Jule Styne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jule Styne
FødtJulius Kerwin Stein
31. desember 1905[1][2][3][4]
London
Død20. september 1994[1][3][4][5] (88 år)
New York
Beskjeftigelse Låtskriver
Nasjonalitet Storbritannia, USA
Utmerkelser Kennedy Center Honors, Johnny Mercer Award (1993)

Jule Styne (født 31. desember 1905, død 20. september 1994) var en britisk-amerikansk låtskriver spesielt kjent for en rekke Broadway-musikaler, som omfatter flere velkjente og hyppig gjentatte show.

Blant de mest populære sangene hans er «Let It Snow! Let It Snow! Let It Snow!», som han skrev sammen med Sammy Cahn i 1945.[6]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Styne ble født i London som Julius Kerwin Stein av jødiske innvandrere fra Ukraina, den gang det russiske keiserrike. foreldrene hadde en mindre kolonialbutikk. Åtte år gammel flyttet han med familien til Chicago, hvor han tidlig begynte å ta pianotimer. Han viste seg å være en dyktig pianist og fikk spille sammen med et symfoniorkester i Chicago, St. Louis og Detroit før han var ti år gammel.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Styne gikk på Chicago Musical College, men før det hadde han fått oppmerksomhet fra en annen tenåring, Mike Todd, senere kjent som en vellykket filmprodusent. Todd gav ham i oppdrag å skrive en sang til en musikal han arbeidet med. Det ble den første i en liste på over 1 500 publiserte sanger som Styne komponerte i sin karriere. I 1929 spilte Styne med Ben Pollacks band, og skrev sangen «Sunday».[7]

Styne var sanglærer for 20th Century Fox, inntil Darryl F. Zanuck gav ham sparken fordi sangundervisning var «a luxury, and we're cutting out those luxuries» og at han skulle skrive sanger fordi «that's forever». Styne startet sitt eget danseband, noe som førte ham til Hollywood, hvor han ble oppdaget av Frank Sinatra og der startet han et samarbeid med lyrikeren Sammy Cahn. Sammen skrev de mange sanger for film, inkludert «It's Been a Long, Long Time» (1.-plass i 3 uker for Harry James og hans orkester i 1945), «Five Minutes More» og «Three Coins in the Fountain» til filmen Vi tror på kjærligheten (1954), som vant Oscar for beste sang. Han samarbeidet med Leo Robin til filmmusikalen Min søster Eileen (1955). Ti av hans sanger er blitt nominert til Oscar, mange skrevet sammen med Cahn, inklusiv «I've Heard That Song Before» (1.-plass i 13 uker for Harry James og hans orkester i 1943), «I'll Walk Alone», «It's Magic» (2.-plass for Doris Day i 1948) og «I Fall in Love Too Easily».

In 1947 skrev Styne musikken til sin første Broadway-musikal, High Button Shoes med Cahn, og over de neste tiårene skrev han musikken til mange Broadway-oppsetninger, inkludert Gentlemen Prefer Blondes, Peter Pan, Bells Are Ringing, Gypsy, Do Re Mi, Funny Girl, Sugar (basert på filmen Noen har det hett), og Tony-vinnende Hallelujah, Baby!.

Styne skrev originalmusikken for den kortvarige fornøyelsesparken Freedomland U.S.A. som åpnet 19. juni 1960.

Han samarbeidet blant annet med Sammy Cahn, Leo Robin, Betty Comden, Adolph Green, Stephen Sondheim og Bob Merrill.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Styne ble valgt inn i Songwriters Hall of Fame i 1972[8] og American Theater Hall of Fame i 1981,[9] og fikk en Drama Desk Special Award og Kennedy Center Honors i 1990.

Sanger[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av de mange sangene som Styne skrev:

Musikaler[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Jule Styne, biography/Jule-Styne
  2. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb13900158q
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Jule Styne, 7983946
  4. ^ a b Internet Broadway Database, 9. okt. 2017, Julius Kerwin Styne, 69448
  5. ^ Internet Broadway Database, 9. okt. 2017, Jule Styne, 12466
  6. ^ "About this person: Jule Styne", New York Times, Retrieved 2013-12-16
  7. ^ https://www.youtube.com/watch?v=R1KJSlbpFOA
  8. ^ Jule Styne at the Songwriters Hall of Fame Arkivert 22. juli 2015 hos Wayback Machine.
  9. ^ "26 Elected to the Theater Hall of Fame."
  10. ^ Gilliland 1994, tape 1, side A
  11. ^ Gilliland, John (1994). Pop Chronicles the 40s: The Lively Story of Pop Music in the 40s (audiobook). ISBN 978-1-55935-147-8. OCLC 31611854.  Tape 3, side A.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]