Scandinavian design

Scandinavian design er et begrep som oppsto i 1950-årene for å karakterisere datidens stilfølelse og kunstnerideal. Stilen var inspirert av funksjonalismen, men med en mykere linjeføring. Begrepet kan både oppfattes som en stilbetegnelse, som en betegnelse på en nordisk livsstil og på en nordisk arbeidsmetode.

I den grad det er snakk om en stilperiode, har den blant annet blitt beskrevet som «bleke naturlige farger, beskjedne dimensjoner og småbrukeraktig lerret eller mykt naturfarget skinn». «Den nordiske lyse, myke og lette innredningsstilen vakte internasjonal oppmerksomhet og ble i store deler av verden sett på som symbol på 'det nye hverdagslivet'.»

I den grad det er snakk om en nordisk livsstil, kan det blant annet beskrives som et sosialdemokratisk likhetsideal, med «vakrere hverdagsvarer» til flest mulig for en overkommelig pris, også gjennom rimeligere materialvalg som i stålbestikk.

I den grad det er snakk om en kunstnerisk arbeidsmetode kan det for eksempel beskrive datidens forståelse av brukskunstnerens tosidige arbeidsmetode: vekslingen mellom å formgi serieproduserte modeller for industrien og å arbeide i eget verksted med å skape unike brukskunstgjenstander.

Begrepet ble etablert i USA i forbindelse med vandreutstillingen «Design in Scandinavia», som ble vist på en rekke museer i USA og Canada 1954–57. Perioden og begrepet skapte en goodwill eller merkevareforståelse for nordisk design som fremdeles står seg, og fremdeles bidrar til å gi nordiske formgivere et godt internasjonalt omdømme. Begrepet brukes derfor fremdeles, selv om det nå er vanskeligere å peke på en enhetlig nordisk designidentitet.

Kunstnerpriser som Lunningprisen (1951–70) og Jacobprisen (1957–) ble etablert innenfor Scandinavian design-generasjonen.