Hickoryslekta
Hickoryslekta | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Carya Nutt. | |||
Populærnavn | |||
hickory, hikkori | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Gruppe | blomsterplanter | ||
Gruppe | egentlige tofrøbladete planter | ||
Orden | bøkeordenen | ||
Familie | valnøttfamilien | ||
Underfamilie | Juglandoideae | ||
Tribus | Juglandeae | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 18 | ||
Habitat: | skog | ||
Utbredelse: | Asia, Nord-Amerika | ||
Inndelt i | |||
se egen seksjon |
Hickory (Carya), eller hikkori, er ei slekt med løvfellende og sambu trær i valnøttfamilien.
Bladene er finnete med 3–17 sagtannede småblad. Blomstene er vindpollinerte, og frukten er ei steinfruktaktig nøtt. Slekta har 6 arter i Asia og 12 i sentrale og østlige deler av Nord-Amerika. Blandingsskoger av eik og hickory er en av de viktigste skogtypene i østlige Nord-Amerika. Den eviggrønne Carya sinensis fra sørvestlige Kina og nordlige Vietnam blir av noen botanikere regnet til ei egen slekt, Annamocarya.[1][2][3][4]
Veden er hard og er tradisjonelt blitt brukt for å gi styrke til håndtak og skaft på redskaper, verktøy og våpen. Nå er hickory til dels erstattet av mer moderne og billigere materialer. De fleste trommestikker lages av hickory, og i Norge blir hickory brukt som såle i ski. Hickoryved brukes til røyking av kjøtt og grilling. Pekantreet (Carya illinoinensis) har svært velsmakende nøtter.
Slekta ser ut til å ha oppstått i Nord-Amerika, og tidlig i tertiær vandret den til Eurasia via ei landbru over Atlanterhavet. Enda i miocen og pliocen vokste hickory også i Europa, Sibir, Japan og vestlige Nord-Amerika, men utbredelsen ble snevret inn etter hvert som klimaet ble kjøligere og tørrere i pliocen og pleistocen.[4]
De yngste publiserte funnene i Europa er fra mellomistiden isotoptrinn 9 for 337 000–300 000 år siden. På det tidspunktet ser det ut til at slekta bare vokste i refugier i Sør-Italia og Hellas.[5] I Sør-Frankrike kan det ha vært et refugium fram til siste istid. Pollenfunn fra bunnen av Svartehavet og Marmarahavet tyder på at Carya vokste i Anatolia fram til for noen få tusen år siden.[6]
Arter
[rediger | rediger kilde]Plants of the World Online fra Kew Science angir 18 arter i slekta, og i tillegg 9 hybrider. Norske navn er etter Gjærevoll (1977).[7][1][2][3]
- Carya aquatica (F.Michx.) Nutt. ex Elliott – sørlige USA
- Carya cathayensis Sarg. – Anhui, sørlige Guizhou, Jiangxi og Zhejiang i Kina; inkludert Carya dabieshanensis
- bitterhickory (C. cordiformis (Wangenh.) K.Koch) – sørøstlige Canada, sentrale og østlige USA
- Carya floridana Sarg. – Florida i USA
- svinehickory (C. glabra (Mill.) Sweet) – sørøstlige Canada, sentrale og østlige USA
- Carya hunanensis C.C.Cheng & R.H.Chang – Guangxi, Guizhou og Hunan i Kina
- pekantre (C. illinoinensis (Wangenh.) K.Koch) – sørlige sentrale USA, nordøstlige Mexico
- Carya kweichowensis Kuang & A.M.Lu – sørvestlige Guizhou i Kina
- Carya laciniosa (F.Michx.) G.Don – sørøstlige Canada, sentrale og østlige USA
- Carya myristiciformis (F.Michx.) Nutt. ex Elliott – sørlige USA, nordøstlige Mexico
- skihickory (C. ovata (Mill.) K.Koch)
- var. australis (Ashe) Little – sørøstlige USA; eventuelt egen art Carya carolinae-septentrionalis
- var. ovata – sørøstlige Canada, sentrale og østlige USA; inkludert Carya ovalis
- var. mexicana (Engelm. ex Hemsl.) W.E.Manning – nordøstlige Mexico
- Carya pallida (Ashe) Engelm. & Graebn. – sentrale og østlige USA
- Carya palmeri W.E.Manning – Mexico fra Nuevo León til Oaxaca
- Carya poilanei (A.Chev.) Leroy – sørlige Yunnan, Laos, Thailand, Vietnam
- Carya sinensis Dode – sørøstlige Yunnan, sørlige Guizhou og Guangxi i Kina, nordlige Vietnam; eventuelt i egen slekt som Annamocarya sinensis
- Carya texana Buckley – sentrale USA
- kvithickory (C. tomentosa (Lam.) Nutt.) – sørøstlige Canada, sentrale og østlige USA
- Carya tonkinensis Lecomte – Assam i India, Guangxi og Yunnan i Kina, Laos, Thailand, Vietnam
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 197–200. ISBN 82-10-01282-7.
- ^ a b «Carya». Flora of North America. Besøkt 23. april 2015.
- ^ a b «Carya». Flora of China. Besøkt 23. april 2015.
- ^ a b J.-B. Zhang m.fl. (2013). «Integrated fossil and molecular data reveal the biogeographic diversification of the Eastern Asian-Eastern North American disjunct hickory genus (Carya Nutt.)». PLoS ONE. 8 (7): e70449. ISSN 1932-6203. doi:10.1371/journal.pone.0070449.
- ^ R. Orain m.fl. (2013). «Carya as marker for tree refuges in southern Italy (Boiano basin) at the Middle Pleistocene». Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 369: 295–302. ISSN 0031-0182. doi:10.1016/j.palaeo.2012.10.037.
- ^ D. Biltekin m.fl. (2015). «Anatolia: a long-time plant refuge area documented by pollen records over the last 23 Million years» (PDF). Review of Palaeobotany and Palynology. 215: 1–22. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2014.12.004.
- ^ «Carya». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 27. desember 2023.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Hickory i Encyclopedia of Life
- (en) Hickory i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Hickory hos Artsdatabanken
- (sv) Hickory hos Dyntaxa
- (en) Hickory hos Fossilworks
- (en) Hickory hos ITIS
- (en) Hickory hos NCBI
- (en) Hickory hos The International Plant Names Index
- (en) Hickory hos Tropicos
- (en) Kategori:Carya – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Carya – detaljert informasjon på Wikispecies