Marinejegerkommandoen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marinejegerkommandoen
Logo
Basisdata
Aktiv:Froskemenn 19531968 Marinejegere 1968 - dags dato Spesialbåtoperatører 2005 - dags dato
Land:Norge Norge
Overordnet enhet:Forsvarets spesialstyrker
Type:Maritim spesialstyrke
Hovedkvarter:Haakonsvern
Marinejegerkommandoen
Operativt oppdrag:
Rolle:Special Reconnaissance (SR)
Direct Action (DA)
Military assistance (MA)
Innsatser:Kosovo
Bosnia
Kongo[1]
Afghanistan
Somalia

Marinejegerkommandoen (forkortet MJK) er en norsk, maritim og militær spesialstyrke, og utgjør sammen med Forsvarets spesialkommando de to spesialenhetene i Forsvarets spesialstyrker.

Marinejegerkommandoen er oppdelt i to operative enheter som er lokalisert ved Ramsund orlogsstasjon i Nord-Norge, ca. 50 km fra Harstad, og Haakonsvern marinebase i Bergen.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Aspiranter i Marinejegerkommandoen holder på med morgentrening.

Marinejegerkommandoen utdanner marinejegere og spesialbåtoperatører én gang i året med forlegning ved Haakonsvern, og utdanningen varer gjennom hele førstegangstjenesten.[trenger referanse] Kandidatene kan være rekrutter, tjenestegjørende soldater, vervede eller offiserer, og deres seleksjonsperiode foregår hovedsakelig over en 6-månedersperiode. De som fullfører utdanningen blir marinejegere/spesialbåtoperatører og får marinejeger/spesialbåtoperatørvingen, men en marinejeger/spesialbåtoperatør regnes ikke som operativ før etter to års tjeneste.[trenger referanse]

I 2015 åpnet avdelingen for at operatører fra Forsvarets spesialkommando,[klargjør] som har vært i operativ tjeneste hos FSK i minimum to år, kan søke seg til avdelingen. Om operatøren blir funnet skikket, vil han da slippe MJK-seleksjon.[trenger referanse]

Som marinejeger og operatør ved en generell spesialenhet vil man kontinuerlig kurses og spesialiseres innenfor varierte områder knyttet til risikofylte militære spesialoperasjoner. Marinejegerkommandoen utdanner også enkelte av sine operatører opp til mastergradsnivå (universitet 5 år) med bakgrunn i et samarbeid med Sjøkrigsskolen (3 år) og Naval Postgraduate School i Monterrey i California (2 år).[trenger referanse]

Historikk og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra andre verdenskrig og frem til 1960[rediger | rediger kilde]

Personellet i Norwegian Independent Company No. 1, mest kjent som Kompani Linge, gjennomgikk trening som til en viss grad kan sammenlignes med noe av den treningen marinejegerne gjennomgikk i 1990-årene.[2] Egentlig var den eneste forskjellen fra datidens marinejegere at Lingekarene ikke opererte som undervannssvømmere.[2] Kompani Linge trente totalt 530 operatører under krigen. Av disse døde 51 soldater i strid, 7 ble fanget og flere døde under trening, noe som indikerer at treningen involverte høy grad av realisme.[3] Mens Kompani Linge ble styrt av Storbritannia ble imidlertid Shetlandsgjengen implementert i den norske Marinen (Sjøforsvaret) under krigen.[3] Marinen hadde etter 1945 et stort behov for dykkere i arbeidet med å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som lå igjen fra krigen. Marinenes spesialtrente soldater i UAM-tjenesten (uskadeliggjøring av miner), opprinnelig trent i hemmelighet i Dumbarton, Scotland fra 1944,[4] tok seg av frittflytende miner, og minesveiperne tok seg av minebeltene.[5] Forsvarsgrenen håndterte 148 654 slike farlige gjenstander på norskekysten i perioden 1945–1975.[6] Hjelmdykkingen var den enerådende formen for dykking i Marinen frem til tidlig i 1950-årene.[7] Da kom dykking med selvforsynte pusteapparat.[7]

Med etteretningstjenestens interesse ble det i løpet av vinteren 1951–1952 besluttet å opprette en froskemannsavdeling.[8][9][10] Det var erfaringene fra verdenskrigen med hensyn til italienske og engelske undervannssabotører som fikk etteretningstjenesten til å beskjeftige seg med dette, og etteretningstjenesten finansierte utdannelsen av de første froskemennenene.[8] Etteretningstjenesten hadde observert sportsdykkeren Ove Lund som dykket med delvis hjemmelaget utstyr i bassenget på Bislett bad,[8] og første kursleder og sjef for det som i 1953 ble Marinens froskemannskole på Bolærne fort var nettopp Ove Lund.[10][11] Han fikk blant annet gjennomføre kurs hos US Navys spesialenhet UDT.[10]

Froskemennene skulle med bruk av selvforsynte pusteapparater som ikke avga bobler ta seg frem til fiendtlige fartøy og feste sprengladninger på dem.[7] De skulle også utføre rekognosering før landgangsoperasjoner eller bidra til havneforsvar under vann ved å fjerne miner i havneområde og eventuelle sprenglegemer fra ankrede fartøy.[10][12] Gjennomføringen av froskemannskursene som startet foregikk etter amerikansk mønster og var knallhard.[10] Dette var et nødvendig opplegg for blant annet å forberede og kvalifisere undervannssvømmerne og sabotørene til å utføre de krevende oppdragene det var å plassere ut eller uskadelggjøre sprenglegemer.[10] Avdelingen skiftet navn til Marinens froskemannsskole i 1955 og ble lokalisert til Karljohansvern i Horten.[11][13] Froskemennene begynte allerede den gang å trene på offensive anslag mot olje- og militæranlegg inkludert kystfort.[14]

Fra 1960 til 1970[rediger | rediger kilde]

Etableringen og utbyggingen av Sjøforsvarets nye hovedbase på Haakonsvern i 1962 innebar en 20 meter høy oppstigningstank. Marinens froskemannsskole ble sammenslått med Marinens dykkerskole som utdannet hjelmdykkerne, ble lokalisert til Haakonsvern og fikk navnet Sjøforsvarets dykker- og froskemannsskole (DFS).[11][13] Skolen var på denne tiden en av de mest moderne militære dykkerskolene i Europa.[15]

I 1960 forsøkte froskemenn med dykkerutstyr å holde seg fast i U-klasse ubåten KNM Utsira i bevegelse under vann utenfor Ramsund, men ved 5 knops hastighet ble vannmotstanden for stor.[16] Da skolen som nevnt flyttet til Haakonsvern i 1962, ble forsøkene gjenopptatt.[17] Froskemennene hadde på de nyere K-klasse (Kobben-klasse) ubåtene plass til å sitte i tårnet på ubåten, skjermet for vannmotstanden, og en kunne øke transporthastigheten under vann.[17] Nedkjøling av froskemennene ble likevel betydelig ved lengre transportetapper, og etter nøye planlegging og gjennomgang i en ubåt som lå i dokk, foretok froskemennene den første utslusingen gjennom torpedorør fra en ubåt som lå ved kai.[17] Utslusingen var vellykket, og etter hvert ble det foretatt både inn- og utslusinger med alle typer selvforsynt dykkerutstyr som var i bruk den gang.[17] Slusemetoden ble en svært effektiv innsettingsmetode som fortsatt benyttes.[17]

Det var store krav til oppgaver som skulle mestres av soldatene og frafallet på kursene var høyt. I 1965 gjensto kun 5 av 32 kurskandidater bare etter sjette treningsuke.[18] På midten av 1960-årene skulle det være 2 froskemannstropper i Nord-Norge, med 15 soldater i hver tropp, en i Tromsø og en i Ramsund, men det var ikke nok soldater.[18] Stadig økte froskemannsmiljøet sine ambisjoner, og interessen for fallskjerm kom da froskemennene observerte en US Navy SEAL-gruppe som hoppet over Grimsfjorden i 1962, omtrent samtidig med at Hæren startet Fallskjermjegerskolen (HFJS).[19] Dykker- og froskemannsskolen og Hærens Fallskjermjegerskole delte oppfatningen av at forskemenn som kunne innsettes med fallskjerm og samtidig var utstyrt med dykkerutstyr, hadde betydelig større mulighet til å utføre vellykkede sabotasjeoppdrag.[20] Våren 1965 hadde 15 froskemenn fått utdanning i automathopp på Trandum,[19][21] og over tid ble tjenesten så allsidig at de aktive innen froskemannsmiljøet reelt ble slik som de senere marinejegerne.[9][18] Med fallskjermutdannelsen skulle froskemennene angripe sjøgående fartøy og kystmål fra luften.[20][20][21] Froskemennene skulle også kunne rekognosere og angripe mål på land, og krav om innsetting med fallskjerm ble en realitet på midten av 1960-årene.[9][21][22] Samarbeid med landsatte fallskjermhoppere skulle gi en vellykket tilbaketrekning.[20] Det ble samtidig vurdert å verve flere av de vernepliktige, hovedsakelig for å holde et forsvarlig sikkerhetsnivå med det utvidede spekteret av oppgaver.[20][21]

I 1967 bestemte Sjøforsvaret å opprette en operativ marinejegerorganisasjon, bestående av et stående marinejeger-beredskapslag på Haakonsvern og et marinejeger-mobiliseringslag i Nord-Norge.[23] Froskemennene ble samme år delt i en offensiv og defensiv del,[11][24] og i 1968 fikk den offensive delen navn Marinejegerlag Sør-Norge,[18] mens den defensive delen utviklet seg videre til det som i dag er Minedykkerkommandoen.[11] Marinejegerne var nå underlagt Sjøforsvarets operative kommando ved Stavanger, og besto av et stående beredskapslag på Haakonsvern, Marinejegerlag Sør-Norge, og et marinejeger mobiliseringslag i Nord-Norge.[23] Som andre stående avdelinger i Forsvaret hadde marinejegerne 50 % beredskap, som ville si at laget skulle være stridsklart med halve styrken innen 30 minutter året rundt.[23] Hovedoppgavene var nå å plassere og fjerne sprenglegemer under vann, over- og undervanns-rekognosering, fjerne og ødelegge undervanns-hindre før ilandstignings-operasjoner, patrulje/jeger-oppdrag, assistere i mine-mottiltak og utføre arbeid under vann. Noen av marinejegerne fikk tilleggsopplæring i avansert førstehjelp på Lahaugmoen, andre på Swimmer Canoesit Course hos Royal Marines i Storbritannia. Noen fikk sambandskurs på Jørstadmoen, noe som økte mulighetene på sambandssiden, og noen fikk skarpskytterkurs på Skyte- og vinterskolen på Elverum.[23]

Mot slutten av 1960-årene innebar utdanningen krav til oksygentoleranse på 20 meters dyp for å bli godkjent til videre utdanning. Hensikten var å se om soldaten tålte 100 % oksygen over lengre tid. Denne testen er tatt bort i våre dager.[25] Kandidatene som på denne tiden gjennomførte seleksjonsperioden kom videre til marinejegerkurset, som da inkluderte: dykking, sjømannsskap, gummibåtdrill, kajakkdrill, lange padleturer med innlagte ferdighetsprøver, strandrekognosering, fysisk trening, utmarsjer, kart og kompass, sluttet orden, våpentjeneste, sprengningstjeneste, førstehjelp, nærstrid og sambandstjeneste, i tillegg til etteretnings- og sikkerhetstjeneste.[26] Hærens fallskjermjegerskole arrangerte høsten 1968 det første formelle fallskjermkurset lagt opp spesifikt for marinejegerne, en videreføring av det nære samvirket skolene hadde opparbeidet gjennom år med godt samarbeid.[27] Høsten samme år startet marinejegerne med fjellklatringskurs med fokus på sikker fremrykning i fjellterreng og trygg forsering av hindre.[27]

Fra 1970 og frem til opphøret av den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Marinejegerlaget flyttet fra Haakonsvern til Ramsund i 1972 og ble operativt underlagt Forsvarskommando Nord-Norge (FKN). Det stående marinejegerlaget var i Ramsund (Marinejegerlag FKN), mens oppsettingssted for marinejegerne på mobiliseringsstatus ble Haakonsvern.[23] Marinejegernes treningsoppdrag innebar strand-rekognoseringer med flystøtte fra Luftforsvaret som tok bilder etter anvisning fra marinejegerne, og marinejegerne vurderte blant annet strømningsforhold, geografi, kommunikasjonsveier ut fra strendene og kartlegging av steder som for eksempel lokale bensinstasjoner. Denne typen oppdrag var og ble viktig gjennom den kalde krigen, og er sannsynligvis fortsatt aktuelle,[28] særlig med bakgrunn i USAs fremskutte maritime strategi fra 1980-årene.[29] Marinejegerne rekognoserte strender på Bergenshalvøyen og i Ofoten-området som en motstander kunne bruke ved en invasjon av Norge.[30] Marinejegerlag FKN spilte ofte angriper under øvelser og motstandere var operative enheter fra hele Forsvaret. Disse øvelsene omfattet også Sør-Norge, selv om virksomheten primært skulle være i Nord-Norge.[31] Marinejegerne trente også ofte på angrep av beredskapsfort og marinefartøy.[32] Den årlige FLOTEX-øvelsen for Marinens fartøy foregikk i farvannene fra Trondheim og nordover, og fra begynnelsen av 1970-årene ble denne øvelsen en gjenganger for Marinejegerlaget.[33] Å forbli uoppdaget var suksesskriteriet, og marinejegerne benyttet derfor både fremkomstmidler på og i sjø, samt på land og i luften.[34] Kobben-klassen ubåtene ble benyttet av marinejegerne siden 1960-årene, og i 1970-årene var det ingen andre ubåter i NATO som var bedre egnet til landsetting av marinejegere.[35]

I 1986 besto Marinejegerlaget av fire befal og 15 marinejegere, og ubåtinspektoratet foreslo å styrke laget slik at det kunne sette opp fem patruljer ved krig.[36] Et virkemiddel i profesjonaliseringen av virksomheten i Sjøforsvaret var generalmønstringene etter britisk modell.[36] Marinen innførte dette britiske systemet for å kvalitetssikre treningsstandarden på kampfartøy allerede under krigen.[37] Dette testet avdelinger over flere dager under ulike oppdrag før de kunne erklæres operative.[38] Tidligere sjef for Kysteskadren sørget for å mønstre og gjennomføre repetisjonsøvelser også for Marinejegerlaget, som hadde sin første generalmønstring i 1985 etter forutgående trening.[37] Dette forenklet oppgaven med å evaluere momenter som den enkelte soldats ferdigheter, angrep på skip, patruljetjeneste og stridsdriller.[37] Hver patrulje bestod på denne tiden av fire marinejegere med samme grunnopplæring, og var organisert på følgende måte: Et befal som leder, en sambandsmann (telegrafist), en saitetsmann, og en skarpskytter som også var utdannet som avansert sprengningsekspert og fjellklatrer.[37] Marinejegertjenesten la alltid vekt på at alle, befal som menige, skulle ha samme grunnutdannelse.[37]

Den påbegynte planleggingen av repetisjonsøvelser skapte også behov for strammere og mer formalisert struktur på opplæring, treningsaktiviteter og øvelser.[37] Arbeidet med marinejegernes utdanningsprogrammer (MUP) startet i 1983 for å bøte på disse forholdene, og marinejegerinstruktørene ved Dykker- og froskemannskolen (DFS), og befalet ved Marinejegerlaget, begynte å utarbeide 5 utdanningsprogrammer (MUP-er) for å strukturere og videreutvikle utdanningen av marinejegerne.[37] MUP-ene har siden utviklet seg, også med tanke på endring av varighet på Verneplikten fra 1. januar 1994, og det er følgelig uvisst hva som var inkludert i utdanningsplanene til å begynne med.[39][40] Her er derfor gjengitt innhold i utdanningsplaner fra senere revideringer av MUP-ene: MUP 1 inkluderte seleksjons-/opptaksperioden og grunnkurset, og varigheten var 6 måneder.[37][41] Innholdet i MUP 1 var opptaksperioden, feltperiode med våpen- og patruljetjeneste, samt kajakkpadling, sjøperiode med dykking, gummibåt, navigasjon, samvirke/taktikk, avslutningsperiode med fallskjermkurs-automat/line og patruljetjeneste.[42] MUP 2 dekket ytterligere patruljetjeneste og vedlikehold av ferdigheter i siste halvdel av første utdanningsår (nye 6 måneder), og inkluderte utslusing fra undervannsbåt,[40] on the job training, trening med tyngre våpen,[42] trening på vinterkrig, combat swim og combat search and rescue (CSAR),[41][43] samt generalmønstring.[42] De 3 etterfølgende programmene omfattet videreutdanning av matroser (MUP 3), patruljeførere (MUP 4) og spesialister (MUP 5).[44] MUP 3 foregikk over 1-2 år og matrosene gjennomførte befalskurs, fallskjermkurs-frittfall, combat survival og bordingskurs, samt trente på nærkamp, pistol/maskinpistol og close quarter battle.[41] MUP 4 inkluderte patruljeførerutdanning i operativ tropp, og varigheten på MUP 4 forlenget seg fra 15 måneder i 1990-årene til 2 år i 2004.[41] Det siste utdanningsprogramet, MUP 5, var en ytterligere spesialisering av marinejegere som allerede gjennomførte MUP 2-4,[44] og besto av individuell trenining til funksjoner som samband, sanitet og skarpskyting.[41] MUP 5 inkluderte følgelig sanitetskurs, skarpskytterkurs, forward air control kurs, dykkerlederkurs, trykkammeroperatør-kurs og hoppmesterkurs.[41] Også kontakten med tilsvarende utenlandske avdelinger, først og fremsto fra USA og Storbritannia, betydde mye for kompetanseoppbyggingen.[44] Samarbeidet med utenlandske spesialstyrker pågikk og videreutviklet seg gjennom hele perioden fra 1960-årene og fortsatte etter den kalde krigen.[44] Marinejegerne trente både med SBS og US Navy SEAL. Marinejegerne deltok også på kurs hos SBS, Royal Marines og US Navy Seal.[44]

I 1990 besto stående Marinejegerlag (FKN) i Ramsund av cirka 20 soldater,[45] og mobiliserings-tillegget til dette laget bestod i 1987 av fem befal.[44] På Haakonsvern bestod mobiliseringsstyrken av et marinejegerlag med 6 befal og 20 soldater pluss reserve på 5 befal og 4 soldater.[44] Mobiliseringstillegget omfattet også rekvisision på en 150 fots tråler, og en sjark på 30-40 fot til hver patrulje.[44] En mobilering på slutten av den kalde krigen ville ha betydd at marinejegerlaget fra Ramsund og mobiliseringslaget på Haakonsvern ville vært på cirka 50 soldater til sammen, som kunne utgjøre 8-10 patruljer, og i tillegg var det et klart potensial for å utbygge styrken med frivillige som hadde vært marinejegere tidligere.[44]

Fra opphøret av den kalde krigen og frem til 2010[rediger | rediger kilde]

Opphøret av den kalde krigen fikk ingen umiddelbare konsekvenser for Marinejegerlaget,[39] som skiftet navn til Marinejegerkommandoen (MJK) i 1991[46] eller 1992.[47] Mobiliseringslaget Sør-Norge, Haakonsvern, ble formelt nedlagt i 1994 og personell og materiell ble overført som mobiliseringstillegg til det stående Marinejegerlaget (FKN) i Ramsund.[48] Dette laget vokste til litt over 30 soldater på midten av 1990-årene,[48] og i 1995 var kommandoen inndelt i ledelse, operasjoner, patruljer og logistikk.[49] Faren for storkrig ble opplevd svært liten[50] og flere av Forsvarets enheter og avdelinger ble oppløst på denne tiden,[46] men Golfkrigen ble et varsel om at spesialstyrkene var en relevant kapasitet som skulle få økt betydning.[39] Reell bordingsberedskap og reelle observasjonspost-oppdrag preget videreutviklingen av MJK og bekreftet et stort behov for marinejegerne etter den kalde krigen.[51] I løpet av 1990-årene økte følgelig interessen for de norske spesialstyrkene som siden videreførte fredsoperative oppgaver knyttet til kontraterror og ansvarsområdet til sjøs.[46][52][53]

Det første tiåret etter 1990 avholdt Marinejegeravdelingen ved DFS, som tidligere, marinejegerkurset, øvrig grunnutdanning og generalmønstringene av marinejegerne.[39] Denne marinejegeravdelingen bestod frem til 2006 av fem marinejegere (én leder, én hovedinstruktør og tre instruktører),[40] som også evaluerte og reviderte utdanningsprogrammene (MUP-ene) som ble utarbeidet i 1980-årene.[39] De bisto også med den maritime opplæringen for Hærens fallskjerm- og spesialjegere.[40] MUP-ene dekket fortsatt den grunnleggende marinejegerutdanningen og bred og individuell fordypning innen fagfeltet maritime spesialoperasjoner,[39][40][41][42] og ble gjennomført etter prinsippet train as you fight.[39] Gjennomføring av MUP 1 til 5 tok på denne tiden minimum 30 måneder, og en kunne etter MUP 5 erklæres operativ marinejeger.[42] Treningsmodellen for marinejegerne ser imidlertid ut til å ha fortsatt som før utover 1990-årene, da MJK per 1994 utdannet og trente marinejegerne i små grupper for å utføre pålagte etteretnings- og stridsoppdrag.[54]

Bordingsoperasjoner ble mer aktuelt i NATO blant annet grunnet operasjonene utenfor eks-Jugoslavia, og norsk nasjonal beredskap mot miljøaktivister (fra 1994).[48] Dette krevde spesialkompetanse og bruk av spesialbåter.[48] Ny spesialisering for marinejegerne ble følgelig båtførerutdanning,[39] og egne marinejegere ble utdannet som båtførere fra 1994.[48] Det ble også trent på fastrope-teknikk fra Lynx-helikoptre og ned til skip.[48] Observasjonspost-tjeneste/rekognosering var et annet hovedfokus dette tiåret, og OP-øvelsene kunne vare opptil 30 dager uten etterforsyning.[55] Marinejegerne trente også på målanvisning for overflatefartøy og ubåter,[55] samt også på søk og redning (combat search and rescue / CSAR) av Luftforsvarets piloter og egne marinejegere.[55] Marineøvelsen FLOTEX var som tidligere aktuell hvert år, og ble et årlig høydepunkt.[55] En annen årlig gjenganger var Escape-øvelsen som innebar at marinejegerne ble forfulgt av soldater, helikoptre og hundepatruljer.[55] Hensikten med Escape-øvelsen var å trene på unnvikelse av fienden dersom marinejegerne skulle gjennomføre anslag mot særlig bevoktede mål.[55]

I 1997 hadde MJK omtrent 40 marinejegere, som kunne utvides til cirka 160 ved en eventuell mobilisering.[46][56] Tilsvarende tall fra Hærens Jegerkommando (senere Forsvarets Spesialkommando (FSK)) var på samme tid henholdsvis 90 og 210.[46] Internt i MJK var fokus for videre utvikling ytterligere profesjonalisering og bedre tilgjengelighet på oppdatert materiell.[57] Dette krevde at flere av marinejegerne tok høyere utdanning i Forsvaret (Sjøkrigsskolen) og at kommandoen ble mer selvstendig.[57][58] Etter kommandoens deltakelse i sin første skarpe, internasjonale operasjon[59] på Balkan iverksatte Forsvarets Overkommando et etterlengtet materiellprosjekt i 1999.[56] Fra 1999 kunne marinejegerne tegne sjuårskontrakter etter fullført marinejegerkurs,[41][58] som sikret faglig kontinuitet i avdelingen.[58] I 2000 hadde MJK 63 mann tilknyttet NATO Immediate Response Force (IRF),[56] og i 2001 fikk MJK taktisk satellittsamband med bakgrunn i IRF-beredskapen.[60] Kommandoen besto i 2001 av ledelse, utdanningsavdeling, båt-avdeling og teknisk avdeling, samt tropp 1 som var utdanningstropp, og tropp 2 som var operativ tropp.[41][56] I praksis hadde MJK ansvaret for utdannelsen av marinejegerne fra 1995, men ansvaret ble formelt overført fra DFS til MJK i 2001 for å ivareta og sikre spesialstyrkens operative evne.[56] Dette betydde at MJK igjen var formelt lokalisert på Haakonsvern, og at styrken følgelig var lokalisert både i Ramsund og på Haakonsvern fra 2001.[56] Nye oppdrag i internasjonale operasjoner med oppdragene i Afghanistan fra 2001/2002 gjorde kommandoen ytterligere profesjonalisert.[56] Afghanistan-oppdragene var krevende, preget av nye utfordringer og endret marinejegertjenesten betydelig.[59] MJK var under første Afghanistan-bidrag en del av Task Force K-bar sammen med FSK, og hadde med seg amerikanske avhørsspesialister i felt for å vurdere hvilke terrormistenkte som skulle bringes tilbake til fengselet ved operasjonsbasen på Kandahar.[61][62] Disse operasjonene ble senere kritisert ettersom flere uskyldige ble fanget og mishandlet, og fordi flere også ble videresendt til Guantánamobukten fangeleir, Cuba.[62] Forsvarsminister under Donald Trumps regjering, James Norman Mattis, var daværende leder av Marine Task Force 58 og ansvarlig for oppbyggingen av fengselsområdet på Kandahar-basen.[63] Han bekreftet i ikke-hemmeligholdte dokumenter at norske styrker hadde full tilgang til å avhøre basens fanger, men det er uvisst hvorvidt MJK benyttet seg av denne muligheten.[63]

MJK utviklet seg i takt med de krevende oppdragene i Afghanistan hvor soldatene kontinuerlig opererte i utrygge områder med ukjent kultur, sto ansvarlig for opplæring og veiledning av afghansk sikkerhetspersonell, og samtidig skulle evne å gå langt, bære tungt og klare seg uten etterforsyninger i varierende klima, hvor de samtidig skulle gjennomføre etteretnings- og stridsoppdrag alene eller i samarbeid med øvrige norske styrker og/eller NATO-styrker.[64] Som konsekvens opphørte mobiliserings-tillegget på tidlig 2000-tallet, og MJK baserte seg kun på stadig tjenestegjørende personell.[56] I 2001 ble kommandoen underlagt sjefen for Kyststridsflotiljen,[56] som valgte å tydelig styrke MJKs driftsbudsjett allerede før terrorangrepene i USA.[65] I 2002 fikk MJK sin egen stabsoffiser i Kyststridsflotiljens stab, og sammenliknet med 1999 doblet MJK driftskostnadene dette året.[65] Det var betydelig vekst i driftskostnadene også påfølgende år.[65] MJKs stabsoffiser begynte i 2002 utviklingen av handlingsplanen MJK 2008, en plan som ble ferdig i 2003 og omfattet konkretisering av bemanningsprognoser, budsjettbehov og fremtidig marinejegerkapasitet.[65] Generalinspektøren for Sjøforsvaret godkjente planen, og med oppjustering til tre marinejegeroffiserer ved MJKs stabskontor (fra 2005) sikret Forsvaret videreutvikling av MJK fra 2004 til 2008.[65] I denne perioden inndeles og utvikles MJK i minimum fire skvadroner: minimum to operative marinejegerskvadroner, Alfa (tidligere tropp 2) og Bravo (tidligere tropp 1) for henholdsvis beredskap og trening, og to støtteskvadroner, Echo og Lima, for henholdsvis spesialbåttjenesten og støtte/logistikk.[66][67] Lima-skvadronen inkluderte også vernepliktige til støttefunksjoner for marinejegerne.[68] Egen seleksjon og utdanning for spesialbåtoperatører til Echo-skvadronen kom fra 2005,[58][69] og denne utdanningen har vært stipulert til 3 år.[58]

Fra 2004 ble det for tidligere instruktører og troppsledelsen ved MJK mulig å gjennomføre Langkurs maritime operasjoner (LMOPS) ved KNM Tordenskjold, Haakonsvern, og deler av denne utdannelsen foregikk ved Joint Special Operations University og US Air Force Special Operations School i USA.[41][58] I 2005 fikk første marinejeger en bachelorutdanning som var skreddersydd for spesiaoperasjoner på Sjøkrigsskolen, dels ved å følge kystjegerlinjen og dels ved flere spesialstyrke-relaterte kurs i USA, og fra 2007 fikk Sjøkrigsskolen egen bachelorutdanning for marinejegerne.[58] I 2005 var gjennomsnittsalderen ved avdelingen oppunder 30 år.[70] Internasjonale operasjoner var en kjent belastning for soldatenes familier[59] og under pågående deltakelse i Afghanistan og i forkant av omleggingen fra 2004 ble tropp 2 (operativ beredskapstropp) midlertidig lokalisert til Haakonsvern.[71] MJK ønsket å på denne tiden å lokalisere seg til Haakonsvern permanent grunnet nærhet til øvrige marineavdelinger og av hensyn til soldatenes familier,[71] og våren 2008 ga Stortinget sin tilslutning til delingen av MJK mellom Ramsund og Haakonsvern.[68] Styrkeproduksjon og bruk av skyte- og øvingsområdene i Ramsund ble beholdt, samtidig som øvrig virksomhet formelt ble lagt til Haakonsvern.[68]

Marinejegerkommandoens oppgaver[rediger | rediger kilde]

Marinejegerkommandoen opererer og øver ofte sammen med allierte spesialstyrker som britiske Special Air Service og Special Boat Service, amerikanske Navy SEALs og tyske Kampfschwimmerkompanie. Kommandoen har også samarbeidet med Forsvarets spesialkommando, som er en del av Hærens jegerkommando, under operasjoner i Kosovo og Afghanistan.[trenger referanse]

Nasjonal beredskap[rediger | rediger kilde]

Fra 1. august 2013 ble MJK satt i nasjonal kontraterrorberedskap med samme beredskapstid som Forsvarets spesialkommando på Rena.[trenger referanse]

Internasjonale operasjoner[rediger | rediger kilde]

Marinejegerkommandoen har deltatt i flere internasjonale operasjoner, nylig i Operation Enduring Freedom i Afghanistan, over flere perioder. Det militære oppdraget er normalt hemmelig, men det er etter hvert kjent at oppdragene omfattet både direkte angrep, overvåkning og patruljering som støtte for de amerikanske styrkenes kamp mot Taliban.[trenger referanse]

Marinejegerkommandoen ble 8. februar 2005 tildelt Navy Presidential Unit Citation for sin innsats. Det er første gang siden Vietnamkrigen at denne utmerkelsen er tildelt en spesialstyrke. Det er den nest høyeste militære utmerkelsen i USA.[trenger referanse]

Marinejegerkommandoen partuljerte i en 6-månedersperiode fra 1. august 2009 langs kysten av Nordøst-Afrika. Dets oppgave var å trygge større vestlig båttrafikk fra den voksende piratvirksomheten i området. Under denne operasjonen opererre Marinejegerkommandoen fra fregatten KNM Fritjof Nansen med to hurtiggående og norskbygde rib-er (rigid inflatable boat) med påmonterte mitraljøser.[trenger referanse]

Den første tildeling for krigsinnsats etter andre verdenskrig kom 21. januar 2011, da det i statsråd ble besluttet å tildele Krigskorset med sverd til Trond André Bolle «for personlig utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan i perioden oktober 2005 til februar 2006».[72] Tildelingen skjedde post mortem.

Forsvarssjef Sverre Diesen ønsket i 2005 å gjeninnføre den høyeste militære utmerkelsen Krigskorset med sverd. Han ønsket å tildele dette til Trond André Bolle og brukte hans innsats til å argumentere for gjeninnføringen. Trond André Bolle fikk på denne måten vite at forsvarssjefen ønsket å hedre ham allerede i 2005, selv om han ikke offisielt fikk utmerkelsen før den ble utdelt post mortem.[73]

Soldater fra Marinejegerkommandoen hentet ut den norske forskeren Arne Strand etter et terrorangrep mot Intercontinental Hotel i Kabul i Afghanistan i januar 2018.[74]

Kommandoens soldater i media[rediger | rediger kilde]

TV 2 lagde i 1993 et dokumentarprogram fra innsiden av enheten. Det resulterte i Svein Ove Søreides dokumentar på TV2 i 1993.[73]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reportasje i Vi Menn[død lenke]
  2. ^ a b Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 54. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  3. ^ a b Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 35. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  4. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 58. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  5. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 63-64. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  6. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 123. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  7. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 124. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  8. ^ a b c Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 99. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  9. ^ a b c Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 510. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  10. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 126. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  11. ^ a b c d e «www.marinejeger.no/mj/historie». 6. juni 2004. Arkivert fra originalen 2004-06-06. Besøkt 17. februar 2018. 
  12. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 115. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  13. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 128-129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  14. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 107. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  15. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 124. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  16. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 210. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  17. ^ a b c d e Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 211. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  18. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  19. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 145. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  20. ^ a b c d e Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 135. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  21. ^ a b c d Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 39. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  22. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129-132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  23. ^ a b c d e 1956-, Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  24. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  25. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  26. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133-134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  27. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  28. ^ Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 33. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  29. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135-141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  30. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135-137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  31. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  32. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140-141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  33. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  34. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 142. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  35. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 427. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  36. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  37. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  38. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137-138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  39. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 261. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  40. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 262. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  41. ^ a b c d e f g h i j «www.marinejeger.no/marinejeger/karriere». 4. april 2004. Arkivert fra originalen 2004-04-04. Besøkt 17. februar 2018. 
  42. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 264. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  43. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138-139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  44. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  45. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 267. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  46. ^ a b c d e Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 41. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  47. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 267. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  48. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 268. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  49. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 268-269. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  50. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 217. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  51. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 269. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  52. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 518. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  53. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 220. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  54. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 204. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  55. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 265. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  56. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 271. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  57. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 270. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  58. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 282. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  59. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 278. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  60. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 287. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  61. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 94. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  62. ^ a b Borgen, Erling (2009). Fredsnasjonens hemmeligheter (1. oppl utg.). Oslo: Forlaget Manifesto. s. 78. ISBN 9788292866184. OCLC 649707520. 
  63. ^ a b Borgen, Erling (2009). Fredsnasjonens hemmeligheter (1. oppl utg.). Oslo: Forlaget Manifesto. s. 79. ISBN 9788292866184. OCLC 649707520. 
  64. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 280. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  65. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 272. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  66. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 273. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  67. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 185. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  68. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 274. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  69. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 276. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  70. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 277. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  71. ^ a b 1956-, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 272-273. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  72. ^ «Offisielt fra statsråd 21. januar 2011», regjeringen.no, besøkt 21. januar 2011.
  73. ^ a b Rolf J. Widerøe (2012). Krigshelten. Historien om marinejegeren Trond Bolle. Oslo. s. 229-230. ISBN 9788205424272. 
  74. ^ NRK. «Forsvaret bekrefter: Norske soldater berget Arne Strand ut av terrorangrep i Kabul». NRK. Besøkt 16. februar 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]