Den internasjonale romstasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Den internasjonale romstasjon 30. mai 2011, fotografert fra romferga Endeavour på oppdraget STS-134.
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Besetning 6
Masse ca. 450 000 kg
Trykksatt volum 837 m³
Atmosfæretrykk 1 atm
Historie
Oppskytning 20. november 1998
I bane 7 637 dager
(18. oktober 2019)
Bemannet 6 924 dager
(18. oktober 2019)
Antall omløp 119 875
(18. oktober 2019)
Banedetaljer
Perihel 376 km over havet
Aphel 398 km over havet
Inklinasjon 51,6 grader
Gjennomsnittsfart 7 706 m/s
(27 743,8 km/h)
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Oversikt over ISS' moduler

Den internasjonale romstasjonen (engelsk: International Space Station, ISS, russisk: Междунаро́дная косми́ческая ста́нция, МКС) er i dag[når?] den eneste romstasjonen i kretsløp rundt Jorden. Selv om den fortsatt[når?] er under bygging ble den tatt i bruk 2. november 2000,[1] og har vært kontinuerlig bemannet siden da. Den kretser i en banehøyde på i underkant av 350 km. Byggingen av romstasjonen er et samarbeidsprosjekt mellom de fem romfartsorganisasjonene NASA (USA), Roskosmos (Russland), JAXA (Japan), CSA / ASC (Canada) og ESA (Europa).[2] I tillegg er Den Brasilianske Romfartsorganisasjonen (AEB, Brasil) samarbeidspartner gjennom en direkte kontrakt med NASA. Kinas romorganisasjon (CNSA) har også ytret ønske om å være med i prosjektet, men de har foreløpig[når?] ikke blitt invitert med.[3]

Alle ombord i romstasjonen er underlagt sine respektive hjemlands lovgivning. Eventuelle lovbrudd ombord er således et anliggende for nasjonale myndigheter.[4]

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

I 1971 sendte Sovjetunionen opp sin første Saljut-romstasjon. Det ble skutt opp totalt syv Saljut-romstasjoner, hvorav seks ble brukt av romfarere. Saljut 2 var mislykket. Saljut 7 var i drift til 1986, men fortsatte å gå i bane rundt jorden til 1991.

I 1973 ble USAs romstasjon Skylab skutt opp. Skylab ble besøkt av i alt ni astronauter frem til 1974. Den styrtet over Australia og Indiahavet den 11. juli 1979. Både Saljut stasjonene og Skylab ble skutt opp i ett stykke, og bemannet etterpå.

I 1986 ble den første modulen til romstasjonen Mir skutt opp. Etterhvert ble det skutt opp flere moduler, som så ble koblet sammen med de eksisterende modulene. Det bodde over 100 kosmonauter og astronauter på Mir frem til den styrtet – slik det var planlagt – i Stillehavet i 2001.

På begynnelsen av 1980-tallet planla USA å bygge en ny romstasjon, romstasjonen Freedom, som et mottrekk til Sovjetunionens Saljut-romstasjoner og Mir. Slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens fall førte imidlertid til at byggingen av Freedom ble kansellert. Etter at romkappløpet var over, og de økonomiske rammen til romfartsorganisasjonene var blitt betydelig mindre, startet USA på begynnelsen av 1990-tallet forhandlinger med Europa, Russland, Japan og Canada om en internasjonal romstasjon. Prosjektet ble kalt romstasjonen Alfa (engelsk:Space Station Alpha) og ble kunngjort for offentigheten i 1993. Det nye fellesprosjektet skulle kombinere de planlagte prosjektene til de forskjellige romfartsorganisasjonene: NASA med romstasjonen Freedom, Russland med Mir-2, ESA med Columbus og JAXA med sitt laboratorium. Romstasjonen som er[når?] under bygging, men allerede i drift, har fått navnet ISS (International Space Station). Den ble ventet ferdigstilt i 2010, men var ikke ferdig før i 2011

Byggingen av ISS[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale romstasjonen (2002)

Utdypende artikkel: Liste over byggingen av ISS

I likhet med Mir består ISS av mange moduler som skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. ISS er altfor stor og komplisert til å kunne skytes opp i ett stykke, slik Skylab og Saljut-stasjonene ble.

Foreløpig[når?] består ISS av fire store moduler hvor det kan oppholde seg mennesker. To av disse er russiske og to er amerikanske. Hver er omtrent på størrelse med en jernbanevogn eller stor buss, og veier ca. 15–20 tonn hver. Modulene er koblet til hverandre på en rekke (omtrent som jernbanevogner) og heter (fra «bakerst») Zvezda, Zarja, Unity og Destiny.

Det var russiske Zarja (også kalt FGB) som ble skutt opp først, i november 1998, med en russisk bærerakett av typen Proton. Et par uker senere ble USAs Unity (også kalt Node-1) skutt opp med romfergen Endeavour, og koblet til Zarja.

Først i juli 2000 skjøt russerne opp Zvezda, før oppskytingen bedre kjent som "Service-modulen". ISS hadde fått korte besøk av romfergen tidligere, men det var først med Zvezda på plass at ISS kunne bemannes permanent. Den første langtids-besetningen i ISS ble skutt opp i et russisk Sojuz-romskip i oktober 2000. Deretter har det hele tiden vært to eller flere mennesker i ISS, alltid minst én amerikaner og minst én russer.

«Langtidsbesetningene» består av to eller tre personer og er oppe noen måneder om gangen før de blir byttet ut. Nye romfarere bringes opp med Sojuz-romskip, som også bringer hjem den «gamle» besetningen. Sojuz-fartøy kan også komme på «besøk» uten å bytte ut besetningen om bord. Da som regel for å bringe opp nytt utstyr eller nye elementer til ISS, eller for å bytte ut Sojuz-romskipet, som ikke kan være oppe mer enn et halvt år om gangen. (Det er alltid minst ett Sojuz-romskip koblet til ISS, som «livbåt»). Romfergene kan ikke være oppe stort mer enn to uker om gangen. Under slike «besøk» har opptil 10 personer vært om bord i ISS samtidig.

Den foreløpig siste av de fire tidligere nevnte, store modulene heter Destiny, også kjent som US Lab (eller USAs laboratoriemodul). Her utføres de fleste vitenskapelige eksperimentene om bord i ISS. Den ble skutt opp med en romferge i februar 2001.

I tillegg har russerne og amerikanerne skutt opp hver sin luftsluse som gjør det mulig for besetningen å gå ut av romstasjonen og jobbe på utsiden av den, uten at stasjonen blir tømt for luft. (Det er det som ville skjedd på et øyeblikk hvis man bare åpnet døra på vanlig måte).

I tillegg til disse modulene, hvor det kan oppholde seg mennesker uten romdrakter, hadde amerikanerne skutt opp fire store såkalte bjelkesegmenter (pr. høsten 2004). Disse er nesten like store som de store modulene på romstasjonen, men det kan ikke oppholde seg mennesker i dem. I stedet er de utstyrt med forskjellig nødvendig utstyr. Det viktigste er nok de store solcellepanelene, som minner om enorme sommerfuglvinger. Disse skaffer elektrisk strøm til ISS. I tillegg finnes batterier, gyroer, antenner, en liten vogn med en stor kran, eller robotarm, montert på. Dessuten forskjellige vitenskapelige instrumenter.

Nye moduler[rediger | rediger kilde]

Canadisk robotarm i bruk på amerikanske romferger
Hovedartikkel: Planlagte moduler på ISS

Det er bygget flere bjelkesegmenter og flere moduler som venter på å bli skutt opp med romfergen.

Romferja Endeavour ble 11. mars 2008 skutt opp mot den internasjonale romstasjonen ISS, hvor sju astronauter skulle gjennomføre det lengste oppdraget ved en romstasjon noensinne.

Både Sojuz og Progress er mindre enn romfergene, og kan derfor ikke ha så mye med seg som romfergene. Sojuz tar maksimalt tre personer om gangen. Romfergen tok som regel seks eller syv, og hadde plass til enda flere, om nødvendig. Verken Progress eller Sojuz kan ta med store moduler, slik romfergene kunne, så man har ikke bygget videre på ISS etter at Columbia havarerte. Russerne kan riktignok skyte opp store moduler med de store Proton-rakettene.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, som Norge og de fleste andre vesteuropeiske land er med i, har bygget sin egen ISS-modul, Columbus (eller COF, for Columbus Orbiting Facility). Den ble skutt opp med Atlantis i 2007. Japanerne har også bygget en egen modul, kalt Kibo, eller JEM (Japan Experiment Module), som ble skutt opp til ISS med Discovery i mai 2008.

Canada har bygget en stor «robotarm» (Canadarm2), som ble skutt opp med en amerikansk romferge i april 2001. Når en romferge har koblet seg til ISS brukes denne armen til å løfte store moduler og bjelkesegmenter ut av romfergens lasterom og sette dem på plass på riktig sted på ISS.

Brasil bidrar også til i ISS.

Høsten 2003 ble Folkerepublikken Kina det tredje landet (etter Sovjet/Russland og USA) som med egne raketter og romskip brakte et menneske opp i verdensrommet og tilbake igjen. Men Kina er ikke med i ISS-prosjektet, selv om de teknisk sett godt kunne vært det.

Fremtidig drift[rediger | rediger kilde]

Da den første ISS-modulen ble skutt opp i 1998 regnet man med at ISS skulle være stort sett ferdig bygget i omtrent 2004 og brukes i 15 år, dvs. til rundt 2013.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]