Sentralinstitutt for industriell forskning
Sentralinstitutt for industriell forskning (SI) ble etablert 1949 i Oslo og var et norsk senter for tverrfaglig industriell forskning, etablert av NTNF. Instituttet flyttet inn i nybygg på Gaustad i 1956, og skiftet etterhvert navn til Senter for industriforskning (SI).
Opprettelsen av SI i tilknytning til Universitetet på Blindern i ble sett på med skepsis ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. I kjølvannet av dette ble SINTEF opprettet i Trondheim. Ulike verdisynspunkter og prioriteringer var årsak til en strid mellom en akademisk preget institusjon på den ene siden, og et mer industrielt rettet råd på den andre om hvor sentrum for den teknisk-naturvitenskapelige forskningen skulle ligge. I ettertid kan en si at striden, selv om den til tider var preget av sterke motsetninger og krasse utspill, virket befruktende på «forskningssaken» sett under ett.
I mai 1992 besluttet styrene for SINTEF og SI å fusjonere, og fra nyåret 1993 inngikk derfor SI som en enhet i SINTEF under navnet SINTEF-SI. De tidligere antagonistene var dermed blitt én enhet.
Den første direktør ved Sentralinstitutt for industriell forskning var Alf Sanengen. Ved etableringen hadde SI en fysikkavdeling ledet av Henry Viervoll og en kjemiavdeling ledet av Bjarne Andvord Tønnesen. Instituttet ble senere delt opp i fire seksjoner: metallurgi, kjemi, elektronikk og data. SI ble til dels finansiert ved en generell bevilgning fra NTNF, dels ved prosjekter støttet av NTNF og dels ved oppdrag fra norsk industri. Fysikkavdelingen utviklet i begynnelsen av 1950-årene den første norskbygde datamaskinen NUSSE under ledelse av Thomas Hysing.
Siste direktør som frittstående enhet var Kjell Roderburg (1976–92). Forskningssjef var blant annet Bjørn Pedersen (1967–79), senere professor ved Universitetet i Oslo.