Klodenes kamp
 | Språkvask: Trenger korrektur, norske anførselstegn, oversettelse fra engelsk og konsekvent historisk presens i innholdsgjengivelsen |
 | Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se mal:referanseløs for mer informasjon. |
- Se Klodenes kamp (2005) for filmen fra 2005.
| Klodenes kamp | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| orig. The War of the Worlds | |||||
 | |||||
| Forfatter(e) | Herbert George Wells | ||||
| Språk | Engelsk | ||||
| Sjanger | Apokalypseroman, science fiction, krigsfiksjon, invasjonslitteratur | ||||
| Utgitt | 1898 | ||||
Klodenes kamp (engelsk tittel: The War of the Worlds) er en science-fiction-roman skrevet av den engelske forfatteren H.G Wells. Boken ble utgitt i 1898 av William Heinemann og omhandler en utenomjordisk invasjon av jorden fra Mars. Boken ble skrevet rundt 1895 og 1897 og er en av de første historiene om en konflikt mellom mennesker og en utenomjordisk rase.[1] Romanen utspiller seg rundt en navnløs protagonist fra Surrey i England og hans yngre bror fra London når det sørlige England blir invadert av marsboere.
Handlingen i boken har blitt relatert til invasjonslitteraturen som var populær på tiden boken ble utgitt. Romanen har blant annet blitt sett på som en kommentar til evolusjonsteorien, britisk imperialisme og generell viktoriansk overtro, frykt og fordommer. Wells sa at handlingen i boken kom fra en diskusjon han hadde sammen med sin bror Frank om den katastrofale effekten britisk imperialisme hadde på den tasmanske urbefolkningen. Han undret på hva som hadde skjedd om marsboere hadde gjort det samme mot Storbritannia. Når boken ble utgitt ble den klassifisert som vitenskapelig romantisk, akkurat som Wells' tidligere roman, Tidsmaskinen.
Klodens kamp har vært ekstremt innflytelsesrik,
Handling[rediger | rediger kilde]
Handlingen i boken er delt i to deler. Bok 1 og bok 2. Bok 1, som heter Marsboernes ankomst, handler om selve invasjonen og hvordan den påvirket dagliglivet i Storbritannia på 1890-tallet. Bok 2, som heter Jorden under marsboerne, dekker tiden når det sørlige Storbritannia er okkupert av marsboerne og hvordan fortelleren overlever frem til slutten av invasjonen.
Marsboernes ankomst[rediger | rediger kilde]
Fortellingen i boken begynner med å skildre menneskenes hverdag på 1890-tallet og marsboernes planer om en invasjon av jorden for å ta over planeten. Wells er rask med å skrive at vi må ikke dømme marsboerne for deres forsøk på å erobre jorden. Han vil at vi skal tenke over at menneskene har gjort lignende ting mot andre skapninger slik som drontene. Han reflekterer også ovenfor marsboernes behov og hvorfor de invaderer jorden i det hele. Mars var iskald og død og marsboerne bodde under bakken. Takket være en diger kanon, avfyrte marsboerne store sylindre mot jorden. Fortelleren (som er navnløs gjennom fortellingen) blir invitert til et observatorium av astronomen Ogilvy. Der blir eksplosjonene fra kanonen på Mars sin overflate observert. Dette skaper stor interesse blant astronomene. Der blir observert totalt 10 slike eksplosjoner før de stilnet.
Noen måneder senere krasjer det mange tror er en meteor på Horsell-allmenningen, ikke langt fra Woking der fortelleren bor. Han er en av de som oppdager at meteoren er en kunstig sylinder som faktisk er hul. Sylinderen åpner seg og marsboerne kryper ut. Marsboerne blir beskrevet som blekkspruter. Med det første var stemningen rundt krateret kaotisk og nysgjerrig, mennesker presset på hverandre for å se når sylinderen åpnet seg. En mann hadde blitt dyttet ned i krateret og strevde med å komme seg ut, men når marsboerne viste seg, spredde folkemassen seg og ble drevet av frykt og skrekk. En marsboer faller så ned i krateret og man kan høre et kort hyl, antageligvis fra marsboeren. Fortelleren kunne se mannen som falt nedi prøve å komme seg ut, i det han fikk benet sitt opp ble han dratt ned igjen og så ble det helt stille, fortelleren kunne høre et dempet skrik.
Ildstrålen og kampene begynner[rediger | rediger kilde]
En gruppe mennesker bestemmer seg for å konfrontere marsboerne og forsøke å kommunisere. De bærer et hvitt flag i håp om at marsboerne vil forstå at de også er intelligente. Når de kommer nærmere, brenner marsboerne dem med en ildstråle og utsletter nesten alle i nærheten. Fortelleren som gjemte seg bak en stein, forvridd av sin egen nysgjerrighet og frykt blir vitne til at marsboerne dreper nesten alle, han fikk også senere vite at astronomen Ogilvy var med i denne gruppen som forsøkte å kommunisere. Han løper hjem og prøver å spre nyheten om hva som hadde skjedd, men han blir avfeid og kalt gal. Han returnerer så hjem der han forteller om hendelsen til sin kone. I løpet av de neste dagene spredde nyheten seg om de som ble drept på Horsell-allmenningen. Før han ble drept, hadde Ogilvy sendt et telegram til militæret med en forespørsel om de kunne sende et par soldater og sette opp sperringer for å forhindre at noen skader disse merkelige marsboerne. Militæret omringer så marsboerne i løpet av de neste dagene. Fortelleren prøver å fortelle en gruppe soldater hva som har skjedd, men det ender med at soldatene begynner å diskutere blant seg selv og tar fortellerens beskrivelser som en spøk. Senere åpner militæret ild mot landingsstedet etter at marsboerne avfyrte varmestrålen. Kanonene dundret som tordenbrak.
I stormen[rediger | rediger kilde]
Etter at ildstrålen begynte å treffe deler av Woking bestemmer fortelleren seg for å leie en hestevogn og evakuere sin kone til Leatherhead der fetteren hans bor. Når han skal returnere til Woking blåser det opp en kraftig storm og fortelleren får se marsboernes krigsmaskin for første gang.
Først tenkte jeg ikke på særlig annet enn veien foran meg, men så ble jeg plutselig oppmerksom på noe som var på vei nedover Maybury-åsen i stor fart. Først trodde jeg det var ett vått hustak, men to tett påfølgende lyn viste at det kom rullende i høy hastighet. Det var et flyktig syn. Et øyeblikk, forvirrende mørke. Og i neste nå, et lynblink klart som dagen, som viste de røde husene til barnehjemmet nær åstoppen. De grønne furukronene og denne mystiske gjenstanden klart og tydelig. Og denne gjenstanden som jeg så! Hvordan kan jeg beskrive den? En gigantisk trefot, høyere enn de fleste hus, som skred over unge furutrær som den feide til side i farten. Det var en vandrende maskin av glitrende metall som trampet gjennom lyngen med ledd-delte rep av stål, dinglende fra toppen. Metallklangen og de tunge stegene blandet seg med tordenbrakene. Et lyn viste tydelig at den lente seg til den ene siden med to av føttene i luften, så forsvant den og kom til syne nesten i det samme ved det neste lynet nesten hundre meter nærmere. Kan leseren forestille seg en melkekrakk som hinker og svinger seg i vill fart bortover bakken, det var det inntrykket jeg fikk av disse korte lynglimtene; men istedet for en melkekrakk må man forestille seg et digert maskineri montert på et trebent stativ.
H.G Wells (1898) "Klodenes Kamp"
Først tenkte jeg ikke på særlig annet enn veien foran meg, men så ble jeg plutselig oppmerksom på noe som var på vei nedover Maybury-åsen i stor fart. Først trodde jeg det var ett vått hustak, men to tett påfølgende lyn viste at det kom rullende i høy hastighet. Det var et flyktig syn. Et øyeblikk, forvirrende mørke. Og i neste nå, et lynblink klart som dagen, som viste de røde husene til barnehjemmet nær åstoppen. De grønne furukronene og denne mystiske gjenstanden klart og tydelig. Og denne gjenstanden som jeg så! Hvordan kan jeg beskrive den? En gigantisk trefot, høyere enn de fleste hus, som skred over unge furutrær som den feide til side i farten. Det var en vandrende maskin av glitrende metall som trampet gjennom lyngen med ledd-delte rep av stål, dinglende fra toppen. Metallklangen og de tunge stegene blandet seg med tordenbrakene. Et lyn viste tydelig at den lente seg til den ene siden med to av føttene i luften, så forsvant den og kom til syne nesten i det samme ved det neste lynet nesten hundre meter nærmere. Kan leseren forestille seg en melkekrakk som hinker og svinger seg i vill fart bortover bakken, det var det inntrykket jeg fikk av disse korte lynglimtene; men istedet for en melkekrakk må man forestille seg et digert maskineri montert på et trebent stativ.
Etter den første marsboeren kom det enda en til rett mot han. Fortelleren krasjer vognen og klarer å unngå marsboerne. Når marsboerne strider over han hører han øredøvende sirener fra marsboerne; "Alloo Alloo", mens de fortsatte mot Guildford. Fortelleren fortsetter så veien hjem til fots. Fortelleren kommer seg hjem og drikker litt. Så ser han en artillerist som flykter gjennom hagen hans. Fortelleren inviterer han inn og gir han noe å drikke og spise. Artilleristen forteller om hva han hadde opplevd. Han forteller at de ble utslettet. Marsboerne brukte noe som lignet et digert skjold til å beskytte seg mot granatene fra kanonene. Dette skjoldet reise så seg opp på tre stativ og trampet ned over hodene på soldatene og utslettet kanonene med ildstrålen. Artilleristen satt i salen på en hest som slepte en ammunisjonsvogn, når ildstrålen streifet over området, detonerte den ammunisjonen og artilleristen ble liggende i et krater i flere timer før han turte å bevege seg. Han forteller også at en sylinder hadde landet mellom Leatherhead og Woking noe som forhindret fortelleren fra å nå sin kone.
Ødeleggelsen av Weybridge og Kapellanen[rediger | rediger kilde]
Artilleristen ville komme seg til London for å rapportere det han hadde sett til hovedkvarteret. Fortelleren ville komme seg så raskt som mulig tilbake til sin kone i Leatherhead, men artilleristen sier at det er mer sannsynlig at hun har flyktet til London. Fortelleren bestemmer seg for å slå følge med han. De drar så sammen mot Byfleet. Rett før soloppgang møter de på en gjeng kavalerisoldater utenfor Woking. Artilleristen prøver å fortelle dem hva som hadde skjedd, men blir avfeid og blir bedt om å rapportere seg til tjeneste i Shepperton. Når de ankommer Weybridge er byen i fullt kaos. Plutselig ankommer marsboerne Weybridge og fortelleren og artilleristen blir fraskilt i angrepet. Fortelleren dukker under vann for å unngå den fryktelige ildstrålen og midt i kaoset avfyrer et par kanoner en skuddsalve mot en av krigsmaskinene. Granatene eksploderer rundt maskinen og den kollapser rett i elven.
Når ildstråleapparatet treffer vannet eksploderer det og luften blir fylt av damp. Resten av marsboerne avanserer så fremover og avfyrer ildstrålenene sine her og der, fortelleren som stadig dukker under vann og kommer bare opp for å trekke pusten kjenner at vannet blir varmere og når resten kokepunktet. Marsboerne drar den falne krigsmaskinen bort fra Weybridge og slår retrett.
Fortelleren klarer å dra seg opp i en liten båt og drev nedover Themsen og går i land ved Walton hvor han legger seg i gresset og blir bevisstløs. En stund senere våkner han og finner seg i selskapet til en kapellan som hadde passet på han. Kapellanen kom til å slå følge med fortelleren i løpet av de neste ukene. Marsboerne slo retrett etter angrepet på Weybridge, de hadde undervurdert kraften til de menneskelige våpnene og måtte tenke ut en ny strategi. Etter at nyheten om marsboeren som ble slått ved Weybride nådde London, ble hundrevis av batteri etablert i utkanten av London, overalt hvor der var ly fantes det nå en kanon, i låver og skoger, overalt.
Ut på kvelden formet marsboerne en stor linje. Krigsmaskinene stod side mot side med litt over en kilometers avstand mellom seg. Ved hjelp av enorme rør avfyrer de giftgass mot kanonbatteriene. Marsboerne kom ikke til å gi menneskene den minste sjanse. De avfyrte giftgass overalt hvor de hadde mistanke om at en kanon kunne være. Kapellanen og fortelleren sto på en høyde og så en marsboer avfyre denne gassen. Der var ingen detonasjon. Alt de så var et par svarte hauger som viste seg å være denne kullsvarte giftgassen, og alt de hørte var et par hyl og skrik; og så stillhet.
Flukten fra London og Thunderchild[rediger | rediger kilde]
Fortellerens bror som bor i London ble vekket midt på natten av at folk løp gjennom gatene og skrek at marsboerne var på vei. Han fyller lommene sine med alt av verdisaker han kan finne og prøver å komme seg ut av London. Han beveger seg sørover i håp om å komme seg på en båt til fastlandet. På veien møter han to kvinner som er i ferd med å bli ranet, han bryter inn og redder dagen, og de bestemmer seg for å slå følge med han. De når en havn der det ligger et stort antall båter. Han klarer å komme seg om bord i en hjuldamper sammen med kvinnene, til tross for at en av dem var skeptisk med å forlate landet. Om bord får de litt å spise, siden det ble servert mat. Kapteinen lot skipet ligge til kais for at flest mulig skulle komme seg om bord. Først når skipet var farlig fullt av flyktninger forlot skipet havnen. Resten av båtene forlot havnen i det marsboerne hadde ankommet stedet. De vasset langt ut i vannet, så langt at de stativ-lignende bena deres var helt under vann. Plutselig ploger et krigsskip seg gjennom vannet mot marsboerne, fortellerens bror blir blendet av sjøsprøyten. Det er torpedorammeren Thunderchild. Merkelig nok avfyrte ikke marsboerne ildstrålen mot henne, det kan hende de var forundret over hva for en ny motstander som kom plogende mot dem. En marsboer avfyrte giftgass mot henne, men det ga ingen effekt.
Thunderchild treffer en marsboer med baugen først, noe som får den til å falle sammen som kartong ned i havet. Kanonene hennes avfyrte salve etter salve og man tror hun klarte å ødelegge en marsboer til før den siste avfyrte varmestrålen og senket henne. Kampen oppholdt marsboerne lenge nok til at skipene som fraktet flyktninger kom seg unna også skipet der broren til fortelleren befant seg på. Etter denne trefningen så har all organisert motstand gitt opp eller blitt utslettet.
Jorden under marsboerne[rediger | rediger kilde]
Fortelleren ser gjennom bygninger etter hus for å finne mat. Han blir forfulgt av kapellanen, og ønsker personlig at han skal dra, men kapellanen vil ikke skilles fra han. Mens de gjennomsøker en bygning blir de vitne til at en krigsmaskin jager en flokk mennesker over en eng og plukker dem opp med tentaklene sine og kaster dem ned i en slags kurv bak seg, og fortelleren innser at marsboerne har en annen hensikt med menneskene enn bare ødeleggelse. Mens de gjennomsøker et forlatt hus finner fortelleren et spisskammer på kjøkkenet fylt med mat, så blir huset lyst opp av et grønt lys. Den femte sylinderen hadde landet i nærheten, noe som får bygningen til å kollapse over dem, og fange dem. Mens de er fanget blir forholdet mellom kapellanen og fortelleren verre ettersom at fortelleren blir irritert på kapellanen som ikke vil være stille. Kapellanen klager konstant over at han er sulten og i frykt for at kapellanen vil føre til at de oppdages eller spiser opp alt av mat de har, truer fortelleren han og bestemmer seg for å rasjonere maten. Siden landingsstedet til marsboerne er så nært, kan fortelleren studere marsboerne gjennom et hull fra kjøkkenet og han blir vitne til at marsboerne tapper blod fra menneskene de har fanget. Han merker også at marsboerne ikke kommuniserer med lyder eller håndsignaler og siden han har sett marsboerne utføre de mest kompliserte oppgaver så har han undret seg over om at marsboerne bruker en form for telepati eller tankelesing. Han får også studert den biologiske formen til marsboerne. Etter noen dager begynner en rød plante kalt «blodurten» å gro fra landingsstedet. Den gror svært raskt i vann og dekker til alle overflater, den viser seg å gjøre det enda vanskeligere for fortelleren og kapellanen å komme seg ut av huset.
Etter to uker i fangenskap sammen med kapellanen klarer ikke fortelleren å holde styr på han. Han ville ikke høre etter og prøvde konstant å få tak i maten. Kapellanen begynner å bli hensynsløs og bli mer og mer høylytt. Så skriker kapellanen på sitt høyeste og av frykt for at de kommer til å bli oppdaget tar fortelleren tak i en kjøttøks han finner på kjøkkenet og svinger den i hodet på kapellanen. Den siden av øksen uten den spisse kanten treffer han og slår han bevisstløs i stedet for å drepe han. En tentakkel undersøker rommet og klår på kapellanen før den drar han ut av huset. Fortelleren gjemmer seg i kullkjelleren og tentakkelen returnerer for å gjennomsøke huset. Den banker på døren til kullkjelleren og finner ut hvordan den kan åpnes. Fortelleren var i ferd med å skrike når tentakkelen kom borti støvelen hans, men den tok tak i en kullbit og forlot huset.
Døde London og mannen på Putney heath[rediger | rediger kilde]
Et par dager senere forlater han huset og legger merke til at hele landskapet er dekket av denne røde planten. Himmelen gløder av rød farge og der er ruiner overalt. Marsboerne har forlatt landingsstedet. Alt som er igjen er noen hauger med blått støv og skjelettene etter stakkarene marsboerne har spist. Fortelleren leter etter mat. Han finner løk og noen gulerøtter i en hage, men dette gjorde han bare mer sulten. Han prøvde å spise litt av den røde planten, men den hadde en bitter smak av metall. Han fortsatte så mot Putney Heath i sentrum av London, hvor han møtte artilleristen igjen. Artilleristen snakket stort om å grave tuneller og bo under bakken, og å prøve å ta kontroll over en krigsmaskin og ta hevn. Fortelleren ble forhekset av denne fantasien om en storslått sivilisasjon under bakken og tanken på å kapre en krigsmaskin for å ta tilbake jorden med makt. De drakk champagne, spiste stort, røkte sigarer og spilte kortspill. Dette fikk fortelleren til å komme til seg selv igjen og han ble skamfull. Han forlot så artilleristen og fortsatte mot London.
Nå vandrer fortelleren i et øde og forlatt London. Gatene er dekket av et svart støv. En død hest hadde blitt renset for kjøtt og det var bare skjelettet igjen. Gatene var fylt med vogner, døde mennesker og hester. Vinduer var åpne eller knuste. Byen var død. Han begynner sakte å bli gal. Han blir gal av tanken å ikke vite noe og han har ikke sett en eneste krigsmaskin eller marsboer på dagevis. Han ante ikke om hans kone fortsatt var i live og det at han drepte presten hjemsøker han. Han hører en kjent lyd, den lyden krigsmaskinene lagde når de hadde angrepet Weybridge. Han finner seg en gammel lenestol og setter seg i den og sovner. Neste morgen blir han vekket av den samme lyden han hørte dagen før. "Ulla...Ulla...Ulla". Han leter etter mat og finner en gammel ost. Kort etter lyden, og han hører ikke mer av den. Etter å ha vandret en stund kommer han over skikkelsen til en krigsmaskin som ikke beveger seg. Han bestemmer seg for å ende alt og konfrontere maskinen og få seg selv drept. Men når han går mot maskinen legger han merke til at krigsmaskinen var tom. Rundt den lå det dusinvis med døde marsboere. Der var marsboer-lik overalt og fuglene nølte ikke med å spise dem. Litt lenger borte snublet en krigsmaskin over, og flere og flere falt om. Krigsmaskinene lå veltet inn mot bygninger og over veier. Marsboerne hadde blitt massakrert av bakterier som ikke kunne skade mennesker, men som marsboerne ikke hadde immunitet mot. Det øyeblikket marsboerne satte fot på korden, spiste og drakk, var de dødsdømte.
Vrak og epilog[rediger | rediger kilde]
Fortelleren får et nervesammenbrudd, noe som påvirker han i flere dager, men han får behandling av en vennlig familie. Noen dager senere reiste han tilbake til Woking med tog, siden jernbanesporet hadde blitt reparert. Når han kom hjem igjen fant han ut at hans elskede kone hadde overlevd. Derfra blir den mislykkede invasjonen reflektert.
Innhold[rediger | rediger kilde]
Karakterer[rediger | rediger kilde]
Klodenes kamp har en rekke karakterer. Hovedpersonen blir kalt Fortelleren. Man får vite svært lite om han bortsett fra at han er en forfatter av filosofiske stykker og at han er gift. Han har like karismatiske uttrykk som dr. Kemp fra Den usynlige mannen.
Ogilvy er den eneste viktige karakteren som blir nevnt med navn.
Marsboerne[rediger | rediger kilde]
Marsboerne er utenomjordiske skapninger som kommer til jorden fra Mars med et mål om overta jorden. Marsboerne blir beskrevet av Wells i kapittel 4 i bok 1 når de kommer ut av sylindren og kapittel 2 i bok 2 mens fortelleren er i huset som ble truffet av en sylinder.
Marsboerne er på størrelse med en bjørn. De har rødbrun fettete hud og en lang V-formet munn uten lepper. De har kullsvarte øyne og de har 16 tentakler ved fronten, 8 på hver side av ansiktet. De spiser ikke kjøtt eller grønnsaker ettersom de ikke har noen form for fordøyelsessystem. I stedet lever de av å tappe blod fra levende skapninger og tilføre det i sine egne blodårer. Marsboere har ikke samleie på grunn av manglende kjønnsorgan. Det er uvisst hvordan de reproduserer seg, men det blir nevnt i boken at en marsboer ble født på jorden voksende ut av en annen marsboer, noe som kan tyde på at de reproduserers aseksuelt med at de gror ut av hverandre. Marsboerne kommuniserer ikke med lyder eller fysiske signaler. Fortelleren ser i bok 2 i kapittel 2 at marsboerne utførte de mest kompliserte oppgaver som å bygge håndteringmaskiner sammen uten en eneste lyd eller et fysisk signal. Dette får han til å spekulere i at marsboerne bruker en form for telepatisk kommunikasjon eller tankelesing. Marsboerne mangler også sympatiske følelser ettersom at de ødelegger og dreper alt de ser på jorden. På Mars kan marsboerne gå rundt på tentaklene sine og bruke de som bein, men når de er på jorden blir de tvunget til å slepe seg selv fremover på grunn av jordens tyngdekraft. Fortelleren mistenker at marsboerne bare er en enorm hjerne med den egenskapen å kunne forflytte seg.
De første illustrasjonene av marsboerne som ble tegnet av Warwick Goble ble sett på som altfor søte av Wells, ettersom han prøvde å få dem til å se ut som grusomme skapninger fra en annen planet, men Warwick Gobles illustrasjoner er forståelige siden dette var en av de første gangen mennesker har prøvd å illustrere skapninger fra en annen planet.
Total krig[rediger | rediger kilde]
Strategien til marsboerne gikk ut på å ødelegge alt av infrastruktur slik som jernbaner, telefonlinjer og telegrafstasjoner. Det virker som at marsboerne hadde et mål for å få en psykisk overmannelse over menneskene og vise dem at motstand var nytteløst ved å knuse alt av organisert militær motstand, kutte kommunikasjon og ødelegge sivile mål. Denne type krigføring ble mer og mer vanlig mens det tjuende århundre gjorde fremskritt (spesielt i 1930-årene) med militær teknologi slik som pansrede kjøretøy og våpen som kan utføre kirurgiske treff slik som artilleri og missiler.
Wells' syn av en krig som fører total ødeleggelse uten noen som helst form for sympati i Klodenes kamp ble ikke sett på som et seriøst tema av lesere på den tiden boken ble utgitt, siden de var vant til å se militæret krige på tradisjonelt vis med marsjering i formasjon på slagmarken uten at det ville føre til store ødeleggelser. Denne type «total krig» ble ikke virkelig før under andre verdenskrig, da motpartene bombet hverandre nådeløst - noe som gjorde enorm skade på sivile og militære bygninger.
Red weed[rediger | rediger kilde]
Red weed eller red creeper/red swamp er den røde planten som blir tatt med til jorden av marsboerne. Det er uvisst om planten ble fraktet med et uhell eller med vilje. Mot slutten av 1800-tallet spekulerte mennesker på om grunnen til at Mars var rød skyldtes rød vegetasjon, og denne teorien inspirerte Wells. I boken sies det at planten er rød og sprer seg raskt i vann. Den gror over nesten alle overflater og dekker til innsjøer og tetter elver, vannledninger og dekker hele landskap. I 2005-filmen blir det vist at planten blir tatt med til jorden med vilje.
Marsboerne bruker mennesker sitt blod som en form for gjødsel for å hjelpe planten å spre seg og gro raskt. Planten er spiselig, men den har en bitter metallisk smak, mest sannsynlig på grunn av blodet.
Illustrasjoner[rediger | rediger kilde]
H.G Wells søkte etter kunstnere som kunne tegne illustrasjoner til boken hans i 1906. Den brasiliansk tegneren Henrique Alvim Corrêa, som bodde i Belgia, trådde frem og reiste til London for å vise Wells tegningene sine. Wells ble så imponert at han ansatte ham til å tegne illustrasjoner for et begrenset opplag av boken. Bare 500 kopier ble laget, hver bok ble signert av Wells og Corrêa. Corrêa fortsatte å tegne illustrasjoner for andre bøker, spesielt bøker relatert til krig. Han var svært dyktig til å tegne effekter som eksplosjoner, lys og røyk.[2] Han døde i 1910 av tuberkulose i en alder av bare 34 år.
Edward Gorey illustrerte boken i 1960 for New York Review of Books Classics. Han brukte pen og blekk til å illustrere boken og han var svært dyktig med å gjøre illustrasjonene skremmende og urovekkende.
En annen tegner med navnet Warwick Goble tegnet også illustrasjoner for en illustrert versjon publisert av Pearson's Magazine i 1898. Warwick var mest kjent for å tegne illustrasjoner for barnebøker og illustrasjonene hans var for det meste fargerike. Klodenes kamp-illustrasjonene hans er dramatiske og skremmende, og de mangler også farge. Arthur Pearson, Pearson's Magazines utgiver, bestemte at Warwick skulle illustrere Wells' roman. Klodenes kamp viste seg å bli en utfordring å illustrere for Warwick. I motsetning til andre tegnere, som Henrique Alvim Correa og Edward Gorey, illustrerte Warwick Klodenes kamp nesten etter eksakte beskrivelser fra boken, med lite kreativ frihet.[3] Wells beskriver krigsmaskinene til marsboerne som store kolossale maskiner som går på tre stativlignende bein og når de beveger seg, ser det ut som en krakk som blir veltet voldelig fram og tilbake. Henrique Alvim Correa og Edward Gorey illustrerer krigsmaskinene sine som biologiske, til dømes så er Henrique sine krigsmaskiner en blanding av mekanisk og biologisk og Edward Gorey sine krigsmaskiner kan minnes om svært biologiske. Warwick sine krigsmaskiner på den andre siden følger beskrivelsene fra boken nesten nøyaktig, bena er stativlignende og stive, krigsmaskinen viser ingen biologiske trekk utenom tentaklene.
En av mange krigsmaskiner som avfyrer varmestrålen sin mot en bygning. Tegnet av henrique alvim corrêa
HMS Thunderchild går til fullt angrep mot krigsmaskinene. Tegnet av henrique alvim corrêa
En krigsmaskin blir skutt av en kanon og mister balansen. tegnet av henrique alvim corrêa
En krigsmaskin i utkanten av en skog. tegnet av henrique alvim corrêa
Døde marsboere tegnet av Henrique alvim correa
Marsboer graver ut et landingssted tegnet av Henrique Alvim Correa
«Wiped out!» tegnet av Warwick Goble
En krigsmaskin avfyrer varmestrålen sin, tegnet av Warwick Goble.
Thunderchild krasjer rett inn i en krigsmaskin og får den til å kollapse i havet. Tegnet av Warwick Goble.
Fysisk plassering[rediger | rediger kilde]
I 1895 var Wells en skribent og han var gift med sin andre kone, Catherine Robbinson og bodde i Woking i Surrey. Her brukte Wells å gå turer eller sykle om rundt i landskapet rundt Woking om morgenen, mens han brukte ettermiddagene til å skrive. Den opprinnelige ideen til Klodenes kamp kom til han mens han og broren hans gikk på en slik tur. Broren hans begynte å lure på hva som hadde skjedd hvis utenomjordiske plutselig skulle lande på jorden og begynne å angripe menneskene.
En god del av boken tar plass både rundt og i Woking. Det første landingsstedet for marsboerne var i Horsell Common som er et åpent område veldig nært Woking. Wells skrev at han likte å sykle rundt i området og forestille seg marsboernes varmestråler ødelegge husene han så og det røde ugresset dekke til landskapet. Wells pleide ofte å avsløre deler av boken til noen av vennene sine, og hvordan han brakte total ødeleggelse over områder som de kjente til. Slike «spoilere» viste seg å ha hjulpet boken å bli populær. Karakter slik som artillerioffiseren, presten og Ogilvy var basert på virkelige personer som bodde i Surrey.
Ved den lokale togstasjonen i Woking står det en syv meter høy skulptur som skal forestille en av marsboerens krigsmaskiner. Skulpturen er designet etter beskrivelser fra boken og ble laget av Michael Condron. På bakken ved siden av skulpturen er det en sirkel som har en tilknytting til historien i boken. En av sirklene symboliserer sylindrene som marsboerne ankommer jorden i, mens en annen symboliserer bakteriene som drepte marsboerne.
Filmer[rediger | rediger kilde]
The War of the Worlds! (1953)[rediger | rediger kilde]
Utdypet artikkel: Klodenes Kamp (1953)
I 1953 ble det spilt inn en film om romanen til H.G Wells, produsert av Paramount Pictures. Det var den første filmatiseringen av boken. Filmen hadde et budsjett på to millioner dollar og var løst basert på boken. I filmen angriper marsboerne i svanelignende maskiner som svever på magnetisk kraft. Maskinene deres er utstyrt med en ildstråle, men de erstattet giftgassen med en annen type stråle som kan minnes om en radioaktiv stråle. Ifølge dr. Clayton Forrester nøytraliserer denne strålen opp Meson noe som fører til at det strålen treffer slutter simpelt nok å eksistere.
The War of the Worlds (2005)[rediger | rediger kilde]
Utdypet artikkel: Klodenes kamp (2005)
I 2005 ble boken filmatisert på nytt, denne gangen av regissøren Steven Spielberg. Filmens hovedperson ble spilt av Tom Cruise. Filmen viser moderne krigføring mellom marsboerne og menneskene. I motsetning til filmen fra 1953 så bruker marsboerne krigsmaskinene og våpnene lignende de fra boken. Filmen viser også «red weed», den røde vegetasjonen fra boken som ikke ble vist i filmen fra 1953.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Dante's “Inferno”: The Indiana Critical Edition, trans. Mark Musa. (Indiana Masterpiece Editions.) Bloomington and Indianapolis, Ind.: Indiana University Press, 1995. Pp. xviii, 409. $29.95 (cloth); $12.95 (paper).». Speculum. 04. 71: 1041. oktober 1996. ISSN 0038-7134. doi:10.1017/s0038713400130593. Besøkt 30. januar 2019.
- ^ «The War of the Worlds illustrated by Henrique Alvim-Corrêa». The British Library. Besøkt 3. februar 2019.
- ^ «Warwick Goble's Illustrations for H. G. Wells's “The War of the Worlds”». www.victorianweb.org. Besøkt 26. august 2019.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) The War of the Worlds (1898) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- https://web.archive.org/web/20180505070039/http://waroftheworlds.wikia.com/wiki/Main_Page
- http://waroftheworlds.wikia.com/wiki/Red_weed
