Siden britene gav uavhengighet til sine dominioner i India i midten av august 1947, sluttet de to statene seg til Samveldet av nasjoner. Delingen av India etterlot Punjab og Bengal, to av de største provinsene, delt mellom India og Pakistan. I den første tiden etter uavhengigheten migrerte millioner av mennesker over den nye grensen, og mer enn 100 000 døde i strømmen av voldeligheter. Delingen resulterte i spenninger knyttet til Kashmir som førte til den indisk-pakistanske krig i 1947.