Frank Lloyd Wright

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frank Lloyd Wright

Frank Lloyd Wright (født 8. juni 1867 i Richland Center, Wisconsin i USA, død 9. april 1959) var en av de mest fremstående og innflytelsesrike arkitekter i første halvdel av 1900-tallet. I dag blir han fremdeles regnet som Amerikas mest berømte arkitekt, og han er ennå godt kjent blant svært mange.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Frank Lloyd Wright ble født i jordbruksbyen Richland Center, i Wisconsin i USA, den 8. juni 1867, bare to år etter at den amerikanske borgerkrigen sluttet. Han ble oppdratt etter strenge unitaristiske og transcendentale prinsipper (med tiden, i 1905, kom han til å tegne Unity Temple i Oak Park, Illinois). Som barn brukte han mye tid på å leke med barnehagens læreblokker hos Friedrich Wilhelm August Fröbel (alminnelig kjent som «Froebel blokkers»), som hans mor hadde gitt ham. De besto av ulikt geometrisk formete blokker som kunne settes sammen i ulike kombinasjoner i tredimensjonale figurer. I sin selvbiografi snakker Wright om betydningen av disse øvelsene for hans tilnærming til formgivning. Mange av bygningene hans er nettopp kjennetegnet av sin sammensetning av geometriske former.

Wrights eget hjem i Oak Park, Illinois

Wright begynte sin formelle utdannelse i 1885 ved University of Wisconsin School for Engineering, hvor han var medlem av fraternity, Phi Delta Theta. Han tok deltidsundervisning mens han hadde læretid hos Allen Conover, en lokal entreprenør og professor. I 1887 forlot Wright universitetet uten å avlegge eksamen (på tross av dette ble han innvilget æresdoktorat i kunst ved universitetet i 1955) og flyttet til Chicago, Illinois, hvor han sluttet seg til Joseph Lyman Silsbees arkitektfirma. Innen året var omme hadde han sluttet hos Silsbee for å arbeide i Adlers og Sullivans firma. Da han begynte i 1890, ble han tildelt ansvar for alle firmaets boligprosjekter. I 1893, etter en episode som antageligvis hadde å gjøre med arbeid han hadde påtatt seg utenom firmaet, forlot Wright Adler og Sullivan for å etablere sin egen praksis og hjem i en forstad til Chicago, Oak Park, IL. Han hadde i 1901 fullført rundt femti prosjekter, medregnet mange bygninger.[1]

Mellom 1900 og 1910 var bolighusene han tegnet «Prairie Houses» (langstrakte lave bygninger med slake, skrånende tak, rene silhuetter, lave skorsteiner, overheng og terrasser, og bruk av ubehandlete materialer), såkalt fordi utformingen kompletterer landskapet rundt Chicago. Disse husene regnes som de første eksempler på åpen planløsning.

Selve kjennetegnet på Wrights arkitektur er spillet med innerom i boliger og offentlige bygninger som f. eks. Unitarian Unity Temple, in Oak Park.

Wright mente at det menneskelige skulle stå sentralt i all formgiving. Eksempler på dette finner man i arbeid som Buffalo, New York, som resulterte i vennskap mellom Wright og direktør i Larkin Soap Company, Darwin D. Martin. I 1902 besluttet Larkin Company å reise et nytt administrasjonsbygg.

Wright kom til Buffalo og laget ikke bare de første skissene Larkin Administration Building (fullført i 1904, revet i 1950), men også privatboliger for mange av firmaets direktører:

De husene som er regnet for å være mesterverkene i den senere prærieperioden (1907–9) er Frederick Robie House og Avery og Queene Coonley House, begge i Chicago. Robie House med luftige, utkragete taklinjer som ble holdt oppe av en 37 meter lang bjelke av kanalstål er det mest dramatiske. Husets oppholds- og spisearealer danner et tilsynelatende ubrutt rom. Denne bygningen fikk en dyptgripende virkning på unge, europeiske arkitekter etter den første verdenskrig og er kalt «modernismens hjørnestein». Wrights arbeider forøvrig ble imidlertid ikke kjent for de europeiske arkitekter før etter 1910.

Europa og personlige vanskeligheter[rediger | rediger kilde]

I 1904 tegnet Wright designet for en nabo i Oak Park, Edwin Cheney, og ble øyeblikkelig betatt med Cheneys hustru, Mamah Borthwick Cheney. De to forelsket seg selv om Wright hadde vært gift i over ti år. De to kunne ofte observeres kjørende gjennom Oak Park i Wrights bil, og ble gjenstand for folkesnakk. Wrights hustru, Kitty, ville imidlertid ikke gå med på skilsmisse, og til å begynne med ville heller ikke Edwin Cheney innvilge skilsmisse til Mamah. I 1909, før Robie House var fullført, stakk Wright og Mamah Cheney av til Europa. Skandalen som brøt løs ødela Wrights muligheter til å praktisere i USA.

Arkitekturhistorikere har spekulert på hvorfor Wright besluttet å snu opp ned på livet sitt. Der er blitt sagt at han likte å leve på en knivsegg. Det forhold at han allltid syntes å grave seg ned i problemer er brukt som indisium på dette. Han brukte pengene etter hvert som han tjente dem og syntes alltid å ha gjeld. Dette er blitt koblet til spekulasjoner om at Wright gjennomlevde en yrkesmessig midtlivskrise (i 1907 hadde han rukket å bli 40 år gammel). Forskere hevder at han i 1907-8 følte at han hadde oppnådd alt han kunne oppnå med præriestilen, spesielt med tanke på eneboligen. For å illustrere dette kan man spørre om hvor mange forskjellige variasjoner av præriestilen det er mulg å skape, uten til slutt føle at man ikke lenger kommer noen vei.

Wright fikk ikke større oppdrag for handel eller offentlig administrasjon, hvilket frustrerte ham ikke bare på grunn av trangen til større og bedre prosjekter, men også på grunn av sitt intense ego og trang til å bli anerkjent som som det skapende geni han betraktet seg selv som.

Wright og Mamah Cheney reiste på kryss og tvers i Europa. Wright fikk med seg en omfattende kunnskap om europeisk arkitekturhistorie. I 1910 stoppet han i Berlin, og hadde med seg nesten alle sine tegninger, der han oppsøkte forlaget til Ernst Wasmuth som hadde gått med på å gi ut hans arbeider. Han ga ut to bind Wasmuth Portfolio, og dette var den første store eksponeringen av Wrights arbeider i Europa.

Wrigth ble værende i Europa i to år, selv om Mamah Cheney flere ganger returnerte til USA. Han skaffet seg et hjem i Fiezole, Italia. I løpet av denne tiden hadde Edwin Cheney gått med på skilsmisse. Kitty Wright nektet ennå en gang å gå med på å skilles fra sin mann. Etter at Wright reiste tilbake til USA i 1911, flyttet han til Spring Green, Wisconsin, hjemtraktene til hans mors familie. Her begynte han å skape seg et nytt hjem som han kalte Taliesin.

Flere personlige omveltninger[rediger | rediger kilde]

Den 15. august 1914, mens Wright var i Chicago for å fullføre et større prosjekt, Midway Gardens for Julian Carlton, satte en mannlig tjener som han hadde ansatt flere måneder tidligere, fyr på boligfløyen i Taliesin. Under brannen drepte han syv personer med øks. De døde var: Mamah, hennes to barn John og Martha, en gartner, en tegner, og en arbeider og sønnen hans. To stykker overlevde massakren (den ene var en som hjalp til å slokke ilden som nesten helt hadde fortært hele boligfløyen).

I 1923 døde Wrights mor, Anna. Han giftet seg med Miriam Noel i november 1923. Men hennes morfinavhengighet førte til at ekteskapet gikk over styr på mindre enn et år.

I 1924, etter separasjonen, møtte han Olga (Olgivanna) Lazovich Hinzenburg, på Petersburg Balletten. De flyttet inn i Taliesin sammen i 1925, men i 1926 søkte Olgas tidligere ektemann foreldrerett for sin datter. Wright og Olgivanna ble i Minnetonka, Minnesota, anklaget for å ha forbrutt seg mot Mann Act og arrestert i oktober 1925. Anklagene ble frafalt i 1926. Paret giftet seg i 1928.

Varig arv[rediger | rediger kilde]

Wright skapte et konsept, eller en serie ytterst originale konsepter, for forstadutvikling, som kan sammenfattes i begrepet Broadacre City. Han ga i 1932 uttrykk for ideen i sin bok The Disappearing City, og viste en modell på 4m x 4m av dette fremtidsamfunnet og stilte den ut ved en rekke anledninger i de følgende år. Han fortsatte å utvikle ideen helt frem til sin død.

Det var også i 1930-årene at Wright først tegnet "Usonian" husene. Egentlig var dette høyst praktiske hus for middelklasseklienter: utformingen var basert på en enkel, men elegant geometri. Han brukte senere tilsvarende elementærformer i sin First Unitarian Meeting House, som ble oppført i Madison, Wisconsin mellom 1947 og 1950.

Wright ble i 1941 tildelt RIBA Royal Gold Medal.

Fallingwater, et av de mest berømte av Frank Lloyd Wrights arbeider

Hans mest berømte privatboliger ble tegnet mellom 1935 og 1939 — Fallingwater — for Mr. og Mrs. E.J. Kaufmann senior, ved Bear Run, Pennsylvania. Huset ble i følge Wright tegnet for å bringe beboerne så nær de naturlige omgivelser som mulig, med en bekk med et vannfall delvis under huset. Konstruksjonen består av en rekke utkragete balkonger og terrasser, kalkstein i de vertikale bygningselementene og jernbetong i de horisontale. Kostnadene beløp seg til $155,000, arkitekthonoraret på $8,000 medtatt. Kaufmanns egne ingeniører hevdet at konstruksjonen ikke var helt heldig. De ble overkjørt av Wright, men arbeiderne la i all stillhet inn ekstra stålarmering i de horisontale jerbetongdelene.

Der er ulike oppfatninger om Wrights opprinnelige konstruksjon ville ha stått i mot tidens tann. I 1994 undersøkte Robert Silman og Associates bygningen og utarbeidet en plan for å forsterke konstruksjonen. På slutten av 1990-tallet ble stålforsterkninger tilføyd under de nederste utkragningene inntil en detaljert analyse kunne fullføres. I mars 2002 etterspent ble forsterkningen av de laveste terrassen fullført.

Wright praktiserte det som er kjent som organisk arkitektur, en arkitektur som utvikler seg naturlig ut fra den foreliggende sammenheng. For Wright var samspillet mellom stedet, bygningen og klientens behov av den aller største beydning. Wrights verk viser hans omtanke for organisk arkitektur ned til de minste detaljer.

Fra han største kommersielle oppdrag og til de relativt moderate Usonian-husene, skapte Wright nær sagt hver eneste detalj selv, både i den ytre form og i innredningen, inkludert møbler, tepper, vinduer, dører, bord og stoler, lettere utstyr og dekorative elementer. Han var en av de første arkitektene som tegnet og forsynte bygningen med tilpassete møbler og utstyr som inngikk som integrerte deler i en gjennomført utformet helhet, og han vendte ofte tilbake til tidligere oppdrag for å tegne om igjen innredning og utstyr. I sine præriehus brukte han tematiserte og koordinerte formelementer (ofte basert på planteformer som gjentas i vinduer, tepper og annen innredning), gjorde nyskapende bruk av nye byggematerialer som prefabrikkerte betongblokker, glassbyggestein, teglstein og sinktekking (i stedet for tradisjonell blytekking), blyglassvinduer, gjorde oppsiktsvekkende bruk av Pyrex rørglass som et hovedelement i Johnsons Wax building. Wright var også en av de første arkitekter som tegnet og installerte spesialtilpasset belysning, inkludert noen av de aller første elektriske gulvlamper. Hans bruk av de til da nye, kuleformete lampeskjermene vakte i høy grad oppsikt (en utforming som tidligere ikke hadde vært mulig på grunn av de fysiske begrensningene i belysning med gass).

Et av hans prosjekter, Monona Terrace, opprinnelig tegnet i 1937 som City og County Offices for Madison, Wisconsin ble fullført i 1997 på den opprinnelige tomten, og man brukte et utvalg av Wrights endelige utkast til interiøret, bare tilpasset de nye behov som møtesenter. Tegninger tilpasset bygget, ble utført av Wrights lærling Tony Puttnam. Monona Terrace ble gjennom 60-årene gjenstand for en uoverensstemmelse mellom de originale tegningene og det fullførte bygget.

Wrights privatliv var fargerikt og skapte fra tid til annen overskrifter. Han giftet seg tre ganger: med Catherine Lee Tobin i 1889, Miriam Noel i 1922 og Olga Milanov Hinzenberg (Olgivanna) i 1928. Olgivanna hadde vært en aktiv tilhenger av den armenske mystiker G.I. Gurdjieff, hennes erfaring med Gurdjieff påvirket formen og innholdet på Wrights Taliesin Fellowship i 1932. Møtet med Gurdjieff og Wright er gjennomgått i Robert Lepages The Geometry Of Miracles. Olgivanna fortsatte å lede brorskapet etter Wrights død, inntil sin egen død i Scottsdale, Arizona i 1985. PÅ tross av stillingen som en høyprofilert arkitekt med høy etterspørsel nesten hele tiden, befant Wright seg bestandig i gjeld takket være sin ødsle livsstil.

Wright døde 9. april 1959, etter å ha tegnet et enormt antall betydelige prosjekter, inkludert Solomon R. Guggenheim Museum i New York City, en bygning som opptok ham i 16 år. (1943–59). Den er kanskje hans mest anerkjente arbeid. Bygningen stiger som en varm spiral opp fra tomten på Fifth Avenue; interiøret tilsvarer innsiden av skallet til en snegl. Dets enestående geometri er ment å gi mulighet for å på en ubesværet måte oppleve Guggenheims samling av ikke-geometriske malerier ved å ta heis til øverste etasje og så kunne betrakte kunstverkene ved å spasere ned den svakt hellende, sentrale spiral-rampen. Uheldigvis, da museet var ferdig, var mange av Wrights viktige detaljer ignorert; blant annet hans ønske om at veggene skulle males i en varm hvitfarge. Videre er den nåværende utførelse slik at man må betrakte utstillingen mens man går oppover den svingete rampen i stedet for som Wrights hensikt var: å gå nedover fra toppen.

Amerikansk frimerke til ære for Frank Lloyd Wright, 1966

Wright tegnet 362 hus. Rundt 300 har overlevet frem til 2005. Tre er tapt som følge av naturkatastrofer: Strandhuset til W. L. Fuller in Pass Christian, MS, som ble ødelagt av orkanen Camille i august 1969, Louis Sullivan Bungalow i Ocean Springs, Mississippi, som ble ødelagt av orkanen Katrina i 2005, og James Charnley Bungalow i Ocean Springs, Mississippi, som ble smadret av orkanen Katrina i 2005. Ennis House i California er ødelagt av jordskjelv og svekket av nedbør som har forårsaket jordforkastninger.

Mens et stort antall av disse bygningene bevares som skatter og det brukes millioner av doller på å vedlikeholde dem, har andre hus problemer med å omsettes på det åpne markedet på grunn av deres særegne utforming og gammeldagse preg. Etter hvert som bygninger eldes blir deres konstruktive svakheter tydeligere og Wrights konstruksjoner har ikke vært immune mot tidens tann. Noen av de dristigste og mest iderike prosjektene har krevd større, strukturelle reparasjoner, de svevende utkragete terrassene på Fallingwater er bare ett eksempel. (En vanlig spøk var hvordan «Fallingwater» is falling into the water.) Noen av disse svakhetene kan tilskrives at Wright tøyet grensene for det mulige, andre til en litt slipphendt konstruksjon, og enda andre til det naturlig forfall og slitasje av vær og vind over tid.

Mange spekulerer på om karakteren Howard Roark i arkitekt Ayn Rands bok The Fountainhead, er basert på, i det minste delvis, Frank Lloyd Wright. Rand selv, en av Wrights klienter, benekter imidlertid dette.

I 1992 hadde Madison Opera i Madison, Wisconsin premiere på operaen Shining Brow, av komponisten Daron Hagen og librettisten Paul Muldoon basert på tidlige begivenheter i Wrights liv. Operaen har siden hatt atskillige gjenoppføringer. I 2000 debuterte Work Song: Three Views of Frank Lloyd Wright, et teaterstykke basert på forholdet mellom de personlige og yrkesmessige sidene ved Wrights liv, på Milwaukee Repertory Theater.

En av Wrights sønner, Frank Lloyd Wright Jr., kjent som Lloyd Wright, var også en kjent arkitekt i Los Angeles. Lloyd Wrights sønn, (og Wrights barnebarn) Eric Lloyd Wright, er arkitekt i Malibu.

Sitater[rediger | rediger kilde]

Interiøret i Rosenbaum House

«En doktor kan begrave sine feil, en arkitekt kan bare råde sine klienter til å plante villvin.»

«Jeg behøver ikke legitimere meg, jeg er arkitekt.» – svar til et overhode i Unity Temple som ba ham skrive inn sitt navn i inngangsprotokollen.

«Naturen viser ham hele tiden vitenskapen om sin enestående økonomi i anvendelsen av mineraler, vekstenes konstruktive sammensetning og som over alt åpenbarer sin ufordervete karakter gjennom formene.»

«Gi meg luksus og jeg vil med glede unnvære livets nødtørftigheter.» (Anm. Dette sitatet er også tillagt Oscar Wilde)

«Form følger funksjon – hvilket er blitt mistolket. Form og funksjon skulle være ett og det samme, satt sammen i et åndelig hele.»

«Det er slik du kan avgjøre om det er et tak – som svar på taklekkasjer i bygningene hans.»

«Jeg er for å holde farlige våpen unna hendene på tåper. La oss begynne med skrivemaskinene.»

Arbeider[rediger | rediger kilde]

1880-årene[rediger | rediger kilde]

1890-årene[rediger | rediger kilde]

1900-årene[rediger | rediger kilde]

1910-årene[rediger | rediger kilde]

Emil Bach House, 1915

1920-årene[rediger | rediger kilde]

1930-årene[rediger | rediger kilde]

Taliesin West Panorama fra "buen" utsikt mot"skipet"

1940-årene[rediger | rediger kilde]

1950-årene[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

Urealiserte arbeider[rediger | rediger kilde]

Utvalg av kjente bygninger[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Frank Lloyd Wright – bilder, video eller lyd