Marinejegerkommandoens operasjoner i Afghanistan

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norske spesialstyrker i Afghanistan 2002-2015.[1]

Marinejegerkommandoens operasjoner i Afghanistan begynte etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Marinejegerkommandoen (MJK) har deltatt i krigen i Afghanistan gjennom den amerikanskledede Operasjon Enduring Freedom (OEF) fra 2002 til 2006,[2] det NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF), og gjennom NATO-operasjonen Resolute Support[3] (RS). MJKs langvarige tilknytning til ubåtvåpenet medvirket til at en marinejeger også deltok sammen med en norsk ubåt i NATO-operasjon Active Endeavour (maritim overvåkning og kontroll i Middelhavet etter terrorangrepene 11. september 2001).[4] Flere av spesialstyrkenes Kabul-deployeringer er beskrevet i offentlig tilgjengelig litteratur.[5]

Operasjoner[rediger | rediger kilde]

Desember 2001 til juli 2002[rediger | rediger kilde]

Raskt etter terrorangrepene etablerte Norge liaisonvirksomhet ved den amerikanske sentralkommandoen for Midtøsten og Afghanistan (US CENTCOM), hvor OEF ble ledet,[6] for å holde norske myndigheter løpende orientert om situasjonen i Afghanistan og for bedre å kunne koordinere norske bidrag i kampen mot terror.[7] Et særlig forhold var å sikre norske interesser ved å kontrollere bruken av de norske styrkene i Afghanistan, herunder spesialstyrkene.[7] Det sistnevnte ivaretok en norsk spesialstyrke-offiser ved kommandoen for de amerikanske spesialstyrkene (US SOCOM), i perioden 2002-2006 da spesialstyrkene deltok i Sør- og Øst-Afghanistan.[7] Denne offiseren ivaretok også kontakten ved US CENTCOMs divisjon for planlegging av spesialoperasjoner, US SOCCENT.[7] I begynnelsen av november ba US CENTCOM spesifikt om at en norsk spesialstyrke skulle deployeres til Afghanistan, og General Frisvold involverte seg personlig for å få til en god løsning.[8] Vinteren 2002 opererte en norsk spesialstyrke i Afghanistan for første gang.[9]

Den amerikanskledede flernasjonale offensiven i Afghanistan høsten 2001 nedkjempet Taliban-regimet blant annet ved utstrakt bruk av spesialstyrker.[10] Etter at den provisoriske afghanske regjeringen ble dannet vinteren 2001-2002, skulle spesialstyrkene bidra til intern sikkerhet i landet ved å drive opprørsbekjempelse og ved å bidra til oppbygging av landets egen evne til å ivareta egen sikkerhet.[11] En marinejegeroffiser deployerte til Kandahar i desember 2001 og utførte koordinering før hovedstyrken NORSOF TG, bestående av marine-, spesialjegere og en sanitetspatrulje, ankom i januar 2002 som en del av Combined Joint Special Operations Task Force - South (CJSOTF-S).[6][12] I tillegg til NORSOF TG ankom personell fra Etterretningstjenesten, også disse i januar 2002.[13] CJSOTF-S var også kjent som Task Force K-BAR, og var en sammensetning av flere NATO-lands spesialstyrker (inkludert USA, Norge, Danmark, Canada, New Zealand og Tyskland).[14] CJSOTF-S var underlagt US CENTCOM, opererte fra Kandahar flyplass, og ble ledet av kommandør Robert Harward fra US Navy SEAL frem til april 2002.[11]

Den norske spesialstyrkeimplementeringen i CJSOTF-S (Task Force K-BAR) pågikk fra desember 2001 til mars/april 2002, og basert på dette bidraget ble MJK og FSK tildelt Navy Presidential Unit Citaion,[15] (slik som samtlige deltakende styrker i CJSOTF-S (Task Force K-BAR)).[13] General Frisvold mente tildelingen demonstrerte at de norske spesialstyrkene var godt i stand til å samarbeide i flernasjonale koalisjons-styrker.[16] Ifølge den daværende amerikanske ambassadøren, John Doyle Ong, hadde ikke FSK og MJK i CJSOTF-S-perioden bare gjennomført vellykkede, risikable oppdrag innenfor offensive operasjoner, rekognosering, ødeleggelse av hule-, tunnellkomplekser og al-Qaida treningsleire, destruksjon av fiendtlig ammunisjon, søk og redning, undersøkelse av åsted (sensitive site exploration), vellykket koordinering av ukonvensjonelle operasjoner, men også anholdelse av militære og politiske fanger.[17] Operasjon Anaconda, fra 1. til 18. mars 2002, var den første store operasjonen som inkluderte regulære styrker.[10] I Gardez-området i Sør-Afghanistan skulle amerikanske og afghanske styrker fra Nordalliansen presse vestover for å knekke konsentrasjonen av al-Qaida-soldater som hadde søkt tilflukt i området.[10] Fienden skulle så fanges opp av amerikanske styrker som stod enda lenger vest.[10] Disse regulære amerikanske styrkene fikk støtte av CJSOTF-S (Task Force K-BAR) fra Kandahar.[10] MJK og FSK hadde (som del av CJSOTF-S (Task Force K-BAR)) med seg amerikanske avhørsspesialister i felt for å vurdere hvilke personer som skulle bringes til fengsling ved operasjonsbasen på Kandahar.[18][19] Disse operasjonene ble senere kritisert,[13] blant annet fordi flere viste seg å bli feilaktig fanget, fordi det er beskrevet mishandling av fangene på Kandahar-basen, og fordi flere av de fangede ble videresendt til Guantánamobukten fangeleir på Cuba.[19] Forsvarsminister under Donald Trumps regjering, James Norman Mattis, var daværende leder av Marine Task Force 58 og ansvarlig for oppbyggingen av fengselsområdet på Kandahar-basen.[20] Han bekreftet i ikke-hemmeligholdte dokumenter at norske styrker hadde full tilgang til å avhøre Kandahar-basens fanger, men det er uvisst hvorvidt MJK, FSK eller Etterretningstjenesten benyttet seg av denne muligheten.[20]

NORSOF TG hadde sitt første kontigentskifte i april 2002, samtidig som en større CJSOTF-A ble opprettet med hovedkvarter på Bagram flyplass ved at de da tre CJSOTF-ene (inkludert CJSOTF-S (Task Force K-BAR) hvor NORSOF TG var inkludert) ble sammenslått til én.[6][13] (MJK hadde en stabsoffiser ved CJSOTF-A i 2003 og tre til fem mann i 2005-2006.[10]) Under CJSOTF etablerte amerikanerne våren 2002 et Coalition Coordination Center som koordinerte spesialoperasjonene fra Kandahar på vegne av CJSOTF.[10] Dette var en større stab som kunne gi de norske styrkene utmerket støtte også ved etterfølgende deployeringer, (og marinejegerne hadde noen stabsoffiserer i denne staben i 2003).[10] Spesialstyrkene fikk støtte av etterretningsledd, elektronisk krigføringsledd, Civil Affairs Team og enheter for psykologisk krigføring.[10] I løpet av 2002 gjennomførte CJSOTF-S (Task Force K-BAR) og etterfølgeren CJSOTF-A for det meste rekognoseringsoppdrag, men også offensive operasjoner i området.[10] Spesifikt rekognoserte de norske patruljene først huler og andre bombede mål, for deretter å utførte rekognoseringer og OP-oppdrag blant annet som del av operasjon Anaconda.[6] Fra basen på Kandahar flyplass, og senere også Bagram flyplass utenfor Kabul, ble de norske patruljene innsatt og hentet ut med bruk av amerikanske helikoptre.[6] Taktisk sett innhentet de norske operatørene informasjon om den fiendtlige virksomheten, og denne typen etterretningsinformasjon ble rapportert til CJSOTF slik at tilgjengelige allierte styrker kunne koordineres.[6] Den norske styrken skal ikke ha kommet i kamp med egne våpen i første del av oppdraget,[6][13] men med FAC-utstyr (Litton II Laser Target Designator) belyste de åpninger i al-Quaida-huler slik at allierte fly kunne gi ildstøtte.[21] Temperaturen under oppdragene kunne nå 60 varmegrader, og hver mann inntok sju-åtte liter vann per døgn.[6] Alt vannet måtte bæres av den enkelte for oppdragets varighet, og opptil 100 kg vekt med oppakning per operatør var ikke uvanlig.[6] NORSOF TG reiste i henhold til planen tilbake til Norge i juli 2002.[6]

27. juni til 1. oktober 2003[rediger | rediger kilde]

På nyåret 2003 var regjeringen under press fra USA om å delta militært i Irak, noe regjeringen var imot. 7. februar uttrykte den amerikanske ambassadøren offisiell misnøye overfor utenriksminister Petersen grunnet manglende norsk støtte.[8] Regjeringen bestemte 10. februar 2003 å deployere en spesialstyrke til OEF i Afghanistan for andre gang, og hovedårsaken var å hindre ledig kapasitet til andre operasjoner slik at Norge unngikk en vanskelig situasjon dersom USA fortsatte å be om norsk militær deltakelse i Irak.[8] Spesialstyrkebidraget skulle vare tre måneder.[8] Det var spesielt kostbart å opprettholde det norske kampflybidraget i Afghanistan, noe som bidro til at dette ble avsluttet våren 2003.[8][13] Norge videreførte sin støtte ved at Norge overtok ledelsen av en regulær Battle Group i Kabul,[8] og 21. mai 2003 besluttet i tillegg regjeringen å avløse FSK med MJK slik at det forble norske spesialstyrker i Afghanistan ut september 2003.[8] Samlet sett ville dette synliggjøre Norge i alliansen, selv om F-16-flyene returnerte til Norge.[8]

På bakgrunn av den første deployeringen til OEF hadde de norske spesialstyrkene gjort seg erfaringer som endret forholdene for den andre deployeringen:[6] Kapasitetsmangler gjorde det vanskelig å operere sammen med allierte,[22] marine- og spesialjegerne var opptrent på hver sin måte over mange år og det var følgelig utfordrende å samarbeide taktisk på kort varsel, det var ønskelig med egne transportmidler, FAC-kapasiteten måtte bedres (bedre mulighet for operatørene til å guide militære fly inn for støtte) og det var ønskelig med bedre tilgjengelighet på satellitt-kommunikasjon (SATCOM).[13][23]

FSK ankom Sør-Afghanistan i april 2003 og ble som ved siste del av første deployering i 2002 underlagt CJSOTF-A.[24] Operasjonen hadde endret seg til opprørsbekjempelse (counter-insurgency - COIN), og foregikk i Dae Chopan og Mizan i sør, og Malistan og Jaghori i nord.[24] Grunnet den samtidige krigen i Irak var det vanskeligere å få amerikansk fly- og helikopterstøtte, og FSK hadde egne Geländerwagen, satellittsamband og FAC-utstyr til disposisjon.[24] I tillegg bidro Etterretningstjenesten med støtte på taktisk nivå.[24] I stedet for at FSK og MJK opererte sammen denne gang, overtok MJK FSKs utstyr da FSK reiste hjem, og MJK fortsatte operasjonen fra 27. juni til 1. oktober.[25] (Frem til minimum 2016 har ikke MJK og FSK deployert sammen grunnet samarbeidsproblemer, selv om enkeltoperatører har blitt utvekslet mellom enhetene.[13])

Enkelte marinejegere hadde fått krigskirurgi-kurs forut for deployeringen, og de hadde i tillegg med seg sin egen anestesilege.[25] Styrken hadde 12,7 mm mitraljøse på flere biler og samband på nesten alle (slik at de kunne utføre FAC).[25] På slutten av oppdraget fikk de tildelt sekshjulinger fra Norge.[25] MJK utførte mobilitetsoperasjoner med rekognoseringer for å vurdere hvorvidt det var opprørsvirksomhet i området utover den kjente Taliban-transitten.[25] Enheten var i felt i tre perioder, og to av disse varte i 26 døgn.[25] Marinejegerne var også forberedt på offensive operasjoner.[25] De ga sanitetsstøtte til sivilbefolkningen, holdt seg underrettet om situasjonen i området ved å ha god kontakt med sivilbefolkningen, og de samarbeidet med afghanske soldater i søk etter Taliban-ledere.[26] Styrken unngikk flere bakholdsangrep, men kom ut for et alvorlig bakhold som krevde bruk av FAC/flystøtte i Dae Chopan.[26] FSK og MJK hadde med sine OEF-operasjoner i 2003 demonstrert at flere viktige erfaringer fra 2002 hadde blitt tatt til følge: utviklingen innen mobilitet, samband og bruk av FAC, samt samarbeidet med den norske Etterretningstjenesten[26] - Det var utfordrende å få tilgang til god etterretning og Etterretningstjenesten opprettet derfor National Intelligence Support Team (NIST), samt NIST-S dedikert for spesialstyrkene,[27] og MJK hadde aktivt benyttet analytikerne fra NIST(-S) gjennom stridsutviklingen.[27]

Fra 12. november 2005 til februar 2006[rediger | rediger kilde]

I løpet av 2003 vokste politisk relatert vold og kriminalitet i Afghanistan og amerikanerne økte størrelsen på styrkene fra 7 500 til 18 000.[28] Høsten 2004 var det økt behov for spesialstyrker, men Norge mottok ingen konkret forespørsel.[29] FSK sendte derfor et rekognoseringsteam til Afghanistan, som i samråd med amerikanerne ble enige om at de norske spesialstyrkene kunne benyttes for støtte til gjennomføringen av lokalvalget i Paktika-provinsen.[29] Deretter kom henvendelsen fra USA, og Bondevik-regjeringen beordret deretter den tredje runden med norske spesialstyrker i Afghanistan fra juli 2005 til februar 2006,[29] også denne som del av OEF,[30] hvor målet var å skaffe informasjon, dempe opprørsaktivitet gjennom militær tilstedeværelse samt å sørge for lokal sikkerhet under lokal- og provinsvalget i Paktia- og Zabol-provinsen.[27] FSK opererte i Paktia- og Zabol-provinsene ved den pakistanske grensen fra juli til oktober 2005, og bisto blant annet med vellykket sikkerhetsstøtte for trygg gjennomføring av lokal- og provinsvalget i Paktika-provinsen.[31]

Marinejegerkommandoen opererte i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan fra 12. november frem til februar 2006 som Task Force ORCA (TF ORCA).[32] Kompetansen ved avdelingen hadde videreutviklet seg, som betydde at både biler, samband, FAC, etterretning og skarpskyttere ble utnyttet bedre, og MJK hadde i tillegg med seg minedykkere fra MDK som EOD-personell.[32] Avdelingen gjennomførte to operasjoner før og etter julen 2005, med utgangspunkt fra hovedkvarteret på basen ved Bagram flyplass hvor avdelingsstøtten var lokalisert.[32] Motstanden avdelingen møtte i provinsen var kraftigere og mer vedvarende enn ved noen tidligere deployeringer, og skvadronen opererte under ekstrem trussel.[2] I hoveddelen av operasjonen deltok en gruppe med afghanske soldater og afghansk politi.[32] Styrken disponerte 14 biler med enten 12,7 mm mitraljøser eller 40 mm granatkastere, i tillegg til seks sekshjulinger med tilhengere og påmonterte våpen.[32] TF ORCA utførte rekognoseringsoppdrag og innhentet etterretningsinformasjon ved å kjøre rundt i det nordlige Helmand og den vestlige Oruzgan-provinsen.[32] Gjennom oppdragene fikk marinejegerne etterforsyninger i felt ved hjelp av dropp fra amerikanske MC-130.[33] Det var ved gjentatte anledninger både kort- og langvarig stridskontakt med Taliban,[32] totalt to harde trefninger i tillegg til 14-15 sammenstøt med opprørerne, men marinejegerne unnslapp alltid uten egne tap.[33] Styrken benyttet flystøtte fra luft-til-bakke angrepsfly av typene A-10 og B-52, enten for bruk av ildstøtte, lave overflyvninger (såkalt show of force) eller for hjelp til rekognosering.[33] IED-trusselen var i tillegg påfallende gjennom hele oppdragsperioden.[32] Makt ble kun benyttet i selvforsvar og proporsjonalt med det situasjonen tilsa, noe som hindret sivile tap.[33] TF ORCA rapporterte betydelig etterretning til CJSOTF, og ISAF benyttet denne til videre planlegging også etter MJKs avslutning i OEF-deltakelsen i februar 2006.[33] Marinejegeren Trond Bolle ble senere berømmet med Krigskorset med sverd for arbeidet som skvadronsleder for MJK under denne MJK-deployeringen.[2][33]

Fra juni 2008 til desember 2008[rediger | rediger kilde]

Norske myndigheter sto under et betydelig press om å sende styrker til Sør-Afghanistan både i 2006 og 2007.[2] 5. februar kom imidlertid NATO med en formel forespørsel om å stille med spesialstyrker i Kabul,[30] noe som var beleilig for norske myndigheter som av politiske årsaker ikke ønsket å sende militære styrker til Sør-Afghanistan.[2]

Det overordnede målet var å forhindre en forverret sikkerhetssituasjon i Kabul, hvor både selvmordsbombere og improviserte bomber var en stor utfordring, og FSK opererte som Task Force 51 (TF 51) med en skvadron i området fra mars til september 2007.[2][34] TF 51 gjennomførte både offensive operasjoner (DA) og rekognoseringsoppdrag (SR), i tillegg til militær assistanse (MA) ved å utdanne en egen afghansk sikkerhetsstyrke innenfor spesialpolitienheten kalt Crisis Response Unit (CRU) (underlagt det afghanske innenriksdepartementet). Da TF 51 avsluttet sitt oppdrag i september 2007, bidro CRU til arrestasjon av flere bakmenn og hovedaktører i samarbeid med en amerikansk spesialstyrke, før FSK returnerte til Kabul i mars 2008.

FSK fortsatte som TF 51 med militær assistanse for CRU før MJK overtok oppdraget som Task Force 52 (TF 52) i juni 2008.[35] Både TF 51 og TF 52 rapporterte direkte til Special Operations Command and Control Element (SOCCE) som var etablert i ISAFs hovedkvarter i Kabul.[36] Kystjegerne (KJK) utførte støtteoppdrag og Trond Bolle var en av to skvadronsjefer.[35] Med veiledning fra TF 52 ble den afghanske CRUs kapasitet styrket, og afghanerne fikk et økende lederansvar i oppdragene.[35][37] TF 52 og CRUs operasjoner hindret aksjoner og stoppet pengestrømmen til dem, og bidro til å forberede en fremtidig overdragelse av ansvaret for sikkerheten til afghanerne selv.[38] I løpet av deployeringen skaffet marinejegerne inngående lokalkunnskap og situasjonsforståelse som ble videreført til nye avdelinger.[39] Marinejegerne opererte til desember 2008, før FSK igjen returnerte i januar 2009 for å fortsette oppdraget.[38]

2012-2021[rediger | rediger kilde]

MJK har videre deltatt i Afghanistan fra 2012.[1] Sammen med CRU har de aksjonert ved flere gisselsituasjoner.[40][41][42] Fra 2015 ble oppdraget gitt ved NATO Resolute Support (RS), og ikke ISAF.[1] Marinejegeren Ken Andersen mottok Krigskorset med sverd basert på sin innsats ved et terroranslag i Kabul den 5. oktober 2015.[43] Soldater fra Marinejegerkommandoen hentet ut den norske forskeren Arne Strand etter et terrorangrep mot Intercontinental Hotel i Kabul i Afghanistan i januar 2018.[42]

Oppdraget med å trene CRU ble avsluttet i juni 2021 da NATO styrkene trakk seg ut av landet.[44][45]

Evaluering av MJKs Afghanistan-operasjoner[rediger | rediger kilde]

Ved kongelig resolusjon av 2014 ble det oppnevnt et uavhengig utvalg (Afghanistanutvalget) som skulle evaluere og trekke lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001-2014.[46] Dette resulterte i Godal-rapporten som ble offentliggjort i 2016.[46] De norske spesialstyrkebidragene, herunder MJK og FSKs oppdrag i perioden, ble vurdert.[47] Spesialstyrkenes Afghanistan-operasjoner hadde betydning for alle de tre målene for Norges engasjement: å sikre Norges sikkerhetspolitiske forhold til USA og NATO, å bidra i "krigen mot terror" og å bidra til statsbygging i Afghanistan.[47] Spesialstyrkenes operasjoner under OEF utgjorde liten operativ og langsiktig forskjell.[47] Etter at spesialstyrkene etablerte seg i Kabul bidro opplæringen av CRU og harde kamper i byen til kontrollen av Kabul, og dette var avgjørende for utviklingen av Afghanistan.[47] For målet om å styrke Norges forhold til sine viktigste allierte hadde spesialstyrke en annen betydning.[47] Tillit og faktisk evne til samhandling ble i rapporten beskrevet å måtte opparbeides gjennom mange års samarbeid.[47] Denne utviklingen hadde vært særlig merkbar på det operasjonelle og strategiske nivået.[47] I løpet av perioden kom norsk kompetanseutvikling på dette området så langt at det ikke bare satt norske offiserer i viktige spesialstyrkerelaterte stabs- og lederstillinger i NATO og ISAF, men at Norge også ble en støttespiller i etableringen av et eget spesialstyrkehovedkvarter i NATO.[47] Samarbeidet med USA ble også mer konkretisert, for eksempel gjennom en avtale om samarbeid knyttet til strategisk gisselredning undertegnet av Commander US Special Operations Command og forsvarssjefen i 2014.[47]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 60. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. 
  2. ^ a b c d e f En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 64. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. 
  3. ^ Forsvarsdepartementet (28. september 2017). «Styrker det militære bidraget i Afghanistan i 2018». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 22. juli 2018. 
  4. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 342. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  5. ^ En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 65. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. «... Flere av operasjonene i spesialstyrkenes Kabul-deployeringer er beskrevet i offentlig tilgjengelig litteratur. ...» 
  6. ^ a b c d e f g h i j k Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 325. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  7. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 322. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  8. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 224. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  9. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 223. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  10. ^ a b c d e f g h i j Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 324. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  11. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 323. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  12. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 37. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  13. ^ a b c d e f g h En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 62. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. 
  14. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 324–325. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  15. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 22–23. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  16. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 25. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  17. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 24–25. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  18. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 94. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  19. ^ a b Borgen, Erling (2009). Fredsnasjonens hemmeligheter (1. oppl utg.). Oslo: Forlaget Manifesto. s. 78. ISBN 9788292866184. OCLC 649707520. 
  20. ^ a b Borgen, Erling (2009). Fredsnasjonens hemmeligheter (1. oppl utg.). Oslo: Forlaget Manifesto. s. 79. ISBN 9788292866184. OCLC 649707520. 
  21. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 93–94. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  22. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 325–326. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  23. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 326. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  24. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 327. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  25. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 328. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  26. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 329. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  27. ^ a b c En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 63. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. 
  28. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 224–225. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  29. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 225. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  30. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 335. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  31. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 329–330. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  32. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 331. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  33. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 333. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  34. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 335–336. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  35. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 339. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  36. ^ En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 65. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. 
  37. ^ En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 66. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. «... For Norges del kom et vendepunkt da MJK (TF 52) overtok oppdraget i Kabul i juni 2008. Afghansk personell fikk nå i større grad delta sammen med de norske spesialstyrkene i skarpe operasjoner. Denne praksisen ble videreført og CRUen kunne snart gjennomføre relativt komplekse operasjoner med norsk støtte. ...» 
  38. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 339–340. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  39. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 340. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  40. ^ Forsvaret. «Slik reddet de 49 gisler». forsvaret.no. Arkivert fra originalen 17. mai 2019. Besøkt 17. mai 2019. 
  41. ^ «Norsk marinejeger skutt tre ganger, reddet livet til spanske diplomater - hedres med medalje». www.vg.no (norsk). Besøkt 17. mai 2019. 
  42. ^ a b NRK. «Forsvaret bekrefter: Norske soldater berget Arne Strand ut av terrorangrep i Kabul». NRK. Besøkt 16. februar 2018. 
  43. ^ Forsvaret. «Kjempet mot terrorister – tildeles Krigskorset». forsvaret.no. Arkivert fra originalen 17. mai 2019. Besøkt 17. mai 2019. 
  44. ^ https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/gMy7J/dette-er-cru-222-en-av-verdens-mest-testede-kontraterrorenheter
  45. ^ https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/aktuelt/afghanistan-uttrekning
  46. ^ a b En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. «... Til utenriksministeren og forsvarsministeren ...» 
  47. ^ a b c d e f g h i En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014 : utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. 2016. s. 73-74. ISBN 9788258312731. OCLC 953055848. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marinejegerkommandoens_operasjoner_i_Afghanistan&oldid=22836010»