Historisme (filosofi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Historisme er en filosofisk og historisk teori som hevder at menneskelige institusjoner bare kan forstås ut fra deres historie. Historismen krevde en mest mulig «objektiv» historieskriving (å gjengi historia «slik den egentlig var») og fokuserte mest på staters historie (på bekostning av f.eks. sosialhistorie). Stater, andre institusjoner og historiske hendelser ble oppfatta som unike produkter av deres historie.

Historismen oppstod på 1800-tallet og hadde en del tilhengere på 1900-tallet. Dens viktigste eksponenter var Leopold von Ranke, Johann Gustav Droysen,[1] Wilhelm Dilthey,[2] Friedrich Meinecke,[3] Benedetto Croce,[4] José Ortega y Gasset[5] og Robin George Collingwood.[6]

Karl Popper, som skilte historismen skarpt fra historisismen, kritiserte begge strømningene: historismen for troen på at den historiske konteksten determinerer framtida, historisismen for troen på allmenngyldige lover som pådrivere av historia.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ J.G. Droysen (1868). Grundriss der Historik. Leipzig: Veit. 
  2. ^ W. Dilthey (1910). Der Aufbau der geschichtlichen Welt in den Geisteswissenschaften. Berlin: Verlag der Königlichen Akademie der Wissenschaften. 
  3. ^ F. Meinecke (1936). Die Entstehung des Historismus. München: Oldenbourg. 
  4. ^ B. Croce (1920). Teoria e storia della storiografia. Bari: Laterza. 
  5. ^ J. Ortega y Gasset (1941). Toward a philosophy of history. New York: Norton. 
  6. ^ R.G: Collingwood (1965). Essays in the Philosophy of History. Austin: University of Texas Press. 
  7. ^ K.R. Popper (1957). The Poverty of Historicism. London: Routledge. 

Se også[rediger | rediger kilde]