Evolusjonsteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Haeckels paleontologiske tre over virveldyr (ca. 1879) er noe utdatert men illustrerer fortsatt de grunnleggende prinsippene i det evolusjonære stamtreet

Evolusjonsteorien er den vitenskapelige forklaringen på hvordan evolusjon (dannelsen og endringen av arter) foregår. Dagens evolusjonsteori er basert på Darwins teorier og komplettert med beslektet og nyere forskning som ikke var kjent for Darwin (se også nydarwinisme). Evolusjonsteorien er i dag svært omfattende, og er et viktig forklaringsverktøy innenfor mange ulike fagdisipliner. Spesialister innenfor teorien kalles gjerne evolusjonsbiologer.

Begrepet utviklingslære brukes iblant synonymt med evolusjonsteorien, men bør unngås. For det første betegner utvikling i biologien individualutviklingen gjennom et livsløp, ikke artsutvikling over generasjoner. For det andre betegner lære ofte et dogme snarere enn en vitenskapelig teori.

Evolusjonsfaktorer[rediger | rediger kilde]

Faktorer i evolusjonsteori
Seks evolusjonære endringer
  1. Naturlig seleksjon
  2. Seksuell seleksjon
  3. Mutasjoner
  4. Rekombinasjon
  5. Migrasjon
  6. Gendrift

Moderne evolusjonsteori skiller ofte mellom seks ulike faktorer, kalt evolusjonsfaktorer, som anses som tilstrekkelige for å forklare evolusjonære endringer innen arter (mikroevolusjon):

  1. Naturlig seleksjon fører til at de best tilpassede individene i en populasjon har en større sannsynlighet for å overleve, og for å forplante seg. Gjennom generasjonene fører et slikt utvalg til endringer i individenes egenskaper – til en tilpasning.
  2. Seksuell seleksjon foregår på samme måte, men her er det ikke tilpasning til miljøet som er avgjørende, men evnen til å finne kjønnspartnere. Resultatet er sekundære kjønnskarakterikaer som til og med kan være dårlige tilpasninger til miljøbetingelsene.
  3. Mutasjoner er spontane endringer i genomet.
  4. Rekombinasjon betegner blandingen av genene til to foreldre, når disse forplanter seg med hverandre.
  5. Migrasjon er inn- eller utvandring av individer til eller fra en annen populasjon, som kan ha vært tilpasset til avvikende miljøbetingelser.
  6. Genetisk drift er tilfeldige endringer i sammensetningen til populasjonens genbasseng. Dermed kan også ufordelaktige egenskaper spre seg i populasjonen.

De første to faktorene fører til tilpasning (adaptasjon) og forutsetter variabilitet blant individuelle organismer i populasjonen. Faktorene 3 – 5 tilfører populasjonen denne variabiliteten, men er uforutsigbare (stokastiske). Genetisk drift forutsetter – i likhet med seleksjon – variabilitet, men kan delvis (spesielt i små populasjoner) motvirke seleksjonen.

Makroevolusjon[rediger | rediger kilde]

Ofte diskuteres evolusjon over artsnivået (makroevolusjon) atskilt fra mikroevolusjon. Grunnen til dette er at opprinnelsen og utdøingen til større grupper som omfatter mange arter, ikke uten videre kan forklares med ovennevnte mikroevolusjonære evolusjonsfaktorer. Se for øvrig artikkelen om makroevolusjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

Charles Darwin (1809-1882)
«On the Origin of Species»
(originalutgaven, 1859)

Når man snakker om «evolusjonsteorien» i entall (spesielt i bestemt form), siktes det som sagt til dagens nydarwinistiske teori på hvordan evolusjon foregår. Det fantes imidlertid andre evolusjonsteorier før, som prøvde å forklare evolusjonen ut ifra andre mekanismer. Ingen av disse har nevneverdig tilhengere i dag.

Den eldste evolusjonsteorien kan spores tilbake til Anaximander, en gresk filosof som levde på 500-tallet f.Kr. Allerede han så for seg at arter kunne endre seg over tid, men mente at dette måtte skje i form av store «sprang» (saltasjoner), noe som ikke har kunnet bekreftes av den moderne vitenskap.

Etter dette har evolusjonstanken ligget nokså brakk i over to tusen år. Det var først i slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet at enkelte biologer begynte å vurdere ulike evolusjonsteorier. Den mest kjente av disse er Jean-Baptiste de Lamarcks teori om Transmutasjon av arter. Han mente at arter kunne endre seg, og at dette skjedde gradvis. På begge disse punktene har han i etterkant fått rett. Han kunne imidlertid ikke forklare mekanismen som lå bak endringen. Rettere sagt: Den forklaringen som han leverte, har vist seg å være feil. For det første mente han at ervervede egenskaper kunne gå i arv (se lamarckisme). For det andre så han for seg at den evolusjonære utviklingen i store trekk var forutbestemt, at f.eks. tilblivelsen av insekter fra leddormer kunne forutsis på samme måte som den fremtidige formen på en voksende krystall kan forutsies ut ifra mineralet det består av. Lamarck hadde m.a.o. ikke satt spørsmålstegn ved forestillingen om naturens trinnstige.

Dette var det Charles Darwin som først gjorde. I hans evolusjonsteori er ikke endringer forutsigbare, unntatt i visse tilfeller i det korte løp i generelle vendinger (à la «evolusjonen går mot bedre tilpasning til det lokale miljøet»). Dette var et radikalt brudd mot alle tidligere forestillinger, der alle organismegrupper – foranderlige eller ikke – hadde sin fast tilmålte plass i verden.

Også Alfred Russel Wallace hadde skjønt at naturlig seleksjon var en drivende faktor bak evolusjon. Grunnen til at Darwin får mesteparten av æren er den omfattende dokumentasjonen han la frem i sin bok Artenes opprinnelse i 1859. Teorien hans ble derfor i løpet av forholdsvis kort tid godtatt av de fleste biologer.

Darwin visste imidlertid ingenting om hvordan arv foregikk. Han trodde også at arv av ervervede egenskaper var mulig, og var uvitende om Gregor Mendels forsøk. Da Mendels skrifter ble gjenoppdaget i 1900 og deres betydning erkjent, ble genetikken interessant nok sett på som en konkurrerende forklaring på evolusjon. Man mente den gang m.a.o. at mutasjoner var en tilstrekkelig forklaring på evolusjon, og at naturlig seleksjon dermed var en unødvendig teori. Derfor sank darwinismens popularitet betraktelig i løpet av 1900-talles første årtier. Det var så sent som på 1930- og 40-tallet, at genetikkens funn ble integrert med Darwins evolusjonsteori. Resultatet av arbeidet som ble gjort i denne perioden, kalles i dag for evolusjonsbiologiens syntetiske teori eller kort og godt for nydarwinisme. Denne danner fortsatt fundamentet for dagens evolusjonsforståelse. Det har blitt gjort mange betydningsfulle oppdagelser også i etterkant. Disse har ikke rokket ved evolusjonsteorien, men tvert imot støttet opp under og supplert Darwins opprinnelige og 1930-tallets syntetiske teori.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Blant fagfolk er evolusjonsteorien like akseptert som de grunnleggende teoriene som fins i andre vitenskaper. I offentligheten har det fra tid til annen blitt malt et bilde av en evolusjonsteori i krise. Dette skyldes at noen samfunnsgrupperinger har en interesse av å fremstille evolusjonsteorien som tvilsom. Disse gruppene er fremfor alt religiøse grupperinger, men har til tider også vært anti-fascistiske aktivister. Fra kristent hold har man vært skeptisk til en naturhistorie uten Guds styrende hånd, og har lansert begrepet kreasjonisme. Antifascister[hvem?] var redd for misbruk av evolusjonsteorien som sosialdarwinisme.

Evolusjonsteorien er en forholdsvis ung teori, og mange av dens detaljer er fortsatt gjenstand for forskning. Det er derfor naturlig at evolusjonsbiologer er uenige om flere av dem. Grupper som ikke anerkjenner evolusjonsteorien fremstiller disse uenighetene som en krise for teorien som helhet:

  • Teorien om «avbrutt likevekt» (punctuated equilibrium) er blitt tolket slik at den brøt med evolusjonsteoriens antagelse om at endringer skjer gradvis.
  • Teorien om nøytral evolusjon (gendrift) er ikke-darwinistisk i den forstand at Darwin ikke visste om den. Den har således ingen plass i Darwins verk, men hører til nydarwinismen.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]