Marinejegerkommandoen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra MJK)
Hopp til navigering Hopp til søk
Marinejegerkommandoen
Sjoekua.jpg
Basisdata
Aktiv:Froskemenn 19531968 Marinejegere 1968 - dags dato Spesialbåtoperatører 2005 - dags dato
Land:Norge Norge
Overordnet enhet:Forsvarets spesialstyrker
Type:Maritim spesialstyrke
Størrelse:Ca. 50-60 operatører per 2011[1]
Hovedkvarter:Haakonsvern
Marinejegerkommandoen
Operativt oppdrag:
Rolle:Special Reconnaissance (SR)
Direct Action (DA)
Military assistance (MA)
Innsatser:Kosovo
Bosnia
Kongo[2]
Afghanistan
Somalia
Sivilt politi og marinejeger på øvelse Mammut 1996.[3]

Marinejegerkommandoen (forkortet MJK) er en norsk, maritim og militær spesialstyrke, og utgjør sammen med Forsvarets spesialkommando de to spesialenhetene i Forsvarets spesialstyrker.

Marinejegerkommandoen er oppdelt i to operative enheter som er lokalisert ved Ramsund orlogsstasjon i Nord-Norge, ca. 50 km fra Harstad, og Haakonsvern marinebase i Bergen.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Aspiranter i Marinejegerkommandoen holder på med morgentrening.

Marinejegerkommandoen utdanner marinejegere og spesialbåtoperatører én gang i året med forlegning ved Haakonsvern, og utdanningen varer gjennom hele førstegangstjenesten.[trenger referanse] Kandidatene kan være rekrutter, tjenestegjørende soldater, vervede eller offiserer, og deres seleksjonsperiode foregår hovedsakelig over en 6-månedersperiode. De som fullfører utdanningen blir marinejegere/spesialbåtoperatører og får marinejeger/spesialbåtoperatørvingen, men en marinejeger/spesialbåtoperatør regnes ikke som operativ før etter to års tjeneste.[trenger referanse]

I 2015 åpnet avdelingen for at operatører fra Forsvarets spesialkommando,[klargjør] som har vært i operativ tjeneste hos FSK i minimum to år, kan søke seg til avdelingen. Om operatøren blir funnet skikket, vil han da slippe MJK-seleksjon.[trenger referanse]

Som marinejeger og operatør ved en generell spesialenhet vil man kontinuerlig kurses og spesialiseres innenfor varierte områder knyttet til risikofylte militære spesialoperasjoner. Marinejegerkommandoen utdanner også enkelte av sine operatører opp til mastergradsnivå (universitet 5 år) med bakgrunn i et samarbeid med Sjøkrigsskolen (3 år) og Naval Postgraduate School i Monterrey i California (2 år).[trenger referanse]

Historikk og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra andre verdenskrig og frem til 1960[rediger | rediger kilde]

Personellet i Norwegian Independent Company No. 1, mest kjent som Kompani Linge, gjennomgikk trening som til en viss grad kan sammenlignes med noe av den treningen marinejegerne gjennomgikk på 1990-tallet.[4] Egentlig var den eneste forskjellen fra 1990-tallets marinejegere at Lingekarene ikke opererte som undervannssvømmere.[4] Kompani Linge trente totalt 530 operatører under krigen. Av disse døde 51 soldater i strid, 7 ble fanget og flere døde under trening, noe som indikerer høy grad av realisme i treningen.[5] Mens Kompani Linge ble styrt av Storbritannia ble imidlertid Shetlandsgjengen implementert i den norske Marinen (Sjøforsvaret) under krigen.[5] Hæren og Marinen la høsten 1945 ned avdelinger som hadde tilhørt utefronten, og i den forbindelse opphørte Kompani Linge, Shetlandsgjengen, kommandokompaniet og fallskjermkompaniet.[6] Myndighetene prioriterte gjenoppbygging av det regulære forsvaret av Norge.[6]

Marinen hadde etter 1945 et stort behov for dykkere til arbeidet med uskadliggjøring av sjøminer og andre sprenglegemer som lå igjen fra krigen. Marinenes spesialtrente soldater i UAM-tjenesten (uskadliggjøring av miner), opprinnelig trent i hemmelighet i Dumbarton, Scotland fra 1944,[7] tok seg av frittflytende miner, og minesveiperne tok seg av minebeltene.[8] Forsvarsgrenen håndterte 148 654 slike farlige gjenstander på norskekysten i perioden 1945–1975.[9] Hjelmdykkingen var den enerådende formen for dykking i Marinen frem til tidlig på 1950-tallet.[10] Da kom dykking med selvforsynte pusteapparat.[10]

Vinterkrisen 1948, med kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia og inngåelse av pakten mellom Sovjetunionen og Finland (VSB), var utslagsgivende forhold for å tydelig styrke Norges evne til å forsvare seg selv - uavhengig av hvor sterkt Forsvaret kunne bli, var det nødvendig for myndighetene å regne med det verst tenkelige, nemlig okkupasjon.[11] Daværende Forsvarsminister Hauge opprettet derfor en strengt hemmelig okkupasjonsberedskap (etteretning/sabotasje/evakuering) i 1946 og Stay Behind-organisasjonen i 1948 (underlagt Etteretningstjenesten og ledet av blant andre tidligere Linge-karer, men oppbygd i samarbeid med USA og Storbritannia).[12] Samtidig hadde Etterretningstjenesten observert sportsdykkeren Ove Lund dykke med delvis hjemmelaget utstyr i bassenget på Bislett bad.[13] Ove Lund ble også presentert som en av landets første fritidsdykkere i bladet Vi Menn i 1952, og han fremhevet da de militære fordelene dykking kunne hatt i en eventuell krigssituasjon.[14] Med Etteretningstjenestens interesse ble det i løpet av vinteren 1951–1952 besluttet å opprette en froskemannsavdeling.[13][15][16] Første kursleder og sjef for det som i 1953 ble Marinens froskemannsavdeling på Bolærne fort ble nettopp Ove Lund.[16][17] Han gjennomføre høsten 1952 kurs hos US Navys spesialenhet UDT (Underwater Demolition Teams, forgjengeren til United States Navy SEALs[18]),[16][19] etter ordre om dette fra Etteretningstjenestens sjef.[20] Etterretningstjenesten finansierte utdannelsen av de første froskemennenene.[13]

Med bruk av selvforsynte pusteapparater som ikke avga bobler, skulle froskemennene ta seg frem til fiendtlige fartøy og feste sprengladninger på dem.[10] De skulle også utføre rekognosering før landgangsoperasjoner eller bidra til havneforsvar under vann ved å fjerne miner i havneområder og eventuelle sprenglegemer fra ankrede fartøy.[16][21] Gjennomføringen av froskemannskursene som startet foregikk etter amerikansk mønster og tjenesten var knallhard.[16][19] Dette var et nødvendig opplegg for blant annet å forberede og kvalifisere froskemennene til å utføre de krevende oppdragene det var å plassere ut eller uskadelggjøre sprenglegemer.[16] Avdelingen skiftet navn til Marinens froskemannsskole i 1955 og ble lokalisert til Karljohansvern i Horten.[17][22] Froskemennene begynte allerede den gang å trene på offensive anslag mot olje- og militæranlegg, kystfort og fartøyer.[23][24]

Froskemennenes treningsoppdrag innebar også strand-rekognoseringer, inspirert av US Navy UDT.[24] De øvde da på vurdering av strømningsforhold og geografi, trente på avdekking av hindringer som sjøminer, og gjorde kartlegging av kommunikasjonsveier ut fra strendene og steder som for eksempel lokale bensinstasjoner.[24] Denne typen treningsoppdrag var særlig viktig på 1950-tallet, men også viktig gjennom hele den kalde krigen med bakgrunn i sovjetisk trussel om landgangsoperasjoner, og USAs fremskutte maritime strategi fra 1980-tallet.[24] Froskemennene begynte et samarbeid med Luftforsvarets helikoptertjeneste i redningsaksjoner til sjøs etter en jetfly-styrt utenfor Sola i 1953, og deltok vel ti år senere i utviklingen av redningsflåter som kunne droppes fra Albatross-flyene.[25]

Fra 1950 oppholdt britiske spesialstyrker seg årlig i Norge, både som støtte til Stay Behind og for regulære norske styrker som del av invasjonsforsvaret.[26] NATO etablerte i 1951 Nordkommandoen på Kolsås ved Oslo.[27] Hovedkvarteret utarbeidet et operativt planverk som også inkluderte såkalt ukonvensjonelle militære operasjoner (UMO).[27] Styrkene tilknyttet UMO skulle trenge seg inn og virke bak fiendens linjer og i okkupert område som en del av regulær strid.[28] UMO-stridsplanen ble av sikkerhetsgrunner oppbevart som et separat vedlegg til hovedforsvarsplanen fra 1950-tallet.[29] Hovedforsvarsplanen er senere blitt tilgjengelig, men det har ikke lyktes å identifisere UMO-vedlegget.[29] Imidlertid er planleggingsdirektivet for Nord-Norge fra 1955 funnet, som beskriver froskemennenes oppgave som landgangsoperasjoner ulike steder i Nord-Norge med sabotasje mot fiendens sambandslinjer, kontroll- og varslingssystemer og flyplasser.[29]

Fra 1960 til 1972[rediger | rediger kilde]

Etableringen og utbyggingen av Sjøforsvarets nye hovedbase på Haakonsvern ble ferdig i 1962 og innebar en 20 meter høy oppstigningstank. Marinens froskemannsskole ble dette året sammenslått med Marinens dykkerskole som utdannet hjelmdykkerne, ble lokalisert til Haakonsvern og fikk navnet Sjøforsvarets dykker- og froskemannsskole (DFS).[17][22] Skolen var på denne tiden en av de mest moderne militære dykkerskolene i Europa.[30]

I 1960 forsøkte froskemenn med dykkerutstyr å holde seg fast i U-klasse ubåten KNM Utsira i bevegelse under vann utenfor Ramsund, men ved fem knops hastighet ble vannmotstanden i utstyret for stor.[31] Da skolen som nevnt flyttet til Haakonsvern i 1962 ble forsøkene gjenopptatt.[32] Froskemennene hadde på de nyere K-klasse (Kobben-klasse) ubåtene plass til å sitte i tårnet på ubåten, skjermet for vannmotstanden under transport, og en kunne øke transporthastigheten under vann.[32] Nedkjøling av froskemennene ble likevel betydelig ved lengre transportetapper, og etter nøye planlegging og gjennomgang i en ubåt som lå i dokk, foretok froskemennene den første utslusingen gjennom torpedorør fra en ubåt som lå ved kai (blant andre var froskemannen/marinejegeren og tidligere leder av både minedykkerne og Marinejegerlaget, Bjørn Bjørnø, som omkom i en fallskjermulykke i 2018, med på de første utslusingene[33][34][35]).[32] Utslusingen var vellykket, og etter hvert ble det foretatt både inn- og utslusinger med alle typer selvforsynt dykkerutstyr som var i bruk den gang.[32] Slusemetoden ble en svært effektiv, taktisk innsettingsmetode som fortsatt benyttes.[32]

Under første del av 1960-tallet kjøpte USA 14 norskbygde fartøyer av Tjeld-klassen (konstruert av Jan Herman Linge, sønn av Martin Linge[36]) for bruk i sabotasjeaksjoner mot Nord-Vietnam, (i tillegg ble 6 fartøyer bygget på lisens i USA i årene 1967-1968).[37] CIA rekrutterte i denne sammenheng tidligere norske sjømenn som båtførere og båtfører-instruktører (gjennom Alf Martens Meyer i den norske Etterretningstjenesten),[38] men rekrutterte også tidligere norske froskemenn med bakgrunn i flere år med fellesøvelser mellom de norske froskemennene og de amerikanske minedykkerne (US Navys UDT-soldater).[39] Sabotasjeoppdragene med de norske fartøyene og mannskapene var avgjørende i å fremprovosere Tonkin-episoden (se Nordmenn i Vietnamkrigen).[40][41][42]

Stadig økte froskemannsmiljøet sine ambisjoner, og interessen for fallskjerm kom da froskemennene observerte fallskjermkoppere fra det nyopprettede US Navy SEALs som hoppet over Grimsfjorden i 1962, omtrent samtidig med Hærens opprettelse av fallskjermjegerskolen (HFJS).[43] DFS og HFJS delte oppfatningen av at froskemenn som kunne innsettes med fallskjerm og samtidig var utstyrt med dykkerutstyr, hadde betydelig større mulighet til å utføre vellykkede sabotasjeoppdrag.[44] Totalt 18 fallskjermhoppere, bestående av elever fra HFJS og froskemenn, hoppet sammen over Kalandsvannet utenfor Bergen i 1964.[45] Med fallskjerm-utdannelsen skulle froskemennene angripe sjøgående fartøyer og kystmål fra luften.[44][46] Froskemennene skulle også kunne rekognosere og angripe mål på land, og krav om innsetting med fallskjerm ble en realitet på midten av 1960-tallet.[15][46][47] Samarbeid med landsatte fallskjermhoppere skulle gi en vellykket tilbaketrekning.[44] I 1965 hadde 15 froskemenn fått utdanning i automathopp på Trandum,[43][46] og fra samme år brukte som regel froskemennene/marinejegerne innleide sivile fly for vedlikeholdshopping.[48] Det ble samtidig vurdert å verve flere av de vernepliktige, hovedsakelig for å holde et forsvarlig sikkerhetsnivå med det utvidede spekteret av oppgaver.[44][46]

Over tid ble froskemannstjenesten så allsidig at de aktive innen froskemannsmiljøet reelt ble slik som de senere marinejegerne.[15][49] På midten av 1960-tallet skulle det være to froskemannstropper i Nord-Norge, med 15 froskemenn i hver tropp, en i Tromsø og en i Ramsund, men det var ikke nok operatører.[49] Det var store krav til oppgaver som skulle mestres av froskemennene og frafallet på froskemannskursene var høyt. I 1965 gjensto kun 5 av 32 kurskandidater bare etter sjette treningsuke.[49] Begrepet marinejeger ble benyttet allerede i 1962,[50] men først i 1967 bestemte Sjøforsvaret å opprette en operativ marinejegerorganisasjon, bestående av et stående marinejeger-beredskapslag på Haakonsvern og et marinejeger-mobiliseringslag i Nord-Norge.[51] Froskemennene ble delt i en offensiv og defensiv del påfølgende år - den offensive delen fikk navnet Marinejegerlag Sør-Norge, mens den defensive delen utviklet seg videre til det som i dag er Minedykkerkommandoen.[17][49][52] Marinejegerne var nå underlagt Sjøforsvarets operative kommando ved Stavanger, og besto av et stående beredskapslag på Haakonsvern, Marinejegerlag Sør-Norge, og et marinejeger mobiliseringslag i Nord-Norge.[51] Som andre stående avdelinger i Forsvaret hadde marinejegerne 50 % beredskap, som ville si at laget skulle være stridsklart med halve styrken innen 30 minutter året rundt.[51] Kjente hovedoppgaver var på denne tiden patrulje/jeger-oppdrag, over- og undervanns-rekognosering, fjerne og ødelegge undervanns-hindre før ilandstignings-operasjoner, å plassere og fjerne sprenglegemer under vann, assistere i mine-mottiltak og utføre arbeid under vann. Noen av marinejegerne fikk tilleggsopplæring i avansert førstehjelp på Lahaugmoen, andre på Swimmer Canoesit Course hos Royal Marines i Storbritannia. Noen fikk sambandskurs på Jørstadmoen, noe som økte mulighetene på sambandssiden, og noen fikk skarpskytterkurs på Skyte- og vinterskolen på Elverum.[51]

Bare noen få marinejegere vervet seg hvert år som matroser på slutten av 1960-tallet.[53] Forsvaret reklamerte for dykker- og marinejegerutdanning med tre års verving til disse tjenestene i tidsskriftet Vi Menn i årene 1968, 1969 og 1970. De kunne da friste med blant annet: krevende utdanning for sportsinteresserte, militært froskemannssertifikat, fallskjermkurs (for marinejegerne), minimum 70 000 kroner fordelt på tre år i tillegg til dykkertillegg, fri innkvartering, kost og bekledning, åtte måneders fagkurs i markedsføring eller åtte måneders verkstedsskole på dagtid, førstegangstjenesten avtjent i vervingstiden og muligheter for befalsutdanning etter verving.[54][55][56] Mot slutten av 1960-tallet innebar utdanningen krav til oksygentoleranse på 20 meters dyp for å bli godkjent til videre utdanning. Hensikten var å se om kandidaten tålte 100 % oksygen over lengre tid. Denne testen er tatt bort i våre dager.[57] Kandidatene som på denne tiden gjennomførte seleksjonsperioden kom videre til marinejegerkurset, som da inkluderte: dykking, sjømannsskap, gummibåtdrill, kajakkdrill, lange padleturer med innlagte ferdighetsprøver, strandrekognosering, fysisk trening, utmarsjer, kart og kompass, sluttet orden, våpentjeneste, sprengningstjeneste, førstehjelp, nærstrid og sambandstjeneste, i tillegg til etteretnings- og sikkerhetstjeneste.[58] Hærens fallskjermjegerskole arrangerte høsten 1968 det første fallskjermkurset spesifikt tilrettelagt for marinejegerne, en videreføring av det nære samvirket skolene hadde opparbeidet gjennom år med godt samarbeid.[59] Høsten samme år startet marinejegerne med fjellklatringskurs med fokus på sikker fremrykning i fjellterreng og trygg forsering av hindre.[59] Taktisk helikoptertransport ble benyttet av marinejegerne fra 1969.[60] Fra 1970-1972 trente marinejegerne på rekognosering av strender på Bergenshalvøyen og i Ofoten-området, som en motstander kunne bruke ved en invasjon av Norge, med flystøtte fra Luftforsvaret som tok bilder etter anvisning fra marinejegerne.[61]

Fra 1972 og frem til opphøret av den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Marinejegerlaget flyttet fra Haakonsvern til Ramsund i 1972 og ble operativt underlagt Forsvarskommando Nord-Norge (FKN). Det stående marinejegerlaget var i Ramsund (Marinejegerlag/Forsvarskommando Nord-Norge, MJL/FKN), mens oppsettingssted for marinejegerne på mobiliseringsstatus ble Haakonsvern.[51] I den første tiden etter flyttingen bisto marinejegerne minedykkerne med blant annet uskadliggjøring av sprenglegemer, leting etter savnede og med assistanse ved drukningsulykker.[25] Marinejegerlaget spilte ofte angriper under øvelser og motstanderne var operative enheter fra hele Forsvaret.[24] Disse øvelsene omfattet også Sør-Norge, selv om virksomheten primært skulle være i Nord-Norge.[24] Marinejegerne trente også ofte på angrep av beredskapsfort og marinefartøy.[62] Den årlige FLOTEX-øvelsen for Marinens fartøy foregikk i farvannene fra Trondheim og nordover, og fra begynnelsen av 1970-tallet ble denne øvelsen en gjenganger for Marinejegerlaget.[63] Å forbli uoppdaget var suksesskriteriet, og marinejegerne benyttet derfor både fremkomstmidler på og i sjø, samt på land og i luften.[64] Kobben-klassen ubåtene ble benyttet av marinejegerne siden 1960-tallet, og på 1970-tallet var det ingen andre ubåter i NATO som var bedre egnet til landsetting av marinejegere.[65] Bruken av ubåt, helikoptre og fallskjermdropp gav marinejegerne større militærstrategisk effekt.[66]

Samarbeidet med de amerikanske og britiske spesialstyrkene ble et politisk problem.[67] I 1962 ankom 50 amerikanske spesialsoldater med ubåt og fallskjerm med intensjon om å praktisere norsk og å trene på å bygge opp lokale geriljastyrker ved bruk av sivile nordmenn.[68] Et annet problem var at noen av de norsktalende amerikanske spesialsoldatene etablerte kontakt med sivilbefolkningen og utpekte sosialister og fagbevegelsen som sine fiender.[68] Med bakgrunn i dette utsatte daværende Statsminister Bratteli øvelse Frog fra 1971 til 1972 - en nyetablert militærøvelse for innsetting av amerikanske spesialstyrker på Vestlandet ved bruk av ubåter og overflatefartøy.[68] Regjeringens sikkerhetsutvalg flyttet senere også tidspunktet for gjennomføringen av øvelsen i 1972 slik at den ikke kolliderte med EF/EU-avstemningen dette året.[68] US Navy SEALs hadde årlige treningsopphold i Norge fra 1974, men både utenriksminister Frydenlund, statssekretær og senere statsminister Stoltenberg og deler av Forsvarets Overkommando, var skeptiske til de utenlandske spesialstyrkenes tilstedeværelse i Norge gjennom 1970-tallet.[68] Skepsisen var fremtredende politisk og innad i Forsvaret allerede fra 1960-tallet.[69] Årsaken til dette var blant annet Vietnamkrigen og at både britiske og amerikanske spesialstyrker øvde selvstendig i Norge uten tydelig norsk kontroll.[70] Dermed ble samtrening med utenlandske spesialstyrker i Norge et eget argument for å opprette/videreutvikle norske spesialstyrker, slik at en kunne forhindre ukontrollert, utenlandsk militær virksomheten i landet.[71]

Generalløytnant Tønne Huitfeldt var øverstkommanderende i Nord-Norge fra 1977 til 1981, og implementerte marinejegerne og fallskjermjegerne i forsvaret av Nord-Norge fra siste halvdel av 1970-tallet. Marinejegerne fikk ansvaret for kystovervåkning av Nord-Norge, mens fallskjermjegerne fikk ansvaret for å operere langs landegrensene.[66] Huitfeldt fokuserte på trening med helikopter og fly, samt på styrket samvirke og koordinering med tilsvarende utenlandske styrker.[66] Marinejegerlaget fikk tildelt nytt, langtrekkende sambandsutstyr (AN/PRC-111) etter denne implementeringen, som tillot marinejeger-observasjonspostene (OP-ene) å operere tryggere og lengre inne bak fiendens linjer enn tidligere.[72] På samme tid opprettet Forsvarskommando Nord-Norge en egen UMO-celle (ukonvensjonelle militære operasjoner) som skulle utføre planlegging av oppdrag, og lede både norske og utenlandske spesialstyrker, når disse deltok i fellesoperasjoner innenfor øverstkommanderendes område.[73] Det var vanlig å aktivisere cellen under øvelser. En marinejegeroffiser bemannet senere cellen fast, og en offiser fra Hærens jegerskole gjorde tilsvarende ved UMO-hovedkvarteret i Sør-Norge.[73] Marinejegerlaget deltok årlig på de større vinterøvelsene i Nord-Norge fra midten av 1970-tallet.[63]

Samarbeid med utenlandske spesialstyrker pågikk og videreutviklet seg i hele perioden fra 1960-tallet, og fortsatte etter den kalde krigen.[74] Marinejegerne deltok også på kurs hos SBS, Royal Marines og US Navy SEALs (Navy SEAL-operatører øvde også i norske marinejegerpatruljer fra begynnelsen av 1980-tallet[72]).[74] DHC-6 Twin Otter (fra Luftforsvarets 719 skvadron, Bodø) ble benyttet til innsetting av marinejegere (sommer/vinter, dag/natt) fra år 1980 til tusenårsskiftet (da flyet ble utfaset).[60][75] Med hjelp fra US Navy SEALs og et amerikansk C-130 Hercules transportfly, lærte marinejegerne å droppe gummibåt fra luftfartøy høsten 1982.[76] Norges forsterkningsplaner inkluderte øremerkede allierte spesialstyrker fra og med 1984: 22. SAS Regiment, en SBS-enhet og et US Navy SEAL Team, (innsettingen var situasjonavhengig).[77]

En grunn til å utplasseringen av marinejeger-OP-lag i fredstid kunne være mistanke om fremmed ubåt-aktivitet i norskt farvann. Både sjøheimeverns-skøyter, marinefartøy, fly eller helikopter kunne da benyttes som innsettingsmetode for marinejegerne, men helikopter ble oftest benyttet.[73] Marinejegerlaget ble mye brukt i jakten på fremmede ubåter på midten av 1980-tallet.[78] Utvalgte marinejegere deltok på øvelser med okkupasjonsberedskapen i form av konkrete oppdrag av støttemessig karakter til Etterretningstjenesten. Disse var omgitt av stort hemmelighold, men kunne inkludere rekognoseringsoppdrag, infiltrasjon eller eksfiltrasjon av agenter, eller evakuering av personell.[78]

Et virkemiddel i profesjonaliseringen av virksomheten i Sjøforsvaret var generalmønstringene etter britisk modell.[33] Marinen innførte dette britiske systemet for å kvalitetssikre treningsstandarden på kampfartøy allerede under krigen.[79] Dette testet avdelinger over flere dager under ulike oppdrag før de kunne erklæres operative.[80] Tidligere sjef for Kysteskadren sørget for å mønstre og gjennomføre repetisjonsøvelser for Marinejegerlaget, som hadde sin første generalmønstring i 1985 etter forutgående trening.[79] Dette forenklet oppgaven med å evaluere momenter som den enkelte marinejegers ferdigheter, angrep på skip, patruljetjeneste og stridsdriller.[79] Hver patrulje bestod på denne tiden av fire marinejegere med samme grunnopplæring, og var organisert på følgende måte: Ett befal som leder, én sambandsmann (telegrafist), én saitetsmann, og én skarpskytter som også var utdannet som avansert sprengningsekspert og fjellklatrer.[79] Marinejegertjenesten la alltid vekt på at alle, befal som menige, skulle ha samme grunnutdannelse.[79] I 1986 besto Marinejegerlag (FKN) i Ramsund av 15 marinejegere og 4 befal, og ubåtinspektoratet foreslo å styrke laget slik at det kunne sette opp fem patruljer ved krig.[33]

Den påbegynte planleggingen av repetisjonsøvelser skapte behov for strammere og mer formalisert struktur på opplæring, treningsaktiviteter og øvelser.[79] Arbeidet med marinejegernes utdanningsprogram (MUP) startet i 1983 for å bøte på disse forholdene, og marinejegerinstruktørene ved Dykker- og froskemannskolen (DFS), og befalet ved Marinejegerlaget, begynte å utarbeide fem utdanningsprogrammer (MUP-er) for å strukturere og videreutvikle utdanningen av marinejegerne.[79] MUP-ene har utviklet seg siden de først ble utarbeidet, også med tanke på endring av varighet på Verneplikten fra 1. januar 1994, og det er følgelig uvisst hva som var inkludert i utdanningsplanene til å begynne med.[81][82] Her er derfor gjengitt innhold i utdanningsplaner også fra senere revideringer av MUP-ene: MUP 1 inkluderte seleksjons-/opptaksperioden og grunnkurset, og varigheten var 6 måneder.[79][83] Innholdet i MUP 1 var opptaksperioden, feltperiode med våpen- og patruljetjeneste, samt kajakkpadling, sjøperiode med dykking, gummibåt, navigasjon, samvirke/taktikk, avslutningsperiode med fallskjermkurs-automat/line og patruljetjeneste.[84] MUP 2 dekket ytterligere patruljetjeneste og vedlikehold av ferdigheter i siste halvdel av første utdanningsår (nye 6 måneder), og inkluderte utslusing fra ubåt,[82] on the job training, trening med tyngre våpen,[84] trening på vinterkrig, combat swim og combat search and rescue (CSAR),[83][85] samt generalmønstring.[84] De 3 etterfølgende programmene omfattet videreutdanning av matroser (vervede uten befalsutdanning) (MUP 3), patruljeførere (MUP 4) og spesialister (MUP 5).[74] MUP 3 foregikk over 1-2 år og matrosene gjennomførte befalskurs, fallskjermkurs-frittfall, combat survival og bordingskurs, samt trente på nærkamp, pistol/maskinpistol og close quarter battle (CQB).[83] MUP 4 inkluderte patruljeførerutdanning i operativ tropp, og varigheten på MUP 4 forlenget seg fra 15 måneder på 1990-tallet til to år i 2004.[83] Det siste utdanningsprogramet, MUP 5, var en ytterligere spesialisering av marinejegere som allerede gjennomførte MUP 2-4,[74] og besto av individuell trenining til funksjoner som for eksempel samband, sanitet og skarpskyting.[83] MUP 5 kunne følgelig inkludere sanitetskurs, skarpskytterkurs, FAC-kurs (kurs i guiding av militære fly inn for ildstøtte), dykkerlederkurs, trykkammeroperatør-kurs og hoppmesterkurs.[83]

I 1990 besto stående Marinejegerlag (FKN) i Ramsund av cirka 20 marinejegere,[86] og mobiliserings-tillegget til dette laget bestod i 1987 av 5 befal.[74] På Haakonsvern bestod mobiliseringsstyrken av et marinejegerlag med 20 marinejegere og 6 befal, pluss reserve på 4 marinejegere og 5 befal.[74] Mobiliseringstillegget omfattet også rekvisision på en 150 fots tråler og en sjark på 30-40 fot til hver patrulje.[74] En mobilisering på slutten av den kalde krigen ville ha betydd at Marinejegerlaget fra Ramsund og mobiliseringslaget på Haakonsvern kunne bestått av cirka 50 marinejegere til sammen, som kunne utgjøre 8-10 patruljer.[74] I tillegg var det et klart potensial for å utbygge styrken med frivillige som hadde vært marinejegere tidligere.[74]

Fra opphøret av den kalde krigen og frem til 2010[rediger | rediger kilde]

Opphøret av den kalde krigen fikk ingen umiddelbare konsekvenser for Marinejegerlaget,[81] som skiftet navn til Marinejegerkommandoen (MJK) i 1991[87] eller 1992.[88][89] Mobiliseringslaget Sør-Norge, Haakonsvern, ble formelt nedlagt i 1994 og personell og materiell ble overført som mobiliseringstillegg til det stående Marinejegerlaget (FKN) i Ramsund.[90] Dette laget vokste til litt over 30 marinejegere på midten av 1990-tallet,[90] og i 1995 var kommandoen inndelt i ledelse, operasjoner, patruljer og logistikk.[91] Faren for storkrig ble opplevd svært liten[92] og flere av Forsvarets enheter og avdelinger ble oppløst på denne tiden,[87] men Golfkrigen ble et varsel om at spesialstyrkene var en relevant kapasitet som skulle få økt betydning.[81] Reell bordingsberedskap og reelle observasjonspost-oppdrag preget videreutviklingen av MJK og bekreftet et stort behov for marinejegerne etter den kalde krigen.[93] I løpet av 1990-årene økte følgelig interessen for de norske spesialstyrkene som siden videreførte fredsoperative oppgaver knyttet til kontraterror og ansvarsområdet til sjøs.[87][94][95]

Det første tiåret etter 1990 avholdt Marinejegeravdelingen ved DFS, som tidligere, marinejegerkurset, øvrig grunnutdanning og generalmønstringene av marinejegerne.[81] Denne marinejegeravdelingen bestod frem til 2006 av fem marinejegere (én leder, én hovedinstruktør og tre instruktører),[82] som også evaluerte og reviderte utdanningsprogrammene (MUP-ene) som ble utarbeidet på 1980-tallet.[81] De bisto også med den maritime opplæringen for Hærens fallskjerm- og spesialjegere.[82] MUP-ene dekket fortsatt den grunnleggende marinejegerutdanningen og bred og individuell fordypning innen fagfeltet maritime spesialoperasjoner,[81][82][83][84] og ble gjennomført etter prinsippet train as you fight.[81] Gjennomføring av MUP 1 til 5 tok på denne tiden minimum 30 måneder, og en kunne etter MUP 5 erklæres operativ marinejeger.[84] Treningsmodellen for marinejegerne ser imidlertid ut til å ha fortsatt som før utover 1990-tallet, da MJK per 1994 utdannet og trente marinejegerne i små grupper for å utføre sine pålagte etteretnings- og stridsoppdrag.[96]

Bordingsoperasjoner ble mer aktuelt i NATO blant annet grunnet operasjonene utenfor eks-Jugoslavia, og norsk nasjonal beredskap mot miljøaktivister (fra 1994).[90] Dette krevde spesialkompetanse og bruk av spesialbåter.[90] Ny spesialisering for marinejegerne ble følgelig båtførerutdanning,[81] og egne marinejegere ble utdannet som båtførere fra 1994.[90] Det ble også trent på fastrope-teknikk fra Lynx-helikoptre og ned til skip.[90] Observasjonspost-tjeneste/rekognosering var et annet hovedfokus dette tiåret, og OP-øvelsene kunne vare opptil 30 dager uten etterforsyning, (OP-oppdrag opp mot 56 dager[97]).[98] Marinejegerne trente også på målanvisning for overflatefartøy og ubåter,[98] samt også på søk og redning (combat search and rescue / CSAR) av Luftforsvarets piloter og egne marinejegere.[98] Marineøvelsen FLOTEX var som tidligere aktuell hvert år, og ble et årlig høydepunkt.[98] En annen årlig gjenganger var Escape-øvelsen som innebar at marinejegerne ble forfulgt av soldater, helikoptre og hundepatruljer.[98] Hensikten med Escape-øvelsen var å trene på unnvikelse av fienden dersom marinejegerne skulle gjennomføre anslag mot særlig bevoktede mål.[98]

I 1997 hadde MJK omtrent 40 marinejegere, som kunne utvides til cirka 160 ved en eventuell mobilisering.[87][99] Tilsvarende tall fra Hærens Jegerkommando (senere Forsvarets Spesialkommando (FSK)) var på samme tid henholdsvis 90 og 210.[87] Gjennom den kalde krigen var det kun noen meget få froskemenn/marinejegere som gjennomførte Sjøkrigsskolen.[100] I MJK var fokus for videre utvikling ytterligere profesjonalisering og bedre tilgjengelighet på oppdatert materiell.[101] Dette krevde at flere av marinejegerne tok høyere utdanning i Forsvaret (Sjøkrigsskolen) og at kommandoen ble mer selvstendig.[101][102] Etter kommandoens deltakelse i sin første skarpe, internasjonale operasjon[103] på Balkan iverksatte Forsvarets Overkommando et etterlengtet materiellprosjekt i 1999.[99] Fra 1999 kunne marinejegerne tegne sjuårskontrakter etter fullført marinejegerkurs,[83][102] som sikret faglig kontinuitet i avdelingen.[102] I 2000 hadde MJK 63 mann tilknyttet NATO Immediate Response Force (IRF),[99] og i 2001 fikk MJK taktisk satellittsamband med bakgrunn i IRF-beredskapen.[104]

Kommandoen besto i 2001 av ledelse, utdanningsavdeling, båt-avdeling og teknisk avdeling, samt tropp 1 som var utdanningstropp, og tropp 2 som var operativ tropp.[83][99] I praksis hadde MJK ansvaret for utdannelsen av marinejegerne fra 1995, men ansvaret ble formelt overført fra DFS til MJK i 2001 for å ivareta og sikre spesialstyrkens operative evne.[99] Dette betydde at MJK igjen var formelt lokalisert på Haakonsvern, og at styrken følgelig var lokalisert både i Ramsund og på Haakonsvern fra 2001.[99] Nye oppdrag i internasjonale operasjoner, med oppdragene i Afghanistan fra 2001/2002, gjorde kommandoen ytterligere profesjonalisert.[99] Afghanistan-oppdragene var krevende, preget av nye utfordringer og endret marinejegertjenesten betydelig.[103]

MJK utviklet seg i takt med de krevende oppdragene i Afghanistan hvor soldatene kontinuerlig opererte i utrygge områder med ukjent kultur, sto ansvarlig for opplæring og veiledning av afghansk sikkerhetspersonell, og samtidig skulle evne å gå langt, bære tungt og klare seg uten etterforsyninger i varierende klima, hvor de samtidig skulle gjennomføre etteretnings- og stridsoppdrag alene eller i samarbeid med øvrige norske styrker og/eller NATO-styrker.[105] Som konsekvens opphørte mobiliserings-tillegget på tidlig 2000-tallet, og MJK baserte seg kun på stadig tjenestegjørende personell.[99] I 2001 ble kommandoen underlagt sjefen for Kyststridsflotiljen,[99] som valgte å tydelig styrke MJKs driftsbudsjett allerede før terrorangrepene i USA.[106] I 2002 fikk MJK sin egen stabsoffiser i Kyststridsflotiljens stab, og sammenliknet med 1999 doblet MJK driftskostnadene dette året.[106] Det var betydelig vekst i driftskostnadene også påfølgende år.[106] MJKs stabsoffiser begynte i 2002 utviklingen av handlingsplanen MJK 2008, en plan som ble ferdig i 2003 og omfattet konkretisering av bemanningsprognoser, budsjettbehov og fremtidig marinejegerkapasitet.[106] Generalinspektøren for Sjøforsvaret godkjente planen, og med oppjustering til tre marinejegeroffiserer ved MJKs stabskontor (fra 2005) sikret Forsvaret videreutvikling av MJK fra 2004 til 2008.[106] I denne perioden inndeles og utvikles MJK i minimum fire skvadroner: to operative marinejegerskvadroner, Alfa (tidligere tropp 2) og Bravo (tidligere tropp 1) for henholdsvis beredskap og trening, og to støtteskvadroner, Echo og Lima, for henholdsvis spesialbåttjenesten og støtte/logistikk.[107][108] Lima-skvadronen inkluderte også vernepliktige til støttefunksjoner for marinejegerne.[109] Egen seleksjon og utdanning for spesialbåtoperatører (SBO-er) til Echo-skvadronen kom fra 2005,[102][110] og denne utdanningen har vært stipulert til 3 år.[102]

Fra 2004 ble det for tidligere instruktører og troppsledelsen ved MJK mulig å gjennomføre Langkurs maritime operasjoner (LMOPS) ved KNM Tordenskjold, Haakonsvern, og deler av denne utdannelsen foregikk ved Joint Special Operations University og US Air Force Special Operations School i USA.[83][102] I 2005 fikk første marinejeger en bachelorutdanning som var skreddersydd for spesiaoperasjoner på Sjøkrigsskolen, dels ved å følge kystjegerlinjen og dels ved flere spesialstyrke-relaterte kurs i USA, og fra 2007 fikk Sjøkrigsskolen egen bachelorutdanning for marinejegerne.[102] I 2005 var gjennomsnittsalderen ved avdelingen oppunder 30 år.[111] Internasjonale operasjoner var en kjent belastning for marinejegernes familier,[103] og under pågående deltakelse i Afghanistan og i forkant av omleggingen fra 2004 ble tropp 2 (operativ beredskapstropp) midlertidig lokalisert til Haakonsvern.[112] MJK ønsket på denne tiden å lokalisere seg til Haakonsvern permanent grunnet nærhet til øvrige marineavdelinger og av hensyn til operatørenes familier,[112] og våren 2008 ga Stortinget sin tilslutning til delingen av MJK mellom Ramsund og Haakonsvern.[109] Styrkeproduksjon og bruk av skyte- og øvingsområdene i Ramsund ble beholdt, samtidig som øvrig virksomhet formelt ble lagt til Haakonsvern.[109]

MJKs oppdrag[rediger | rediger kilde]

Nasjonalt[rediger | rediger kilde]

Støtte til Kystvakten[rediger | rediger kilde]

Soldater fra Marinejegerkommandoen trener på entring av ferge

Både FSK og MJK har flere ganger blitt klargjort for å støtte Kystvakten i nasjonal episode- og krisehåndtering grunnet gjentatte hendelser i forbindelse med ulovlig fiske, og aksjoner fra Greenpeace og Sea Shepherd.[113] MJK etablerte en frivillig beredskap i sommerperiodene på 1990-tallet, slik at marinejegere var tilgjengelige og kunne innsettes ved behov for bording,[114] og minst to sesonger var de embarkert Kystvakten.[114] Marinejegerne samarbeidet med Tollvesenet i perioden 1996-1997 slik at undersøkelser kunne bli foretatt som ledd i norsk suverenitetshevdelse til sjøs.[115] Kystvaktloven fra 1997 har gitt Kystvakten begrenset politimyndighet og inspeksjons- og kontrollmyndighet samt rett til å iverksette tvangstiltak.[116] Loven utvidet dessuten rettsområdet slik at Kystvakten fikk myndighet til også å dekke kystfarvannene innenfor territorialgrensen.[116] Forsvarets spesialstyrker støtter Kystvakten ved særlig vanskelige og sensitive oppdrag.[116]

Elektron-saken[rediger | rediger kilde]

Da det russiske fiskefartøyet Elektron seilte fra norskt farvann mot Russland i 2005, med to norske kystvakt-inspektører om bord, ble i overkant av ti marinejegere fløyet ut til et par av de totalt fire kystvakt-fartøyene som fulgte Elektron.[117] Grunnet usikkerhet om lasteevnen og rekkevidden til de disponible kystvakt-helikoptrene, bølgehøyder på 8-10 meter og konstant storm med orkan i kastene, ble det ikke vurdert hensiktsmessig å borde fiskebåten i overfarten mot Russland.[118] Elektron ble senere erklært som en privat miljøsynder og dømt, og forholdet mellom Norge og Russland forble upåvirket.[119]

Kontraterror[rediger | rediger kilde]

Fra og med 1. august 2013 er MJK inkludert i nasjonal kontraterrorberedskap sammen med Delta og FSK.[120] MJK deltar derfor på den årlige kontraterrorøvelsen Gemini sammen med oljeselskaper, operatørselskaper, Petroleumstilsynet, politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST), hvor hovedformålet er å øve på Forsvarets oppdragsløsning til støtte for politiet.[121][122]

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Balkan[rediger | rediger kilde]

NATO overtok ansvaret for det internasjonale militære engasjementet på Balkan etter FN i desember 1995, og utvalgt personell fra MJK og FSK løste oppdrag på Balkan i siste halvdel av 1990-årene.[123] Nato organiserte spesialstyrkeoperatørene gjennom Combined Joint Special Operations Task Force (CJSOTF) hovedkvarteret, lokalisert i Sarajevo som del av Stabilisation Force (SFOR) hovedkvarteret, og her tjenestegjorde stabsoffiserer fra begge de norske spesialstyrkene.[123]

Oppdragene inkluderte beskyttelse av viktig personell og infrastruktur, men også virke som liaisoner og rådgivere som Joint Commision Observers (JCO).[123] JCO-oppdraget var den første skarpe utenlandsoperasjonen Norge hadde i en ren spesialstyrkerolle etter 1945,[124] og denne tjenesten innebar å opprette kontakt mellom vanskelig tilgjengelige beslutningstakere hos partene og å formidle kontakt mellom dem og eget hovedkvarter.[125] Marinejegerkommandoen ledet JCO-oppdraget i 18 måneder fra tidlig i 1999, og personellet inngikk i laget fra 3 til 12 måneder og besto hovedsakelig av marinejegere.[125] Det norske JCO-lagets ansvarsområde var i den serbiske delen av Bosnia, og Bosnia-serberne ble naturligvis svært mistenksomme og fiendtlig innstilt mot de allierte spesialstyrkene.[125] Nordmenne klarte å overkomme dette ved kløktig opptreden og god hjelp av serbernes takknemlighet for norsk støtte til serbiske krigsfanger i Norge under 2. verdenskrig.[125] Erfaringen fra oppdraget tilsa økt fokus på operatørutdanning som også dekket mellommenneskelige forhold som kommunikasjon, konfliktløsning og gruppe-utvikling.[125] I dette lå også et klart ønske om at spesialstyrkeoperatørene så eldre ut og selv hadde betydelig livserfaring.[125] JCO-oppdragene viste seg gjentatte ganger avgjørende i å hindre episoder som kunne ført til åpen konflikt.[123]

Afghanistan[rediger | rediger kilde]

Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 har MJK deltatt i den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (OEF), den NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF), og per 2018 i NATO-operasjonen Resolute Support[126] (RS). MJKs langvarige tilknytning til ubåtvåpenet har også medvirket til at en marinejeger deltok sammen med en norsk ubåt i NATO-operasjon Active Endeavour (maritim overvåkning og kontroll i Middelhavet etter terrorangrepene 11. september 2001).[127]

Desember 2001 til juli 2002[rediger | rediger kilde]

Raskt etter terrorangrepene etablerte Norge liaisonvirksomhet ved den amerikanske sentralkommandoen for Midtøsten og Afghanistan (US CENTCOM), hvor OEF ble ledet,[128] for å holde norske myndigheter løpende orientert om situasjonen i Afghanistan og for bedre å kunne koordinere norske bidrag i kampen mot terror.[129] Et særlig forhold var å sikre norske interesser ved å kontrollere bruken av de norske styrkene i Afghanistan, herunder spesialstyrkene.[129] Det sistnevnte ivaretok en norsk spesialstyrke-offiser ved kommandoen for de amerikanske spesialstyrkene (US SOCOM), i perioden 2002-2006 da spesialstyrkene deltok i Sør- og Øst-Afghanistan.[129] Denne offiseren ivaretok også kontakten ved US CENTCOMs divisjon for planlegging av spesialoperasjoner, US SOCCENT.[129] I begynnelsen av november ba US CENTCOM spesifikt om at en norsk spesialstyrke skulle deployeres, og General Frisvold involverte seg personlig for å få til en god løsning.[130] Vinteren 2002 opererte en norsk spesialstyrke i Afghanistan for første gang.[131]

Den amerikanskledede flernasjonale offensiven i Afghanistan høsten 2001 nedkjempet Taliban-regimet blant annet ved utstrakt bruk av spesialstyrker.[132] Etter at den provisoriske afghanske regjeringen ble dannet vinteren 2001-2002, skulle spesialstyrkene bidra til intern sikkerhet i landet ved å drive opprørsbekjempelse og ved å bidra til oppbygging av landets egen evne til å ivareta egen sikkerhet.[133] En marinejegeroffiser deployerte til Kandahar i desember 2001 og utførte koordinering før hovedstyrken NORSOF TG, bestående av marine-, spesialjegere og en sanitetspatrulje, ankom i januar 2002 som en del av Combined Joint Special Operations Task Force - South (CJSOTF-S).[128][134] CJSOTF-S var også kjent som Task Force K-BAR, og var en sammensetning av flere NATO-lands spesialstyrker (inkludert USA, Norge, Danmark, Canada, New-Zealand og Tyskland).[135] CJSOTF-S var underlagt US CENTCOM, opererte fra Kandahar flyplass, og ble ledet av kommandør Robert Harward fra US Navy SEAL frem til april 2002.[133]

Operasjon Anaconda våren 2002 var den første store operasjonen som inkluderte regulære styrker.[132] I Gardez-området i Sør-Afghanistan skulle amerikanske og afghanske styrker fra Nordalliansen presse vestover for å knekke konsentrasjonen av al-Qaida-soldater som hadde søkt tilflukt i området.[132] Fienden skulle så fanges opp av amerikanske styrker som stod enda lenger vest.[132] Disse regulære amerikanske styrkene fikk støtte av CJSOTF-S (Task Force K-BAR) fra Kandahar.[132] MJK og FSK hadde (som del av CJSOTF-S (Task Force K-BAR)) med seg amerikanske avhørsspesialister i felt for å vurdere om terrormistenkte skulle bringes tilbake til fengsling ved operasjonsbasen på Kandahar.[136][137] Disse operasjonene ble senere kritisert ettersom flere viste seg å bli feilaktig fanget, fordi det er beskrevet mishandling av fangene på Kandahar-basen, og fordi flere av de fangede ble videresendt til Guantánamobukten fangeleir på Cuba.[137] Forsvarsminister under Donald Trumps regjering, James Norman Mattis, var daværende leder av Marine Task Force 58 og ansvarlig for oppbyggingen av fengselsområdet på Kandahar-basen.[138] Han bekreftet i ikke-hemmeligholdte dokumenter at norske styrker hadde full tilgang til å avhøre Kandahar-basens fanger, men det er uvisst hvorvidt MJK og/eller FSK benyttet seg av denne muligheten.[138]

NORSOF TG hadde sitt første kontigentskifte i april 2002, samtidig som en større CJSOTF-A ble opprettet med hovedkvarter på Bagram flyplass ved at de tre CJSOTF-ene (inkludert CJSOTF-S (Task Force K-BAR) hvor NORSOF TG var inkludert) ble sammenslått til én.[128] (MJK hadde en stabsoffiser ved CJSOTF-A i 2003 og tre til fem mann i 2005-2006.[132]) Under CJSOTF etablerte amerikanerne våren 2002 et Coalition Coordination Center som koordinerte spesialoperasjonene fra Kandahar på vegne av CJSOTF.[132] Dette var en større stab som kunne gi de norske styrkene utmerket støtte også ved etterfølgende deployeringer, (og marinejegerne hadde noen stabsoffiserer i denne staben i 2003).[132] Spesialstyrkene fikk støtte av etteretningsledd, elektronisk krigføringsledd, Civil Affairs Team og enheter for psykologisk krigføring.[132] I løpet av 2002 gjennomførte CJSOTF-S (Task Force K-BAR) og etterfølgeren CJSOTF-A, for det meste rekognoseringsoppdrag, men også offensive operasjoner i området.[132] Spesifikt rekognoserte de norske patruljene først huler og andre bombede mål, for deretter å utførte rekognoseringer og OP-oppdrag blant annet som del av operasjon Anaconda.[128] Fra basen på Kandahar flyplass, og senere også Bagram flyplass utenfor Kabul, ble de norske patruljene innsatt og hentet ut med bruk av amerikanske helikoptre.[128] Taktisk sett innhentet de norske operatørene informasjon om den fiendtlige virksomheten, og denne typen etterretningsinformasjon ble rapportert til CJSOTF slik at tilgjengelige allierte styrker kunne koordineres.[128] Den norske styrken skal ikke ha kommet i kamp med egne våpen,[128] men med FAC-utstyr (Litton II Laser Target Designator) belyste de åpninger i al-Quaida-huler slik at allierte fly kunne gi ildstøtte.[139] Temperaturen under oppdragene kunne nå 60 varmegrader, og hver mann inntok sju-åtte liter vann per døgn.[128] Alt vannet måtte bæres av den enkelte for oppdragets varighet, og opptil 100 kg vekt med oppakning per operatør var ikke uvanlig.[128] NORSOF TG reiste i henhold til planen tilbake til Norge i juli 2002.[128]

27. juni til 1. oktober 2003[rediger | rediger kilde]

På nyåret 2003 var regjeringen under press fra USA om å delta militært i Irak, noe regjeringen var imot. 7. februar uttrykte den amerikanske ambassadøren offisiell misnøye overfor utenriksminister Petersen grunnet manglende norsk støtte.[130] Regjeringen bestemte 10. februar 2003 å deployere en spesialstyrke til OEF i Afghanistan for andre gang, og hovedårsaken var å hindre ledig kapasitet til andre operasjoner slik at Norge unngikk en vanskelig situasjon dersom USA fortsatte å be om norsk militær deltakelse i Irak.[130] Spesialstyrkebidraget skulle vare tre måneder.[130] Regjeringen avsluttet F-16-bidraget til Afghanistan våren 2003, men videreførte sin støtte ved at Norge overtok ledelsen av en regulær Battle Group i Kabul.[130] 21. mai 2003 besluttet i tillegg regjeringen å avløse FSK med MJK slik at det var norsk spesialstyrker i Afghanistan ut september 2003.[130] Samlet sett ville dette synliggjøre Norge i alliansen, selv om kampflyene returnerte.[130]

På bakgrunn av den første deployeringen til OEF hadde de norske spesialstyrkene gjort seg erfaringer som endret forholdene for den andre deployeringen:[140] Kapasitetsmangler gjorde det vanskelig å operere sammen med allierte,[141] marine- og spesialjegerne var opptrent på hver sin måte over mange år og det var følgelig utfordrende å samarbeide taktisk på kort varsel, det var ønskelig med egne transportmidler, FAC-kapasiteten måtte bedres (mulighet for operatørene til å guide militære fly inn for ildstøtte) og det var ønskelig med bedre tilgjengelighet på satellitt-kommunikasjon (SATCOM).[142]

FSK ankom Sør-Afghanistan i april 2003 og ble som ved siste del av første deployering i 2002 underlagt CJSOTF-A.[143] Operasjonen hadde endret seg til opprørsbekjempelse (counter insurgency - COIN), og foregikk i Dae Chopan og Mizan i sør, og Malistan og Jaghori i nord.[143] Grunnet den samtidige krigen i Irak var det vanskeligere å få amerikansk fly- og helikopterstøtte, og FSK hadde egne Geländerwagen, satelittsamband og FAC-utstyr til disposisjon.[143] I tillegg bidro Etterretningstjenesten med støtte på taktisk nivå.[143] I stedet for at FSK og MJK opererte sammen, overtok MJK FSKs utstyr da FSK reiste hjem, og MJK fortsatte operasjonen fra 27. juni til 1. oktober.[144]

Enkelte marinejegere hadde fått krigskirurgisk kurs forut for deployeringen, og de hadde i tillegg med seg sin egen anestesilege.[144] Styrken hadde 12,7 mm mitraljøse på flere biler og samband på nesten alle (slik at de kunne utføre FAC).[144] På slutten av oppdraget fikk de tildelt sekshjulinger fra Norge.[144] MJK utførte mobilitetsoperasjoner med rekognoseringer for å vurdere hvorvidt det var opprørsvirksomhet i området utover den kjente Taliban-transitten.[144] Enheten var i felt i tre perioder, og to av disse varte i 26 døgn.[144] Marinejegerne var også forberedt på offensive operasjoner.[144] De ga sanitetsstøtte til sivilbefolkningen, holdt seg underrettet om situasjonen i området ved å ha god kontakt med sivilbefolkningen, og de samarbeidet med afghanske soldater i søk etter Taliban-ledere.[145] Styrken unngikk flere bakholdsangrep, men kom ut for et alvorlig bakhold som krevde bruk av FAC/flystøtte i Dae Chopan.[145] FSK og MJK hadde med sine OEF-operasjoner i 2003 demonstrert at flere viktige erfaringer fra 2002 hadde blitt tatt til følge: utviklingen innen mobilitet, samband og bruk av FAC, samt samarbeidet med den norske Etterretningstjenesten.[145]

Marinejegerkommandoen ble 8. februar 2005 tildelt Navy Presidential Unit Citation for sin innsats. Det er første gang siden Vietnamkrigen at denne utmerkelsen er tildelt en spesialstyrke. Det er den nest høyeste militære utmerkelsen i USA.[trenger referanse]

Marinejegerkommandoen partuljerte i en 6-månedersperiode fra 1. august 2009 langs kysten av Nordøst-Afrika. Dets oppgave var å trygge større vestlig båttrafikk fra den voksende piratvirksomheten i området. Under denne operasjonen opererre Marinejegerkommandoen fra fregatten KNM Fritjof Nansen med to hurtiggående og norskbygde rib-er (rigid inflatable boat) med påmonterte mitraljøser.[trenger referanse]

Den første tildeling for krigsinnsats etter andre verdenskrig kom 21. januar 2011, da det i statsråd ble besluttet å tildele Krigskorset med sverd til Trond André Bolle «for personlig utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan i perioden oktober 2005 til februar 2006».[146] Tildelingen skjedde post mortem.

Forsvarssjef Sverre Diesen ønsket i 2005 å gjeninnføre den høyeste militære utmerkelsen Krigskorset med sverd. Han ønsket å tildele dette til Trond André Bolle og brukte hans innsats til å argumentere for gjeninnføringen. Trond André Bolle fikk på denne måten vite at forsvarssjefen ønsket å hedre ham allerede i 2005, selv om han ikke offisielt fikk utmerkelsen før den ble utdelt post mortem.[147]

Soldater fra Marinejegerkommandoen hentet ut den norske forskeren Arne Strand etter et terrorangrep mot Intercontinental Hotel i Kabul i Afghanistan i januar 2018.[148]

Kommandoens soldater i media[rediger | rediger kilde]

TV 2 lagde i 1993 et dokumentarprogram fra innsiden av enheten. Det resulterte i Svein Ove Søreides dokumentar på TV2 i 1993.[147]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stormark, Kjetil. «Hvis det blir alvorlig krise eller krig: Stortinget må greie seg selv». Vi Menn (Nr. 26, 2011): 6. 
  2. ^ Reportasje i Vi Menn[død lenke]
  3. ^ «arkiv_1998__375_document.jpg». 
  4. ^ a b Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 54. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  5. ^ a b Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 35. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  6. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 107. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  7. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 58. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  8. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 63-64. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  9. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 123. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  10. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 124. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  11. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 111. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  12. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 110-114. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  13. ^ a b c Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 99. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  14. ^ Harstad, Herlof (red.). «Norsk froskemann på timelange dykkertokt». Vi Menn (Nr. 7, 1952): 4–5. 
  15. ^ a b c Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 510. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  16. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 126. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  17. ^ a b c d «www.marinejeger.no/mj/historie». 6. juni 2004. Arkivert fra originalen 2004-06-06. Besøkt 17. februar 2018. 
  18. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 109. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  19. ^ a b Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 102. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  20. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 43. 
  21. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 115. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  22. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 128-129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  23. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 107. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  24. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  25. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 151. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  26. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 117. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  27. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 115. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  28. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 115-116. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  29. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 116. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  30. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 124. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  31. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 210. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  32. ^ a b c d e Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 211. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  33. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  34. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 143. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  35. ^ «Tidligere marine- og spesialjeger Bjørn Bjørnø (83) døde i fallskjermulykke» (norsk). Besøkt 30. mai 2018. 
  36. ^ Aspøy, Arild. «Nordmenn var med å starte Vietnamkrigen». Vi Menn (Nr. 53, 28. desember 1992): 54. 
  37. ^ Lundereng, Inge. «Norske Nasty-båter eskalerte Vietnamkrigen». Vi Menn (Uke 20, 15. mai 2017): 66–68. 
  38. ^ Aspøy, Arild. «Norges hemmelige vietnamkrig». Vi Menn (Nr. 24, 15. juni 1993): 9. 
  39. ^ Lundereng, Inge. «Norske Nasty-båter eskalerte Vietnamkrigen». Vi Menn (Uke 20, 15. mai 2017): 71. 
  40. ^ Aspøy, Arild. «Sabotasje bak fiendens linjer». Vi Menn (Nr. 25, 22. juni 1993): 33. 
  41. ^ Lundereng, Inge. «Norske Nasty-båter eskalerte Vietnamkrigen». Vi Menn (Uke 20, 15. mai 2017): 67. 
  42. ^ Berg, Erik (22. desember 2016). «Ny bok: Vietnam - aggressoren som ble offer». Bistandsaktuelt. Besøkt 21. juni 2018. «... Det er fortjenstfullt at Holtet legger fram ny informasjon om norske marineoffiserer som var med å trappe opp Vietnam krigen. De var skipssjefer om bord på norskbygde marinefartøyer kjøpt av USA. Og spilte en avgjørende rolle i krigen mot Nord Vietnam forut for USAs enorme bombekampanje i siste halvdel av 1960 tallet. Hvilke «paier» er det ikke fredselskende, lille Norge har hatt sine fingre i? ...» 
  43. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 145. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  44. ^ a b c d Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 135. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  45. ^ Eriksen, Jan Holmboe. «Sekunder mellom himmel og jord». Vi Menn (Nr. 10, 4. mars 1964): 21, 48. 
  46. ^ a b c d Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 39. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  47. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129-132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  48. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 295. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  49. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 129. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  50. ^ Høiland, Rolv. «Kongens karer - Vi har fått marinejegere!». Vi Menn (Nr. 17, 25. april 1962): 32. 
  51. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  52. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 132. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  53. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 156. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  54. ^ «Sjøforsvaret verver froskemenn». Vi Menn (Nr. 44, 30. oktober 1968): 5. 
  55. ^ «Sjøforsvaret verver undervannsvømmere». Vi Menn (Nr. 19, 7. mai 1969): 44. 
  56. ^ «Sjøforsvaret verver undervannsvømmere». Vi Menn (Nr. 17, 21. april 1970): 56. 
  57. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  58. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 133-134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  59. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 134. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  60. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 147. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  61. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 135-137. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  62. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 140-141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  63. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 141. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  64. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 142. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  65. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 427. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  66. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 148. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  67. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 118-121. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  68. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 119. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  69. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 118-119. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  70. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 119-121. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  71. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 121. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  72. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 149. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  73. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 150. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  74. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  75. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 302. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  76. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 147-148. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  77. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 118. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  78. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 153. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  79. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  80. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 137-138. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  81. ^ a b c d e f g h Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 261. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  82. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 262. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  83. ^ a b c d e f g h i j «www.marinejeger.no/marinejeger/karriere». 4. april 2004. Arkivert fra originalen 2004-04-04. Besøkt 17. februar 2018. 
  84. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 264. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  85. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 138-139. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  86. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 267. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  87. ^ a b c d e Robertsen, Tom (2007). Making new ambitions work : the transformation of Norwegian Special Operations Forces. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies. s. 41. ISBN 9788291571034. OCLC 227907547. 
  88. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 267. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  89. ^ Danielsen, Tone (16. april 2012). «"Hos oss sitter kulturen i hjertet" - en antropologisk studie av kultur i Marinejegerkommandoen». FFI-rapport 2012/00516: 41. 
  90. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 268. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  91. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 268-269. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  92. ^ Melien, Tor Jørgen, (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 217. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  93. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 269. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  94. ^ Terjesen, Bjørn (2010). Sjøforsvaret i krig og fred : langs kysten og på havet gjennom 200 år. Bergen: Fagbokforlaget. s. 518. ISBN 9788245010145. OCLC 688640832. 
  95. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 220. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  96. ^ Krange, Erling (1994). Fra marinedykkingens historie i Norge. Kristiansand: Erkra. s. 204. ISBN 8291382018. OCLC 163360835. 
  97. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 313. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  98. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 265. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  99. ^ a b c d e f g h i Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 271. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  100. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 157. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  101. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 270. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  102. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 282. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  103. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 278. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  104. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 287. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  105. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 280. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  106. ^ a b c d e Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 272. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  107. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 273. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  108. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 185. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  109. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 274. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  110. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 276. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  111. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 277. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  112. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 272-273. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  113. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 313–314. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  114. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 314. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  115. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 313. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  116. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 221. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  117. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 314–315. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  118. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 315–316. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  119. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 316. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  120. ^ Forsvaret. «Styrket beredskap». Besøkt 21. juli 2018. 
  121. ^ Forsvaret. «Gemini». Besøkt 22. juli 2018. 
  122. ^ «Antiterrorøvelsen der det meste sviktet» (engelsk). Besøkt 22. juli 2018. 
  123. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 319. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  124. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 319–320. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  125. ^ a b c d e f Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 320. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  126. ^ Forsvarsdepartementet (28. september 2017). «Styrker det militære bidraget i Afghanistan i 2018». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 22. juli 2018. 
  127. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 342. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  128. ^ a b c d e f g h i j Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 325. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  129. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 322. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  130. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 224. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  131. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 223. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  132. ^ a b c d e f g h i j Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 324. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  133. ^ a b Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 323. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  134. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 37. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  135. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 324–325. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  136. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 94. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  137. ^ a b Borgen, Erling (2009). Fredsnasjonens hemmeligheter (1. oppl utg.). Oslo: Forlaget Manifesto. s. 78. ISBN 9788292866184. OCLC 649707520. 
  138. ^ a b Borgen, Erling (2009). Fredsnasjonens hemmeligheter (1. oppl utg.). Oslo: Forlaget Manifesto. s. 79. ISBN 9788292866184. OCLC 649707520. 
  139. ^ Bakkeli, Tom (2008). Norges hemmelige krigere kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo: Kagge. s. 93–94. ISBN 9788248908395. OCLC 1028445686. 
  140. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 325. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  141. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 325–326. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  142. ^ Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 326. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  143. ^ a b c d Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 327. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  144. ^ a b c d e f g Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 328. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  145. ^ a b c Melien, Tor Jørgen (2012). Våre hemmelige soldater : norske spesialstyrker 1940-2012. Oslo: Spartacus. s. 329. ISBN 9788243006805. OCLC 844029812. 
  146. ^ «Offisielt fra statsråd 21. januar 2011», regjeringen.no, besøkt 21. januar 2011.
  147. ^ a b Rolf J. Widerøe (2012). Krigshelten. Historien om marinejegeren Trond Bolle. Oslo. s. 229-230. ISBN 9788205424272. 
  148. ^ NRK. «Forsvaret bekrefter: Norske soldater berget Arne Strand ut av terrorangrep i Kabul». NRK. Besøkt 16. februar 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]