Klodenes kamp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Se Klodenes kamp (2005) for filmen fra 2005.
Klodenes kamp
orig. The War of the Worlds
War of the Worlds original cover bw.jpg
Forfatter(e)Herbert George Wells
SpråkEngelsk
SjangerScience fiction-roman, science fiction
Utgitt1898
ForlagHeinemann

Klodenes kamp (engelsk tittel: The War of the Worlds) er en science-fiction roman skrevet av den engelske forfatteren H.G Wells. Boken ble utgitt i 1898 av William Heinemann og omhandler en utenomjordisk invasjon av Jorden fra Mars. Boken ble skrevet rundt 1895 og 1897 og er en av de første historiene om en konflikt mellom mennesker og en utenomjordisk rase.[1] Romanen utspiller seg rundt en navnløs protagonist fra Surrey i England og hans yngre bror fra London når sørlige England blir invadert av marsboere.

Handlingen i boken har blitt relatert til invasjonslitteraturen som var populær på tiden boken ble utgitt. Romanen har blant annet blitt sett på som en kommentar til evolusjonsteorien, britisk imperialisme og generell viktoriansk overtro, frykt og fordommer. Wells sa at handlingen i boken kom fra en diskusjon han hadde sammen med sin bror Frank om den katastrofale effekten britisk imperialisme hadde på den tasmanske urbefolkningen. Han undret på hva som hadde skjedd om marsboere hadde gjort det samme mot Storbritannia. Når boken ble utgitt ble den klassifisert som vitenskapelig romantisk, akkurat som Wells sin tidligere roman, Tidsmaskinen.

Klodens Kamp har vert ekstremt innflytelsesrik,

Handling[rediger | rediger kilde]

Hanlingen i boken er delt i to deler. Bok 1, og bok 2. Bok 1 som heter Marsboernes ankomst, omhandler selve invasjonen og hvordan invasjonen påvirket dagliglivet i Storbritannia på 1890-tallet. Bok 2 som heter Jorden under marsboerne, dekker tiden når det sørlige Storbritannia er okkupert av marsboerne, hvordan fortelleren overlever frem til slutten av invasjonen.

Marsboernes ankomst[rediger | rediger kilde]

Fortellingen i boken begynner med å skildre menneskenes hverdag på 1890-tallet og marsboernes planer om en invasjon av jorden for å ta over planeten. Wells er rask med å skrive at vi må ikke dømme marsboerne for deres forsøk på å erobre jorden. Han vil at vi skal tenke over at menneskene har gjort lignende ting mot andre skapninger slik som drontene. Han reflekterer også ovenfor marsboernes behov og hvorfor de invaderer Jorden i det hele. Mars var iskald og død og marsboerne bodde under bakken. Takket være en diger kanon, avfyrte marsboerne store sylindre mot jorden. Fortelleren (som er navnløs gjennom fortellingen) blir invitert til et observatorium av astronomen Ogilvy. Der blir eksplosjonene fra kanonen på Mars sin overflate observert. Dette skaper stor interesse blant astronomene. Der blir observert totalt 10 slike eksplosjoner før de stilnet.

En marsboer er i ferd med å krype ut av sylinder-åpningen. Denne velkjente tegningen er tegnet av Henrique alvim corrêa for et begresnet opplag av boken i 1906.

Noen måneder senere krasjer det mange tror er en meteor på Horsell allmenningen, ikke langt fra Woking der fortelleren bor. Han er en av de som oppdager at meteoren er en kunstig sylinder som faktisk er hul. Sylinderen åpner seg og marsboerne kryper ut. Marsboerne blir beskrevet som blekkspruter. Med det første var stemningen rundt krateret kaotisk og nysgjerrig, mennesker presset på hverandre for å se når sylindren åpnet seg. En mann hadde blitt dyttet ned i krateret og strevde med å komme seg ut, men når marsboerne viste seg, spredde folkemassen seg og ble drevet av frykt og skrekk. En marsboer faller så ned i krateret og man kan høre et kort hyl, antageligvis fra marsboeren. Fortelleren kunne se mannen som falt nedi prøve å komme seg ut, i det han fikk benet sitt opp ble han dratt ned igjen og så ble det helt stille, fortelleren kunne høre et dempet skrik.

Ildstrålen og kampene begynner[rediger | rediger kilde]

En gruppe mennesker bestemmer seg for å konfrontere marsboerne og forsøke å kommunisere. De bærer et hvitt flag i håp om at marsboerne vil forstå at de også er intelligente. Når de kommer nærmere, brenner marsboerne dem med en ildstråle og utsletter nesten alle i nærheten. Fortelleren som gjemte seg bak en stein, forvridd av sin egen nysgjerrighet og frykt blir vitne til at marsboerne dreper nesten alle, han fikk også senere vite at astronomen Ogilvy var med i denne gruppen som forsøkte å kommunisere. Han løper hjem og prøver å spre nyheten om hva som hadde skjedd men han blir avblåst og kalt gal. Han returnerer så hjem der han forteller om hendelsen til sin kone. I løpet av de neste dagene spredde nyheten seg om de som ble drept på Horsell allmenningen. Før han ble drept, hadde Ogilvy sendt et telegram til militæret med en forespørsel om de kunne sende et par soldater og sette opp sperringer for å forhindre at noen skader disse merkelige marsboerne. Militæret omringer så marsboerne i løpet av de neste dagene. Fortelleren prøver å fortelle en gruppe soldater hva som har skjedd men det ender med at soldatene begynner å diskutere blant seg selv og tar fortellerens beskrivelser som en spøk. Senere åpner militæret ild mot landingsstedet etter at marsboerne avfyrte varmestrålen. Kanonene dundret som tordenbrak.

Krigsmaskinene til marsboerne - illustrert av Henrique alvim corrêa

I stormen[rediger | rediger kilde]

Etter at ildstrålen begynte å treffe deler av Woking bestemmer fortelleren seg for å leie en hestevogn og evakuere sin kone til Leatherhead der fetteren hans bor. Når han skal returnere til Woking blåser det opp en kraftig storm og fortelleren får se marsboerne sin krigsmaskin for første gang.

SitatFørst tenkte jeg ikke på særlig annet enn veien foran meg, men så ble jeg plutselig oppmerksom på noe som var på vei nedover Maybury åsen i stor fart. Først trodde jeg det var ett vått hustak, men to tett påfølgende lyn viste at det kom rullende i høy hastighet. Det var et flyktig syn. Et øyeblikk, forvirrende mørke. Og i neste nå, et lynblink klart som dagen, som viste de røde husene til barnehjemmet nær åstoppen. De grønne furukronene og denne mystiske gjenstanden klart og tydelig. Og denne gjenstanden som jeg så! Hvordan kan jeg beskrive den? En gigantisk trefot, høyere enn de fleste hus, som skred over unge furutrær som den feide til side i farten. Det var en vandrende maskin av glitrende metall som trampet gjennom lyngen med ledd-delte rep av stål, dinglende fra toppen. Metallklangen og de tunge stegene blandet seg med tordenbrakene. Et lyn viste tydelig at den lente seg til den ene siden med to av føttene i luften, så forsvant den og kom til syne nesten i det samme ved det neste lynet nesten hundre meter nærmere. Kan leseren forestille seg en melkekrakk som hinker og svinger seg i vill fart bortover bakken, det var det inntrykket jeg fikk av disse korte lynglimtene; men istedet for en melkekrakk må man forestille seg et digert maskineri montert på et trebent stativ.Sitat
– H.G Wells (1898) "Klodenes Kamp"

Etter den første kom det en marsboer til rett mot han. Fortelleren krasjer vognen og klarer å unngå marsboerne. Når marsboerne strider over han hører han øredøvende sirener fra marsboerne; "Alloo Alloo", mens de fortsatte mot Guildford. Fortelleren fortsetter så veien hjem til fots. Fortelleren kommer seg hjem og drikker litt. Så ser han en artillerist som flykter gjennom hagen hans. Fortelleren inviterer han inn og gir han noe å drikke og spise. Artilleristen forteller om hva han hadde opplevd. Han forteller at de ble utslettet. Marsboerne brukte noe som lignet et digert skjold til å beskytte seg mot granatene fra kanonene. Dette skjoldet reise så seg opp på tre stativ og trampet ned over hodene på soldatene og utslettet kanonene med ildstrålen. Artilleristen satt i salen på en hest som slepte en ammunisjonsvogn, når ildstrålen streifet over området, detonerte den ammunisjonen og artilleristen ble liggende i et krater i flere timer før han turte å bevege seg. Han forteller også at en sylinder hadde landet mellom Leatherhead og Woking noe som forhindret fortelleren fra å nå sin kone.

En marsboer blir truffet av en kanon - illustrasjon tegent av Henrique alvim corrêa

Ødeleggelsen av Weybridge og Kapellanen[rediger | rediger kilde]

Artilleristen ville komme seg til London for å rapportere det han hadde sett til hovedkvarteret. Fortelleren ville komme seg så raskt som mulig tilbake til sin kone i Leatherhead, men artilleristen sier at det er mer sannsynlig at hun har flyktet til London. Fortelleren bestemmer seg for å slå følge med han. De drar så sammen mot Byfleet. Rett før soloppgang møter de på en gjeng kavalerisoldater utenfor Woking. Artilleristen prøver å fortelle dem hva som hadde skjedd men blir avblåst og blir bedt om å rapportere seg til tjeneste i Shepperton. Når de ankommer Weybridge er byen i fullt kaos. Plutselig ankommer marsboerne Weybridge og fortelleren og artilleristen blir avskilt i angrepet. Fortelleren dukker under vann for å unngå den fryktelige ildstrålen og midt i kaoset avfyrer et par kanoner en skuddsalve mot en av krigsmaskinene. Granatene eksploderer rundt maskinen og den kollapser rett i elven.

Marsboerne i linje mot London, klare til å avfyre giftgassen. - Illustrasjon tegnet av Henrique alvim corrêa

Når ildstråleapparatet treffer vannet eksploderer det og luften blir fylt av damp. Resten av marsboerne avanserer så fremover og avfyrer ildstrålenene sine her og der, fortelleren som stadig dukker under vann og kommer bare opp for å trekke pusten kjenner at vannet blir varmere og når resten kokepunktet. Marsboerne drar den falne krigsmaskinen bort fra Weybridge og slår retrett.

Fortelleren klarer å dra seg opp i en liten båt og drev nedover Themsen og går i land ved Walton men der han legger seg i gresset og blir bevisstløs. En stund senere våkner han og finner seg i selskapet til en kapellan som hadde passet på han. Kapellanen kom til å slå følge med fortelleren i løpet av de neste ukene. Marsboerne slo retrett etter angrepet på Weybridge, de hadde undervurdert kraften til de menneskelige våpnene og måtte tenke ut en ny strategi. Etter at nyheten om marsboeren som ble slått ved Weybride nådde London, ble hundrevis av batteri etablert i utkanten av London, overalt hvor der var ly fantes det nå en kanon, i låver og skoger, overalt.

Ut på kvelden formet marsboerne en enorm linje. Krigsmaskinene stod side mot side med litt over en kilometer mellom seg. Så ved hjelp av enorme rør avfyrer de giftgass mot kanonbatteriene. Marsboerne kom ikke til å gi menneskene den minste sjanse, de avfyrte giftgass overalt hvor de mistenkte at en kanon kunne være. Kapellanen og fortelleren sto på en høyde og så en marsboer avfyre denne gassen. Der var ingen detonasjon. Alt de så var et par svarte hauger som viste seg å være denne kull svarte giftgassen, og alt de hørte var et par hyl og skrik; og så stillhet.

Thunderchild går til angrep på en marsboer - illustrasjon tegnet av Henrique alvim corrêa

Flukten fra London og Thunderchild[rediger | rediger kilde]

Fortellerens bror som bor i London ble vekket midt på natten av at folk løp gjennom gatene og skrek at marsboerne var på vei. Han fyller lommene sine med alt av verdisaker han kan finne og prøver å komme seg ut av London. Han beveger seg sørover i håp om å komme seg på en båt til fastlandet. På veien møter han to kvinner som er i ferd med å bli ranet, han bryter inn og redder dagen, de bestemmer seg for å slå følge med han. De når en havn der det ligger et digert antall med båter. Han klarer å komme seg ombord i en hjuldamper sammen med kvinnene selv om en av de var skeptisk med å forlate landet. Ombord får de litt å spise siden mat ble servert ombord. Kapteinen lot skipet ligge til kais for at flest mulig skulle komme seg ombord. Først når skipet var farlig fylt av flyktninger forlot skipet havnen. Resten av båtene forlot havnen i det marsboerne hadde ankommet stedet. De vasset langt ut i vannet, så langt at de stativ-lignene bena deres var helt under vann. Plutselig ploger et krigsskip seg gjennom vannet mot marsboerne, fortellerens bror blir blendet av sjøsprøyten. Det er torpedorammeren Thunderchild. Merkelig nok avfyrte ikke marsboerne ildstrålen mot henne, det kan hende de var forundret over hva for en ny motstander som kom plogende mot dem. En marsboer avfyrte giftgass mot henne, men det var inneffektivt.

Thunderchild treffer en marsboer med bauen først, noe som får den til å falle sammen som kartong ned i havet. Kanonene hennes avfyrte salve etter salve og man tror hun klarte å ødelegge en marsboer til før den siste avfyrte varmestrålen og senket henne. Kampen oppholdt marsboerne lenge nok til at skipene som fraktet flyktninger kom seg unna også skipet der broren til fortelleren befant seg på. Etter denne trefningen så har all organisert motstand gitt opp eller blitt utslettet.

Jorden under marsboerne[rediger | rediger kilde]

Fortelleren ser gjennom bygninger og hus etter mat. Han blir forfulgt av kapellanen og ønsker personlig at han skal dra men kapellanen vil ikke skilles fra han. Mens de gjennomsøker en bygning blir de vitne til at en krigsmaskin jager en flokk mennesker over en eng og plukker de opp med tentaklene sine og kaster dem ned i en slags kurv bak seg, og fortelleren innser at marsboerne har en annen hensikt med menneskene enn bare ødeleggelse. Mens de gjennomsøker et forlatt hus finenr fortelleren et spisskammer på kjøkkenet fylt med mat, så blir huset lyst opp av et grønt lys. Den femte sylinderen hadde landet i nærheten, noe som får bygningen til å kollapse over dem, og fange dem. Mens de er fanget blir forholdet mellom kapellanen og fortelleren verre ettersom at fortelleren blir irritert på kapellanen som ikke vil være stille. Kapellanen klager konstant over at han er sulten og over frykt for at kapellanen vil få de oppdaget eller spise opp alt av mat de har, truer fortelleren han og bestemmer seg for å rasjonere maten. Siden landingsstedet til marsboerne er så nært, kan fortelleren studere marsboerne gjennom et hull fra kjøkkenet og han blir vitne til at marsboerne tapper blod fra menneskene de har fanget. Han merker også at marsboerne ikke kommuniserer med lyder eller håndsignaler og siden han har sett marsboerne utføre de mest kompliserte oppgaver så har han undret seg over om at marsboerne bruker en form for telepati eller tanke lesing. Han får også studert den biologiske formen til marsboerne. Etter noen dager begynner en rød plante kalt «Blod urten» å gro fra landingsstedet, den gror ekstremt raskt i vann og dekker til alle overflater, den viser seg å gjøre det enda vanskeligere for fortelleren og kapellanen å komme seg ut av huset.

Blod urten

Etter to uker i fangenskap sammen med kapellanen klarer ikke fortelleren å holde styr på han. Han ville ikke høre etter og prøvde konstant å få tak i maten. Kapellanen begynner å bli hensynsløs og bli mer og mer høylytt. Så skriker kapellanen på sitt høyeste og av frykt for at de kommer til å bli oppdaget tar fortelleren tak i en kjøttøks han finner på kjøkkenet og svinger den i hodet på kapellanen, men den siden uten den spisse kanten treffer han og slår han bevisstløs i stedet. En tentakel undersøker rommet og klår på kapellanen før den drar han ut av huset. Fortelleren gjemmer seg i kullkjelleren, tentakkelen returnerer og gjennomsøker huset, den banker på døren til kullkjelleren og finner ut hvordan man åpner den. Fortelleren var i ferd med å skrike når tentakkelen kom borti støvellen hans, men den tok tak i en kullbit og forlot huset.

Døde London og mannen på Putney heath[rediger | rediger kilde]

Et par dager senere forlater han huset og legger merke til at hele landskapet er dekket av denne røde planten. Himmelen gløder av rød farge og der er ruiner overalt. Marsboerne har forlatt landingsstedet. Alt som er igjen er noen hauger med blått støv og skjelettene etter stakkarene marsboerne har spist. Fortelleren gransker så etter mat, han finner løk og noen gulerøtter i en hage, men dette gjorde han bare mer sulten. Han prøvde å spise litt red weed men den hadde en bitter smak av metall. Han fortsatte så mot Putney heath i sentrum av London, der møtte han artilleristen igjen. Artilleristen snakket stort om å grave tuneller og bo under bakken, og å prøve å ta kontroll over en krigsmaskin og ta hevn. Fortelleren ble forhekset av denne fantasien om en storslått sivilisasjon under bakken, og tanken på å kapre en krigsmaskin og ta tilbake jorden med makt. De drakk champagne, spiste stort og røkte sigarer, de spilte også kort. Dette fikk fortelleren til å komme til seg selv igjen og han ble skamfull. Han forlot så artilleristen og fortsatte mot London.

Artilleristen fortalte om at noen hadde fått lyset til å fungere i sentrum av London. En marsboer bare stod dem en stund plukket den opp hundre mennesker som enten var for drukne eller redde til å flykte.- Illustrasjon tegnet av Henrique alvim corrêa

Nå vandrer fortelleren i et øde og forlatt London. Gatene er dekket av et svart støv. En død hest hadde blitt renset for kjøtt og det var bare skjelettet igjen. Gatene var fylt med vogner, døde mennesker og hester. Vinduer var åpne eller knuste. Byen var død. Han begynner sakte å bli gal. Han blir gal av tanken å ikke vite noe, han har ikke sett en eneste krigsmaskin eller marsboer på dagevis. Han ante ikke om hans kone fortsatt var i live og det at han drepte presten hjemsøker han. Han hører en kjent lyd, den krigsmaskinene lagde når de hadde angrepet Weybridge. Han finner seg en gammel lenestol og setter seg i den og sovner. Neste morgen blir han vekket av den samme lyden han hørte igår. "Ulla...Ulla...Ulla". Han leter etter mat og finner en gammel ost. Kort etter lyden, og han hører ikke mer av den. Etter å ha vandret en stund kommer han over skikkelsen til en krigsmaskin som ikke beveger seg, han bestemmer seg for å ende alt og konfrontere maskinen og få seg selv drept. Men når han går mot maskinen så legger han merke til at krigsmaskinen var tom og rundt den lå dusinvis med døde marsboere. Der var marsboer lik overalt og fuglene nølte ikke med å spise dem. Litt lenger borte snublet en krigsmaskin over og flere og flere falt om. Krigsmaskinene lå veltet inn mot bygninger og over veier. Marsboerne hadde blitt massakrert av bakterier, bakterier som ikke kunne skade mennesker, men som marsboerne ikke hadde immun mot. Det øyeblikket marsboerne satte fot på Jorden, spiste og drakk, var de dødsdømte.

Vrak og epilogue[rediger | rediger kilde]

Fortelleren får et nervesammenbrudd noe som påvirker han i flere dager, men han får behandling av en vennlig familie. Noen dager senere reiste han tilbake til Woking med tog siden jernbanesporet hadde blitt reparert. Når han kom hjem igjen fant han ut at hans elskede kone hadde overlevd. Derfra blir den mislykkede invasjonen reflektert.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Karakterer[rediger | rediger kilde]

Klodenes kamp har en rekke karakterer og den vi ser mest er hoved personen kalt Fortelleren. Man får vite ekstremt lite om han bortsett fra at han er en mellom-klasse skribent av filosofiske stykker og at han er gift. Han har like karismatiske uttrykk som Dr. Kemp fra Den Usynlige mannen.

Ogilvy er den eneste viktige karakteren som blir nevnt med navn.

Marsboerne[rediger | rediger kilde]

Marsboerne er utenomjordiske skapninger som kommer til Jorden fra Mars med et mål om å ta over Jorden .Marsboerne blir beskrevet av Wells i kapittel 4 i bok 1 når de kommer ut av sylindren og kapittel 2 i bok 2 mens fortelleren er i huset som ble truffet av en sylinder.

Marsboerne er på størrelse med en bjørn, de har rød-brun fettete hud og en lang V-formet munn uten lepper. De har kullsvarte øyne og de har 16 tentakler ved fronten, 8 på hver side av ansiktet. De spiser ikke kjøtt eller grønsaker ettersom at de ikke har noen form for fordøyelsessystem. Istedet så lever de av å tappe blod fra levende skapninger og tilføre det inn i sine egne blodårer. Marsboere har ikke samleie på grunn av manglende kjønnsorgan, det er uvisst hvordan de reproduserer men det blir nevnt i boken at en marsboer ble født på Jorden voksende ut av en annen marsboer, noe som kan peke mot at de reproduserer aseksuelt med at de gror ut av hverandre. Marsboerne kommuniserer ikke med lyder eller fysiske signaler. Fortelleren ser i bok 2 i kapittel 2 at marsboerne utførte de mest kompliserte oppgaver som å bygge håndteringmaskiner sammen uten en eneste lyd eller et fysisk signal. Dette får han til å spekulere at marsboerne bruker en form for telepatisk kommunikasjon eller tankelesing. Marsboerne mangler også sympatiske følelser ettersom at de ødelegger og dreper alt de ser på jorden. På mars kan marsboerne gå rundt på tentaklene sine og bruke de som bein men når de er på jorden blir de tvunget til å slepe seg selv fremover på grunn av jordens tyngdekraft. Faktisk så mistenker fortelleren at marsboerne bare er en enorm hjerne med egenskapen til å kunne forflytte seg.

De første illustrasjonene av marsboerne som ble tegnet av Warwick Goble ble sett på som altfor søte av Wells ettersom han prøvde å få dem til å se ut som grusomme skapninger fra en annen planet, men Warwick Goble sine illustrasjoner er forståelige siden dette var noe av de viss ikke den første gangen mennesker har prøvd å illustrere skapninger fra en annen planet.

Total krig[rediger | rediger kilde]

Strategien til marsboerne gikk ut på å ødelegge alt av infrastruktur slik som jernbaner, telefonlinjer og telegrafstasjoner. Det virker som at marsboerne hadde et mål for å få en psykisk overmannlese over menneskene og vise dem at motstand var nytteløst ved å knuse alt av organisert militær motstand, kutte kommunikasjon og ødelegge sivile mål. Denne type krigføring ble mer og mer vanlig mens det tjuende århundre gjorde fremskritt (spesielt i 1930 årene) med militær teknologi slik som pansrede kjøretøy og våpen som kan utføre kirurgiske treff slik som artilleri og missiler.

Wells sitt syn av en krig som fører total ødeleggelse uten noen som helst form for sympati i Klodenes Kamp ble ikke sett på som et seriøst tema av lesere på tiden boken ble utgitt, siden de var vandt til å se militæret krige på tradisjonelt vis med marsjering i formasjon på slagmarken uten at det ville føre til store ødeleggelser. Denne type «total krig» ble ikke virkelig før under Andre Verdenskrig når motstridene bombet hverandre nådeløst noe som gjorde enorm skade på sivile og militære bygninger.

Red Weed[rediger | rediger kilde]

Red Weed eller Red creeper/ Red swamp er den røde planten som blir tatt med til jorden av marsboerne, det er uvisst om planten ble fraktet med et uhell eller med vilje. Slutten av 1800-tallet spekulerte mennesker at grunnen til at Mars var rød skyldtes rød vegetasjon, og denne teorien inspirerte Wells. I boken sier det at planten er rød og sprer seg raskt i vann. Den gror over nesten alle overflater og dekker til innsjøer og tetter elver, vannledninger og dekker hele landskap. I 2005-filmen blir det vist at planten blir tatt med til Jorden med vilje.

Marsboerne bruker mennesker sitt blod som en form for gjødsel for å hjelpe planten å spre og gro raskt. Planten er spiselig, men den har en bitter metallisk smak, mest sannsynlig på grunn av blodet.

Illustrasjoner[rediger | rediger kilde]

H.G Wells søkte etter kunstnere som kunne tegne illustrasjoner for boken hans i 1906. En brasiliansk tegner kalt Henrique alvim corrêa som bodde i Belgia trådde frem og reiste til London for å viste Wells tegningene sine. Wells ble så imponert at han ansatte ham til å tegne illustrasjoner for et begrenset opplag av boken. Bare 500 kopier ble laget, hver bok ble signert av Wells og Henrique. Henrique fortsatte å tegne illustrasjoner for andre bøker spesielt bøker relatert til krig. Han var svært dyktig til å tegne effekter slik som eksplosjoner, lys og røyk[2]. Han døde i 1910 av tuberkulose i en alder av bare 34 år.

Edward Gorey illustrerte boken i 1960 for New York Review of Books Classics. Han brukte pen og blekk til å illustrere boken og han var svært dyktig med å gjøre illustrasjonene skremmende og urovekkende.

En annen tegner med navnet Warwick Goble tegnet også illustrasjoner for en illustrert versjon publisert av Pearson's Magazine i 1898. Warwick var mest kjent for å tegne illustrasjoner for barnebøker og illustrasjonene hans var for det meste fargerike. Klodenes Kamp illustrasjonene hans er dramatiske og skremmende, de mangler også farge. Arthur Pearson, Pearson's Magazine sin utgiver bestemte at Warwick skulle illustrere Wells sin roman. Klodenes Kamp viste seg å bli en utfordring å illustrere for Warwick. I motsetning til andre tegnere slik som Henrique Alvim Correa og Edward Gorey så illustrerte Warwick, Klodenes Kamp nesten etter eksakte beskrivelser fra boken, med lite kreativ frihet.[3] Wells beskriver krigsmaskinene til marsboerne som store kolossale maskiner som går på tre stativlignende bein og når de beveger seg, ser det ut som en krakk som blir veltet voldelig fram og tilbake. Henrique Alvim Correa og Edward Gorey illustrerer krigsmaskinene sine som biologiske, til dømes så er Henrique sine krigsmaskiner en blanding av mekanisk og biologisk og Edward Gorey sine krigsmaskiner kan minnes om svært biologiske. Warwick sine krigsmaskiner på den andre siden følger beskrivelsene fra boken nesten nøyaktig, bena er stativlignende og stive, krigsmaskinen viser ingen biologiske trekk utenom tentaklene.

Portrett av Henrique Alvim Correa

Fysisk plassering[rediger | rediger kilde]

Skulpturen i Woking som skal forestille en Krigsmaskin. Skulpturen er 7 meter høy er designet etter beskrivelser fra boken.

I 1895 var Wells en skribent og han var gift med sin andre kone, Catherine Robbinson og bodde i Woking i Surrey. Her brukte Wells å gå turer eller sykle om rundt i landskapet rundt Woking om morgenen, mens han brukte ettermiddagene til å skrive. Den opprinnelige ideen for Klodenes Kamp kom til han mens han og broren hans gikk på en slik tur. Broren hans begynte å lure på hva som hadde skjedd hvis utenomjordiske plutselig skulle lande på Jorden og begynne å angripe menneskene.

En god del av boken tar plass både rundt og i Woking, det første landingsstedet for marsboerne var i Horsell Common som er et åpent område veldig nært Woking. Wells skrev at han likte å sykle rundt i området og forestille seg marsboernes varmestråler ødelegge husene han så og det røde ugresset dekke til landskapet. Wells pleide ofte å avsløre deler av boken til noen av vennene sine, og hvordan han brakte total ødeleggelse over områder som de kjente til. Slike «spoilere» viste seg å ha hjulpet boken å bli populær. Karakter slik som artillerioffiseren, presten og Ogilvy var basert på virkelige personer som bodde i Surrey.

Ved den lokale togstasjonen i Woking står det en syv meter høy skulptur som skal forestille en av marsboerens krigsmaskiner. Skulpturen er designet etter beskrivelser fra boken og ble laget av Michael Condron. På bakken ved siden av skulpturen er det en sirkel som har en tilknytting til historien i boken. En av sirklene symboliserer sylindrene som marsboerne ankommer Jorden i, mens en annen symboliserer bakteriene som drepte marsboerne.

Filmer[rediger | rediger kilde]

The War of the Worlds! (1953)[rediger | rediger kilde]

Utdypet artikkel: Klodenes Kamp (1953)

I 1953 ble det spilt inn en film om romanen til H.G Wells, produsert av Paramount Pictures- Det var det den første filmatiseringen av boken. Filmen hadde et budsjett på to millioner dollar og var løselig basert på boken. I filmen angriper marsboerne i svanelignende maskiner som svever på magnetisk kraft. Maskinene deres er utstyrt med en ildstråle, men de erstattet giftgassen med en annen type stråle som kan minnes om en radioaktiv stråle. Ifølge Dr.Clayton Forrester nøytraliserer denne strålen opp Meson noe som fører til at det strålen treffer slutter simpelt nok å eksistere.

The War of the Worlds (2005)[rediger | rediger kilde]

Utdypet artikkel: Klodenes kamp (2005)

I 2005 ble boken filmatisert på nytt, denne gangen av regissøren Steven Spielberg. Filmens hovedperson ble spilt av Tom Cruise. Filmen viser moderne krigføring mellom marsboerne og menneskene. I motsetning til filmen fra 1953 så bruker marsboerne krigsmaskinene og våpnene lignende de fra boken. Filmen viser også «Red weed» den røde vegetasjonen fra boken som ikke ble vist i filmen fra 1953.


Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]