Klodenes kamp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Se Klodenes kamp (2005) for filmen fra 2005.

The War of the Worlds
The War of the Worlds
Forfatter(e)Herbert George Wells
Språkengelsk
Sjangerscience fiction-roman, apocalyptic novel
Utgitt1898
ForlagHeinemann

Klodenes kamp (originaltittel: The War of the Worlds) er en science-fiction roman skrevet av den engelske forfatteren H.G Wells. Boken ble utgitt i 1898 av William Heineman og omhandler en utenomjordisk invasjon av Jorden fra Mars. Boken ble skrevet rundt 1895 og 1897 og er en av de første historiene om en konflikt mellom mennesker og en utenomjordisk rase.[1] Romanen utspiller seg rundt en navnløs protagnoist fra Surrey i England og hans yngre bror fra London når sørlige England blir invadert av marsboere. Når boken ble først utgitt ble handlingen i boken sett på som invasjonslitteratur men ble klassifisert som science-fiction slik som H.G Wells sin tidligere bok Tidsmaskinen.

Klodens Kamp har vert enormt populær og innflytelsesrik noe som har skapt et halvt dusin med filmer, radioshow, et musikkalbum, flere tegneserier og TV-show. Boken ble dramatisert i et radioshow av Orson WellesHalloween i 1938. Radioshowet skapte panikk fordi mennesker trodde hendelsen var en nyhetssending og at marsboere hadde landet utenfor New Jersey i USA.

Plot[rediger | rediger kilde]

Handling[rediger | rediger kilde]

Boken er delt opp i to deler, «The Arrival of the martians» og «The earth under the martians»

Første delen omhandler selve invasjonen, mens den andre delen dreier seg om hvordan hovedpersonen gjemmer seg for marsboerne og prøver å overleve.

The arrival of the martians[rediger | rediger kilde]

Fortellingen begynner med å skildre menneskenes hverdag på 1890-tallet og marsboernes planer om en invasjon av jorden for å etablere kolonier og høste ressurser fra planeten. Wells er også rask med å skrive at vi må ikke dømme marsboerne for deres forsøk på å erobre jorden. Han vil at vi skal tenke over at menneskene har gjort lignende ting mot andre skapninger slik som drontene. Han reflekterer også ovenfor marsboernes behov og hvorfor de invaderer Jorden i det hele. Mars var iskald og død og marsboerne bodde under bakken. Takket være en diger kanon, avfyrte marsboerne sylindre fylt med krigsmaskiner mot Jorden. Fortelleren (protagonisten) blir invitert til et observatorium av astronomen Ogilvy. Der blir eksplosjonene fra kanonen på Mars sin overflate observert, noe som skaper spenning blant astronomene. Noen måneder senere krasjer det mange tror er en meteor i Horsell Common, ikke langt fra Woking der fortelleren bor. Han er en av de som oppdager at meteoren er en kunstig sylinder som faktisk er hul. Sylinderen åpner seg og marsboerne kryper ut. Marsboerne blir beskrevet som blekkspruter med brun fettete lær-aktig hud. De har to kull-svarte, følelsesløse øyne og en leppeløs «V»-formet munn. Marsboerne kryper ut av sylinderen, men har vanskeligheter med å tilpasse seg til Jordens atmosfære og på grunn av jordens tyngdekraft må de slepe seg selv fremover. De kryper derfor tilbake inn i sylinderen. Ogilvy velger å konfrontere marsboerne og forsøke å kommunisere. Han får med seg en gruppe andre folk, og de bærer et hvitt flagg i håp om at marsboerne vil forstå at de er vennlige. Når de kommer nærmere, brenner marsboerne dem med en varmestråle og utsletter nesten alle i nærheten. Fortelleren som gjemte seg bak en stein, forvridd av sin egen nysgjerrighet og frykt blir vitne til at marsboerne dreper nesten alle inkludert Ogilvy som også var en god venn. Han løper hjem og prøver å spre nyheten om hva som hadde skjedd men han blir avblåst og kalt gal. Han returnerer så hjem der han forteller om hendelsen til sin kone.

En av krigsmaskinene til marsboerne blir skutt av en kanon. Kanoner og artilleri var det eneste som viste seg å være effektivt mot marsboerne.

En militær enhet omringer så marsboerne over de neste dagene. Fortelleren prøver å fortelle en gruppe soldater hva som har skjedd men det ender med at soldatene tar det som en spøk og begynner å diskutere blant seg selv. Senere åpner kanonene ild mot landingsstedet etter at marsboerne avfyrte varmestrålen. Dette eskalerte til et stort slag. Etter at varmestrålen til marsboerne begynte å treffe deler av Woking bestemmer fortelleren seg for å leie en hestevogn og evakuere sin kone til Leatherhead der fetteren hans bor. Når han skal returnere til Woking blåser det opp en kraftig storm og fortelleren får se marsboerne sin krigsmaskin for første gang, en maskin av glitrende metall som vandret på tre bein. Slik Fortelleren beskriver den er det en kolossal maskin på tre bein med tentakler og tau av stål hengende fra undersiden og på toppen var det noe som så ut som en suppeskål som hadde blitt snudd på hodet. Den er utstyrt med en varmestråle og et kjemisk våpen kalt "black smoke" (svart røyk). Black smoke er en giftgass men den er veldig tung og holder seg dermed lavt nede på bakken noe som gjør at marsboerne er trygge i krigsmaskinene sine.

Illustrasjon tegnet av henrique alvim corrêa. Illustrasjonen viser en av krigsmaskinene til marsboerne ved slaget om Weybridge. Krigsmaskinen blir ødelagt av artilleri.

Marsboerne hadde utslettet nesten alt av militær motstand som hadde omringet dem og de hadde avansert gjennom Woking noe som hadde gjort enorm skade på byen. Fortelleren krasjer vognen og må gå hjem igjen, på veien ser han døde mennesker liggende langs veien. Noen av dem så ut til å ha blitt kastet eller slengt med enorm kraft. Fortelleren kommer seg så hjem og drikker litt. Fortelleren oppdager så en ung artillerioffiser som flykter fra landingsstedet. Fortelleren inviterer han inn og gir han noe å drikke og spise. Offiseren forteller om hva han hadde opplevd. "Hundreds, maybe thousands dead. They wiped us out" sier han. Han forteller også at en sylinder hadde landet mellom Leatherhead og Woking noe som forhindret fortelleren fra å nå sin kone. De to reiser mot Byfleet der seks bemannede kanoner sto klare. Fortelleren jubler men offiseren dreper optimismen hans. "That's arrows against the lightning" sier han.

Rett før soloppgang møter de på en gjeng kavalerisoldater. Artillerioffiseren prøver å fortelle dem hva som hadde skjedd men blir avblåst og blir bedt om å rapportere seg til tjeneste i Shepperton. Fortelleren ville komme seg til Leatherhead tilbake til sin kone men artillerioffiseren sa at det er mer sannsynlig at hun har flyktet til London. Fortelleren bestemmer seg for å bli med artillerioffiseren. De går ned veien mot Weybridge der et stort antall kanoner hadde samlet seg. Plutselig eksploderte det en enorm eksplosjon. Bakken ristet og vinduer knuste. Så blir en krigsmaskin sett vandrende over treerne, så ser de en til og enda en og enda en til. Fire kirgsmaskiner beveget seg mot Weybridge og folk begynte å få panikk. En femte kirgsmaskin reiste seg opp til full høyde og avfyrte varmestrålen. De andre krigsmaskinene skrek ut en døvende lyd som fortelleren beskriver som skrikende torden. "Alloo Ulla!!". Siden krigsmaskinene beveget seg regelmessig raskt så måtte soldatene sikte kanonene inn riktig for å kunne treffe. Fortelleren dukker under vann for å unngå krigsmaskinens varmestråle og midt i kampens hete treffer mirakuløst en av kanonene en krigsmaskin noe som bare får den til å vandre som (beskrevet av fortelleren) "en full mann". Kanonen treffer blinkskudd igjen og maskinen faller sammen ned i elven og varmestråleapparatet eksploderer når det treffer vannet noe som skaper en sky av damp. Så avanserer resten av krigsmaskinene. En krigsmaskin vandrer ut i elven og beinet til den treffer ned rett vedsiden av fortelleren som låg mellom marsboerne og Weybridge. Han forventet intet annet en død men såg en utvei og svømte nedover elven og drev med strømmen. Krigsmaskinene slepte sin falte kamerat bort fra Weybridge og slo retrett.

Krigsmaskiner i linje pekende mot London klare til å avfyre giftgass mot kanonbatteriene som beskytter byen

Etter at marsboerne fikk se hvor kraftige menneskelige våpen virkelig var, slo de retrett. Militæret setter så opp flere kanonbatteri rundt London. Fortelleren hadde nesten druknet men en gammel prest hadde passet på han. Presten slår følge med fortelleren og holder han med selskap de neste ukene. Ut på kvelden startet marsboerne en ny offensiv der de brukte store rør til å avfyre giftgass mot kanonbatteriene. Dette nøytraliserte kanonene og marsboerne klarte å komme seg gjennom forsvarslinjen og London var i fare.

Fortellerens bror som bor i London ble vekket midt på natten av at folk løp gjennom gatene og skrek "They are coming! The martians are coming!". Han fyller lommene sine med alt av verdisaker han kan finne og prøver å komme seg ut av London. Han beveger seg sørover i håp om å komme seg til fastlandet. På veien møter han to kvinner som er i ferd med å bli ranet, han bryter inn og redder dagen, de bestemmer seg for å slå følge med han. De når en havn der det ligger et digert antall med båter. Han klarer å komme seg ombord en liten dampbåt sammen med kvinnene selv om en av dem var skeptisk med å forlate landet. Etterhvert ble luften fylt av panikk når rykter spredde seg om at marsboerne var på vei. Båtene reiste fra havnen akkurat når en marsboer ankom stedet og en ble til to og to ble til tre.

HMS Thunderchild går til angrep mot en krigsmaskin tegnet tegnet av henrique alvim corrêa

Evakueringen ble bevoktet av en noen krigsskip fra marinen og når krigsmaskinene begynte å vasse ut i vannet etter båtene kom skipene til unnsetning. HMS Thunderchild, en fiktiv torpedobåt, signaliserer til flåten at skip er i fare og setter full fart mot en krigsmaskin. Det er faktumet av at skipet ikke avfyrte noen av kanonene sine før hun vær veldig nær. Marsboerne undret seg over hva det enn var som kom rett mot de. Thunderchild treffer en krigsmaskinen med baugen først noe som får krigsmaskinen til å falle sammen ned i havet. Marsboerne prøver så å skyte giftgass mot skipet men den er ineffektiv. Thunderchild avfyrer så alle kanonene sine mot en krigsmaskin noe som åpenbart ødelegger den, men den tredje krigsmaskinen avfyrer varmestrålen sin mot skipet og den kutter rett gjennom skroget som en varm kniv gjennom smør. Thunderchild skyter igjen og vi får ikke se mer av skipet eller krigsmaskinen ettersom at hele horisonten blir dekket i damp og røyk. Kampen oppholdt marsboerne lenge nok til at skipene som fraktet flyktninger kom seg unna også skipet der broren til fortelleren befant seg på.

Etter denne trefningen så har all organisert motstand gitt opp eller blitt utslettet. Marsboerne vandrer nå fritt rundt i det ødelagte landskapet uten noen som helst opposisjon.

The Earth under the Martians[rediger | rediger kilde]

Marsboerne gravde ut landingsstedene der sylindre hadde landet. Mest sannsynlig for å organisere styrkene sine og begynne å høste ressurser. Fortelleren observerte et slikt landingssted og så at marsboerne bygde maskiner og sugde blod ut av utallige mennesker.

Fortelleren ser gjennom bygninger og hus og leter etter mat. Han blir forfulgt av presten og ønsker personlig at han skal dra men presten vil ikke skilles fra han. De blir så vitne til at en krigsmaskin vandrer rundt og plukker opp mennesker med tentaklene sine og kaster dem ned i et slags oppbevaringskammer bak seg som en mann som bærer en sekk på ryggen beskriver fortelleren det. Og fortelleren innser at marsboerne har en annen hensikt med menneskene enn bare ødeleggelse. Mens presten og fortelleren er i et forlatt hus lander den femte sylinderen i nærheten noe som får bygningen til å kollapse. Mens de er fanget blir forholdet mellom presten og fortelleren verre ettersom at fortelleren blir irritert over at presten ikke vil være stille. Presten klager også konstant over at han er sulten og over frykt for at presten vil spise opp alt av mat de har lar ikke fortelleren han spise mer enn en gang om dagen. Siden landingsstedet til marsboerne er så nært, kan fortelleren studere marsboerne gjennom et hull fra kjøkkenet og han blir vitne til at marsboerne tapper blod fra menneskene de har fanget og lar kroppene råtne. Han merker også at marsboerne ikke kommuniserer med lyder slik som vi gjør, heller ikke håndsignaler og siden han har sett marsboerne utføre de mest kompliserte oppgaver så har han undret seg over om at marsboerne bruker en form for telepati eller tankelesing. Han får også studert den biologiske formen til marsboerne. Etter noen dager begynner en rød plante kalt "Red weed" å gro fra landingstedet, den gror ekstremt raskt i vann og dekker til alle overflater, den viser seg å gjøre det enda vanskeligere for fortelleren og presten å komme seg ut av huset.

En tegning som viser en tentakel til en krigsmaskin ta bort prestens kropp etter at fortelleren drepte han.

Etter to uker fanget sammen med presten klarer ikke fortelleren å holde styr på han. Presten ville ikke høre etter og prøvde konstant å få tak i maten. Presten begynner å bli hensynsløs og bli mer og mer høylytt. I frykt for at marsboerne skal høre dem må fortelleren drepe presten med en kjøtt øks som han finner på kjøkkenet i huset. En tentakel utstyrt med et speil kommer inn i huset og begynner å lete etter fortelleren. Han ser øyet til en marsboer i speilet og gjemmer seg i kullkjelleren i huset.

Illustrasjon av et forlatt London som hovedpersonen vandrer gjennom. Legg merke til at hvert vindu er et øye og at kuppelen er en hodeskalle.Tegnet av henrique alvim corrêa

En dag senere forlater han huset og legger merke til at hele landskapet er dekket av denne røde planten. Himmelen gløder av rødgul farge og der er ruiner overalt. Marsboerne har forlatt landingsstedet. Alt som er igjen er noen hauger med blått støv og skjelettene etter stakkarene marsboerne har spist. Fortelleren gransker så etter mat, han finner løk og noen gulerøtter i en hage men dette gjorde han bare mer sulten. Han prøvde å spise litt red weed men den hadde en bitter smak av metall. Han fortsatte så mot Putney heath i sentrum av London, der møtte han artillerioffiseren igjen. Offiseren bablet ivei om å gjenoppbygge sivilisasjon under bakken, etter en stund gikk fortelleren lei av han og forlot han.

Døde marsboere tegnet av Henrique alvim correa

Nå vandrer fortelleren i et øde og forlatt London. Gatene er dekket av et svart støv. En død hest hadde blitt renset for kjøtt og det var bare skjelettet igjen. Gatene var fylt med vogner, døde mennesker og hester. Vinduer var åpne eller knuste. Byen var død. Han begynner sakte å bli gal. Han blir gal av tanken å ikke vite noe, han har ikke sett en eneste krigsmaskin eller marsboer på dagesvis. Han ante ikke om hans kone fortsatt var i live og det at han drepte presten hjemsøker han. Han hører en kjent lyd, "Ulla...Ulla...Ulla". Det var lyden krigsmaskinene lagde når de hadde angrepet Weybridge. Han finner seg en gammel lenestol og setter seg i den og sovner. Neste morgen blir han vekket av den samme lyden han hørte igår. "Ulla...Ulla...Ulla". Han leter etter mat og finner en gammel ost. Kort etter forsvinenr "Ulla" lyden og han hører ikke mer av den. Etter å ha vandret en stund kommer han over skikkelsen til en krigsmaskin som ikke beveger seg, han bestemmer seg for å ende alt og konfrontere maskinen og få seg selv drept. Men når han går mot maskinen så legger han merke til at krigsmaskinen var tom og rundt den lå dusinvis med døde marsboere. Der var marsboer lik overalt og fuglene nølte ikke med å spise dem. Litt lenger borte snublet en krigsmaskin over og flere og flere falt om. Krigsmaskinene lå veltet inn mot bygninger og over veier. Marsboerne hadde blitt massakrert av bakterier, bakterier som ikke kunne skade mennesker men som marsboerne ikke hadde immun mot. Det øyeblikket marsboerne satte fot på Jorden, spiste og drakk, var de dødsdømte.

"slain, after all man's devices had failed, by the humblest things that God, in his wisdom, has put upon this earth"

- H.G Wells (klodens kamp)

Fortelleren får et nervesammenbrudd noe som påvirker han i flere dager, men han får behandling av en vennlig familie. Noen dager senere reiste han tilbake til Woking med tog siden jernbanesporet hadde blitt reparert. Når han kom hjem igjen fant han ut at hans elskede kone hadde overlevd.

I det siste kapittelet blir den mislykkede invasjonen reflektert og hvordan "the abiding sense of doubt and insecurity it has left in the narrator's mind."

Innhold[rediger | rediger kilde]

Karakterer[rediger | rediger kilde]

Marsboerne blir beskrevet som Blekkspruter som lever av blod fra andre skapninger og har ingen sympatiske følelser.

Klodenes kamp har en rekke karakterer og den vi ser mest er hoved personen kalt Fortelleren. I tredje person i den engelske boken blir han omtalt som "The Journalist". Vi får vite ekstremt lite om han bortsett fra at han er en mellom-klasse skribent av filosofiske stykker og at han er gift. Han har like karismatiske uttrykk som Dr. Kemp fra Den Usynlige mannen. Leseren får vite ekstremt lite om hans bakgrunn, ikke engang navnet hans. Faktisk så er astronomen Ogilvy den eneste viktige karakteren vi får vite navnet på.

Marsboerne[rediger | rediger kilde]

Marsboerne er utenomjordiske skapninger som kommer til Jorden fra Mars med et mål om å kolonisere Jorden . Marsboerne blir beskrevet av wells i kapittel 4 i bok 1 og kapittel 2 i bok 2.

Marsboerne er på størrelse med en bjørn, de har rød-brun fettete hud og en lang V-formet munn uten lepper. De har kullsvarte øyne med gule pupiller og de har 16 tentakler ved fronten, 8 på hver side av ansiktet. De spiser ikke kjøtt eller grønsaker ettersom at de ikke har noen form for fordøyelsessystem. Istedet så lever de av å tappe blod fra levende skapninger og ta næring ut av det. Marsboere har ikke samleie på grunn av manglende kjønnsorgan, det er uvisst hvordan de reproduserer men det blir nevnt i boken at en marsboer ble født på Jorden voksende ut av siden på en marsboer, noe som kan peke mot at de reprudserer aseksuelt med at de gror ut av hverandre.

Marsboerne kommuniserer ikke med lyder eller fysiske signaler. Fortelleren ser at marsboerne utfører de mest kompliserte oppgaver sammen uten en eneste lyd. Dette får han til å spekulere om at de bruker en form for telepati eller tankelesing. Marsboerne mangler også sympatiske følelser ettersom at de ødelegger og dreper alt de ser på jorden. På mars kan marsboerne gå rundt på tentaklene sine og bruke de som bein men når de er på jorden blir de tvunget til å slepe seg selv fremover på grunn av jordens tyngdekraft. Faktisk så mistenker fortelleren at marsboerne bare er en enorm hjerne med egenskapen til å kunne forflytte seg.

Total krig[rediger | rediger kilde]

London etter Blitzen, Tysklands daglige bombing av London. Tyskland bombet London hver natt fra september 1940 til mai 1941.

Strategien til marsboerne gikk ut på å ødelegge alt av infrastruktur slik som jernbaner, telefonlinjer og telegrafstasjoner. Det virker som at marsboerne hadde et mål for å få en psykisk overmannlese over menneskene og vise dem at motstand var nytteløst ved å knuse alt av organisert militær motstand, kutte kommunikasjon og ødelegge sivile mål. Denne type krigføring ble mer og mer vanlig mens det tjuende århundre gjorde fremskritt (spesielt i 1930 årene) med militær teknologi slik som pansrede kjøretøy og våpen som kan utføre kirurgiske treff slik som artilleri og missiler.

Wells sitt syn av en krig som fører total ødeleggelse uten noen som helst form for sympati i Klodenes Kamp ble ikke sett på som et seriøst tema av lesere på tiden boken ble utgitt, siden de var vandt til å se militæret krige på tradisjonelt vis med marsjering i formasjon på slagmarken uten at det ville føre til store ødeleggelser. Denne type "Total krig" ble ikke virkelig før under Andre Verdenskrig når motstridene bombet hverandre nådeløst noe som gjorde enorm skade på sivile og militære bygninger.

Red Weed[rediger | rediger kilde]

Red Weed eller Red creeper/ Red swamp er den røde planten som blir tatt med til jorden av marsboerne, det er uvisst om planten ble fraktet med et uhell eller med vilje. Slutten av 1800-tallet spekulerte mennesker at grunnen til at Mars var rød skyldtes rød vegetasjon, og denne teorien inspirerte Wells. I boken sier det at planten er rød og sprer seg raskt i vann. Den gror over nesten alle overflater og dekker til innsjøer og tetter elver, vannledninger og dekker hele landskap. I 2005-filmen blir det vist at planten blir tatt med til Jorden med vilje.

Marsboerne bruker mennesker sitt blod som en form for gjødsel for å hjelpe planten å spre og gro raskt. Planten er spiselig, men den har en bitter metallisk smak, mest sannsynlig på grunn av blodet.

Illustrasjoner[rediger | rediger kilde]

H.G Wells søkte etter kunstnere som kunne tegne illustrasjoner for boken hans. En brasiliansk tegner kalt Henrique alvim corrêa som bodde i Belgia reiste til London og viste Wells tegningene sine. Wells ble så imponert at han ansatte ham til å tegne illustrasjoner for et begrenset opplag av boken. bare 500 kopier ble laget. Henrique fortsatte å tegne illustrasjoner for andre bøker spesielt bøker relatert til krig. Han var svært dyktig til å tegne effekter slik som eksplosjoner, lys og røyk[2]. Han døde i 1910 av tuberkulose i en alder av bare 34 år.

Fysisk plassering[rediger | rediger kilde]

Skulpturen i Woking som skal forestille en Krigsmaskin. Skulpturen er 7 meter høy er designet etter beskrivelser fra boken.

I 1895 var Wells en skribent og han var gift med sin andre kone, Catherine Robbinson og bodde i Woking i Surrey. Her brukte Wells å gå turer eller sykle om rundt i landskapet rundt Woking om morgenen, mens han brukte ettermiddagene til å skrive. Den opprinnelige ideen for Klodenes Kamp kom til han mens han og broren hans gikk på en slik tur. Broren hans begynte å lure på hva som hadde skjedd hvis utenomjordiske plutselig skulle lande på Jorden og begynne å angripe menneskene.

En god del av boken tar plass både rundt og i Woking, det første landingsstedet for marsboerne var i Horsell Common som er et åpent område veldig nært Woking. Wells skrev at han likte å sykle rundt i området og forestille seg marsboernes varmestråler ødelegge husene han så og det røde ugresset dekke til landskapet. Wells pleide ofte å avsløre deler av boken til noen av vennene sine, og hvordan han brakte total ødeleggelse over områder som de kjente til. Slike "spoilere" viste seg å ha hjulpet boken å bli populær. Karakter slik som artillerioffiseren, presten og Ogilvy var basert på virkelige personer som bodde i Surrey.

Wells skrev et brev til Elizabeth Healey som omhandlet hans valg av områder: "I'm doing the dearest little serial for Pearson's new magazine, in which I completely wreck and sack Woking – killing my neighbours in painful and eccentric ways – then proceed via Kingston and Richmond to London, which I sack, selecting South Kensington for feats of peculiar atrocity."[3]

Ved den lokale tog stasjonen i Woking står det en 7 meter høy skulptur som skal forestille en av marsboerens krigsmaskiner. Skulpturen er designet etter beskrivelser fra boken og ble laget av Michael Condron. På bakken ved siden av skulpturen er det en sirkel som har en tilknytting til historien i boken. En av sirklene symboliserer sylindrene som marsboerne ankommer Jorden i, mens en annen symboliserer bakteriene som drepte marsboerne.

Filmer[rediger | rediger kilde]

The War of the Worlds! (1953)[rediger | rediger kilde]

Utdypet artikkel: Klodenes Kamp (1953)

I 1953 ble det spilt inn en film om romanen til H.G Wells, produsert av Paramount Pictures- Det var det den første filmatiseringen av boken. Filmen hadde et budsjett på to millioner dollar og var løselig basert på boken. Den inneholder scener av kamp og kontakt mellom mennesket og marsboerne. Marsboerne angriper i svaneformede flygemaskiner med en varmestråle og en slags radioaktiv stråle.

The War of the Worlds (2005)[rediger | rediger kilde]

Utdypet artikkel: Klodenes kamp (2005)

I 2005 ble boken filmatisert på nytt, denne gangen av regissøren Steven Spielberg. Filmens hovedperson ble spilt av Tom Cruise. Filmen viser moderne krigføring mellom marsboerne og menneskene. I motsetning til filmen fra 1953 så bruker marsboerne krigsmaskinene og våpnene lignende de fra boken. Filmen viser også "«Red weed» den røde vegetasjonen fra boken som ikke ble vist i filmen fra 1953.


Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]