Muhammad Iqbal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sir Muḥammad Allama Iqbāl.

Sir Muḥammad Iqbāl (urdu: مدمحمد اقبال, hindi: मुहम्मद इक़; Sialkot, Punjab, Britisk India, .9 november 1877–Lahore, 21. april 1938), også kjent som Allama Iqbāl (علامہ اقبال; fra arabisk عالم‎; ālim; "Den lærde") var en muslimsk dikter og filosof fra Sialkot i Britisk India hvis poesi på urdu og farsi regnes for å være blant den beste i nyere tid.

Iqbāl jobbet med juss etter å ha studert i Storbritannia og Tyskland, men konsentrerte seg først og fremst om å skrive vitenskapelige verker om politikk, økonomi, historie, filosofi og religion. Han er best kjent for sitt poetiske arbeid, inkludert Asrar-e-Khudi – som fikk ham adlet – Rumuz-e-Bekhudi og Bang-e-Dara, med dens stadig patriotiske sang Tarana-e-Hind. I Afghanistan og Iran, hvor han er kjent som Iqbāl-e Lāhorī (اقبال لاهوری‎; "Iqbāl fra Lāhor"), er han særlig kjent for sine verker på farsi.

Iqbāl var en av de sterke forkjemperne for den politiske og åndelige gjenopplivelsen av islamsk sivilisasjon rundt om i verden, men spesielt i India; en rekke forelesninger han holdt for å fremme disse tankene ble utgitt som Rekonstruksjonen av religiøse tanker i islam. Han var en av de de viktigste lederne for All India Muslim League, og han oppfordret til opprettelsen av en "stat i det nordvestre India for indiske muslimer" i 1930. Han oppmuntret og jobbet tett sammen med Muhammad Ali Jinnah, og han har blitt kjent som Muffakir-e-Pakistan ("Pakistans tenker"), Shair-e-Mashriq ("Østens poet") og Hakim-ul-Ummat ("Ummahens vismann"). Han har blitt offisielt anerkjent som Pakistans nasjonalpoet, og hans fødselsdag 9. november er en nasjonal fridag i landet (یوم ولادت محمد اقبال‎ – Yōm-e Welādat-e Muḥammad Iqbāl).