Marinejegerkommandoen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marinejegerkommandoen
Logo
Basisdata
Aktiv:Froskemenn 19531968 Marinejegere 1968 - dags dato Spesialbåtoperatører 2005 - dags dato
Land:Norge Norge
Overordnet enhet:Forsvarets spesialstyrker
Type:Maritim spesialstyrke
Størrelse:Hemmelig[trenger referanse]
Hovedkvarter:Haakonsvern
Marinejegerkommandoen
Operativt oppdrag:
Oppdrag:"Marinejegerkommandoen er en fleksibel styrke med kort reaksjonstid som samarbeider med allierte nasjonalt og internasjonalt. "
Rolle:Special Reconnaissance (SR)
Direct Action (DA)
Military assistance (MA)
Innsatser:Kosovo
Bosnia
Kongo[1]
Afghanistan
Somalia

Marinejegerkommandoen (forkortet MJK) er en norsk, maritim og militær spesialstyrke, og utgjør sammen med Forsvarets spesialkommando de to spesialenhetene i Forsvarets spesialstyrker.

Marinejegerkommandoen er oppdelt i to operative enheter som er lokalisert ved Ramsund orlogsstasjon i Nord-Norge, ca. 50 km fra Harstad, og Haakonsvern marinebase i Bergen.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Aspiranter i Marinejegerkommandoen holder på med morgentrening.

Marinejegerkommandoen utdanner marinejegere og spesialbåtoperatører én gang i året med forlegning ved Haakonsvern, og utdanningen varer gjennom hele førstegangstjenesten.[trenger referanse] Kandidatene kan være rekrutter, tjenestegjørende soldater, vervede eller offiserer, og deres seleksjonsperiode foregår hovedsakelig over en 6-månedersperiode. De som fullfører utdanningen blir marinejegere/spesialbåtoperatører og får marinejeger/spesialbåtoperatørvingen, men en marinejeger/spesialbåtoperatør regnes ikke som operativ før etter to års tjeneste.[trenger referanse]

I 2015 åpnet avdelingen for at operatører fra Forsvarets spesialkommando,[klargjør] som har vært i operativ tjeneste hos FSK i minimum to år, kan søke seg til avdelingen. Om operatøren blir funnet skikket, vil han da slippe MJK-seleksjon.[trenger referanse]

Som marinejeger og operatør ved en generell spesialenhet vil man kontinuerlig kurses og spesialiseres innenfor varierte områder knyttet til risikofylte militære spesialoperasjoner. Marinejegerkommandoen utdanner også enkelte av sine operatører opp til mastergradsnivå (universitet 5 år) med bakgrunn i et samarbeid med Sjøkrigsskolen (3 år) og Naval Postgraduate School i Monterrey i California (2 år).[trenger referanse]

Historikk og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra 2. verdenskrig og frem til 1960[rediger | rediger kilde]

Personellet i Norwegian Independent Company No. 1, mest kjent som Kompani Linge, gjennomgikk trening som til en viss grad kan sammenlignes med noe av den treningen marinejegerne gjennomgikk i 1990-årene.[2] Mens Kompani Linge ble styrt av Storbritannia ble imidlertid Shetlandsgjengen implementert i Sjøforsvaret under krigen.[3] Kompani Linge trente totalt 530 operatører under krigen. Av disse døde 51 soldater i strid, 7 ble fanget og flere døde under trening, noe som indikerer at treningen involverte høy grad av realisme.[3] Egentlig var den eneste forskjellen fra 1990-årenes marinejegere at Lingekarene ikke opererte som undervannssvømmere.[2] Sjøforsvaret hadde etter 1945 et stort behov for dykkere i arbeidet med å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som lå igjen fra krigen. Forsvarsgrenen håndterte 148 654 slike farlige gjenstander på norskekysten i perioden 1945-1975.[4] Hjelmdykkingen var den enerådende formen for dykking i Sjøforsvaret frem til tidlig i 1950-årene. Da kom dykking med selvforsynte pusteapparater utført av froskemenn, som i krig skulle froskemennene med selvforsynte pusteapparater som ikke avga bobler, ta seg frem til fiendtlige fartøy og feste sprengladninger på dem.[5] De skulle også utføre rekognosering før landgangsoperasjoner eller bidra til havneforsvar under vann ved å fjerne miner i havneområde og eventuelle sprenglegemer fra ankrede fartøy.[6][7]

Med etteretningstjenestens interesse ble det i løpet av vinteren 1951-1952 besluttet å opprette en froskemannsavdeling.[8][9] Første kursleder og sjef for det som i 1953 ble Marinens froskemannskole på Bolærne fort var Ove Lund.[9][10] Han hadde blant annet gjennomført kurs hos US Navys spesialenhet UDT.[9] Gjennomføringen av froskemannskursene foregikk etter amerikansk mønster og var knallhard.[9] Dette var et nødvendig opplegg for å forberede og kvalifisere undervannssvømmerne og sabotører til å utføre de krevende oppdragene det var å plassere ut eller uskadelggjøre sprenglegemer.[9] Avdelingen skiftet navn til Marinens froskemannsskole i 1955 og ble lokalisert til Karljohansvern i Horten.[11][10]

Fra 1960 til 1970[rediger | rediger kilde]

Etableringen og utbyggingen av Sjøforsvarets nye hovedbase på Haakonsvern i 1962 innebar en 20 meter høy oppstigningstank. Marinens froskemannsskole ble da sammenslått med Marinens dykkerskole som utdannet hjelmdykkerne, ble lokalisert til Haakonsvern og fikk navnet Sjøforsvarets dykker- og froskemannsskole.[11][10] Skolen var på den tiden en av de mest moderne militære dykkerskolene i Europa.[12] På midten av 1960-tallet skulle det være 2 froskemannstropper i Nord-Norge, med 15 soldater i hver tropp, en i Tromsø og en i Ramsund, men det var ikke nok soldater.[13]

Det var store krav til oppgaver som skulle mestres av soldatene og frafallet på kursene var høyt. I 1965 gjensto kun 5 av 32 kurskandidater bare etter sjette treningsuke.[13] Stadig økte froskemannsmiljøet sine ambisjoner, og interessen for fallskjerm kom da marinejegerne observerte en US Navy SEAL-gruppe som hoppet over Grimsfjorden i 1962, omtrent samtidig med at Hæren startet fallskjermjegerskolen.[14] Våren 1965 hadde 15 mann fått utdanning i automathopp på Trandum,[14][15] og over tid ble tjenesten så allsidig at de aktive innen froskemannsmiljøet reelt ble slik som de senere marinejegere.[13][8] Med dette kunne soldatene angripe sjø- og kystmål fra luften.[15] Disse kunne også rekognosere og angripe mål på land, og krav om innsetting med fallskjerm ble en realitet på midten av 1960-tallet.[16][8][15] Det ble vurdert å verve flere av de vernepliktige, hovedsakelig for å holde et forsvarlig sikkerhetsnivå med det utvidede spekteret av oppgaver.[15] I 1967 bestemte Sjøforsvaret å opprette en operativ marinejegerorganisasjon, bestående av et stående marinejeger-beredskapslag på Haakonsvern og et marinejeger-mobiliseringslag i Nord-Norge.[17] Froskemennene ble samme år delt i en offensiv og defensiv del,[10][18] og i 1968 fikk den offensive delen navn Marinejegerlag Sør-Norge,[13] som senere har blitt til Marinejegerkommandoen,[19] mens den defensive delen utviklet seg videre til det som i dag er Minedykkerkommandoen.[10]

Marinejegerne var nå underlagt Sjøforsvarets operative kommando ved Stavanger, og besto av et stående beredskapslag på Haakonsvern og et mobiliseringslag i Nord-Norge.[17] Som andre stående avdelinger i Forsvaret hadde marinejegerne 50 % beredskap, som ville si at laget skulle være stridsklart med halve styrken innen 30 minutter året rundt.[17] Hovedoppgavene var nå å plassere og fjerne sprenglegemer under vann, over- og undervanns-rekognosering, fjerne og ødelegge undervanns-hindre før ilandstignings-operasjoner, patrulje/jeger-oppdrag, assistere i mine-mottiltak og utføre arbeid under vann. Noen av marinejegerne fikk tilleggsopplæring i avansert førstehjelp på Lahaugmoen, andre på Swimmer Canoesit Course hos Royal Marines i Storbritannia. Noen fikk sambandskurs og noen fikk skarpskytterkurs.[17]

Mot slutten av 1960-tallet innebar utdanningen krav til oksygentoleranse på 20 meters dyp for å bli godkjent til videre utdanning. Hensikten var å se om soldaten tålte 100 % oksygen  over lengre tid. Denne testen er tatt bort i våre dager.[20] Kandidatene som gjennomførte seleksjonsperioden kom videre til marinejegerkurset, som inkluderte: dykking, sjømannsskap, gummibåtdrill, kajakkdrill, lange padleturer med innlagte ferdighetsprøver, strandrekognosering, fysisk trening, utmasjer, kart og kompass, sluttet orden, våpentjeneste, sprengningstjeneste, førstehjelp, nærstrid og sambandstjeneste, i tillegg til etteretnings- og sikkerhetstjeneste.[21] Hærens fallskjermjegerskole arrangerte høsten 1968 det første formelle fallskjermkurset lagt opp spesifikt for marinejegerne, en videreføring av det nære samvirket skolene hadde opparbeidet gjennom år med godt samarbeid.[22] Høsten samme år startet marinejegerne med fjellklatringskurs med fokus på sikker fremrykning i fjellterreng og trygg forsering av hindre.[22]

Fra 1970- til 1990-årene[rediger | rediger kilde]

Marinejegerlaget flyttet fra Haakonsvern til Ramsund i 1972 og ble operativt underlagt Forsvarskommando Nord-Norge (FKN). Det stående marinejegerlaget var i Ramsund mens oppsettingssted for marinejegerne på mobiliseringsstatus ble Haakonsvern.[17] Marinejegernes treningsoppdrag innebar strand-rekognoseringer med flystøtte fra Luftforsvaret som tok bilder etter anvisning fra marinejegerne, og marinejegerne vurderte blant annet strømningsforhold, geografi, kommunikasjonsveier ut fra strendene og kartlegging av steder som for eksempel lokale bensinstasjoner. Denne typen oppdrag var og ble viktig gjennom den kalde krigen, og er sannsynligvis fortsatt aktuelle,[23] særlig med bakgrunn i USAs fremskutte maritime strategi fra 1980-tallet.[24] Marinejegerne rekognoserte strender på Bergenshalvøyen og i Ofoten-området som en motstander kunne bruke ved en invasjon av Norge.[25] Etter flyttingen til Ramsund spilte Marinejegerlaget ofte angriper under øvelser. Motstandere var operative enheter fra hele Forsvaret. Slike oppdrag omfattet også Sør-Norge, selv om virksomheten primært skulle være i Nord-Norge.[26] Marinejegerne trente ofte på angrep av beredskapsfort og marinefartøy.[27] Den årlige FLOTEX-øvelsen for Marinens fartøy foregikk i farvannene fra Trondheim og nordover, og fra begynnelsen av 1970-tallet ble denne øvelsen en gjenganger for Marinejegerlaget.[28] Å forbli uoppdaget var suksesskriteriet, og marinejegerne benyttet derfor både fremkomstmidler på og i sjø, samt på land og luften.[29] Kobben-klassen ubåter ble benyttet av marinejegerne siden 1960-årene, og i 1970-årene var det ingen andre ubåter i NATO som var bedre egnet til landsetting av marinejegere.[30]

I 1986 besto Marinejegerlaget av fire befal og 15 marinejegere, og ubåtinspektoratet foreslo å styrke laget slik at det kunne sette opp fem patruljer ved krig.[31] Et virkemiddel i profesjonaliseringen av virksomheten i Sjøforsvaret var generalmønstringene etter britisk modell.[31] Marinen innførte dette britiske systemet for å kvalitetssikre treningsstandarden på kampfartøyer allerede under krigen.[32] Dette testet avdelinger over flere dager under ulike oppdrag før de kunne erklæres operative.[33] Tidligere sjef for Kysteskadren sørget for å mønstre og gjennomføre repetisjonsøvelser også for Marinejegerlaget, som hadde sin første generalmønstring i 1985 etter forutgående oppøving.[34] En fast strukturert basisorganisasjon forenklet oppgavene med å evaluere momenter som enkeltmannsdisipliner, angrep på skip, patruljetjeneste og stridsdriller.[34] Hver patrulje bestod av 4 marinejegere med samme grunnopplæring og var organisert på følgende måte: Et befal som leder, en sambandsmann (telegrafist), en saitetsmann og en skarpskytter som også var utdannet som avansert sprengningsekspert og fjellklatrer.[34] Marinejegertjenesten la alltid vekt på at alle, befal som menige, skulle ha samme grunnutdannelse.[34]

Den påbegynte planleggingen av repetisjonsøvelser skapte også behov for strammere og mer formaliserte strukturer på opplæring, treningsaktiviteter og øvelser.[34] Arbeidet med marinejegeres utdanningsprogrammer (MUP) startet i 1983 for å bøte på disse forholdene, og marinejegerinstruktørene ved Dykker- og froskemannskolen, og befalet ved Marinejegerlaget, begynte å utarbeide 5 utdanningsprogrammer (MUP-er) for å befeste og videreutvikle utdanningen av marinejegere.[34] MUP 1 var grunnkurset og inkluderte også seleksjonsperioden, og varigheten var 6 måneder.[35][34] MUP 2 dekket patruljetjeneste og vedlikehold av ferdigheter i siste halvdel av første utdanningsår (nye 6 måneder), og inkluderte trening på vinterkrig, combat swim og combat search and rescue.[35][36] De 3 etterfølgende programmene omfattet videreutdanning av matroser (MUP 3), patruljeførere (MUP 4) og spesialister (MUP 5).[37] MUP 3 foregikk over 1-2 år og matrosene gjennomførte befalskurs, frittfallkurs, combat survival og bordingskurs, samt trente på nærkamp, pistol/maskinpistol og close quarter battle.[35] MUP 4 inkluderte trening for patruljeførerne i operativ tropp, og varigheten var anslått til 2 år[35] Det siste utdanningsprogramet, MUP 5, var en ytterligere spesialisering av marinejegere[37] som allerede gjennomførte MUP 2-4, og besto av individuell trenining til funksjoner som samband, sanitet og skarpskyting, dette inkluderte følgelig sanitetskurs, sniperkurs, forward air control kurs, dykkerledderkurs, kammeroperatørkurs og hoppmesterkurs.[35] Også kontakten med tilsvarende utenlandske avdelinger, først og fremsto fra USA og Storbritannia, betydde mye for kompetanseoppbyggingen.[37] Samarbeidet med utenlandske spesialstyrker pågikk og videreutviklet seg gjennom hele perioden fra 1960-tallet og fortsatte etter den kalde krigen.[37] Marinejegerne trente både med SBS og US Navy SEAL. Marinejegerne deltok også på kurs hos SBS, Royal Marines og US Navy Seal.[37]

Mobiliseringstillegget til det faste marinejegerlaget i Ramsund bestod i 1987 av fem befal.[37] På Haakonsvern bestod mobiliseringsstyrken av et marinejegerlag med 6 befal og 20 soldater pluss reserve på 5 befal og 4 soldater.[37] Mobiliseringstillegget omfattet også rekvisision av en tråler på 150 fot og en sjark på 30-40 fot til hver patrulje.[37] En mobilering på slutten av den kalde krigen ville ha betydd at marinejegerlaget fra Ramsund og Haakonsvern ville vært på cirka 50 mann som til sammen kunne ha operert 8-10 patruljer, i tillegg var det et klart potensial for å utbygge styrken med frivillige som hadde vært marinejegere tidligere.[37]

I 1991 skiftet Marinejegerlaget navn til Marinejegerkommandoen.[19] Treningsmodellen ser ut til å ha fortsatt utover 90-tallet, da MJK per 1994 utdannet og trente marinejegerne i små grupper for å utføre sine pålagte etteretnings- og stridsoppdrag.[38] I 1997 hadde Marinejegerkommandoen omtrent 40 soldater, og styrken kunne utvides til cirka 160 ved en eventuell mobilisering.[19] Tilsvarende tall fra datidens Hærens Jegerkommando (senere FSK) var på samme tid henholdsvis 90 og 210.[19] Marinejegerne var en strategisk ressurs med evne til å operere i skjul bak fiendens linjer.[39] De var meget kapable og anvendelige i fredsopprettende operasjoner og fikk høyere prioritet enn tidligere.[40] De norske spesialstyrkene har senere utviklet seg både nasjonalt og internasjonalt med økende fokus på antiterror, er etterhvert vanskelig å matche og er derfor også etterspurt i internasjonale operasjoner.[41][42]

Marinejegerkommandoens oppgaver[rediger | rediger kilde]

Marinejegerkommandoen opererer og øver ofte sammen med allierte spesialstyrker som britiske Special Air Service og Special Boat Service, amerikanske Navy SEALs og tyske Kampfschwimmerkompanie. Kommandoen har også samarbeidet med Forsvarets spesialkommando, som er en del av Hærens jegerkommando, under operasjoner i Kosovo og Afghanistan.[trenger referanse]

Nasjonal beredskap[rediger | rediger kilde]

Fra 1. august 2013 ble MJK satt i nasjonal kontraterrorberedskap med samme beredskapstid som Forsvarets spesialkommando på Rena.[trenger referanse]

Internasjonale operasjoner[rediger | rediger kilde]

Marinejegerkommandoen har deltatt i flere internasjonale operasjoner, nylig i Operation Enduring Freedom i Afghanistan, over flere perioder. Det militære oppdraget er normalt hemmelig, men det er etter hvert kjent at oppdragene omfattet både direkte angrep, overvåkning og patruljering som støtte for de amerikanske styrkenes kamp mot Taliban.[trenger referanse]

Marinejegerkommandoen ble 8. februar 2005 tildelt Navy Presidential Unit Citation for sin innsats. Det er første gang siden Vietnamkrigen at denne utmerkelsen er tildelt en spesialstyrke. Det er den nest høyeste militære utmerkelsen i USA.[trenger referanse]

Marinejegerkommandoen partuljerte i en 6-månedersperiode fra 1. august 2009 langs kysten av Nordøst-Afrika. Dets oppgave var å trygge større vestlig båttrafikk fra den voksende piratvirksomheten i området. Under denne operasjonen opererre Marinejegerkommandoen fra fregatten KNM Fritjof Nansen med to hurtiggående og norskbygde rib-er (rigid inflatable boat) med påmonterte mitraljøser.[trenger referanse]

Den første tildeling for krigsinnsats etter andre verdenskrig kom 21. januar 2011, da det i statsråd ble besluttet å tildele Krigskorset med sverd til Trond André Bolle «for personlig utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan i perioden oktober 2005 til februar 2006.»[43] Tildelingen skjedde post mortem.

Forsvarssjef Sverre Diesen ønsket i 2005 å gjeninnføre den høyeste militære utmerkelsen Krigskorset med sverd. Han ønsket å tildele dette til Trond André Bolle og brukte hans innsats til å argumentere for gjeninnføringen. Trond André Bolle fikk på denne måten vite at forsvarssjefen ønsket å hedre ham allerede i 2005, selv om han ikke offisielt fikk utmerkelsen før den ble utdelt post mortem.[44]

Soldater fra Marinejegerkommandoen hentet ut den norske forskeren Arne Strand etter et terrorangrep mot Intercontinental Hotel i Kabul, Afghanistan i januar 2018.[45]

Kommandoens soldater i media[rediger | rediger kilde]

TV2 lagde i 1993 et dokumentarprogram fra innsiden av enheten. Det resulterte i Svein Ove Søreides dokumentar på TV2 i 1993.[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reportasje i Vi Menn[død lenke]
  2. ^ a b Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 54. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  3. ^ a b Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 35. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  4. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 123. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  5. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 124. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  6. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 126. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  7. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 115. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  8. ^ a b c Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 510. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  9. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 126. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  10. ^ a b c d e «www.marinejeger.no/mj/historie». 6. juni 2004. Arkivert fra originalen 2004-06-06. Besøkt 17. februar 2018. 
  11. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 128-129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  12. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 124. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  13. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  14. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 145. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  15. ^ a b c d Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 39. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  16. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129-132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  17. ^ a b c d e 1956-, Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  18. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  19. ^ a b c d Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 41. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  20. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  21. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133-134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  22. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  23. ^ Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 33. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  24. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135-141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  25. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135-137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  26. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  27. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140-141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  28. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  29. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 142. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  30. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 427. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  31. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  32. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  33. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137-138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  34. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  35. ^ a b c d e «www.marinejeger.no/marinejeger/karriere». 4. april 2004. Arkivert fra originalen 2004-04-04. Besøkt 17. februar 2018. 
  36. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138-139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  37. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  38. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 204. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  39. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 509. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  40. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 518. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  41. ^ Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 43. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  42. ^ Nilsen, Anders (2008). Fallskjermjeger : arven fra Kompani Linge. Oslo: Kagge. s. 146. ISBN 9788248908050. OCLC 613983441. 
  43. ^ «Offisielt fra statsråd 21. januar 2011», regjeringen.no, besøkt 21. januar 2011.
  44. ^ a b Rolf J. Widerøe (2012). Krigshelten. Historien om marinejegeren Trond Bolle. Oslo. s. 229-230. ISBN 9788205424272. 
  45. ^ NRK. «Forsvaret bekrefter: Norske soldater berget Arne Strand ut av terrorangrep i Kabul». NRK. Besøkt 16. februar 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]