Malcolm II av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Malcolm II
Konge av Skottland
Malcolm II av Skottland
Fantasifull avbildning av Malcolm fra 1600-tallet
Navn Máel Coluim mac Cináeda
Regjeringstid 10051034
Født ca. 954
Død 25. november 1034
Glamis, gravlagt på Iona
Foreldre Kenneth II
Barn kun døtre,
Bethóc
Donada
Olith

Malcolm (skotsk-gælisk: Máel Coluim; død 25. november 1034),[1] Han var sønn av Kenneth II; Bercháns profeti sier at hans mor var en kvinne fra Leinster, og omtaler ham som Forranach, «ødeleggeren».[2]

For de irske annaler, som nedtegnet hans død, var Malcolm ard rí Alban, overkonge av Alba (Skottland). På samme måte som Brian Boru, overkonge av Irland, ikke var den eneste kongen på Irland, var Malcolm en av flere konger innenfor de geografiske grensene av moderne Skottland: de andre kongene var kongen av Strathclyde, som styrte store områder av dagens sør-vestlige Skottland, ulike norrøn-gæliske konger på vestkysten og Hebridene, og de nærmeste og farligste rivaler, kongene eller mormaerne i Moray. I sør, i kongeriket England, kontrollerte jarlene i Bernicia og Northumbria (deres forgjengere var konger av det angelsaksiske riket Northumbria og styrte en gang det meste av sørlige Skottland) fortsatt store deler av sørøstlige Skottland.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Malcolm II var sønn av Kenneth II. Han var sønnesønn av Malcolm I. Den som drepte Konstantin III i 997 hevdes å ha vært Kenneth, sønn av Malcolm. Ettersom det er ingen annen kjent og relevant Kenneth i live på denne tiden (kong Kenneth II døde i 995), er det betraktet som en feil for enten Kenneth III, som etterfulgte Konstantin, eller muligens Malcolm selv, sønn av Kenneth II.[4] Om Malcolm drepte Konstantin eller ikke, er det ingen tvil om at han i 1005 drepte Konstantins etterfølger Kenneth III i slag ved Monzievaird i Strathearn.[5]

John av Fordun har skrevet at Malcolm beseiret en norsk hær «i bortimot de første dagene etter sin kroning», men denne eventuelle hendelsen er ikke bekreftet i noen annen kilde. Fordun skriver at bispedømme Mortlach (senere flyttet til Aberdeen) ble grunnlagt takket være denne seieren over nordmennene.[6]

Barn[rediger | rediger kilde]

Malcolm demonstrerte en sjelden evne for de eldste skotske kongene ved å overleve og styre i hele 29 år. Han var en dyktig og ambisiøs mann. Tidlig irsk lov, eller Brehon-tradisjonen,[7] forutsatte at en etterfølger av Malcolm måtte bli valgt av ham blant etterkommerne til kong Aedh med godkjennelse av Malcolms ministre og fra kirken. Etter alt å dømme et forsøk på avslutte de ødeleggende feidene i nordlige Skottland, men åpenbart påvirket av den normanniske føydale modellen. Malcolm overså tradisjonen og bestemt på å sikre etterfølgelse innenfor hans egen slektslinje, men ettersom han ikke hadde en egen sønn, begynte han å forhandle en rekke dynastiske ekteskap for sine tre døtre til menn som ellers ville ha vært hans rivaler, mens han sikret seg lojaliteten til de fremste høvdingene, deres slektninger. Først giftet hans sin datter Bethoc til Crínán, mormaer av de ytre øyene, overhode av slekten på Atholl, og sekulær abbed av Dunkeld; deretter sin yngste datter Olith til Sigurd Lodvesson, jarl av Orknøyene. Hans midterste datter, Donada, ble gift med Finlay, mormaer av Moray, Ross og Cromarty, og en etterkommer, ble det sagt, av Loarn mac Eirc av Dalriada. Dette var risikabelt under reglene til gælisk etterfølgelse, men han sikret også ryggen og tok samtidig fordel av en ny bølge med vikingangrep til selv å marsjere sør over for å angripe engelske områder. Han beseiret angelsaksere i slaget ved Carham i 1018, og installerte sin sønnesønn Duncan, sønn av den verdslige abbeden av Dunkeld, og hans valg som tanist, i Carlisle som konge av Cumbria det samme året.[8]

Bernicia[rediger | rediger kilde]

Den første pålitelige rapport om styret til Malcolm II er om en invasjon i Bernicia i 1006, kanskje den sedvanelige crech ríg (bokstavelig «kongelig plyndiring», et plyndringsangrep av en ny konge for å demonstrere djervhet i krig), som involverte en beleiring av Durham. Dette synes å ha endt i et hardt nederlag ved mennene fra Northumbria, ledet av Uhtred av Bamburgh,[9] senere jarl av Bernicia, slik som rapportert av Ulster-annalene.[10]

En andre krig i Bernicia, antagelig i 1018, var mer suksessfull. Slaget ved Carham langs elven Tweed var en seier for skottene, ledet av Malcolm II, sammen med mennene fra Strathclyde, ledet av deres konge, Eógan II (også kjent som Owen den skallete). På denne tiden var muligens jarl Uchtred død, og nordmannen Eirik Håkonsson ble utnevnt til jarl, danske Knut den mektige, som var blitt konge av angelsaksiske England, men Eiriks autoritet synes å ha vært begrenset til sør i det tidligere kongeriket Deira, og det er ikke kjent at han foretok noen handlinger rettet nordover mot skottene.[11] Verket De obsessione Dunelmi («Om beleiringen av Durham»), assosiert med Symeon av Durham, hevder at Uchtreds bror Eadwulf Cudel overga Lothian til Malcolm II, formodelig i kjølvannet av nederlaget ved Carham. Det er sannsynlig at det var landområdene mellom Dunbar og elven Tweed da andre deler av Lothian hadde vært under skottenes kontroll før denne tiden. Det har vært foreslått at Knut mottok tributt fra skottene for Lothian, men da han antagelig ikke hadde mottatt noen fra jarlene i Bernicia er det ikke særlig sannsynlig.[12]

Knut den mektige[rediger | rediger kilde]

Den angelsaksiske krønike førte en hær inn i Skottland etter at han hadde kommet tilbake fra sin pilegrimsreise til Roma. Krøniken daterer dette til 1031, men det er grunner til tro at det burde bli datert til 1027.[13] Rodulfus Glaber, en kronikør fra Burgund, omtalte det militære angrepet kort tid etter. Han beskrev Malcolm som «mektig i ressurser og våpen ... meget kristen i tro og handlinger.»[14] Rodulfus hevdet at det ble inngått en fredsavtale mellom Malcolm og Knut ved mellomkomst av Rikard, hertug av Normandie, bror av Knuts hustru Emma. Rikard døde en gang rundt 1027, og Rodulfus skrev nær i tid til hendelsene.[15]

Årsaken til Knuts angrep kan ha ligget i Knuts pilegrimsreise til Roma og kroningen av den tysk-romerske keiser Konrad II hvor Knut og Rudolf III av Burgund var æresgjester. Om også Malcolm var tilstede, og de gjentatt omtalene av hans fromhet i annalene gjør det mulig at han også hadde gjort en pilegrimsreise til Roma, slik Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) også gjorde det senere, da kan kroningsseremonien ha vært en mulighet for Malcolm å offentlig avvist Knuts krav på overherredømme over Skottland.[16]

Knut oppnådde mindre enn tidligere engelske konger et løfte om fred og vennskap framfor løfte om støtte til lands og vanns som Edgar hadde oppnådd. Kildene sier at Malcolm ble fulgt av en eller to andre konger, bestemt Macbeth, og kanskje også nørrøn-gæliske Echmarcach mac Ragnaill, konge av Man og øyene, og av Galloway.[17] Den angelsaksiske krønike bemerket underkastelsen, «men han [Malcolm] ga troskap til det for kun litt lengre.»[18] Knut ble snart opptatt i Norge mot Olav Haraldsson (den senere Olav den hellige) og det synes som han ikke lenger hadde ytterligere involveringer med Skottland.

Orknøyene og Moray[rediger | rediger kilde]

Olith, en datter av Malcolm, ble gift med Sigurd Lodvesson, jarl av Orknøyene.[19] Det ble sagt at deres sønn Torfinn Sigurdsson var fem år gammel da Sigurd ble drept den 23. april 1014 i slaget ved Clontarf. Orknøyingenes saga sier at Torfinn ble oppfostret ved Malcolms hoff og ble gjort til mormaer (jarl) av Caithness av sin bestefar. Snorre Sturlasons Heimskringla sier at Torfinn var alliert med skottenes konge, og regnet med Malcoms støtte mot fiendene sine.[20] Kronologien for Torfinns liv er problematisk, og det er mulig at han delte jarldømmet Orknøyene mens han var barn.[21] Uansett nøyaktig kronologi, før Malcolm var død hadde en stedsfortreder av den skotske kongen kontroll over Caithness, og muligens utøvde en viss innflytelse over Orknøyene også, skjønt som med alle slike forhold er det usannsynlig at det varte utover Malcolms død.

Om Malcolm utøvde kontroll over Moray, noe som er langt fra allment akseptert av alle moderne historikere, da annalene nedtegnet en rekke hendelser som peker mot en maktkamp i nord. I 1020 ble Macbeths far Findláech mac Ruaidrí drept av sønnene til sin bror Máel Brigte.[22] Det synes som at Máel Coluim mac Máil Brigti tok kontroll over Moray ettersom han er viktig nok til at hans død ble omtalt i 1029.[23]

Til tross for redegjørelsene i irske annaler, engelske og norrøne skribenter synes å se Macbeth som den rettmessige konge av Moray: det er klart fra deres beskrivelser av møtene med Knut i 1027 før Máel Coluim er død. Sistnevnte ble etterfulgt som konge eller jarl av sin bror Gille Coemgáin, ektefelle av Gruoch, et barnebarn av kong Kenneth III. Det er mulig at det var Macbeth som var ansvarlig for å få Gille Coemgáin drept. Ikke bare hadde Gille Coemgáins forfedre drept mange i Malcolms slekt, men Gille Coemgáin og hans sønn Lulach kunne være rivaler til den skotske tronen. Malcolm hadde ingen sønner, og trusselen for hans planer for etterfølgelse var opplagt. Som et resultat ble Gruochs bror eller nevø, som kunne potensielt ha blitt konge, drept det følgende året av Malcolm.[24]

Strathclyde og tronfølgelse =[rediger | rediger kilde]

Det har tradisjonelt vært antatt at kong Eógan II (Owen den skallete) av Strathclyde døde i slaget ved Carham og at overherredømmet til kongedømmet Strathclyde ble overtatt av skottene. Denne antagelsen hviler på meget svake bevis. Det er langt fra sikkert at Eógan faktisk døde i det nevnte slaget, og det er rimelig sikkert at det fortsatt var egne konger av Strathclyde så sent som 1054 da den angelsaksiske kong Edvard Bekjenneren sendte jarl Siward av Northumbria nordover for å innsette «Malcolm sønn av kongen av kumbrierne». Det er flere samtidige historiske figurer med navn som Máel Coluim/Malcolm. Forvirringen er gammel, antagelig inspirert av William av Malmesbury og utbrodert av John av Fordun, men det er ingen faste bevis på at kongedømmet Strathclyde var en del av kongedømmet Skottland, annet enn å ha vært et løst underlagt kongerike, før tiden til Malcolm IIs etterkommer Malcolm Canmore.[25]

Ved 1030-tallet var Malcolms sønner døde, om han noen gang hadde noen. Den eneste antydningen til en sønn er i Rodulfus Glabers krønike hvor det er sagt at Knut sto som gudfar til en sønn av Malcolm, men henvisningen er ikke nødvendigvis til en biologisk sønn.[26] Hans sønnesønn Torfinn ville neppe ha vært akseptabel som en konge av skottene, og det ble til at Malcolm valgte sønnene til sin andre datter, Bethóc, gift med Crínán, lekmannsabbed av Dunkeld, og kanskje mormaer av Atholl. Det kan være ikke noe annet enn en tilfeldighet, men i 1027 rapporterte de irske annaler at Dunkeld ble brent ned, skjønt det er ingen omtale av omstendighetene.[27] Malcolms utvalgte arving, og den første tánaise ríg som er kjent i Skottland, var Duncan.

Det er mulig at en tredje datter av Malcolm var gift med Findláech mac Ruaidrí og at Mac Bethad (Macbeth) således var hans sønnesønn, men denne forbindelsen hviler på svak bevisføring.[28]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gravering av «Kong Malcolms gravstein» (Glamis no. 2) ved Glamis.

Malcolm døde i 1034, Marianus Scotus oppgir datoen til 25. november 1034. Kongelistene hevder at han døde i landsbyen Glamis i Angus, og beskriver ham ulikt som en «mest praktfulle» eller «mest seierrike» konge. Tigernach-annalene rapporterer at «Malcolm mac Cináeda, konge av Skottland, æren til alle i vestlige Europa, døde». Bercháns profeti, kanskje inspirasjonen for redegjørelsene til John av Fordun og Andrew av Wyntoun hvor det hevdes at Malcolm ble drept mens han bekjempet banditter, sier at han døde av vold, i kamp mot «fadermordere», noe som antyder at det kan han vært sønnene til Máel Brigte av Moray.[29]

Kanskje den mest kjente innslaget om Malcolms død er redegjørelsen til Marianus Scotus, utlignet kun av tausheten i de irske annaler, som forteller at Duncan ble konge og styrte i fem år og ni måneder. Gitt at ved hans død i 1040 er han beskrevet som å være av «ungdommelig alder» i Tigernach-annalene, må han ha vært en meget ung mann i 1034. Fraværet av enhver opposisjon antyder at Malcolm hadde tatt et oppgjør med enhver for mulig opposisjon mens han fortsatt levde.[30]

En tradisjon, kjent fra Forduns tid, om ikke tidligere, kjente til den piktiske steinmonumentet som nå kalles for «Glamis 2» som «Kong Malcolms gravstein». Steinen er et steinmonument av klasse II, tilsynelatende formet ved å gjenbruke en stående stein (bautastein) fra bronsealderen. Dens datering er usikker, og datoer fra 700-tallet og framover har blitt antydet. Mens en tidligere dato er favorisert, en assosiasjon med redegjørelsene om Malcolm har blitt foreslått på grunnlag av ikonografien i utskjæringene.[31]

I spørsmålet om Malcolms antatte pilegrimsreise til Roma, eller andre reiser over lange distanser, var langt fra unormale. Torfinn Sigurdsson, Knut den mektige og Macbeth har allerede vært nevnt, men også Ragnvald Kale Kolsson, jarl av Orknøyene, er kjent for å ha dratt på korstog i Middelhavet1100-tallet. Nærmere i tid er Dyfnwal av Strathclyde (anglifisert som Donald) døde på pilegrimsreise til Roma i 975, det samme gjorde irske Máel Ruanaid uá Máele Doraid, konge av Cenél Conaill, i 1025.

Det er få detaljer som er kjent om Malcolms aktiviteter utover krig og drap. Leabhar Dhèir (engelsk: Book of Deer, norsk: Deer-boken) nedtegnet at Malcolm «ga en konges andel i Biffie og i Pett Meic-Gobraig, og to davocher»[32] til klosteret i Old Deer i distriktet Buchan i Aberdeenshire.[33] Han var antagelig ikke grunnleggeren av bispedømmet Mortlach-Aberdeen. John av Fordun har en merkelig fortelling knyttet til de antatte «Lovene til Malcolm MacKenneth» hvor det sies at Malcolm ga bort alt og hele Skottland, unntatt for Moot Hill i Scone, noe som det er meget usannsynlig at det har noe grunnlag i fakta.[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skene, William Forbes (1867): Chronicles of the Picts, Chronicles of the Scots, and Other Early Memorials of Scottish History, Edinburgh: Edinburgh General Register House, s. 99–100.
  2. ^ Anderson, Early Sources, s. 574–575.
  3. ^ Higham, s. 226–227, noterer at kongene av England hadde verken landområder eller preget penger nord for elven Tees.
  4. ^ Anderson, Early Sources, s. 517–518. John av Fordun har Malcolm som morderen; Duncan, s. 46, krediterer Kenneth MacDuff for drapet på Konstantin.
  5. ^ Chronicon Scotorum, oppslag 1005; Anderson, Early Sources, s. 521–524; Fordun, IV, xxxviii. Bercháns profeti plasserer Cináeds død ved elven Earn, som forlater Loch Earn og går øst gjennom Strathearn.
  6. ^ Anderson, Early Sources, s. 525, note 1; Fordun, IV, xxxix–xl.
  7. ^ Ginnell, Laurence (1894): The Brehon Laws: A Legal Handbook
  8. ^ Malcolms døtre: 1. Bethoc [Beatrix Beatrice Betoch] «Genealogy of King William the Lyon» datert 1175 navngir «Betoch filii Malcolmi» som foreldre av «Malcolmi filii Dunecani». Den piktiske krønike datert 1177 navngir «Cran Abbatis de Dunkelden et Bethok filia Malcolm mac Kynnet» som foreldre av Duncan. Kilde Beatrice som giftet seg med Crynyne Abthane av Dul og Steward av Øyene. 2. Donada [Dovada Duada Doada Donalda] Ralph Holinshed's 1577 Chronicle of Scotland navngir «Doada» som andre datter av Malcolm II, konge av Skottland, og legger til at hun giftet seg med «Sinell the thane of Glammis, by whom she had issue one Makbeth». 3. Olith [Alice Olith Anlite] Orknøyingenes saga nedtegner at «Sigurd jarl» giftet seg med «datteren av Malcolm, konge av skottene». Snorre Sturlason nedtegnet ekteskapet til «Sigurd Digre» og «en datter av Melkolm skottekongen», som han fikk sønnen Torfinn med, men nevner henne ikke med navn, jf. Snorres kongesagaer (Heimskringla), Olav den helliges saga, Gyldendal, 6. utg. 2003, s. 298. Ulster journal of archaeology, bind 6, av Ulster Archaeological Society navngir henne som (Alice) hustru av Sygurt og en datter av Malcolm II. The American historical magazine, bind 2, av Publishing Society of New York, Americana Society, s. 529, navngir henne som Olith eller Alice.
  9. ^ Uhtred av Bamburgh er kjent fra Bernard Cornwells historiske romaner.
  10. ^ Duncan, s. 27–28; Smyth, s. 236–237; Ulster-annalene, oppslag 1006.
  11. ^ Duncan, s. 28–29 foreslår at jarl Uchtred ikke døde før minst 1018. Fletcher aksepterer at Uchtred var død ved våren 1016 og at Eadwulf Cudel var jarl av Bernicia da slaget ved Carham ble utkjempet i 1018. Higham, s. 225–230, er enig. Smyth, s. 236–237, reserverer bedømmelse som til datoen av slaget, 1016 eller 1018, og om Uchtred fortsatt var i live da slaget ble utkjempet. Se også Stenton, s. 418–419.
  12. ^ Anderson, Early Sources, s. 544, note 6; Higham, s. 226–227.
  13. ^ Den angelsaksiske krønike, Ms D, E og F; Duncan, s. 29–30.
  14. ^ Anderson, Early Sources, s. 545–546.
  15. ^ Rodulfus skrev i 1030 eller 1031; Duncan, s. 31.
  16. ^ Duncan, s. 31–32; alternativet, nevner han, at Knut var bekymret for støtte til den norske kongen Olav Haraldsson «er ikke bedre begrunnet».
  17. ^ Duncan, s. 29–30. Snorre: Olav den helliges saga i Snorres kongesagaer (Heimskringa), Gyldendal, 6. utg. 2003, s. 344: «Det er ikke lenge siden det hendte at det kom to konger til ham [Knut] nord fra Skottland fra Fife, og han lot hele sin vrede mot dem falle og gav dem alle de land de hadde hatt før og dessuten store vennegaver.» Det antyder at Malcolm og Macbeth, og at Knut ga dem tilbake deres landområder og ga vennskapsgaver. At Echmarcach var konge av Galloway er muligens tvilsomt; Ulster-annalene nedtegnet dødsfallet til Suibne mac Cináeda, rí Gall-Gáedel («Konge av Galloway») ved Tigernach, i 1034.
  18. ^ Den angelsaksiske krønike, Ms. D, oppslag 1031.
  19. ^ Anderson, Early Sources, s. 528; Orknøyingenes saga, s. 12.
  20. ^ Snorre: Olav den helliges saga i Snorres kongesagaer (Heimskringa), Gyldendal, 6. utg. 2003, s. 298-299: «Torfinn Sigurdsson var fem år gammel da Sigurd jarl falt. Da skottekongen fikk vite at Sigurd var falt, gav han Katanes og Suderland til Torfinn, frenden sin, og gav ham jarls navn og satte menn til å styre riket for ham.» Se også Orknøyingenes saga, s. 13–20 & 32
  21. ^ Duncan, s. 42; i tilpassingen av de ulike datoene i Torfinns liv synes det umulig. Enten var han født lenge før 1009 og må ha dødd lenge før 1065, eller redegjørelsen i Orknøyingenes saga er preget av feil.
  22. ^ Tigernach-annalene, oppslag 1020; Ulster-annalene, oppslag 1020, men morderne er ikke nevnt med navn. Ulster-annalene og Leinsterboken kaller Findláech for "konge av Skottland", hvilket er en opplagt overdrivelse.
  23. ^ Ulster-annalene og Tigernach-annalene, oppslag 1029. Máel Coluims død er ikke omtalt som å ha skjedd ved vold og er også omtalt som konge framfor mormaer.
  24. ^ Duncan, s. 29–30, 32–33 og sammenlign med Hudson, Prophecy of Berchán, s. 222–223. Anderson, Early Sources, s. 571; Ulster-annalene, oppslag 1032 & 1033; Lough Cé-annalene, oppslag 1029 & 1033. Identiteten til den M. m. Boite som ble drept i 1033 er usikker, det relativt forstått som «sønnen til sønnen av Boite» eller som «M. sønn av Boite», henholdsvis Gruochs bror eller nevø.
  25. ^ Duncan, s. 29 og 37–41; Oram, David I, s. 19–21.
  26. ^ Anderson, Early Sources, s. 546; Duncan, s. 30–31, forstår Rodulfus Glaber i betydningen at hertug Rikard var gudfar til en sønn av Knut og Emma, noe som gir mening.
  27. ^ Ulster-annalene og Loch Cé-annalene, oppslag 1027.
  28. ^ Hudson, s. 224–225 diskuterer spørsmålet og påliteligheten til Andrew av Wyntouns krønike som har gitt denne antagelsen.
  29. ^ Anderson, Early Sources, s. 572–575; Duncan, s. 33–34.
  30. ^ Duncan, s. 32–33.
  31. ^ Laing, Lloyd (2001): «The date and context of the Glamis, Angus, carved Pictish stones» (PDF), Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland (Edinburgh) 131, s. 223–239
  32. ^ Davoch er en gammel skotsk målenhet for land.
  33. ^ Gæliske noter i Deer-boken.
  34. ^ Fordun, IV, xliii og Skenes noter; Duncan, s. 150; Barrow, Kingdom of the Scots, s. 39.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur
  • John av Fordun: Chronicle of the Scottish Nation, red. William Forbes Skene, overs. Felix J.H. Skene, 2 bind. Gjenopptrykk, Llanerch Press, Lampeter, 1993. ISBN 1-897853-05-X
  • Orknøyingenes saga
  • Snorre Sturlasson: Heimskringla (Snorres kongesagaer)
  • Se eksterne kilder for irske annaler og andre kilder
Sekundærlitteratur
  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D. 500–1286, bind 1. Gjenopptrykk med rettelser. Paul Watkins, Stamford, ISBN 1-871615-03-8
  • Barrow, G.W.S. (2003): The Kingdom of the Scots. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1803-1
  • Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1626-8
  • Fletcher, Richard (2002): Bloodfeud: Murder and Revenge in Anglo-Saxon England. Penguin, London, ISBN 0-14-028692-6
  • Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100. Sutton, Stroud, ISBN 0-86299-730-5
  • Hudson, Benjamin T. (1996): The Prophecy of Berchán: Irish and Scottish High-Kings of the Early Middle Ages. Greenwood, London.
  • Smyth, Alfred P. (1998): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000. Gjenopptrykk, Edinburgh: Edinburgh UP, ISBN 0-7486-0100-7
  • Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England. 3. utg., Oxford University Press, Oxford, ISBN 0-19-280139-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Kenneth III 
Konge av Skottland
Etterfølger:
 Duncan I