Grete Prytz Kittelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Grete Prytz Kittelsen
Grethe Prytz Kittelsen - L0039 611Fo30141608170102.jpg
Født28. juni 1917[1][2][3]
Vestre Aker
Død25. september 2010[1][2][3] (93 år)
Oslo
Gravlagt Ris kirkegård
Ektefelle Arne Korsmo (19451960), Sverre Loe Kittelsen (19712002)
Far Jacob Prytz
Mor Ingrid Juel
Søsken Torolf Prytz jr.
Utdannet ved Illinois Institute of Technology, Kunsthøgskolen i Oslo
Beskjeftigelse Gullsmed, designer, kunstner
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Jacobprisen (1972), Lunningprisen (1952), St. Olavs Orden, Fulbright-programmet

Grete Prytz Kittelsen (født Adelgunde Margrethe Prytz 28. juni 1917, død 25. september 2010) var en norsk designer og gullsmed. Gjennom sin virksomhet bidro hun til internasjonalisering, innovasjon og forskning. Hun var en av de få norske utøverne som var med på å forme Scandinavian design-stilen i etterkrigstiden og er denne periodens mest kjente norske utøver. Kittelsen arbeidet for at vakre og bruksvennlige hverdagsvarer skulle bli oppnåelig for alle. Med sine emaljegjenstander og smykker har hun vært en banebryter i etterkrigstidens formgivning og en veiviser for neste generasjon av utøvere. Gjenstandene er i dag designikoner og ettertraktede samlerobjekter. Gjennom vel et halvt århundre har Grete Prytz Kittelsen – blant annet sammen med sin første ektemann, arkitekten Arne Korsmo – vært del av et miljø av modernistiske arkitekter og designere som Ray og Charles Eames, Walter Gropius, Frank Lloyd Wright og Ludwig Mies van der Rohe. Blant hennes europeiske venner og samarbeidspartnere er Lis og Jørn Utzon, Alvar Aalto og Paolo Venini.[4]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Grete Prytz Kittelsen var datter av Jacob Tostrup Prytz og Ingrid Juel. Hun var søster av blant annet gullsmeden Torolf Prytz jr., og utgjorde femte generasjon i gullsmed-firmaet J. Tostrup. Det var en familie med en sterk internasjonal orientering, og et firma som helt siden etableringen i 1832 hadde en internasjonal profil. Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup, grunnleggeren av firmaet, studerte blant annet i København og St. Petersburg. Sønnen Oluf Tostrup arbeidet for en rasjonell forbindelse mellom kunsten, håndverket og industrien, og var en av ildsjelene da Kunstindustrimuseet i Oslo ble grunnlagt i 1876. Hennes far, Jacob Tostrup Prytz, var direktør i familiefirmaet og rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo). Han var med på å stifte Foreningen Brukskunst og var en ledende skikkelse i fornyelsen av norsk formgivning i mellomkrigstiden.

I 1912 giftet Kittelsens far, Jacob Tostrup Prytz, seg med Ingrid Juel. Hun var datter av en trelasthandler i Fredrikstad, Julius Christian Juel (f. 1853 på Tangen), som kom fra en handelsfamilie fra Skoger og Tangen i dagens Drammen. Hennes foreldre bodde da i «Villa Juel» med grunnareal på 450 kvm på den da 25 mål store eiendommen «Lønnhaugen» på Vindern i Oslo. Farens foreldre bodde heller ikke langt unna, i villaen «Solhaugen» (som Torolf Prytz selv hadde tegnet) i Ivar Aasens vei på Vindern. Tostrup Prytz-familiens hjem lå like ved, i Villaveien på Marienlyst. Den engelskinspirerte dobbeltvillaen har i dag adressen Apalveien 42.

Kittelsen vokste opp i et hjem der utenlandske gjester var vanlig. Faren var rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og designere og arkitekter som var i Norge for å forelese, studere norsk design eller liknende bodde gjerne hos Jacob og Ingrid. Kittelsen har fortalt at to av de hun husker best fra barndommen er finske Alvar Aalto, og den svenske kunsthistorikeren Gregor Paulsson, fra Foreningen Brukskunsts svenske motstykke, Svenska Slöjdföreningen. Paulsson utformet slagordet «vackrare vardagsvara», som ble de nordiske brukskunst foreningenes parole.

Kittilsen hadde et nært forhold til farens søster Anne-Margrethe ("Mosse") Knudsen, Borgestad gård og hennes barn, bl.a. var hun «brudepike» da kusinen Gudrun Knudsen i 1931 giftet seg med «Dixe» Cappelen hos besteforeldrene Prytz på «Solhaugen» og de møttes igjen som flyktninger i Stockholm under 2. verdenskrig.[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kittelsen tok diplomutdannelse som gullsmed ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1941. Under andre verdenskrig drev hun illegalt arbeid og måtte i 1943 flykte til Stockholm. I Stockholm giftet Kittelsen seg med arkitekten Arne Korsmo, og ble kjent med flere nordiske arkitekter og designere som skulle komme til å sette sitt preg internasjonalt i etterkrigstiden – fremst blant disse er Lis og Jørn Utzon. Etter andre verdenskrig kom hun tilbake til Oslo og arbeidet for familiebedriften.[6]

Året 1949–1950 var Kittelsen i USA som Fulbright-stipendiat og studerte ved Illinois Institute of Technology i Chicago. Sammen med sin mann, Arne Korsmo, reiste hun rundt i USA og Mexico, og møtte andre designere og arkitekter, slik som Frank Lloyd Wright, Ray og Charles Eames, Ludwig Mies van der Rohe, Walter Gropius, James Prestini (kjent for sine boller og skåler i papirtynt tre), og lederen av Museum of Modern Arts (MoMA) designavdeling, Edgar_Kaufmann_Jr.. Året før ekteparet dro til USA hadde Edgard Kaufman jr. besøkt Norge. Han var ikke særlig imponert over det han så av samtidens design der, men ble begeistret for et fat av Kittelsen – som senere ble utstilt i MoMA. Ekteparet opparbeidet seg et faglig nettverk av tidens fremste utøvere, noe som senere åpnet for utstilling om Amerikansk form og seminar. Seminaret ved Statens håndverks- og kunstindustriskole ble banebrytende for designutdanningens innhold og pedagogiske metode.

Etter hjemkomsten fra USA utviklet Kittelsens formspråk seg i en mer organisk retning.

Takket være Kittelsens initiativ ble Norge for første gang representert ved den toneangivende Triennalen i Milano i 1954. Her oppnådde hun Grand Prix for et stort emaljert sølvfat, og hun fikk senere flere utmerkelser på Triennalen.

Kittelsen hadde senere flere utenlandsopphold, som i hovedsak var knyttet til deltakelse på utstillinger og konferanser. Kittelsen var også engasjert i World Crafts Council, og var med på å stifte foreningen i New York i 1964, hvor hun var sentral i ledelsen.

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig fikk Kittelsen oppdraget med å fornye J. Tostrups kolleksjon, noe hun gjorde i samarbeid med sin mann. Det ble skapt en rekke nye bruksgjenstander til hjemmet som var tilpasset moderne produksjonsmetoder og mer uformell livsstil. Et eksempel på dette er bestikket Korsmo fra 1954, som (for tiden) besto av svært få deler, og var enkelt å produsere ved hjelp av et fåtall stanser. Dessuten formga hun smykker inspirert av tidens abstrakte billedkunst – mange av dem utført på en usedvanlig rasjonell måte.

Høsten 1950 innledet Kittelsen og J. Tostrup et forskningssamarbeid med Sentralinstituttet for industriell forskning ved Universitetet i Oslo. Dette førte til nye emaljetyper som hun hadde stor nytte av i samarbeidet med metallvareprodusenten Cathrineholm. Fra 1955 serieproduserte Cathrineholm flere av Kittelsens modeller, deriblant husholdningsutstyr i emaljert jern og stål, slik som boller, fat, bestikk og kasseroller.[6]

I samarbeid med Paolo Venini, eier og leder av glassverket Venini i Murano utenfor Venezia, formga hun i 1957-58 smykker i glass og sølv. Disse arbeidene er regnet blant det fremste av hennes produksjon.

Kunstnerisk teknikk[rediger | rediger kilde]

Kittelsen var vokst opp med den kunstindustrielle bevegelses idealer om at enkel og vakker hverdagsvare burde gjøres tilgjengelig for alle, noe som sammen med en sterk teknisk interesse og praktisk innsikt ble betegnende for hennes egen virksomhet. Både teknisk og formalt var tingene preget av en eksperimenteringslyst og modernitet som gjorde dem originale – også i internasjonal sammenheng.

Kittelsen er spesielt kjent for oppfinnelsen av, og eksmperimentering med, nye teknikker for bunnbehandling av metallet under emaljen. For å optimalisere lysstyrken og skyggeeffektene i emaljen fant hun nye måter å bunnbehandle sølvoverflaten på. I den tradisjonelle teknikken er guillocheringen grunnere enn den vi finner i Kittelsens arbeider. Det at hun gikk dypere ned i sølvet ga en mer distinkt tredimensjonal virkning[6] og mer intense farger i emaljen.

Kittelsens utforskning av teknikker fortsatte med tester av blant annet pregning, siselering, sandblåsing og gravering. Hun nådde en milepæl da hun på begynnelsen av 1950-tallet kom frem til en måte å bruke håndfres på. Håndfres er et bor ikke ulikt det tannleger bruker, men opprinnelig beregnet på stål. Med dette boret kunne hun arbeide både i frie, store bevegelser og presist i liten skala. Dette verktøyet ble siden brukt i de fleste av korpusarbeidene hennes.

Kittelsen har alltid selv stått for fresingen i sine egne unikater (noe – for eksempel smykke eller møbel – som det er laget bare én av). Dette er en krevende manuell øvelse som ikke gir utøveren angrefrist når en linje først er gravert i sølvflaten. Arbeidet krever en simultan oppmerksomhet, i og med at den kunstneriske bearbeidingen skjer samtidig med den avgjørende fresingen. Studerer man fresingen i detalj, kommer tidens skiftende tendenser til syne, fra 1950-tallets beherskede linjedekorer til 1970-tallets friere strek. Foruten fresemetoden har hun også gjort eksperimenter med en annen emaljemetode som hun selv har kalt for skrapeteknikken. Denne teknikken går ut på at hele sølvfatet først dekkes av emaljepulver, og deretter skrapes tegningen inn i pulveret og det overflødige børstes bort, før et nytt, klart emaljelag legges over. Et av de mest kjente arbeidene i denne teknikken ble laget til den store utstillingen H55 i Helsingborg, Sverige.

Høydepunkter i karrieren[rediger | rediger kilde]

En av de første større utstillingene hun deltok på etter hjemkomsten fra USA, var ”Scandinavia at Table” i London i 1951. Samme året deltok hun på seks andre utstillinger utenlands.

Et høydepunkt i karrieren er Triennalen i Milano i 1954, der hun fikk Grand Prix for en kolleksjon med emaljerte sølvarbeider. Gio Ponti, Triennalens far, skrev i tidsskriftet Domus at «det er en ny teknikk som vises i de vakre gjenstandene på Triennalen, utført av Grete Korsmo i samarbeid med Oslo Universitets Forskningsinstitutt. … Gjennom emaljen skimter man sølvets furete overflate. Gravert, ikke med den sedvanlige mekaniske og regelmessige teknikk, men med en ny fremgangsmåte for hånd, som gir sølvet lys- og skyggevirkninger. Fargene eier et voldsomt liv, de er lysende og har ingen affektbetonet tyngde».[7]

Kaffekjele produsert på Cathrineholm i Halden omkring 1965. Designet av Grete Prytz Kittelsen, dekoren «Lotus» utformet av Arne Clausen. Diameter 13. cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum, NF.2007-0149AB.

Suksessen i Milano ble starten på et lite industrieventyr i Norge, hvor samarbeidet med emaljeverket Cathrineholm i Tistedalen ved Halden utpeker seg. Her produserte de flere titalls ulike gjenstander og former i en rekke ulike emaljer og dekorer. Kittelsen designet flere kolleksjoner i samarbeid med Cathrineholm, hvor Cathrineserien – som er i opak emalje med ulike dekorer – og Cathedralserien – som er med transparent emalje over frest bunn med mønstrene "Strek" og "Fjær" – ble særlig viktige. Kittelsens samarbeid med Cathrineholm anses som hennes virkelig store gjennombrudd i design av kasseroller, boller og andre bruksgjenstander til hjemmet.

I et brev til Norges Eksportråd i 1956 kunne direktør Gunnar Klein ved Cathrineholm informere om at de nå hadde eneforhandlere i Sverige, Danmark, USA, Canada, Syd-Afrika, Rhodesia og Venezuela, og at de gjerne ville ha hjelp med å nå flere land. Cathrineholm hadde et spesielt godt marked i USA, og eneforhandler var Scandinavian House Importing i New York. De nådde også ut på det japanske markedet, og i USA og i Japan er det den dag i dag stor samlerinteresse for Cathrineholm-gjenstander og Kittelsens arbeider.

Et internasjonalt høydepunkt i Cathrineholm-samarbeidet var at flere av gjenstandene fikk gull på Triennalen i Milano i 1957. Ved denne Triennalen ble det også fart i et samarbeid som hadde startet med en kontakt ved Triennalen i 1954, nemlig med den italienske glasskunstneren Paolo Venini. Året etter Triennalen var noen smykker klare, og de som var laget for salg ble så vidt lansert i 1959, før samarbeidet opphørte da Paolo Venini brått døde.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I 2018 ble et auditorium ved Oslomet – storbyuniversitetet gitt navnet Grete Prytz Kittelsens auditorium.[8]

Lister og oversikter[rediger | rediger kilde]

Stillinger og verv[rediger | rediger kilde]

  • 1945–1986: Ansettelse hos J. Tostrup, Oslo, som designer. Ansettelsesforholdet/eierforholdet varte helt til firmaet ble solgt i 1986. Grete fortsatte da sitt arbeid fra arbeidshjemmet i Planetveien 12, der hun hadde jobbet aktivt i hjemmeverkstedet fra huset sto ferdig i 1955. Samme år ble hun medlem av Foreningen Brukskunst i Oslo.
  • 1955–1972: Designer på kontrakt hos Cathrineholm, Halden. Samarbeidet varte helt til firmaet ble nedlagt i 1972.
  • 1964: Kittelsen var med på grunnleggelsen av World Crafts Council International i New York.
  • 1968–1978: Kittelsen var rådsmedlem i World Crafts Council (WCC).
  • 1975–1978: President i Landsforbundet Norsk Brukskunst.
  • 1978–1981: Styremedlem i Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS).
  • 1978–1983: Etter en omorganisering av WCC ble Kittelsen medlem av det internasjonale styret.
  • 1979: Redaktør av utredningen ”Informasjon til brukskunstfagene”, et forprosjekt finansiert av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige forskningsråd, NTNF.
    Medvirket til gjenopprettelsen av Foreningen Brukskunst og medlem av foreningens yrkesaktive gruppe.
  • 1983: Medlem i komitéen for vurdering av ”formingens plass i forskningssystemet”, Norges almenvitenskapelige forskningsråd.
  • 1983: Styremedlem i ”Haakon VIIs utdannelsesfond for Norsk Ungdom”.
  • 1984: Koordinator for WCCs internasjonale møte og generalforsamling på Soria Moria i Oslo.
  • 1987–1988: Starter Gruppe for Norsk Samtidssølv (GNS) sammen med ledelsen for Metallavdelingen ved SHKS, og er samtidig styreleder i GNS Materialfond.

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

  • 1946: Deltar på den første Nordiske Kunsthåndverk-utstillingen etter krigen på Liljevalchs Konsthall i Stockholm.
  • 1949: Deltar på utstillingen ”Kvalitetsarbeider” i Foreningen Brukskunsts regi, Kunstnernes hus april–mai.
  • 1949–1960: Deltar på Foreningen Brukskunsts høstmønstringer i Oslo (-49, -51, -53, -55, -56, -57, -58, -59 og -60). I 1959 også i Kristiansund.
  • 1950: Deltar på ”Norway Arts and Crafts”, Manchester, Storbritannia.
  • 1951: Deltar på ”Norsk Brukskunst 1951” i Rhösska Museet i Göteborg og Kunstindustrimuseet i København.
  • 1951: Deltar på “Norway Design for Living”, Elsie Melbyes Møbelforretning, Michigan Avenue 671-73, Chicago.
  • 1951: Deltar på “Good Design”, MOMA, New York.
  • 1951: Deltar på ”Scandinavia at Table”, arrangert i London (The Tea Center i Regent street) av The Council of Industrial Design i samarbeid med brukskunstforeningene i Danmark, Sverige og Norge. Gikk så på turné til Göteborg, Oslo, Stavanger, Trondheim og Bergen.
  • 1952: Deltar på ”Norsk emaljekunst i Lyset” på OK.
  • 1953: Separatutstilling sammen med Arne Korsmo i Galleri Artek, Helsingfors.
  • 1954: Deltar på den 10. Triennalen i Milano.
  • 1954: Deltar på utstillingen ”Til bords i mange land”, Kunstnernes hus, Oslo.
  • 1954–1957: Deltar på ”Design in Scandinavia”, vandreutstilling i USA og Canada. 24 visningssteder.
  • 1955: Deltar på ”H-55”, Helsingborg.
  • 1955: Separatutstilling ”Arkitektur og Design – Experiment og Produksjon” sammen med Arne Korsmo arrangert av Svenska Slöjdföreningen i Skansenhallen, Stockholm. Del av Scandinavian Design Cavalcade.
  • 1955: Separatutstilling med Arne Korsmo av deres arbeider fra Triennalen i Milano i NK.
  • 1956: Separatutstilling sammen med Arne Korsmo, Halvdan Ljøsne og Gunnar S. Gundersen, NK.
  • 1956: Deltar i Lunningprisutstillingen, Kunstnernes Hus, Oslo.
  • 1957: Deltar på den 11. Triennalen i Milano.
  • 1957: Separatutstilling sammen med Arne Korsmo, Universitetet i Brussel som del av kulturavtalen med Belgia.
  • 1957: Deltar på ”12 Lunningprisvinnere” hos Georg Jensen, 5th Avenue, New York.
  • 1957: Deltar på ”The Arts of Norway” arrangert av Utenriksdepartementet, som turnéutstilling i USA, åpnet i New York.
  • 1957: Utstilling hos J. Tostrup som feiret firmaets 125-årsjubileum.
  • 1958: Deltar på Biennalen i Venezia som spesielt invitert.
  • 1958: Deltar på Verdensutstillingen i Brussel.
  • 1958: Deltar i gruppeutstilling i Oslo Kunstforening sammen med Arne Korsmo, Olaf Liisberg, Gunnar S. Gundersen, Eric H. Olsson og Odd Tandberg.
  • 1958: Deltar på ”Norsk Brukskunst av i dag” arrangert av Foreningen Brukskunst på turné til Värmlands Museum, Karlstad, Röhsska Museet, Göteborg, Malmö Museum, Ôstergötlands Museum, Linköping, Öebro Läns Museum og Sundsvalls Museum.
  • 1958: Deltar på ”Brukskunstuka”, Faye Gården, Halden.
  • 1958–1959: Deltar på ”Formes Scandinaves” i Musée des Arts Décoratifs, Paris.
  • 1960: Deltar på ”Silberne Schale mit Email”, internasjonal emaljeutstilling, Hanau, Vest-Tyskland.
  • 1960: Deltar på ”Floriaden” i Rotterdam.
  • 1960: Deltar på den 12. Triennalen i Milano.
  • 1960: Separaturstilling i Halden i forbindelse med Cathrineholm A/S 130-årsjubileum.
  • 1962: Deltar på Riksmessen på Norges Varemesse, Oslo
  • 1962: Deltar på Deutsche Handwerksmässe, München.
  • 1963: Deltar på ”Norsk/Norwegian Industrial Design”, OK.
  • 1963–1965: Deltar på ”Art et maison”, vandreutstilling i regi av Utenriksdepartementet, Brussel, Tsjekkoslovakia.
  • 1964 – Deltar på Lunningpris-takernes utstilling hos Georg Jensen, New York.
  • 1964: Deltar på ”Scandinavian Design Cavalcade”, hos J. Tostrup, Oslo.
  • 1965: Deltar i sommerutstilling på Galleri F15, Jeløya, Moss.
  • 1966: Deltar på ”Fiskerimessen” arrangert av Norges Varemesse, Trondheim.
  • 1967: Deltar på Verdensutstillingen i Montreal.
  • 1967: Deltar på ”Skandinaviske Lunningpristagere” i Den Permanente, København.
  • 1967: Deltar på 135-årsjubileumsutstilling hos J. Tostrup, Oslo.
  • 1968: Deltar på ”Design in Scandinavia”, vandreutstilling i Australia (Sydney, Hobart, Melbourne, Adelaide, Perth, Brisbane, Canberra).
  • 1968: Deltar på ”Norsk Kunsthåndverk”, Foreningen Brukskunsts 50 årsjubileum, Oslo/Lillehammer.
  • 1970: Deltar på turnéutstillingen ”Craftsmen from Norway” arrangert av The American Federation of Arts 1970-72, åpnet i New York.
  • 1971: Deltar på Brukskunstmønstring på Maihaugen, Lillehammer.
  • 1972: Deltar på ”Knut Knutsen og Arne Korsmo”, Henie-Onstad Kunstenter, Høvikodden, med fellesarbeider med Arne.
  • 1972: Separatutstilling i Norsk Form i forbindelse med tildeling av Jacobprisen, Norsk Forms høyeste utmerkelse til aktive formgivere i Norge.
  • 1974: Deltar på ”Hedendaags Noors Kunstambacht”, Stedeljik Museum, Schiedam, Holland.
  • 1974: Deltar på ”Scandinavian Design ”,Tel Aviv, Israel.
  • 1977: Deltar på 20-årsjubileumsutstillingen for Jacobprisen på Maihaugen, Lillehammer.
  • 1978: Retrospektiv separatutstilling, OK og NK.
  • 1978: Deltar på ”The Bowl”, vandreutstilling arrangert av World Craft Council in Europe.
  • 1978–1979: Deltar på ”Scandinavian Crafts”, utstilling i Tokyo og Kyoto, Japan.
  • 1982: Arrangerer og deltar på J. Tostrups 150-årsjubileumsutstilling.
  • 1982: Deltar på ”Scandinavian Modern Design 1880-1980”, Cooper-Hewitt Museum, New York.
  • 1982–1983: Deltar på ”Norwegen, Bildweberei und Email von der Jahrhunertswende bis zur Gegenwart”, vandreutstilling i Roemer- und Pelizaeus Museum, Hildesheim, Museum für Kunst und Gewerbe, Hamburg, Hessisches Landesmuseum, Darmstadt, de Zonnenhof, Amersfoort.
  • 1982–1983: Deltar på ”Scandinavian Modern Design 1880-1980”, vandreutstilling i New York, St. Paul, Washington i USA og København.
  • 1983: Deltar på Utenriksdepartementets utstilling i Nordic Heritage Museum, Seattle, USA.
  • 1983: Deltar på utstilling i Stavanger kunstforening.
  • 1983: Deltar på ”Norsk emaljekunst” i Tokyo, Japan.
  • 1985: Separatutstilling i Stockholm på invitasjon fra Föreningen Nutida Svenskt Silver.
  • 1986: Deltar på Lunningpris-takernes vandreutstilling i København, Stockholm, Göteborg, Oslo, Helsingfors og Reykjavík.
  • 1987: Deltar på Foreningen Brukskunsts ”Brukbare ting i 1980-årene”, Galleri Vognremissen, Oslo.
  • 1989: Deltar på ”Sølvarbeider – Korpus”, utstilling i regi av Gruppe for Norsk Samtidssølv, Det Norske Teater, Oslo.
  • 1989: Deltar på Foreningen Brukskunsts ”Vi dekker høytidsbord”, Galleri Vognremissen, Oslo.
  • 1990: Deltar på ”Nordform 90”, Malmö.
  • 1991: Separatutstilling ”Sykkylven kirke – et samarbeidsprosjekt”, Galleri Vognremissen, Oslo.
  • 1991: Deltar på Foreningen Brukskunsts ”Blott i blått”, Galleri Vognremissen, Oslo.
  • 1992: Deltar på Foreningen Brukskunsts ”Frokost i det grønne”, Galleri Vognremissen, Oslo.
  • 1992: Deltar på 2. Nordiske emaljetriennale, NK.
  • 1993: Deltar på ”SHKS 175-årsjubileum”, OK.
  • 1994: Deltar på Foreningen Brukskunsts ”Kunst i Brukskunst”, Det Norske Teater, Oslo.
  • 1994: Deltar på ”Tradisjon og kunst i kirken”, Karljohansvern, Horten.
  • 1994: Deltar på ”Gioelli Norvegesi”, Palazzo delle Esposizioni, Roma, ved Det Norske Utenriksdepartement.
  • 1995: Deltar på Foreningen Brukskunsts ”Fra Stavkirke til Arbeidskirke – Kirke-brukskunst i går og i dag”, Oslo Domkirke.
  • 1995: Deltar på ”Norske Smykker 1945-1994”, Nordisk ministerråd, København.
  • 1996: Deltar på ”Bare Plast?! – revolusjon i hverdagen”, vandreutstilling arrangert av OK og Norsk Form: Maihaugen, OK, Sølvberget/Stavanger Kulturhus, VK, NK, Tromsø Museum.
  • 1997: Deltar på ”Design 70”, Norsk Form og Maihaugen.
  • 1997: Deltar på ”Arvesølvet – norsk sølv i tusen år”, OK.
  • 1997: Deltar på ”Norske Smykker 1945-1997”, Det Russiske Museum, St. Petersburg.
  • 1997: Deltar på ”Norske Smykker 1945-1997”, Det Nye Rådhus, Praha.
  • 1997: Deltar på ”Norske Billedtepper og Smykker 1945-1998”, Nasjonalmuseet, București
  • 1997: Deltar på ”Norske Smykker 1945-1999”, Ilias Lalaounis Jewelry Museum, Athen.
  • 2001: Deltar på ”Inspirert design”, OK.
  • 2002: Deltar på ”Vakre bord, Design i tiden”, Oslo Bymuseum.
  • 2003–2007: Deltar på ”Scandinavian Design Beyond the Myth”, vandreutstilling i regi av Nordisk ministerråd til Berlin, Milano, Gent, Praha, Budapest, Glascow, Riga, København, Gøteborg, OK, Vigo, La Coruña, Sofia, Beograd og Zagreb.
  • 2004: Deltar på ”Norway Said”, NK.
  • 2004: Deltar på ”Vakre bord, Design i tiden”, Oslo Bymuseum.
  • 2004: Deltar på ”Stockholm Furniture Fair” med ”Kinakolleksjonen” fra Chang og Biörck.
  • 2005: Egen avdeling i den permanente utstillingen ”Design og kunsthåndverk 1905-2005”, OK.
  • 2005: Separatutstilling av ”Kinakolleksjonen” fra Chang og Biörck, utstilt sammen med museets øvrige samling av GPK-arbeider, NK.
  • 2006–2007: Deltar på ”Samle sammen”, OK.
  • 2008: Separatutstillingen ”Grete Prytz Kittelsen. Emalje og design”. Nasjonalmuseet – Design i Oslo, 17.1.2008–31.8.2008.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • 1952: Lunningprisen, første norske formgiver som mottar denne utmerkelsen. Prisen ble innstiftet i 1951 av den dansk-amerikanske forretningsmannen Frederik Lunning, eier av Georg Jensen forretningen i New York, for å hedre nordiske designere og kunsthåndverkere som laget gjenstander til ”hjemmets forskjønnelse”.
  • 1954: Grand Prix på den 10. Triennalen i Milano
  • 1957: Gullmedalje på den 11. Triennalen i Milano
  • 1960: Gullmedalje på den 12. Triennalen i Milano
  • 1960: Gullmedalje på ”Silberne Schale mit Email”, internasjonal emaljeutstilling, Hanau, Vest-Tyskland
  • 1962: Gullmedalje på ”Deutsche Handwerksmässe”, München
  • 1964: Førstepremie på ”Scandinavian Design Cavalcade”, Oslo
  • 1967: Merket for god design fra Norsk Designråd
  • 1968: Merket for god design fra Norsk Designråd
  • 1972: Jacobprisen, Norsk Forms høyeste utmerkelse til aktive formgivere i Norge
  • 1984: Æresmedlem av World Crafts Council
  • 1986: Ridder av 1. kl. Den Kongelige Norske St. Olavs orden
  • 2008: Prins Eugen-medaljen

Representert[rediger | rediger kilde]

(i utvalg)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, oppr. Adelgunde Margrethe Prytz, Grete_Prytz_Kittelsen
  2. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, 9. okt. 2017, Grete Prytz Kittelsen, Grete_Prytz_Kittelsen
  3. ^ a b KulturNav, 9. okt. 2017, Grete Prytz Kittelsen, d99632c6-5f7e-432f-bccc-4bebfa5b1309
  4. ^ Skjerven, Astrid (28. september 2014). «Grete Prytz Kittelsen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 24. august 2019. 
  5. ^ Fotografier og opptegnelser hos Gudrun og Dixes sønn, advokat Hans Cappelen Oslo.
  6. ^ a b c Linder, Mats (27. mai 2019). «Grete Prytz Kittelsen». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 27. mai 2019. 
  7. ^ Gilje, Karianne Bjellås (2008). Grete Prytz Kittelsen : Emalje – Design. Oslo: Gyldendal. s. 90. ISBN 9788205376533. 
  8. ^ «Kaller opp bygg etter kvinnelige pionerer». OsloMet. 27.11.2018. Besøkt 12.09.2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Opstad, J.-L. (1978). Grete Prytz Kittelsen : Emaljekunst og design. Oslo: Kunstindustrimuseet i Oslo.
  • Skjerven, A. (1996). Arne Korsmo : Designvirksomhet i etterkrigstiden. Oslo: Universitetet. Hovedoppgave i kunsthistorie.