Marlene Dietrich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marlene Dietrich
Marlene Dietrich in No Highway (1951) (Cropped).png
Født Marie Magdalene Dietrich
27. desember 1901
Schöneberg, Rote Insel
Død 6. mai 1992
Paris, 8. arrondissement
Gravlagt Städtischer Friedhof III
Ektefelle Rudolf Sieber
Samboer Gary Cooper, James Stewart, Erich Maria Remarque, Jean Gabin, Mercedes de Acosta, Yul Brynner, George Bernard Shaw, John F. Kennedy, John Wayne
Far Louis Erich Otto Dietrich
Mor Wilhelmina Elisabeth Joséphine Felsing
Barn Maria Riva
Utdannet ved Goethe-Gymnasium, Hochschule für Musik „Franz Liszt“
Nasjonalitet Tyskland, USA
Språk tysk
Religion ateisme
Utmerkelser kommandør av Æreslegionen, Æresborger av Berlin, AFI's 100 Years... 100 Stars, Commandeur des Arts et des Lettres‎, Frihetsmedaljen, Ridder av Leopoldsordenen, Ridder av Æreslegionen, offiser av Æreslegionen, Chevalier des Arts et des Lettres‎

Marlene Dietrich underholder amerikanske soldater

Marlene Dietrich, egentlig Maria Magdalene Dietrich, (født 27. desember 1901 i Berlin, død 6. mai 1992 i Paris) var en tysk skuespillerinne og sangerinne. Hun hadde en stumfilmkarriære i Tysland, men flyttet i voksen alder til USA og spilte i en rekke Hollywood-produksjoner. I 1972 ble Dietrich tildelt Presidentens frihetsmedalje. I 1999 ble hun kåret til tidenes niende største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marlene Dietrich ble født i Berlin-Schöneberg som andre datter av politiløytnanten Louis Erich Otto Dietrich og Josefine Wilhelmine Elisabeth. Etter at faren døde i 1907, giftet moren seg i 1914 med løytnanten Edouard von Losch som senere falt i første verdenskrig.

Under oppveksten fikk Dietrich musikkundervisning. Hun begynte å studere fiolin ved musikkhøyskolen i Weimar i 1918, men avbrøt studiet etter et år på grunn av en skade. I 1921 ble hun elev ved Max Reinhardts berømte teaterskole i Berlin i 1921 og debuterte på film året etter. Hun ble gift med Rudolf Sieber i 1924 og fikk en datter Maria, senere Maria Riva.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Marlene Dietrich ble i 1930 verdensberømt som Lola-Lola i Josef von Sternbergs film Den blå engel der hun spiller mot Emil Jannings. Hun dro senere til Hollywood hvor hun spilte inn en rekke filmer.

Med tiden brøt hun med sitt hjemland på grunn av den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og ble amerikansk statsborger. Hun opptrådte for amerikanske styrker i Europa under andre verdenskrig. Da filmkarrièren dalte ble hun en feiret nattklubb- og kabaretsangerinne. Hun opptrådte igjen i Tyskland i 1960, men fikk en kjølig mottakelse på grunn av sitt valg av side under andre verdenskrig. Hun uttalte deretter til pressen at hun aldri ville se sitt fødeland igjen, og at tyskerne og hun ikke lenger snakket det samme språket.

Dietrich ble betegnet som «verdens deiligste bestemor» og kalt frem 15 ganger etter avslutningskonserten på et halvfullt Titania Palast til 170 kroner per billett i Vest-Berlin i mai 1960.[1] Under samme turneen med et besetning på 56 musikere, sangere og assistenter,[2] gjestet hun et ikke utsolgt Regnbuen i Oslo den 11. mai 1960, der billettprisen på kroner 125 dekket hennes honorar på kr 30 000 pr time.[3] Anmeldelsen i VG mente at Dietrich som begynte med «You're the cream in my coffee», ikke var fortreffelig da hun stanset showet for å vise bort Sverre Heiberg som hadde gjemt seg i en palme.[4] Derimot syntes Aase Bye at hun var henrivende i komposisjonen «Johnny», som avsluttet første avdeling, før hun i andre avdeling iførte seg kjole og hvitt.

De siste årene av sitt liv levde hun tilbaketrukket i Paris, der hun døde i 1992. Etter eget ønske ble Marlene Dietrich begravet ved familiegravstedet i Berlin-Schöneberg. Hennes eiendeler ble solgt til Stiftung Deutsche Kinemathek i 1994 og finnes i det tyske filmmuseet på Potsdamer Platz i Berlin. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og i 1972 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Richard M. Nixon. I 1999 ble hun kåret til tidenes niende største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[5]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Stumfilmer (utvalg)[rediger | rediger kilde]

År Tittel Regissør
1927 Eine Dubarry von heute Alexander Korda
Der Juxbaron Willi Wolff
Kopf hoch, Charly! Willi Wolff
Sein größter Bluff  Harry Piel
Café Elektric  Gustav Ucicky
1928 Prinzessin Olala Robert Land
1929 Jeg kysser Deres hånd madame Robert Land
Kvinnen man lengter efter Kurt Bernhardt
De Fortaptes Skib Maurice Tourneur
1930 Gefahren der Brautzeit Fred Sauer

Lydfilmer[rediger | rediger kilde]

År Tittel Regissør Merknader
1930 Den blå engel Josef von Sternberg
Marokko Josef von Sternberg
1931 X 27 Josef von Sternberg
1932 Shanghaiekspressen  Josef von Sternberg
Den blonde Venus  Josef von Sternberg
1933 Høisangen Rouben Mamoulian
1934 Den røde keiserinne Josef von Sternberg
1935 Kurtisanen fra Sevilla Josef von Sternberg
1936 I Loved a Soldier Henry Hathaway Ikke fullført
Det stjålne paradis Frank Borzage
Allahs have Richard Boleslawski
1937 Engelen Ernst Lubitsch
En ridder uten rustning Jacques Feyder
1939 Jeg er ingen engel George Marshall
1940 Syv syndere Tay Garnett
1941 Grevinnen av New Orleans René Clair
En kvinne blant menn Raoul Walsh
1942 Han, hun og barnet Mitchel Leisen
På kanten av loven Ray Enright
Pittsburgh Lewis Seiler
1944 Kismet William Dieterle
Follow the Boys A. Edward Sutherland
1946 Skapt for menn Georges Lacombe
1947 Sigøynerblod Mitchel Leisen
1948 Moralens vokter Billy Wilder
1949 Jigsaw Fletcher Markle
1950 Det store alibi Alfred Hitchcock
1951 Den uforglemmelige reisen Henry Koster
1952 Rancho Notorious Fritz Lang
1956 Jorden rundt på 80 dager Michael Anderson
Monte Carlo-netter Samuel A. Taylor
1957 Anklagerens vitne Billy Wilder
1968 Med alle midler Orson Welles
1961 Dommen i Nürnberg Stanley Kramer
1962 Black Fox Louis Clyde Stoumen
1964 Når Paris bobler Richard Quine
1979 Just a Gigolo David Hemmings
1984 Marlene Maximilian Schell

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Selvbiografier[rediger | rediger kilde]

  • Ich bin, Gott sei Dank, Berlinerin. – Berlin : Ullstein, 1998, Ullstein-TB: ISBN 3-548-24537-4
  • Nehmt nur mein Leben ... : Reflexionen. – Berlin : Henschel, 1984

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • Bach, Steven: Marlene Dietrich. – New York : Da Capo Pr., 2000
  • Riva, Maria: Meine Mutter Marlene. – Rheda-Wiedenbrück : RM-Buchvertr., 2000

Media[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tårene strømmet hos Marlene og tilskuerne. Ny suksess i Vest-Berlin». 6.5.1960. 
  2. ^ «Marlene falt for 14-årig redaktør. Jeg insisterte på å opptre i Norge, sa hun på pressekonferansen i København». 9.5.1960. 
  3. ^ «Strindberg konkurrerer med Marlene i kveld. Fullt hus på Nationaltheatret - storshow til 500 kr. på Regnbuen». VG. 11.5.1960. 
  4. ^ Van T. (12.5.1960). «Henrivende Marlene på Regnbuen». 
  5. ^ «AFI's 100 Years...100 Stars» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]